torsdag 29. desember 2005

4. juledag

Javel. Da er jeg i gang igjen og forstår igjen at skriving er en tidkrevende tidtrøyte. Men har jeg sagt det så har jeg sagt det. Dette er en regel som iallefall gjelder overfor ungene. Kjente på den i dag at jeg angret på at vi nok en dag skulle på ski, men jeg hadde sagt det og da står jeg i det. Og John Arvid kom inn på kjøkkenet og spurte om det var mye oppover i dag. Svaret var ja, og da mente han at han måtte smøre godt. Ja, det er ikke så mye å krangle på det.

En helg før jul her, hvor livet var litt tyngre enn nå, så spratt jeg opp av sengen og tittet ut av vinduet. Klokken var over 11 og naboene var på tur ut av området for å gå på ski. Følelsen jeg stod igjen med var at jeg ble forlatt. Den var vanvittig sterk og denne samme følelsen kjente jeg igjen fra jeg var liten. Faren min kom ikke å hentet meg i helgene. Det var min opplevelse. Nå kan opphavet ha kranglet og diskutert og ikke gitt hverandre tillatelse til ditt og datt, men ingen diskuterte dette med meg. Og det de voksne bedrev er ikke så jævla interessant heller. Jeg ble ikke hentet slik andre skilsmisse barn ble og dermed var det noe i veien. Jeg trodde at det var noe i veien med meg, at jeg ikke var god nok til å være sammen med. Ikke fin nok, ikke interessant nok etc. og dette har hengt igjen til jeg en morgen står og ser ut av soveromsvinduet mitt, som 42 åring. Jeg er voksen og ansvarlig for mine egne skiturer, det forstår jeg. Det er ingen av naboene som er ansvarlig for mine skiturer og ingen av de har forlatt meg. Men følelsene lar seg ikke styre av fornuft, ikke nå når jeg er sliten og sårbar. Jeg knakk sammen i gråt og fikk sånn riegråt, som jeg kaller det. Magen velter liksom. Jeg tenkte: Skal jeg aldri få fred, og slutte å bli innhentet av den gangen da. Jeg brukte nesten hele dagen på dette. Jeg kom meg både på ski og et stykke videre i livet etter dette. Forståelsen av hvor ting kommer fra og hvor viktig at barn blir følgt opp i de første 20 leveårene, ellers har en ordnet seg et ansvar for livet.

Huset er kaotisk, men vi har valgt skigåingen. Gutta hev seg rundt og ble med meg på stråleavdelingen. Parkeringskjelleren var nesten fri for biler og det hele gikk fort unna. Vi kom litt forsinket, men til gjengjeld kom vi mannsterk. Først var vi en tur inn til sykepleier som skulle se på stråleområde. Det begynner å bli friskt forbrent og alle som har solt seg vet hvordan det føles, sånn feber lignende fryse følelse. Ruben diskuterte med sykepleieren området og mente at jeg var blitt veldig brun der og kontanterte at arret var grodd og at heldigvis hadde jeg den andre puppen, så løftet han den opp med største selvfølgelighet og stolthet. Ja, ja han er bare 7 år. De to andre guttene latet så de sov og kunne sikkert ha sunket gjennom jorden.
Affæren var ikke lenger enn det, men jeg lovte å ta blodprøve i dag pga lave hvite blodlegemer.

Jeg måtte stråle på en ny sal og endringer blir utrygt i disse dager. Men vi ble tatt hånd om alle sammen og en av de faste var der likevel. Guttene fikk se meg på skjerm og det var høy science fiction faktor.Bernt lærte seg masse om stråling og syntes det var veldig nyttig for seg. F.eks. at det var Gamma stråler. Det samme som kommer ut av atombomber, bare i litt mere kontrollerte former. På radiumhospitalet da de startet i Oslo, så kjøpte de noen gram radium for noen miliioner kroner. I dag lages strålene i maskiner på sykehuset.

