Dag
7. Buss 8. Til tross for 98 kilo, nytisset og naken grytidlig om
morgenen, pakker jeg sekken, tar buss 8 til endestasjonen og går løs
på den trettende milen av femti i dette prosjektet (dagens løype er
den røde). Til tross for masse motstand i form av en indre kritiker
som synes at det er meningsløst å vandre på denne måten og fordi
jeg ikke er blitt sylfide på 14 dager og i tillegg begynt å spise
mere fordi turene krever mere, velger jeg å gjøre jobben.
Utholdende gjør jeg jobben. Jeg er ikke sprek, jeg kan bli det.
Når
jeg så har begynt og vandre, lander jeg i mine egne føtter, da
føles prosjektet rett og jeg finner roen. «Når det ikke vart som
det skulle, men er som det er», og jeg tåler det, er det min egen
selvaksept som seirer og den gir tilgang til noe friskt i meg selv.
Jeg snakker hyggelig til meg selv, der jeg vandrer. Jeg har greid å
vinne over meg selv i dag også. Samtidig minner jeg meg på at jeg
har greid å være under 100 kilo i et år og alle som har vært
eller er i den vektklassen, vet hva det koster å få til å holde
vekten.
Jeg
går rolig og bruker en arbeidsdag på det. Dette prosjektet er min
jobb nå, 2 mil, 3 ganger i uken blir en 60 % stilling til sammen.
Jeg går rolig fordi jeg må. Jeg greier ikke å presse eller å
stresse kroppen. Det har jeg gjort alt for mye før. Jeg er min egen
gratiscoach fordi jeg kjenner når jeg blir forstrekt og når jeg
ikke kan presse på mere. Vurderte å skaffe en app som hadde 4 x 4
trening, men det er å presse på. Jeg skal bare vandre videre i
visshet om at dette går veien.
