2.Juledag

Den gamle POWERBETTY kom til syne i dag og jeg trodde det var mulig at skiene kunne lette :-) Den beste rusopplevelsen er den nyktre champagne følelsen. En fantastisk dag værmessig og det lå an til å bli den beste dagen etter cellegiften i år.

Vi voknet litt seint. Natten var sånn bob bob sovemessig.Og fikk en sånn pang start. John Arvid var super motivert, ringte Jørgen om han ville være med. Fikk bom og ringte Tor. Han organiserte oss inn i en felles tur med avgang fra Granåsen en halv time etter. Virkelig bra. Bernt var litt bakpå, med sånn: Vi voknet for seint, det blir fort mørkt, vi trenger ikke matpakke etc. Jeg bare holdt fast i avgjørelsen og vi var
første bilen ut av Moholt Park. Ikke værst. Nye ski til smøring og gledelige gjensyn med kompiser etter to dagers matauk og inneliv. Det startet vanvittig bra. Per Kristian og jeg lå foran med Siv. Trio gutta foran der igjen. Føret var hardt, ca minus 10. Per Kristian var bakglatt og sutret litt, men ikke værre enn at det tåltes. Nabofolket vi var i lag med er utrolige på å motivere våre unger, så det er ikke pga dem at gutta våre ikke blir skiløpere.

Jeg kan ikke huske at alt var så vakkert før. Sånn isende blå farge, snø på trærne og solen som ikke varmer, men har mange farger bak flate skyer. I fjor var blikket mere ned i skituppene enn i år. Selv om jeg er dørganes sliten kjenner jeg at kroppen leger seg og bare det å få røre seg uten at det er vondt er en gudegave av de store. Det er rett og slett fantastisk godt. Kneet hvor minisken skal opereres, holder og det skal det få gjøre til jeg er gått ned mange kilo. Er ute å finner ut av hvordan armen skal fungere og jeg blir så lykkelig over at det fungerte i dag. Om ikke jeg får skiturer med tung sekk fra hytte til hytte, så får jeg dette og takk skal du faen meg ha. Det er herlig. Noe er gått i stykker, men ingenting er ødelagt. Det finnes løsninger og nye måter å gjøre det på.

Bernt ringte fra baktroppen, hvor også Ruben og John Arvid gikk. Bernt ville bare hjem. Jeg overtalte ham til at jeg kunne rykke bak og han fram. Jeg dro tilbake. John Arvid hadde klaget siden start. Jeg tok fram konsekvens avtalen. Ba han om å gå raskere, konsentrert og uten klaging. Hvis ikke røk kinobilletten. Han svelgte ti kameler og gikk. Vi byttet hansker og skistaver. Heldigvis fikk vi Ruben til å gå med Tor og Bernt. Tor og Siv er toppen på turfølge. De gir alle store som små bekking. Da vi kom til raste plassen var de andre ferdige. Bernt ville snu med en gang. Jeg holdt fast i at vi skulle spise. Drikke kakao og te og ta fram de nye sitteunderlagene fra tante Kristin. Vi koste oss faktisk. Jeg var i topp form som motivator i dag og nå har jeg bare bestemt meg. Disse gutta skal kjøres hardere på dette skiopplegget. Vi har gitt oss alt for fort og før de har fått mestringsopplevelse på det. Bernt var stille. Jeg holdt fast i oppgaven. Hjemturen ble mørk og litt spennende i grunnen. Gutta hadde bra humør. Per Kristian synes nok det er litt kjedelig med en lillebror som går sakte og en storebror som synes at han er et medisinsk tilfelle og derfor bør bli fritatt fra all aktivitet. Aldri i livet. Han sier at bestemoren har sagt at han kan ikke gå som andre barn pga sin lungeskade. Bullshit. John Arvid kan gå så langt han bare vil, bare vi voksne har øye for og tålmodighet til å ta det med ro inne i mellom. Det hjelper ihvertfall veldig å ha teknikken med seg.

I morgen før jeg skal på strålen, skal jeg kjøpe nye votter og skistaver, så skal vi på skitur igjen. John Arvid kaller meg en terrorist for dette. Han har pakket en plastpose full av bananer og brød og gått ut døren mange ganger. Tilslutt så måtte jeg be han lukke døren og legg seg så han hadde krefter til tur i morgen.

Det var bra jeg hadde humøret i dag. Det er ikke så farlig at Bernt furter litt da. I fjor var det jeg som gikk og grein i løypa og lot meg psyke ut. Nå skal jeg ha denne styringen. Jeg er mora og om de hater ski som voksne pga meg så kan jeg leve med det, men det tror jeg neppe. Jeg tyner de som sagt ikke på tempoet, men på å fullføre.

Bilturen hjem ble en glad sak. Bernt fikk litt plass på sitt og så var vi der, hjemme. Verdens beste hus, som gutta sier. Vi kledde oss om, dro på Burger King og premiere av Narnia. Er ganske fornøyd med meg sjøl i dag. Mest fordi jeg tør å la ungen min gå aleine med egen smerte, mens jeg er tilstede der likevel. Det ansvaret jeg har tatt på meg som mor vil jeg gjøre mest mulig av nå, så jeg ikke får en livsoppgave og et evig ansvar. Og et barn med evig uselvstendighet og siden så anklager mot meg. Da får jeg heller tåle å bli kallt terrorist i dag.


Jeg fikk nettopp en John Arvid kos.
Et dikt som passer for dagen av Ann Kavli:

Eg veit
Ikkje kvar
Vi skal
Men eg gler meg
Medan vi kjem dit.

God kveld, Betty