Så var det blodprøve. Jeg hang i gangen litt og glemte å trekke kønummer, så kom det to stykker og trakk to lapper. Da forstod jeg tabben og skjønte at dette kunne ta en halv time. Jeg gikk inn til bioingeniøren og forklarte saken og spurte om jeg kunne komme inn først likevel. Hun svarte ja,ja. Etter en lang stund, så skjønte jeg at dette kom til å ta tid, så jeg gikk inn og spurte henne om å få ta prøvene i morgen. Det kunne ikke hun svare på, så jeg gikk over gangen og spurte sykepleierne. Nei, jeg måtte prøvene i dag. Jeg gikk tilbake for å si det, og hun klaget på at hun var aleine på jobb og var tydelig irritert. Noe jeg bare måtte gi faen i. Så ventet jeg igjen og plutselig så plinget hun inn et nummer. Jeg ble rasende. Hun holdt ikke ord. Jeg spaserte inn og sa hva jeg mente og at hun kunne faen ikke ha hørt etter da jeg snakket, for hun svarte: Alle trekker kø lapper her. Jeg ble så forbanna at jeg fyrte meg skikkelig opp. Jeg sa at jeg kunne ikke noe for at hun ikke likte jobben sin og at hun hadde lovet meg etc. Fyren med lappen, tilbudte meg sin plass. Men det fikset jeg bare rett og slett ikke. Jeg begynte å hyle og å grine og sa at jeg var jævli sliten og lei av hele greia og at den dama ikke skulle røre mine årer i det hele tatt.

Jeg tok ingen blodprøver. Jeg ringte til sykepleieren og forklarte saken og hun ønsket meg god tur. Jeg sa at de som får lønn på sykehuset og som ikke kan jobbe med nedslitte folk, så finnes det mange andre arbeidsarenaer og alternativer. Og hun skal faen meg ikke bort i meg i morgen. Hun lovet å ordne en annen person til blodprøvene i morgen.

Dette minnet meg om da John Arvid lå på sykehuset 1 år. Bioingeniørene var de rammeste. Blodprøvene måtte jo taes, men de stakk sønnen min i hælen når han sov. Helt unødvendig og umenneskelig. Ikke rart jeg satt og voktet ham det jeg kunne.

Skituren var ok, men det var veldig kaldt. Gutta gjennomførte med stil. Vi kom oss til hytta og kjøpt vafler og kakao. Armen min er absolutt ikke bra og formen er rar. I går var Bernt uhyggelig sliten, hodepine og han kastet opp. Jeg blir livredd. Så jeg har nok hakket litt på han i dag. Snakk med lege. Når jeg reiser meg litt så ramler han og omvendt.Vi trenger en stor og uendelig ferie kjennes det ut som.

På nedturen traff vi Siv og Jon på tur opp. Det begynte å bli mørkt. Godt å komme seg hjem. Tordis ringte og berømmet bloggen. Jeg tok meg et bad og fikk ladet litt opp til Kristin og Rune kom innom. De bor i Årdal og hadde det ikke vært for det, ville vi ikke hatt noen gjester i julen. For det er helt klart best uten. Men noe må vi ofre og det var veldig hyggelig. Bernt og jeg har oppdaget en italiensk vin som vi kaller brystkreft vinen. Veldig god. Den fikk en 6`er i avisen. Grunnen til vårt navn på den er at forseglingen på korken har den rosa fargen som brystkreftbåndene har. Vinen heter Sanpaolo. Anbefales.

Det er kveld og jeg skal på St. Olav tidlig i morgen. Teller ned. 4 strålinger igjen. 2 før og 2 etter helgen. Dvs. 2 i dette året og to i det nye. Jeg gleder meg til det er over. Samtidig kan det være skummelt og. Alle disse gode hjelperne (untatt en) til enhver tid rundt meg. Men jeg tror jeg skal få til å leve med det gitt. Skal bli følgt opp skikkelig framover forstår jeg.

Jeg holder ihvertfall på å lære meg forskjellen på skit og pannkak. Og at øyeblikkets kraft er den eneste veien til indre fred. Bernt kom akkurat inn med en hilsen fra en nabo: De merket at jeg var borte og savnet meg som en drivende kraft i gaten. Takk for det. Jeg kommer tilbake, og gjerne bedre enn noen sinne.

God kveld, Betty

Kjærlighet uten nærhet
Er som å få servert
Menyen i stedet for maten
Man blir dobbelt så sulten.
Jesper Juul.

Ingen kommentarer: