Dagens prohramtips:
"Sommeren ved Svartisen",
NRK1 idag (tirsdag18. april) kl. 19:30
Et venneprosjekt
http://www.nrk.no/programmer/tv/ut_i_naturen/5615359.html
God Father
for 16 år siden
tirsdag 18. april 2006
V Å K E N
Det er rart å våkne kl 0430 og bare være klar for å starte dagen. Jeg føler meg ikke trøtt, bare andektig og stille. Det er lyst ute. Det ligger litt nysnø på bakken, men ellers minner det meste om vår. Naboene har vasket bilene sine, så de skinner. Jeg kjører vår i en trommel i morgen på en bensinstasjon.
Jeg har noen planer for dagen og gleder meg til å starte. Ut fra stuevinduet kan jeg se Gråkallen. Det er mye snø der ennå. Vi har en liten lomme midt i byen hvor vi bor. I verdens beste gate. Her er det herlig å vokse opp. Her er det godt å være voksen. Vi har våre forskjelligheter, og det lever vi med i våre hjerter.
Ut fra kjøkkenvinduet ser vi Moholt kirkegård og der skal jeg en gang hvile. Det er et rolig og vakkert syn. Særlig liker jeg de mørke kveldene når det er tent lys på alle gravene. Noen liker å se en kirkegård, med uberørt snø på. Jeg liker å se stier av spor mellom alle rekkene av steiner. Jeg liker å se at det myldrer av liv mellom alt det stille. Mennesker som savner sine kjære og steller med det som er siste sted.
Jeg går ofte tur dit aleine. Jeg får en ro og en kraft i møte med alt det vakre. Jeg leser på gravsteinene og forestiller meg hvem disse menneskene kan ha vært, ut i fra hvilken tid de har levd i. Jeg går alltid til Arnfinn sin grav da. Jeg føler meg heldig som har et sted å gå til for å være stille. Jeg føler meg heldig som kjente ham. Der kan jeg høre hans stemme og gå videre med bedre beslutsomhet enn da jeg kom dit.
Arnfinn var min psykolog siden tidlig på 80 tallet. Han døde på vei til jobb en desembermorgen (19.) i 2002. Det husker jeg veldig godt for det var jeg som satt og ventet på han. Den morgenen ringte jeg han på privattelefonen (eneste nummeret jeg kunne), fordi jeg var litt seint ute. Hvis han hadde han gått hjemmefra så ville telefonen bli satt over til mobilen.
Det hadde han gjort, men til et galt nummer. Jeg ringte 3 ganger og kom frem til samme feilt nummer. Jeg forklarte hun som tok telefonen situasjonen og vi kom frem til at han sikkert hadde tastet feil. Jeg sa at jeg skulle varsle han. Klokken var da ca. 09:00. Arnfinn døde akkurat da. Jeg har tenkt så mange ganger at hvis han hadde satt telefonen over rett, så hadde jeg snakket med han i dødsøyeblikket, eller kanskje det hele hadde vært ungått. At han hadde stoppet opp og trekt pusten, før han hastet videre.
Arnfinn gikk til jobb denne morgenen. Det var en sånn Desembermorgen hvor regnet pisket på bilrutene og vindusviskerne jobbet på full spreng. Han hadde gått ut i gangfeltet i Nonnegaten og en lastebil hadde kjørt på han. Han så han rett og slett ikke. Arnfinn døde sannsynligvis momentant.
Det er øyeblikkets våkenhet som telte. Arnfinn kunne ofte i trafikken holde på sin rett. Gå fordi det var et gangfelt for eksempel. Sykle foran busser fordi han hadde sin rett etc. Ingen defansiv type i grunnen. Han lo ofte når han fortalte om sine ”flakser” i livet.
Jeg satt på forværelset og ventet på at han skulle komme. Det var ikke så sjelden at han lå et kvarter etter skjema, så jeg la meg på sofaen og sovnet. Kl 09:35 våknet jeg og kjente at noe var gale. Jeg visste at det ikke var noen andre pasienter inne. Eller var det det? Jeg kjente på dørhåndtaket som var låst. Så kjente jeg på det andre. Det var til nabokontoret og til Arnfinns kollega. ”Det er noe som ikke stemmer”, sa jeg og han kom ut. Han hadde en pasient der allerede. Han var alltid tidligere og lengre på jobb en Arnfinn.
Han mente at vi måtte roe ned, avvente og sannsynligvis var det ikke noe gale. Men jeg så det på han. Han likte det ikke. Jeg dro på trening denne fredagen kl 11:30. Der traff jeg Benne. Vi dro på kafe Blåbær på solsiden og lunsjet etterpå. Siden har det bordet blitt kalt: Arnfinnbordet. Mobilen min ringte og det var hans kollega. Han spurte: ”Har du noen rundt deg, Betty?” og jeg svarte ja. ”Arnfinn døde på vei til jobb”. Benne og jeg brukte ham begge, så vi fikk tatt unna sjokket og pratet og pratet.
Det høres kanskje rart ut for de fleste, at jeg kan sørge over tapet av en psykolog. Men han her var ikke helt vanlig. Han var gjest i bryllupet til Bernt og meg, og han har hjulpet mange av mine venner. Han troppet opp før konsert i samfunnet og roet ned og giret opp hele bandet. Han var også gjest i min søsters bryllup. Han var den som greide å snu meg fra det dype mørke, det sjølfordømmende til et menneske i vekst og forandring.Jeg kjente han i nesten 20 år. Han likte når jeg fant mitt vinnende vesen. Han hadde likt min holdning til livet i dag.
Det tar tid å gjøre en forandring.
Nå skinner solen inn gjennom kjøkkenruten og en stripe med skyer henger over kirkegården. Dagen skal starte for familien Johnsen. Jeg ”poster” og møter dagen.
Ha en god dag, Betty
Jeg har noen planer for dagen og gleder meg til å starte. Ut fra stuevinduet kan jeg se Gråkallen. Det er mye snø der ennå. Vi har en liten lomme midt i byen hvor vi bor. I verdens beste gate. Her er det herlig å vokse opp. Her er det godt å være voksen. Vi har våre forskjelligheter, og det lever vi med i våre hjerter.
Ut fra kjøkkenvinduet ser vi Moholt kirkegård og der skal jeg en gang hvile. Det er et rolig og vakkert syn. Særlig liker jeg de mørke kveldene når det er tent lys på alle gravene. Noen liker å se en kirkegård, med uberørt snø på. Jeg liker å se stier av spor mellom alle rekkene av steiner. Jeg liker å se at det myldrer av liv mellom alt det stille. Mennesker som savner sine kjære og steller med det som er siste sted.
Jeg går ofte tur dit aleine. Jeg får en ro og en kraft i møte med alt det vakre. Jeg leser på gravsteinene og forestiller meg hvem disse menneskene kan ha vært, ut i fra hvilken tid de har levd i. Jeg går alltid til Arnfinn sin grav da. Jeg føler meg heldig som har et sted å gå til for å være stille. Jeg føler meg heldig som kjente ham. Der kan jeg høre hans stemme og gå videre med bedre beslutsomhet enn da jeg kom dit.
Arnfinn var min psykolog siden tidlig på 80 tallet. Han døde på vei til jobb en desembermorgen (19.) i 2002. Det husker jeg veldig godt for det var jeg som satt og ventet på han. Den morgenen ringte jeg han på privattelefonen (eneste nummeret jeg kunne), fordi jeg var litt seint ute. Hvis han hadde han gått hjemmefra så ville telefonen bli satt over til mobilen.
Det hadde han gjort, men til et galt nummer. Jeg ringte 3 ganger og kom frem til samme feilt nummer. Jeg forklarte hun som tok telefonen situasjonen og vi kom frem til at han sikkert hadde tastet feil. Jeg sa at jeg skulle varsle han. Klokken var da ca. 09:00. Arnfinn døde akkurat da. Jeg har tenkt så mange ganger at hvis han hadde satt telefonen over rett, så hadde jeg snakket med han i dødsøyeblikket, eller kanskje det hele hadde vært ungått. At han hadde stoppet opp og trekt pusten, før han hastet videre.
Arnfinn gikk til jobb denne morgenen. Det var en sånn Desembermorgen hvor regnet pisket på bilrutene og vindusviskerne jobbet på full spreng. Han hadde gått ut i gangfeltet i Nonnegaten og en lastebil hadde kjørt på han. Han så han rett og slett ikke. Arnfinn døde sannsynligvis momentant.
Det er øyeblikkets våkenhet som telte. Arnfinn kunne ofte i trafikken holde på sin rett. Gå fordi det var et gangfelt for eksempel. Sykle foran busser fordi han hadde sin rett etc. Ingen defansiv type i grunnen. Han lo ofte når han fortalte om sine ”flakser” i livet.
Jeg satt på forværelset og ventet på at han skulle komme. Det var ikke så sjelden at han lå et kvarter etter skjema, så jeg la meg på sofaen og sovnet. Kl 09:35 våknet jeg og kjente at noe var gale. Jeg visste at det ikke var noen andre pasienter inne. Eller var det det? Jeg kjente på dørhåndtaket som var låst. Så kjente jeg på det andre. Det var til nabokontoret og til Arnfinns kollega. ”Det er noe som ikke stemmer”, sa jeg og han kom ut. Han hadde en pasient der allerede. Han var alltid tidligere og lengre på jobb en Arnfinn.
Han mente at vi måtte roe ned, avvente og sannsynligvis var det ikke noe gale. Men jeg så det på han. Han likte det ikke. Jeg dro på trening denne fredagen kl 11:30. Der traff jeg Benne. Vi dro på kafe Blåbær på solsiden og lunsjet etterpå. Siden har det bordet blitt kalt: Arnfinnbordet. Mobilen min ringte og det var hans kollega. Han spurte: ”Har du noen rundt deg, Betty?” og jeg svarte ja. ”Arnfinn døde på vei til jobb”. Benne og jeg brukte ham begge, så vi fikk tatt unna sjokket og pratet og pratet.
Det høres kanskje rart ut for de fleste, at jeg kan sørge over tapet av en psykolog. Men han her var ikke helt vanlig. Han var gjest i bryllupet til Bernt og meg, og han har hjulpet mange av mine venner. Han troppet opp før konsert i samfunnet og roet ned og giret opp hele bandet. Han var også gjest i min søsters bryllup. Han var den som greide å snu meg fra det dype mørke, det sjølfordømmende til et menneske i vekst og forandring.Jeg kjente han i nesten 20 år. Han likte når jeg fant mitt vinnende vesen. Han hadde likt min holdning til livet i dag.
Det tar tid å gjøre en forandring.
Nå skinner solen inn gjennom kjøkkenruten og en stripe med skyer henger over kirkegården. Dagen skal starte for familien Johnsen. Jeg ”poster” og møter dagen.
Ha en god dag, Betty
mandag 17. april 2006
Styremøte...
… med meg selv.
It`s my life and I do what I want (don`t push me)
It`s my mind and I think what I want.
The Animals dundrer fra stereoanlegget akkurat nå. Bernt er i storform. Vi har lånt Stein sitt anlegg og det er noe helt annet enn det gamle vårt. Før i dag hørte vi halve Enhjørningen med Dum Dum dundre fra et hus i gaten, men det ble stilt. Sikkert en sønn eller datter, og så en mor eller far. Skjønner? Her i huset er det mor og far som spiller høyest. I sted satt Per Kristian og jeg på trappen i solen og spiste knekkebrød. Da ba han Bernt om å slå av musikken, for det ødela stemningen. Han er i strålende humør og fornøyd med seg selv.
Det er jeg også. Beslutningen er tatt og da kommer styrken frem. Da kommer alt arbeidet jeg har gjort med meg selv til sin rett. Da forvandles slitet til klokskap og visdom i stedet. Når jeg ser meg selv og ivaretar meg selv, blir det ikke så viktig å bli sett av andre heller. Da trenger jeg ikke bekreftelser. Da er den psykologiske treningen min et bevis på at jeg egentlig er i ganske god form psykisk, når jeg anvender det rett for meg selv. I likhet med dem som er i fysisk god form, de har trent de også, og må anvende det rett for å ha nytte av det.
Viktigheten med å gå ned i vekt er temaet. Det er kampen jeg må ta nå. Jeg må bare bli ferdig med å tviholde på kilo som en beskyttelse mot resten av verden.
Jeg tør å lykkes.
I dag har jeg tatt farvel til en stor kropp. En stor kropp som har hjelpt meg å holde ut kreften og behandlingen. Sannheten er at jeg trenger det ikke lenger. Det er litt trist, fordi jeg har greid å like kroppen min til tross for at den nesten er tresifret på vekten.
Bare jeg har hatt klær som har passet, så har jeg bært hvert gram med verdighet stort sett det siste ½ året. Sannheten er at jeg aldri har pyntet meg så mye eller hatt det så fint med stor kropp noen gang. Jeg har følt meg feminin og kraftfull. Men nå skal det bort, og det er vel ikke feminiteten eller det kraftfulle som drar, det er vel bare fettet.
Jeg har tenkt når tankene er tunge at det ikke er noen vits i å få bort kiloene før etter neste mamografi, i tilfelle kreften ikke er borte, for da trenger jeg kiloene igjen. Men nei, jeg tror jo at jeg er frisk. Jeg kjenner at jeg er frisk. Det er et hav av forskjell på denne aprilen og den i fjor.
Det er helsemessig totalt ugunstig med 30 kilo over trivselsvekt. Jeg får ikke til å røre meg slik jeg vil. Når jeg falt på ski var det et helvete å komme seg opp igjen. Det skal ikke være slik. En ting er å innse at jeg blir eldre, og kanskje ikke skal eksponere like hardt fysiske forskjelligheter. Slik som på påskeaften. Da følgte jeg John Arvid og Tor Inge igjennom noen hopp.
Først et hopp de hadde laget, så dundret de inn i skogen og jeg fulgte med. På et hopp var bakken så bratt under at jeg falt skikkelig, og på den samme skinken og samme hoften som dagen før. Tårene spratt og jeg hylte høyt. Bodil og Bernt kom og hjalp meg opp. Først av med skiene, som var nødvendig hver gang fordi den digre kroppen min ikke greide løftete. Så støttet de meg opp. På bunnen av bakken ventet Eivind på meg, så det var bare å stå på videre. På det fallet tenkte jeg at når skal du forstå at du er blitt 42 år Betty og ikke skal hoppe der småguttene hopper nødvendigvis.
Alt til sin tid. Kiloene kommer til å slippe, for nå er jeg klar for det. Så får jeg håpe at våren bringer lykke med seg og ikke flere overraskelser som krever oss. Alt av pakkenellikker etter påskeutflukten ligger på stuegulvet. Deilig med en fridag. Deilig å kunne sitte å se og på kjøkkentv`en og skrive når jeg vil det.
I går tok gatas hardcore gruppe en fest, vi avsluttet kl: 03:30. Det var verd det. Jeg telte timer da jeg voknet og har i hvert fall sovet 5 timer og det er ikke så verst. Det ble en forløsende fyllesnakk mellom 2 karer og en kvinne. Jeg gråt, de lyttet, trøstet og hadde medfølelse, som før. Bare noe hadde forandret seg, meg.
Påskeaften dagen i skibakken ble en herlig dag. Stein og jeg rakk ikke å åpne en øl før gatas gutter, de var før oss. Men vi spratt en box øl hver i taterleiren og byttet på turene i bakken. Nok voksne, nok barn. Jeg fyrte meg opp på en skiheis ansvarlig ung mann. Han var ufin med ungene. Jeg gav beskjed til sjefen på bruket. Det er første gang jeg har brukt navnet mitt til noe der. Han var spakere dagen etter.
Jeg tok bare en badstue tur i år. Jeg er fryktelig glad i badstue, men det er praktisk med to pupper gitt. Jeg gikk med badedrakt og dusjet med den også. Jeg hadde ikke styrke til all tittingen.
Selve påskemiddagen var nydelig. Svenskene vet å lage mange smaker. Prisene er det ingenting å si på. 200,- kroner for voksne. 100 kroner for barn. Men selvsagt det blir litt til sammen uansett når vi er en stor familie. Stein er herlig å ha med på tur. Han er med oss på alle familieoppleggene våre. Men denne gangen lengtet han seg syk etter sin kjæreste.
Farmor er kommet. Guttene koser seg da. Hun er familiens forteller og en klok dame. Det er viktige verdier og historier som overføres i våre møter. Hun har vært aleine på hytten sin i over en uke. Sprekt.
Minner dere på tv programmet i morgen. NRK Ut i naturen KL: 19:30 (skrev feil tidspunkt forrige gang).
http://www.nrk.no/programmer/tv/ut_i_naturen/5615359.html
Ha en god start på en ny uke, Betty
It`s my life and I do what I want (don`t push me)
It`s my mind and I think what I want.
The Animals dundrer fra stereoanlegget akkurat nå. Bernt er i storform. Vi har lånt Stein sitt anlegg og det er noe helt annet enn det gamle vårt. Før i dag hørte vi halve Enhjørningen med Dum Dum dundre fra et hus i gaten, men det ble stilt. Sikkert en sønn eller datter, og så en mor eller far. Skjønner? Her i huset er det mor og far som spiller høyest. I sted satt Per Kristian og jeg på trappen i solen og spiste knekkebrød. Da ba han Bernt om å slå av musikken, for det ødela stemningen. Han er i strålende humør og fornøyd med seg selv.
Det er jeg også. Beslutningen er tatt og da kommer styrken frem. Da kommer alt arbeidet jeg har gjort med meg selv til sin rett. Da forvandles slitet til klokskap og visdom i stedet. Når jeg ser meg selv og ivaretar meg selv, blir det ikke så viktig å bli sett av andre heller. Da trenger jeg ikke bekreftelser. Da er den psykologiske treningen min et bevis på at jeg egentlig er i ganske god form psykisk, når jeg anvender det rett for meg selv. I likhet med dem som er i fysisk god form, de har trent de også, og må anvende det rett for å ha nytte av det.
Viktigheten med å gå ned i vekt er temaet. Det er kampen jeg må ta nå. Jeg må bare bli ferdig med å tviholde på kilo som en beskyttelse mot resten av verden.
Jeg tør å lykkes.
I dag har jeg tatt farvel til en stor kropp. En stor kropp som har hjelpt meg å holde ut kreften og behandlingen. Sannheten er at jeg trenger det ikke lenger. Det er litt trist, fordi jeg har greid å like kroppen min til tross for at den nesten er tresifret på vekten.
Bare jeg har hatt klær som har passet, så har jeg bært hvert gram med verdighet stort sett det siste ½ året. Sannheten er at jeg aldri har pyntet meg så mye eller hatt det så fint med stor kropp noen gang. Jeg har følt meg feminin og kraftfull. Men nå skal det bort, og det er vel ikke feminiteten eller det kraftfulle som drar, det er vel bare fettet.
Jeg har tenkt når tankene er tunge at det ikke er noen vits i å få bort kiloene før etter neste mamografi, i tilfelle kreften ikke er borte, for da trenger jeg kiloene igjen. Men nei, jeg tror jo at jeg er frisk. Jeg kjenner at jeg er frisk. Det er et hav av forskjell på denne aprilen og den i fjor.
Det er helsemessig totalt ugunstig med 30 kilo over trivselsvekt. Jeg får ikke til å røre meg slik jeg vil. Når jeg falt på ski var det et helvete å komme seg opp igjen. Det skal ikke være slik. En ting er å innse at jeg blir eldre, og kanskje ikke skal eksponere like hardt fysiske forskjelligheter. Slik som på påskeaften. Da følgte jeg John Arvid og Tor Inge igjennom noen hopp.
Først et hopp de hadde laget, så dundret de inn i skogen og jeg fulgte med. På et hopp var bakken så bratt under at jeg falt skikkelig, og på den samme skinken og samme hoften som dagen før. Tårene spratt og jeg hylte høyt. Bodil og Bernt kom og hjalp meg opp. Først av med skiene, som var nødvendig hver gang fordi den digre kroppen min ikke greide løftete. Så støttet de meg opp. På bunnen av bakken ventet Eivind på meg, så det var bare å stå på videre. På det fallet tenkte jeg at når skal du forstå at du er blitt 42 år Betty og ikke skal hoppe der småguttene hopper nødvendigvis.
Alt til sin tid. Kiloene kommer til å slippe, for nå er jeg klar for det. Så får jeg håpe at våren bringer lykke med seg og ikke flere overraskelser som krever oss. Alt av pakkenellikker etter påskeutflukten ligger på stuegulvet. Deilig med en fridag. Deilig å kunne sitte å se og på kjøkkentv`en og skrive når jeg vil det.
I går tok gatas hardcore gruppe en fest, vi avsluttet kl: 03:30. Det var verd det. Jeg telte timer da jeg voknet og har i hvert fall sovet 5 timer og det er ikke så verst. Det ble en forløsende fyllesnakk mellom 2 karer og en kvinne. Jeg gråt, de lyttet, trøstet og hadde medfølelse, som før. Bare noe hadde forandret seg, meg.
Påskeaften dagen i skibakken ble en herlig dag. Stein og jeg rakk ikke å åpne en øl før gatas gutter, de var før oss. Men vi spratt en box øl hver i taterleiren og byttet på turene i bakken. Nok voksne, nok barn. Jeg fyrte meg opp på en skiheis ansvarlig ung mann. Han var ufin med ungene. Jeg gav beskjed til sjefen på bruket. Det er første gang jeg har brukt navnet mitt til noe der. Han var spakere dagen etter.
Jeg tok bare en badstue tur i år. Jeg er fryktelig glad i badstue, men det er praktisk med to pupper gitt. Jeg gikk med badedrakt og dusjet med den også. Jeg hadde ikke styrke til all tittingen.
Selve påskemiddagen var nydelig. Svenskene vet å lage mange smaker. Prisene er det ingenting å si på. 200,- kroner for voksne. 100 kroner for barn. Men selvsagt det blir litt til sammen uansett når vi er en stor familie. Stein er herlig å ha med på tur. Han er med oss på alle familieoppleggene våre. Men denne gangen lengtet han seg syk etter sin kjæreste.
Farmor er kommet. Guttene koser seg da. Hun er familiens forteller og en klok dame. Det er viktige verdier og historier som overføres i våre møter. Hun har vært aleine på hytten sin i over en uke. Sprekt.
Minner dere på tv programmet i morgen. NRK Ut i naturen KL: 19:30 (skrev feil tidspunkt forrige gang).
http://www.nrk.no/programmer/tv/ut_i_naturen/5615359.html
Ha en god start på en ny uke, Betty
søndag 16. april 2006
Den Korsfestede sier
Ta meg ned.
Det er på tide.
Trodde jeg kunne lide
Det som millioner led.
Dachau, Buchenwald og Belsen
Hvor var jeg og hvor var frelsen?
Ta meg ned.
Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde vitne
Om de andre døde
Bedre enn jeg kunne gjort.
Ta meg ned.
Det er på tide.
Lansegapet i min side
Tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
Hjelpeløst av angst og smerte
I en gassovn.
Ta meg ned.
Ta meg ned.
Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket
Morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
Redde den som gikk til grunne.
Ta meg ned.
Gjør verden fri.
Inger Hagerup
Da diktet ble tatt inn i en norsk skolebok på 70-tallet, ble diktet beskyldt for å være blasfemisk. Etter en omgang i Stortingets spørretime ble diktet fjernet fra boken.
Jeg tror at Jesus kunne tenkt alle disse tankene fra diktet til Hagerup, der han hang på korset, tvilen, mennesker som bedrar. Hans behov for at Gud skulle spare han for smerten. Bibelen er proppet full av bilder, ser ikke vi mennesker at bildet av han på korset er også et bilde på hva vi er i stand til å gjøre med hverandre? Det er de samme menneskene som hang ham på korset, som gasset barn ihjel. Det er de samme menneskene som gir barn angst og utrygge forhold.
God billedlig påske.
Betty
Det er på tide.
Trodde jeg kunne lide
Det som millioner led.
Dachau, Buchenwald og Belsen
Hvor var jeg og hvor var frelsen?
Ta meg ned.
Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde vitne
Om de andre døde
Bedre enn jeg kunne gjort.
Ta meg ned.
Det er på tide.
Lansegapet i min side
Tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
Hjelpeløst av angst og smerte
I en gassovn.
Ta meg ned.
Ta meg ned.
Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket
Morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
Redde den som gikk til grunne.
Ta meg ned.
Gjør verden fri.
Inger Hagerup
Da diktet ble tatt inn i en norsk skolebok på 70-tallet, ble diktet beskyldt for å være blasfemisk. Etter en omgang i Stortingets spørretime ble diktet fjernet fra boken.
Jeg tror at Jesus kunne tenkt alle disse tankene fra diktet til Hagerup, der han hang på korset, tvilen, mennesker som bedrar. Hans behov for at Gud skulle spare han for smerten. Bibelen er proppet full av bilder, ser ikke vi mennesker at bildet av han på korset er også et bilde på hva vi er i stand til å gjøre med hverandre? Det er de samme menneskene som hang ham på korset, som gasset barn ihjel. Det er de samme menneskene som gir barn angst og utrygge forhold.
God billedlig påske.
Betty
lørdag 15. april 2006
Påskeaften
Klokken er midt på dagen og jeg har meditert. Huset er blikkstille. Alle er bort i bakken eller på topptur. Jeg våknet halv sju i dag, helt knust og proppfull av tanker. Kl. 8 krøp jeg bort til Bernt for å få litt trøst. Damene skulle gå til Ottfjellet kl. 9 og jeg var trist for at jeg ikke har valget en gang. Jeg falt noe så innigranskogen på slalom i går. Så nå er venstre hofta vond. Da er det komplett, alt er gærnt med kroppen min.
Det var godt å få gråte litt igjen. Sorgen over at formen er som den er. Jeg hadde soleklart vært med på den turen om ikke det siste året hadde knust meg så grundig. Så tar det ene det andre liksom. Det er vanskelig å komme i gang og det er vanskelig å ikke synes synd på meg sjøl.
Jeg tror at jeg er pisseredd. Redd for å mislykkes. Redd for å lykkes. Redd for forpliktelsen overfor meg sjøl. Redd for fremtiden, redd for å være syk, redd fro at jeg må slite og kjempe igjen. Jeg vet at når jeg har gått noen kilo ned i vekt, så skal jeg ta en kneoperasjon og så er det en ny pupp operasjon. Jeg gruer meg. Det er egentlig helt grusomt å skrive hvor redd jeg er for det tvinger meg til å måtte gjøre noe med det.
Tidligere har jeg vært redd for å ikke bli likt, men den er så godt som borte. Så noe bra har etablert seg i meg. Vi kan ikke bli likt av alle. Tenk deg så grusomt, gå rundt og tilpasse seg slik at alle kunne like en. Neitakk.
Frokosten var kjempehyggelig i dag. Det var godt å gråte ut trykket. Det kan virke som noen er mettet av påskeprosjektet nå. Jeg sier ikke noe på det. Grunnstemningen er likevel at vi går for et nytt naboår her. Da må gamle venner leie rundt i de andre husene her igjen og de har fått det som kalles for ”Bettyrabatt” og betaler mindre enn vi per natt.
Sjefseggedama eller sjefshøna eller Eggesjefen tok oppgaven seriøst i år også. Heidi er gullegget i flokken. Hun bidrar med å se og løfte alle. Og et strålende humør. Hun innledet årets eggejakt med å fortelle litt og oppsummere at noen har vært med på alle 7 eggejaktene og noen er der for første gang. Kart ble ærbødig utdelt og jakten på området var i gang.
I går var formen OK. Vi var i trekket hele dagen. Stein, Bjørn Inge og jeg hadde bacecamp med sjokoladekake, pølser, marsipanlikør, øl og saft. Per Kristian kjørte brett hele dagen. Bernt og Kjetil var på Ottfjellet, de andre gutta tok en annen topp tur. Damene gikk på turski med sine flokker. Noen rente i trekket etterpå. Det er en massiv ferie, og det skjer noe hele tiden. Den største goden synes jeg er at jeg vinner noen nye barnehjerter. Det merkes når vi kommer hjem. Alle er litt mer trygge på hverandre og omsorgen for hverandre i gaten er merkbart økt. Vi kommer tett på godt og vondt og hjelper hverandre med det som behøves.
Dete r mange konstellasjoner og vi ser hverandres styrker.
Jeg skal nå bort i trekket og hjelpe til. Ungene blir med meg i trekket. Jeg har lært opp nesten alle i gaten i skitrekk og på slalom. Det er jeg god på. Gamle kunster er ikke glemt. Jeg har treningslederkurs, både A og B og har kjørt skikurs før. Det kan jeg. Det er en av mine styrker.
Godt å avslutte slik. Hei då, som svenskene sier, Betty
Ps jeg er like sur på frisøren ennå. Aldri mer Grande frisører ds
Det var godt å få gråte litt igjen. Sorgen over at formen er som den er. Jeg hadde soleklart vært med på den turen om ikke det siste året hadde knust meg så grundig. Så tar det ene det andre liksom. Det er vanskelig å komme i gang og det er vanskelig å ikke synes synd på meg sjøl.
Jeg tror at jeg er pisseredd. Redd for å mislykkes. Redd for å lykkes. Redd for forpliktelsen overfor meg sjøl. Redd for fremtiden, redd for å være syk, redd fro at jeg må slite og kjempe igjen. Jeg vet at når jeg har gått noen kilo ned i vekt, så skal jeg ta en kneoperasjon og så er det en ny pupp operasjon. Jeg gruer meg. Det er egentlig helt grusomt å skrive hvor redd jeg er for det tvinger meg til å måtte gjøre noe med det.
Tidligere har jeg vært redd for å ikke bli likt, men den er så godt som borte. Så noe bra har etablert seg i meg. Vi kan ikke bli likt av alle. Tenk deg så grusomt, gå rundt og tilpasse seg slik at alle kunne like en. Neitakk.
Frokosten var kjempehyggelig i dag. Det var godt å gråte ut trykket. Det kan virke som noen er mettet av påskeprosjektet nå. Jeg sier ikke noe på det. Grunnstemningen er likevel at vi går for et nytt naboår her. Da må gamle venner leie rundt i de andre husene her igjen og de har fått det som kalles for ”Bettyrabatt” og betaler mindre enn vi per natt.
Sjefseggedama eller sjefshøna eller Eggesjefen tok oppgaven seriøst i år også. Heidi er gullegget i flokken. Hun bidrar med å se og løfte alle. Og et strålende humør. Hun innledet årets eggejakt med å fortelle litt og oppsummere at noen har vært med på alle 7 eggejaktene og noen er der for første gang. Kart ble ærbødig utdelt og jakten på området var i gang.
I går var formen OK. Vi var i trekket hele dagen. Stein, Bjørn Inge og jeg hadde bacecamp med sjokoladekake, pølser, marsipanlikør, øl og saft. Per Kristian kjørte brett hele dagen. Bernt og Kjetil var på Ottfjellet, de andre gutta tok en annen topp tur. Damene gikk på turski med sine flokker. Noen rente i trekket etterpå. Det er en massiv ferie, og det skjer noe hele tiden. Den største goden synes jeg er at jeg vinner noen nye barnehjerter. Det merkes når vi kommer hjem. Alle er litt mer trygge på hverandre og omsorgen for hverandre i gaten er merkbart økt. Vi kommer tett på godt og vondt og hjelper hverandre med det som behøves.
Dete r mange konstellasjoner og vi ser hverandres styrker.
Jeg skal nå bort i trekket og hjelpe til. Ungene blir med meg i trekket. Jeg har lært opp nesten alle i gaten i skitrekk og på slalom. Det er jeg god på. Gamle kunster er ikke glemt. Jeg har treningslederkurs, både A og B og har kjørt skikurs før. Det kan jeg. Det er en av mine styrker.
Godt å avslutte slik. Hei då, som svenskene sier, Betty
Ps jeg er like sur på frisøren ennå. Aldri mer Grande frisører ds
fredag 14. april 2006
Ingen skam å snu.
Det er vel ingen skam å fortsette heller. Det er bare et uttrykk. Men ordet skam er brukt i det. Poenget må vel være at en snur i tide, både i forhold til vær og egen form. Jeg er maltraktert etter 2 mil på ski. Dameturen startet 10:30 og jeg gikk og gikk i 5 timer uten å sitte meg ned. Jeg snudde da vi var 4 km unna Stendalsstugu. Da sjanglet jeg. Balansen var rar og jeg følte meg ikke pigg. På turen hadde jeg drukket litt vann, men 3 timer er for lenge uten stopp. Det skjønner jeg aldri. De andre greide seg bra, og jeg tror at jeg er frisk ennå. Dvs jeg glemmer at jeg har vært syk og jeg vil så gjerne være i form.
Jeg voknet litt bedre form i dag enn i går. Men når det går 1 time og jeg er satt ut igjen, så blir jeg redd. Redd for tilbakefall, ms, kul i det andre brystet, balansen. Hele pakken. Jeg stoppet på turen og gråt litt for det var så jævla tungt. Guri smørte skiene mine for andre gang. 4 lag med SR40 og et lag med blått utenpå. Det hjalp, å ikke være bakglatt. På hjemturen ringte jeg Kristin og hørte om de tar turen hit på lørdag. Det er ikke sikkert, men ville vært hyggelig.
Jeg greide nesten ikke å flytte meg framover på hjemturen. Ennå jeg hadde lånt superski av Siv, så funket ikke sporene. En scooter hadde akkurat kjørt da jeg gikk og det gir ikke noen vegger til skiene, slik sporene gjør. Jeg hilste høflig på folk forbi, så sluttet de å komme. Da lurte jeg veldig på hvor jeg var en stund, ennå jeg har gått der mange ganger. Men skiltingen i Sverige er ikke til å ta feil av, og den kommer ofte nok til at jeg forstår retningen. Det brant i beina og det stakk i kneet, armen kjentes ut som melkespreng. Etter en time stoppet jeg for å spise og tisse. Jeg hadde mest behov for å kaste opp, men valgte å trykke i meg brødskivene. Det hjalp faktisk. Rett før vurderte jeg å ringe etter snøscooter. Glad jeg ikke gjorde det.
Da jeg kom fram gikk jeg rett til slalomtrekket. Per Kristian har lært seg å kjøre Snowbord trekk aleine og bakke ned uten å falle i dag. Hans fremgang gikk lynende fort. Han ventet på meg for å vise de ny erobrede teknikkene. Jeg måtte glemme meg selv og mine egne behov og bare observere hans framsteg. Vakkert. Stein prøvde mitt brett og lånte seg sko. Han ble ganske fort konge han og. John Arvid og Bernt har kjørt slalom i dag. Ruben har vært på isfiske tur med nabo-gutta. De brukte hele dagen ute. De er i badstue nå.
Jeg gikk i dusjen, her i etasjen som jeg bor. Det står herredusj på døren og er den eneste i sokkelen, derfor så gav jeg faen. Naboene drar stort sett i badstuhuset hver ettermiddag. Jeg orket ikke tanken på å eksponere dette puppegreiene i felles dusj og badstu akkuart nå. Det ville vært å kreve for mye av meg i dag. Herredusjene er to sånne kalde, med flis på veggene og kaldt vann i 5 minutter før det blir lunkent. Jeg måtte tisse og bare gjorde det i dusjen, for jeg orket ikke å kle på meg en pupp for å gå på do. På doen våres har jeg lagt Anne B. Ragdes bok, Berlinerpoplene. Jeg vet ikke , men det har et drag av sosialpornografi over seg, akkurat slik livet mitt har vært og da appelerer det ikke så mye til meg. Men det er noe som gjør at jeg ”kjenner” når jeg leser og det kan jeg like.
Jeg skiftet dusj etter at jeg hadde tisset. Jeg spylte godt etter meg, og jeg tenkte at jeg er nok ikke den eneste som har kjent en varm stråle langs låret i denne dusjen. Den andre dusjen var bedre stråle på også. Jeg stod og stod og stod og vasket av meg tanker og slit. Jg kjente på den puppen som er der og fikk hetta. Jeg er sikker på at jeg kjenner noe som ikke skal være der. Jeg kan ikke lage noe nummer av det, jeg må bare få det sjekket i Trondheim. Det hjelper ikke om jeg gjør Bernt urolig. Dessuten så sier han bare: ”Jeg er ikke lege, du må få sjekket det”. Så tenkte jeg om det er tilfelle med kreft en gang til, så vil jeg egentlig ikke vite det nå, for det betyr operasjon, cellegift og stråling. Jeg orker det simpelthen ikke.
Jeg er helt utslitt av å tenke. I stedet for å ligge på sengen, sitter jeg og skriver. Bernt leser for Ruben. Vi skal sove snart. Damene er i badstuen og trives. Jeg kan ikke, fordi jeg vil ikke ha hele fokusen eller ingen fokus. Jeg er bare gjennomsliten og litt trist.
Nå skal jeg sove. God natt, Betty.
Tordis og gjengen er her. Sjefen på Moholt Park med familie er kommet, så da er vi fulltallig denne påsken. Det føles bra. Sjefen på bruket her klaget på våre 8 åringer i gymsalen, vi har strammet det inn. Vi voksne sklir gjerne litt med et vinglass, men vi er like gode på å skjerpe oss. I morgen er det mannetur. Da skal jeg være i trekket med gutan. God natt, kl. 22:00. Verden blir aldri den samme. Jeg blir aldri den samme. Betty.
Jeg voknet litt bedre form i dag enn i går. Men når det går 1 time og jeg er satt ut igjen, så blir jeg redd. Redd for tilbakefall, ms, kul i det andre brystet, balansen. Hele pakken. Jeg stoppet på turen og gråt litt for det var så jævla tungt. Guri smørte skiene mine for andre gang. 4 lag med SR40 og et lag med blått utenpå. Det hjalp, å ikke være bakglatt. På hjemturen ringte jeg Kristin og hørte om de tar turen hit på lørdag. Det er ikke sikkert, men ville vært hyggelig.
Jeg greide nesten ikke å flytte meg framover på hjemturen. Ennå jeg hadde lånt superski av Siv, så funket ikke sporene. En scooter hadde akkurat kjørt da jeg gikk og det gir ikke noen vegger til skiene, slik sporene gjør. Jeg hilste høflig på folk forbi, så sluttet de å komme. Da lurte jeg veldig på hvor jeg var en stund, ennå jeg har gått der mange ganger. Men skiltingen i Sverige er ikke til å ta feil av, og den kommer ofte nok til at jeg forstår retningen. Det brant i beina og det stakk i kneet, armen kjentes ut som melkespreng. Etter en time stoppet jeg for å spise og tisse. Jeg hadde mest behov for å kaste opp, men valgte å trykke i meg brødskivene. Det hjalp faktisk. Rett før vurderte jeg å ringe etter snøscooter. Glad jeg ikke gjorde det.
Da jeg kom fram gikk jeg rett til slalomtrekket. Per Kristian har lært seg å kjøre Snowbord trekk aleine og bakke ned uten å falle i dag. Hans fremgang gikk lynende fort. Han ventet på meg for å vise de ny erobrede teknikkene. Jeg måtte glemme meg selv og mine egne behov og bare observere hans framsteg. Vakkert. Stein prøvde mitt brett og lånte seg sko. Han ble ganske fort konge han og. John Arvid og Bernt har kjørt slalom i dag. Ruben har vært på isfiske tur med nabo-gutta. De brukte hele dagen ute. De er i badstue nå.
Jeg gikk i dusjen, her i etasjen som jeg bor. Det står herredusj på døren og er den eneste i sokkelen, derfor så gav jeg faen. Naboene drar stort sett i badstuhuset hver ettermiddag. Jeg orket ikke tanken på å eksponere dette puppegreiene i felles dusj og badstu akkuart nå. Det ville vært å kreve for mye av meg i dag. Herredusjene er to sånne kalde, med flis på veggene og kaldt vann i 5 minutter før det blir lunkent. Jeg måtte tisse og bare gjorde det i dusjen, for jeg orket ikke å kle på meg en pupp for å gå på do. På doen våres har jeg lagt Anne B. Ragdes bok, Berlinerpoplene. Jeg vet ikke , men det har et drag av sosialpornografi over seg, akkurat slik livet mitt har vært og da appelerer det ikke så mye til meg. Men det er noe som gjør at jeg ”kjenner” når jeg leser og det kan jeg like.
Jeg skiftet dusj etter at jeg hadde tisset. Jeg spylte godt etter meg, og jeg tenkte at jeg er nok ikke den eneste som har kjent en varm stråle langs låret i denne dusjen. Den andre dusjen var bedre stråle på også. Jeg stod og stod og stod og vasket av meg tanker og slit. Jg kjente på den puppen som er der og fikk hetta. Jeg er sikker på at jeg kjenner noe som ikke skal være der. Jeg kan ikke lage noe nummer av det, jeg må bare få det sjekket i Trondheim. Det hjelper ikke om jeg gjør Bernt urolig. Dessuten så sier han bare: ”Jeg er ikke lege, du må få sjekket det”. Så tenkte jeg om det er tilfelle med kreft en gang til, så vil jeg egentlig ikke vite det nå, for det betyr operasjon, cellegift og stråling. Jeg orker det simpelthen ikke.
Jeg er helt utslitt av å tenke. I stedet for å ligge på sengen, sitter jeg og skriver. Bernt leser for Ruben. Vi skal sove snart. Damene er i badstuen og trives. Jeg kan ikke, fordi jeg vil ikke ha hele fokusen eller ingen fokus. Jeg er bare gjennomsliten og litt trist.
Nå skal jeg sove. God natt, Betty.
Tordis og gjengen er her. Sjefen på Moholt Park med familie er kommet, så da er vi fulltallig denne påsken. Det føles bra. Sjefen på bruket her klaget på våre 8 åringer i gymsalen, vi har strammet det inn. Vi voksne sklir gjerne litt med et vinglass, men vi er like gode på å skjerpe oss. I morgen er det mannetur. Da skal jeg være i trekket med gutan. God natt, kl. 22:00. Verden blir aldri den samme. Jeg blir aldri den samme. Betty.
Vålådøler
Det er noe helt magisk med denne plassen, i hvert fall for meg. Vi er jo her hver påske og da er det fullmåne som kjent. Der er så sinnsykt vakkert akkurat her. Det er et enormt sunt og godt aktivitetsnivå og det er fritt for voksen fyll og støy. Det er som om jeg kjenner at her har det vokst opp mange storheter i løypene.
Ved middagen i dag tenkte jeg at dette er ikke siste gangen. Det tenkte jeg nemlig to timer før. Ikke siste gangen for oss, men siste gangen for nabolagets ekskusjon ut hit. Det er tross alt 7. året. Men stemningen er riktig god og dette stedet gjør noe magisk med alle og enhver. Og noen har nevnt neste år allerede. Jeg har bestilt huset for neste år. Det gjorde jeg ved ankomst. Vi skal hit uansett. Jeg trakk kredittkortet for 4 dager i Olandergården 18000,- svenske kroner, så fordeler vi det ved hjemkomst. Det var avtalen i år. Jeg tenkte at neste år kan jeg fylle huset med gamle venner, men det kan hende det holder hardt. Naboene ser ut til å holde på tradisjonens pris. Blir det Vålådalen for 8.gang med gata er det en sensasjon.
Det var masse snø her i år, og turen inn hit fra Åre tok 37 minutt når Bernt kjørte. Ved ankomst fikk jeg en varm klem av Tina og hun spurte om det gikk bra. Denne omtanken kan gjøre meg litt forvirret, for det hender at jeg glemmer at jeg har hatt kreft og vært igjennom et helvete fra året som var til dette. I fjor gikk jeg og haltet her i påsken og forstod ikke riktig hvorfor jeg var så bakpå. 6 uker seinere fikk jeg svar på det.
Jo nærmere jeg kommer datoen for ”dagen jeg fikk diagnosen kreft”, jo mer tenker jeg rundt dette året som har gått. Tiden har snurret av gårde og jeg har surret med, uten fotfeste, uten styrke, uten jobb og trening, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på bedre tider. Det har vært en vanvittig prøve for en aktiv dame som meg.
Jeg føler meg kollosalt privilegert som er her igjen. Nå er det kveld. Ruben ligger på rom med Bernt og meg. De to andre på rom med Stein. Jeg er for meg selv nå og trenger det mye mer enn før. Ting blir aldri det samme. Rett før middagen kom sjefen, kokken og barmesteren bort til meg og hilste. Vi føler oss priviligerte og velkomnte. Men så er vi en fast inntekt for de. Vi har også dratt med to vennepar som bor andre steder på ”bruket”. Samt at det kommer en nabofamilie til i morgen. Gymsalen er inspisert, brukt og den hadde fått seg et ansiktløft, blant annet buldrevegg. Olandergården var nymalt.
Jeg må bare fortelle om en pyton opplevelse i går. Vi var hos Grande frisør, på Valentinlystsenteret. Jeg har brukt de fordi det er lettvindt nært, men det argumentet holder ikke lenger. Jeg var lynings forbannet to ganger på samme plassen i går. Kl. 13:00 fikk jeg time til Per kristian og John Arvid. Jeg hjalp guttene å si hvordan de ville ha det. John Arvid skulle ha samme frisyren. Den var helt knall til han. Klippet på Røros. Vi var jo så fornøyd. Per Kristian skulle klippe seg litt kortere, fordi håret var blitt tørt etter bading og soling. På Røros fikk han den beste frisyren han noen gang har hatt, men dessverre så var det blitt ”trollat”.
Jeg gikk meg en tur. Da jeg så John Arvid spurte jeg: Hva har skjedd her? Han var pinn kort på håret. John Arvid svarer at hun hadde spurt hvordan han ville ha det, og hun hadde sagt at det sikkert var tøft med kort hår foran. John Arvid bestemmer over sitt eget hår, det er ikke det, men han hadde prøvd å forklare at han kunne ta pinnkort under luggen, slik at den lå bedre bakover. Ellers ville han ha samme frisyre. Gutten er vakker uansett, det er ikke det, men hva med å høre etter. Jeg er så lei av dårlige håndverkere. Kanskje tenkte hun at når moren er borte skal jeg spørre hva han egentlig vil etc. Ikke vet jeg, men det hele ble bare trist. John Arvid kler kort hår, men det var rett og slett en dårlig klipp, ujevnt oppå hodet.
Jeg har forklart John Arvid hele storyen og sagt at vi går ikke dit noe mer. Jeg har sagt at han er fin på håret nå. Han kler nemlig alt. Men det er rett og slett en prinsipp sak. Jeg har gått dit for ofte i forhold til klippeferdighetene de har, men det er dette at det er så tilgjengelig. Jeg føler at jeg med full rett kan si det slik, jeg har tross alt gått et år på frisørskolen og jobbet på Hair i Trondheim. Jeg har også drevet egen privat praksis. Gutteklipper kan jeg.
Per Kristian så grei ut. Han hadde styrt det hele selv, og håret hans så sunnere ut etterpå. Så der fikk frisøren litt gratis. Det er ikke akkurat OK frisører`s ansattes resultater jeg ser på, men noe de har gjort har vært greit. Men ALDRI noe mer enn det. På Røros var jeg stor fornøyd og på ferie klippet jeg meg storfornøyd.
Ruben og jeg hadde time seinere på dagen i samme salong. Jeg prøvde å ringe rundt til andre frisører for å ordne time til oss uten å lykkes. Så vi tok til takke, det skulle være to nye frisører fra samme plassen. Det var spikeren i kisten for Grande frisører for oss. Hun som skulle klippe meg har jobbet der i 20 år. Hun klippet mitt korte hår helt inn til skallen på sidene. Det ser helt latterlig ut. Det minner meg om cellegifttiden, da jeg kunne se inn til hodet. Hun mente at det bulte ut på sidene. Bak tok hun nærmest ingenting og det var der hele hår problemet satt, fordi det krøller seg der. Foran prøvde hun å skjule det grå området jeg har med å la være å klippe, mens jeg sa at jeg ønsket gråfargen fram. Jeg får lyst til barbere det hele av.
Jeg bare lurer på om det er min evne til å formidle som er dårlig. Jeg ble rett og slett ikke hørt. Hun spurte hvor vi skulle i påsken. Jeg svarte Sverige. Hun snakket om isfiske, snøscotere etc. Jeg tenkte at hun kan snakke faget bedre enn klippefaget. Jeg ser ut som om jeg har prematurhode nå. Så spurte hun om det var jeg som var i avisn og søkte på råkkesjef jobben. Ja, svarte jeg. Så de har brukt et ungdomsbilde av deg da. Bildet tok de i fjor, svarte jeg. Herregud skulle jeg sitte lenge i stolen og vente på at hun skulle bli ferdig? Jeg kjente at dette ikke ble bra.
Det fine med hår er at det vokser ut, men Grande frisør må jeg ikke gå til mer. I syden fikk jeg en kjempeklipp (uke 11). Hun snakket mindre. Jeg er glad for at dette betyr noe for meg. Før har jeg vært mye likegyldig til slikt. Det er jeg ikke mer.
Jeg har vært oppe i stuen en tur. Bodil bød alle damene på Baileys, bare jeg tok i mot. Jeg får bekreftet at damene ikke har noe drikkekultur sammen, men vi har det hyggelig og i morgen skal vi på dametur. For meg er det det samme. Guttene mine har ikke kjørt slalom i dag og er sugen på det. Mange av de andre guttene kjørte i dag. Jeg kunne tenkt meg en familiedag, men bøyer meg for flertallet. I fjor hadde vi langfredag og lørdagen som voksen tur dager. Det var veldig bra. Gutta hadde lørdagen og da hadde vi damene ansvar for påskeeggjakten. Det blir sikkert flott årets opplegg også. Men jeg må legge meg for de vil ha avgang kl 09:30.
God kveld. Betty.
Ved middagen i dag tenkte jeg at dette er ikke siste gangen. Det tenkte jeg nemlig to timer før. Ikke siste gangen for oss, men siste gangen for nabolagets ekskusjon ut hit. Det er tross alt 7. året. Men stemningen er riktig god og dette stedet gjør noe magisk med alle og enhver. Og noen har nevnt neste år allerede. Jeg har bestilt huset for neste år. Det gjorde jeg ved ankomst. Vi skal hit uansett. Jeg trakk kredittkortet for 4 dager i Olandergården 18000,- svenske kroner, så fordeler vi det ved hjemkomst. Det var avtalen i år. Jeg tenkte at neste år kan jeg fylle huset med gamle venner, men det kan hende det holder hardt. Naboene ser ut til å holde på tradisjonens pris. Blir det Vålådalen for 8.gang med gata er det en sensasjon.
Det var masse snø her i år, og turen inn hit fra Åre tok 37 minutt når Bernt kjørte. Ved ankomst fikk jeg en varm klem av Tina og hun spurte om det gikk bra. Denne omtanken kan gjøre meg litt forvirret, for det hender at jeg glemmer at jeg har hatt kreft og vært igjennom et helvete fra året som var til dette. I fjor gikk jeg og haltet her i påsken og forstod ikke riktig hvorfor jeg var så bakpå. 6 uker seinere fikk jeg svar på det.
Jo nærmere jeg kommer datoen for ”dagen jeg fikk diagnosen kreft”, jo mer tenker jeg rundt dette året som har gått. Tiden har snurret av gårde og jeg har surret med, uten fotfeste, uten styrke, uten jobb og trening, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på bedre tider. Det har vært en vanvittig prøve for en aktiv dame som meg.
Jeg føler meg kollosalt privilegert som er her igjen. Nå er det kveld. Ruben ligger på rom med Bernt og meg. De to andre på rom med Stein. Jeg er for meg selv nå og trenger det mye mer enn før. Ting blir aldri det samme. Rett før middagen kom sjefen, kokken og barmesteren bort til meg og hilste. Vi føler oss priviligerte og velkomnte. Men så er vi en fast inntekt for de. Vi har også dratt med to vennepar som bor andre steder på ”bruket”. Samt at det kommer en nabofamilie til i morgen. Gymsalen er inspisert, brukt og den hadde fått seg et ansiktløft, blant annet buldrevegg. Olandergården var nymalt.
Jeg må bare fortelle om en pyton opplevelse i går. Vi var hos Grande frisør, på Valentinlystsenteret. Jeg har brukt de fordi det er lettvindt nært, men det argumentet holder ikke lenger. Jeg var lynings forbannet to ganger på samme plassen i går. Kl. 13:00 fikk jeg time til Per kristian og John Arvid. Jeg hjalp guttene å si hvordan de ville ha det. John Arvid skulle ha samme frisyren. Den var helt knall til han. Klippet på Røros. Vi var jo så fornøyd. Per Kristian skulle klippe seg litt kortere, fordi håret var blitt tørt etter bading og soling. På Røros fikk han den beste frisyren han noen gang har hatt, men dessverre så var det blitt ”trollat”.
Jeg gikk meg en tur. Da jeg så John Arvid spurte jeg: Hva har skjedd her? Han var pinn kort på håret. John Arvid svarer at hun hadde spurt hvordan han ville ha det, og hun hadde sagt at det sikkert var tøft med kort hår foran. John Arvid bestemmer over sitt eget hår, det er ikke det, men han hadde prøvd å forklare at han kunne ta pinnkort under luggen, slik at den lå bedre bakover. Ellers ville han ha samme frisyre. Gutten er vakker uansett, det er ikke det, men hva med å høre etter. Jeg er så lei av dårlige håndverkere. Kanskje tenkte hun at når moren er borte skal jeg spørre hva han egentlig vil etc. Ikke vet jeg, men det hele ble bare trist. John Arvid kler kort hår, men det var rett og slett en dårlig klipp, ujevnt oppå hodet.
Jeg har forklart John Arvid hele storyen og sagt at vi går ikke dit noe mer. Jeg har sagt at han er fin på håret nå. Han kler nemlig alt. Men det er rett og slett en prinsipp sak. Jeg har gått dit for ofte i forhold til klippeferdighetene de har, men det er dette at det er så tilgjengelig. Jeg føler at jeg med full rett kan si det slik, jeg har tross alt gått et år på frisørskolen og jobbet på Hair i Trondheim. Jeg har også drevet egen privat praksis. Gutteklipper kan jeg.
Per Kristian så grei ut. Han hadde styrt det hele selv, og håret hans så sunnere ut etterpå. Så der fikk frisøren litt gratis. Det er ikke akkurat OK frisører`s ansattes resultater jeg ser på, men noe de har gjort har vært greit. Men ALDRI noe mer enn det. På Røros var jeg stor fornøyd og på ferie klippet jeg meg storfornøyd.
Ruben og jeg hadde time seinere på dagen i samme salong. Jeg prøvde å ringe rundt til andre frisører for å ordne time til oss uten å lykkes. Så vi tok til takke, det skulle være to nye frisører fra samme plassen. Det var spikeren i kisten for Grande frisører for oss. Hun som skulle klippe meg har jobbet der i 20 år. Hun klippet mitt korte hår helt inn til skallen på sidene. Det ser helt latterlig ut. Det minner meg om cellegifttiden, da jeg kunne se inn til hodet. Hun mente at det bulte ut på sidene. Bak tok hun nærmest ingenting og det var der hele hår problemet satt, fordi det krøller seg der. Foran prøvde hun å skjule det grå området jeg har med å la være å klippe, mens jeg sa at jeg ønsket gråfargen fram. Jeg får lyst til barbere det hele av.
Jeg bare lurer på om det er min evne til å formidle som er dårlig. Jeg ble rett og slett ikke hørt. Hun spurte hvor vi skulle i påsken. Jeg svarte Sverige. Hun snakket om isfiske, snøscotere etc. Jeg tenkte at hun kan snakke faget bedre enn klippefaget. Jeg ser ut som om jeg har prematurhode nå. Så spurte hun om det var jeg som var i avisn og søkte på råkkesjef jobben. Ja, svarte jeg. Så de har brukt et ungdomsbilde av deg da. Bildet tok de i fjor, svarte jeg. Herregud skulle jeg sitte lenge i stolen og vente på at hun skulle bli ferdig? Jeg kjente at dette ikke ble bra.
Det fine med hår er at det vokser ut, men Grande frisør må jeg ikke gå til mer. I syden fikk jeg en kjempeklipp (uke 11). Hun snakket mindre. Jeg er glad for at dette betyr noe for meg. Før har jeg vært mye likegyldig til slikt. Det er jeg ikke mer.
Jeg har vært oppe i stuen en tur. Bodil bød alle damene på Baileys, bare jeg tok i mot. Jeg får bekreftet at damene ikke har noe drikkekultur sammen, men vi har det hyggelig og i morgen skal vi på dametur. For meg er det det samme. Guttene mine har ikke kjørt slalom i dag og er sugen på det. Mange av de andre guttene kjørte i dag. Jeg kunne tenkt meg en familiedag, men bøyer meg for flertallet. I fjor hadde vi langfredag og lørdagen som voksen tur dager. Det var veldig bra. Gutta hadde lørdagen og da hadde vi damene ansvar for påskeeggjakten. Det blir sikkert flott årets opplegg også. Men jeg må legge meg for de vil ha avgang kl 09:30.
God kveld. Betty.
tirsdag 11. april 2006
Pakkingen i Box. Ut å Reise.
Bernt og noen av gutta i gaten har sittet på terassen og drukket Wiskey. Sesongen er åpnet. Jeg har kjøpt inn Marsipan likør, hva i verden det måtte være, men det høres påske ut. Pakkingen er under kontroll. Resten må taes i morgen. Jeg gleder meg faktisk veldig. Dette pakkestyret har vi gjordt før, og når vi har en gammel Ford Transit, så kan pakkingen være ganske romslig.
Det er gutta i gaten som har tradisjoner for å ta en skål åpent. Vi damene blir mer forsiktig. Jeg har jo mer sans for det åpne og inkluderende, men jeg bygger ikke kultur aleine. Her må jeg også innordne meg, så jeg er spent på årets fasong på kveldene. Eller dagene sådan. Jeg kan synes det er kjempe hyggelig med en øl midt på dagen i ferien, men når jeg får følelse av at det er bare jeg som kan gire meg opp på det, er det sannelig ikke lett å stå for det.
Akkurat nå åpnet jeg blogboxen for å si dere at: UT i NATUREN
http://www.nrk.no/programmer/tv/ut_i_naturen/5615359.html
vises tirsdag 18.04.06. Kl. 19:55 Mulig jeg gjentar dette noen ganger og mulig jeg får skrevet noe i Sverige, kanskje.
Programmet omhandler en vennegjeng på ferie. 10 årsjubileum for Halsa prosjektet. Det er Guri og Tove som er grundere. Vi, fam. Johnsen ble inkludert i prosjektet i år 2000, etter 1. Vålådal samling forresten. Jeg var sjuk i sommer, gikk på cellegift og hadde ikke den store piffen. Jeg ble med på noen turer, og bodde i hytte i stedet for telt. Uka gikk fint, til tross for cellegiftfaenskapet.
Jeg hadde opplevelse av at NRK folka ungikk meg hele uken. Sjøl har jeg såpass intelligens at jeg skjønte at dette ikke var mitt show. Det gjør ingenting, men det er litt spesielt. Særlig siden jeg stort sett kan snakke mediaspråket eller jeg har terminologien inne. Til og meg når kameraet var av,opplevde jeg at de var sparsom. Spesielt. Fordi jeg bruker å prate med nye folk uansett hvem de er og tar meg litt av de nye i Halsa campen. Jeg følte meg ofte avvist. Men det passet egentlig bra så sjuk som jeg var.
Kort sagt: Jeg unnet damene fokusen. Det er hardt å starte og holde fast i prosjekter. Halsa er en stor greie for familien Johnsen. Hvis jeg hadde fått spillejobb med bandet, hadde det helt klart gått foran, men Bernt er utrolig glad i prosjektet og det er hyggelig å være med på det han synes er stort. Dessuten kjører jeg motorsykkel dit, og det er en opplevelse i seg selv. Det er mange mennesker jeg er glad i der og det er alltid godt å komme nordover. Lyset. Landskapet. Været. Folket.
Nå er det natten.
Takk for alt det fine.
Takk for følge, folk over hele landet.
Betty.
Det er gutta i gaten som har tradisjoner for å ta en skål åpent. Vi damene blir mer forsiktig. Jeg har jo mer sans for det åpne og inkluderende, men jeg bygger ikke kultur aleine. Her må jeg også innordne meg, så jeg er spent på årets fasong på kveldene. Eller dagene sådan. Jeg kan synes det er kjempe hyggelig med en øl midt på dagen i ferien, men når jeg får følelse av at det er bare jeg som kan gire meg opp på det, er det sannelig ikke lett å stå for det.
Akkurat nå åpnet jeg blogboxen for å si dere at: UT i NATUREN
http://www.nrk.no/programmer/tv/ut_i_naturen/5615359.html
vises tirsdag 18.04.06. Kl. 19:55 Mulig jeg gjentar dette noen ganger og mulig jeg får skrevet noe i Sverige, kanskje.
Programmet omhandler en vennegjeng på ferie. 10 årsjubileum for Halsa prosjektet. Det er Guri og Tove som er grundere. Vi, fam. Johnsen ble inkludert i prosjektet i år 2000, etter 1. Vålådal samling forresten. Jeg var sjuk i sommer, gikk på cellegift og hadde ikke den store piffen. Jeg ble med på noen turer, og bodde i hytte i stedet for telt. Uka gikk fint, til tross for cellegiftfaenskapet.
Jeg hadde opplevelse av at NRK folka ungikk meg hele uken. Sjøl har jeg såpass intelligens at jeg skjønte at dette ikke var mitt show. Det gjør ingenting, men det er litt spesielt. Særlig siden jeg stort sett kan snakke mediaspråket eller jeg har terminologien inne. Til og meg når kameraet var av,opplevde jeg at de var sparsom. Spesielt. Fordi jeg bruker å prate med nye folk uansett hvem de er og tar meg litt av de nye i Halsa campen. Jeg følte meg ofte avvist. Men det passet egentlig bra så sjuk som jeg var.
Kort sagt: Jeg unnet damene fokusen. Det er hardt å starte og holde fast i prosjekter. Halsa er en stor greie for familien Johnsen. Hvis jeg hadde fått spillejobb med bandet, hadde det helt klart gått foran, men Bernt er utrolig glad i prosjektet og det er hyggelig å være med på det han synes er stort. Dessuten kjører jeg motorsykkel dit, og det er en opplevelse i seg selv. Det er mange mennesker jeg er glad i der og det er alltid godt å komme nordover. Lyset. Landskapet. Været. Folket.
Nå er det natten.
Takk for alt det fine.
Takk for følge, folk over hele landet.
Betty.
B A D I O L A
Noen av naboene er overgiret, ferdigpakket og klar til start i morgen tidlig. Vi har tatt ferie, er ikke startet å pakke ennå (kl 18:30 . kvelden før). Vi er forskjellig. Det er bare å konstantere. Kjenner jeg de rett drar de i ”rett” tid ned på søndagen, mens vi henger igjen i Vålådalen og bruker dagen der. Forskjellighetenes styrke.
BADIOLA er en vin, en italiensk vin. Koster 129,50. Hver slurk varer i minst 15 sekunder. Det er en medisinsk vin. Når vi går for medisinske viner så går det i B, forrige var Baltasar. Det heter at du skal gå til flasken med dine gleder og ikke dine sorger. Jeg har ingen sorger, bare masse stress inni meg, som lar seg dempe med 2 glass rødvin. Fantastisk virkning. Men så gjelder det å holde det på et visst nivå, som alt annet i livet, i balanse må det være.
Vi har klippet oss og vi har sett ISTID 2, utrolig morsom. Snøen smelter i takt med timene utenfor. Når vi er hjemme igjen, vil alt være borte, deilig. Da er det frem med trampolinene. Vi har besluttet at det bare blir venner av våre unger som får hoppe. I fjor gav vi alle lov. Småttisene kom hit, falt og slo seg og jeg følte at jeg jobbet i en barnehage. Det går ikke. Da får flere handle trampoliner.
Nå skal jeg pakke litt . . . tror jeg.
BADIOLA er en vin, en italiensk vin. Koster 129,50. Hver slurk varer i minst 15 sekunder. Det er en medisinsk vin. Når vi går for medisinske viner så går det i B, forrige var Baltasar. Det heter at du skal gå til flasken med dine gleder og ikke dine sorger. Jeg har ingen sorger, bare masse stress inni meg, som lar seg dempe med 2 glass rødvin. Fantastisk virkning. Men så gjelder det å holde det på et visst nivå, som alt annet i livet, i balanse må det være.
Vi har klippet oss og vi har sett ISTID 2, utrolig morsom. Snøen smelter i takt med timene utenfor. Når vi er hjemme igjen, vil alt være borte, deilig. Da er det frem med trampolinene. Vi har besluttet at det bare blir venner av våre unger som får hoppe. I fjor gav vi alle lov. Småttisene kom hit, falt og slo seg og jeg følte at jeg jobbet i en barnehage. Det går ikke. Da får flere handle trampoliner.
Nå skal jeg pakke litt . . . tror jeg.
Stengte stasjoner
Jeg har løftet meg sjøl litt opp med å forstå ka som skjer. Det hjelper alltid. Men det blir uansett time hos psykolog etter påske. Jeg har ikke vært der siden før jul, kom jeg på. Det er egentlig veldig bra for å være meg. Samtidig tror jeg at jeg får litt sjokk når det er så lenge siden jeg har vært nedstemt. Heldigvis så er jeg ikke i nærheten av ”den dype sjakten”, jeg er bare i ”kjelleren” litt og der har jeg ”innstallert trampoline” og ”spretter opp” igjen, så snart jeg forstår hva som skjer med meg.
En natts søvn og en mann som kjenner meg hjelper på egeninnsikten. Jeg ble rett og slett forbanna på meg sjøl da jeg oppdaget at jeg satt fast i gamle tanker. Jeg har en jobb og det er å være tilstede i mitt eget liv, nå.
Jeg oppdaget at jeg i går hadde skrevet at jeg kunne ønske meg at ”noen” sendte påskeegg til mine barn. Disse ”noen” er på ”de stengte stasjoner”. De bensinstasjonene Arnfinn sa at jeg alltid stod utenfor og ville ha bensin av. I stedet for å se der det er åpent og hente ut noe der. For i går kom Cecilie med 3 påskeegg til guttene. Jeg er dypt takknemlig og jeg skjemmes over at jeg ikke så det eller husket det da jeg skrev i bloggen. Men så hjelper det heller ikke med skam, så jeg får bare reise meg og være glad for at jeg oppdaget problemet mitt sjøl. Bernt var glad jeg hadde sett den selv. Han som minnet meg på ”de stengte stasjonene”.
Så da løsnet knuten litt. Jeg har også kommet på at jeg tar disse tabelettene som skal dempe østrogenet i meg, som kan forhindre tilbakefall av kreft. Bivirkningene av de er at jeg kommer i overgangsalderen. Jeg har nemlig hetetokter. Kaldsvetter og er rød i kinnene. Jeg skal ta de i 5 år. Det har gått veldig greit og når jeg husker på at jeg tar de, så demper uroen seg på det fysiske også.
Jeg har en jobb å gjøre i påsken. Først må jeg svelge noen kameler i forhold til at vi er ulike mennesker med ulike verdier og dermed oppdrar våre barn forskjellig. Den må jeg gjennom hver gang det er store fellestreff. Hvor langt skal ungene gå på ski? Skal de presses? Når noen konkurrerer i alt, må jeg ikke la meg trigge av det. Hvis noen sier at vi går seint på ski, ja, så er det det vi gjør. Hvis et barn er lei seg og blir proppet full av skyldsfølelse uten at den voksne vet at det er det den gjør, når den voksne snakker til ungen etc.
Så må jeg ikke bli for privat når jeg snakker. Som Bernt sier du må være Betty, men ikke dele mer enn det som er bra for deg. Det som skjer er at jeg leverer og sitter igjen med en følelse av å ha ribbet meg selv etterpå. Jeg har oppdaget at det er fordi jeg får forventninger på at andre skal dele også, og når det ikke skjer, så kjenner jeg en gnagende ensomhet. Dette kan unngåes med å være litt personlig, men ikke for privat. Det er vanskelig i en tid, hvor det har skjedd så mye nære ting.
Greien er vel at det blir ulikevekt i relasjonen når den ene leverer hele tiden. Det kan reguleres med å dele mindre. Noen er knall gode på terminologien, prater om det saken gjelder. Så oppdager jeg etterpå at de ikke har delt noe av sitt. Men vi er på forskjellige ”steps” i livet og vi har gjort forskjellige grep i forhold til psykologisk trening.
Nå er det morgen og nå er det sol og vakkert ute. Vi skal til frisør og på kino. Det står ikke på.
Påskemorgen slukker sorgen, Betty
En natts søvn og en mann som kjenner meg hjelper på egeninnsikten. Jeg ble rett og slett forbanna på meg sjøl da jeg oppdaget at jeg satt fast i gamle tanker. Jeg har en jobb og det er å være tilstede i mitt eget liv, nå.
Jeg oppdaget at jeg i går hadde skrevet at jeg kunne ønske meg at ”noen” sendte påskeegg til mine barn. Disse ”noen” er på ”de stengte stasjoner”. De bensinstasjonene Arnfinn sa at jeg alltid stod utenfor og ville ha bensin av. I stedet for å se der det er åpent og hente ut noe der. For i går kom Cecilie med 3 påskeegg til guttene. Jeg er dypt takknemlig og jeg skjemmes over at jeg ikke så det eller husket det da jeg skrev i bloggen. Men så hjelper det heller ikke med skam, så jeg får bare reise meg og være glad for at jeg oppdaget problemet mitt sjøl. Bernt var glad jeg hadde sett den selv. Han som minnet meg på ”de stengte stasjonene”.
Så da løsnet knuten litt. Jeg har også kommet på at jeg tar disse tabelettene som skal dempe østrogenet i meg, som kan forhindre tilbakefall av kreft. Bivirkningene av de er at jeg kommer i overgangsalderen. Jeg har nemlig hetetokter. Kaldsvetter og er rød i kinnene. Jeg skal ta de i 5 år. Det har gått veldig greit og når jeg husker på at jeg tar de, så demper uroen seg på det fysiske også.
Jeg har en jobb å gjøre i påsken. Først må jeg svelge noen kameler i forhold til at vi er ulike mennesker med ulike verdier og dermed oppdrar våre barn forskjellig. Den må jeg gjennom hver gang det er store fellestreff. Hvor langt skal ungene gå på ski? Skal de presses? Når noen konkurrerer i alt, må jeg ikke la meg trigge av det. Hvis noen sier at vi går seint på ski, ja, så er det det vi gjør. Hvis et barn er lei seg og blir proppet full av skyldsfølelse uten at den voksne vet at det er det den gjør, når den voksne snakker til ungen etc.
Så må jeg ikke bli for privat når jeg snakker. Som Bernt sier du må være Betty, men ikke dele mer enn det som er bra for deg. Det som skjer er at jeg leverer og sitter igjen med en følelse av å ha ribbet meg selv etterpå. Jeg har oppdaget at det er fordi jeg får forventninger på at andre skal dele også, og når det ikke skjer, så kjenner jeg en gnagende ensomhet. Dette kan unngåes med å være litt personlig, men ikke for privat. Det er vanskelig i en tid, hvor det har skjedd så mye nære ting.
Greien er vel at det blir ulikevekt i relasjonen når den ene leverer hele tiden. Det kan reguleres med å dele mindre. Noen er knall gode på terminologien, prater om det saken gjelder. Så oppdager jeg etterpå at de ikke har delt noe av sitt. Men vi er på forskjellige ”steps” i livet og vi har gjort forskjellige grep i forhold til psykologisk trening.
Nå er det morgen og nå er det sol og vakkert ute. Vi skal til frisør og på kino. Det står ikke på.
Påskemorgen slukker sorgen, Betty
mandag 10. april 2006
Påskepause
Jeg baker brød med venstre hånden om dagene. Jeg lot være å bake i går da, søndag. En fridag må til. Guttene tok ut brødene fra ovnen da jeg var på trening, det merkes at de er større på mange måter. Per Kristian fikk snakke litt på NRK Sør-Trøndelag i dag (p1). Han ville det selv- Vi snakket om blåkortsystemet, etter at mitt innlegg stod i avisen i dag.
Jeg har fått masse respons. Folk er enig med meg. Jeg trodde egentlig at jeg var veldig aleine om dette her, men saken er at folk har ikke tenkt så mye igjennom det. NRK hadde vært og intervjuet rektor først. Hun pratet sånn generell greie, som ingen kan være uenig i. Hun mente at elevene på Eberg fikk andre gode tilbakemeldinger, foruten blåkort. Men hun kommer ikke bort i fra at Blåkort er en veldig synlig greie og det skal bestemt oppførsel til for å oppnå det. Samtidig blir elevene fratatt rettigheter. En fra oppvekstkomiteen i bystyret ringte meg. Han var veldig interessert i saken.
Per Kristian sa at blåkort var litt bra og litt dårlig. 4 minutter på radioen er ikke all verden og jeg er litt ut av trening. Men kom heldig ut av det, mente Bernt. Rektor hadde de kjørt for lite. Men en ting bekymrer meg det er at hun ikke ser hvordan noen blir straffet i dette systemet. Så får vi se om leserinnlegget fører med seg noe mer.
For meg er dette dager bare til å holde ut i. Formen er ræva. Jeg måtte steinsove da jeg hadde besøk av Cecilie pia våres. Hun har følgt familien siden hun var liten. Hun hjalp meg å lage middagen, vi pakket påskeegg etterpå. Jeg har kjøpt sjokolade for 600,-kroner i dag, påskeegg til alle tantebarna mine, samt Cecilie og Karen. Lønna kom i dag, og de oppdemte behovene fikk bein å gå på. Det er kjipt å få en lønn som er 2000,- kroner lavere enn husleie her vi bor. Et resultat av en dårlig forhandling jeg gjorde. Men jeg fikk en artig jobb. Men den setningen holder ikke lenger etter kreften, det er sikkert som søren.
I dag har jeg solgt 1 ½ brød. Heidi handlet. Marianne handlet 2. Da har jeg fått inn 180 kroner som er det jeg la ut på første runde med ingredienser. Jeg har ikke annonsert dette noe mer. Det får gå på ryktene i første omgang. Vi har ikke kommet i gang med pakking. Vi har vasket klær, brettet, ryddet rom og kjellerstue. Gunttene er gode på innsats for tiden. Mange ting er integrert, som for eksempel tallerken helt inn i oppvaskemaskinen. Legge klær i skap.
Snart er det full pakke med naboskapet på 7. påsketur. Vi drar til det fantastiske Vålådalstedet, en ½ time fra Åre i Sverige (når jeg kjører). Dvs. ca 3 timer i fra Trondheim. I år er vi 6 familier, kanskje 7. Siste påmeldte vil ha med noen venner og venner må bo på andre steder på anlegget. Så spørs det om de får plass, ved påmelding så seint. De skulle egentlig til Paris, men ble rammet av flystreiken. En nabo familie til er forresten med, men de ønsker å bo for seg selv, og da må de ordne det selv. Jeg har ansvar for booking av Olandergården.
To vennefamilier av Bernt og meg er også med, de har ordnet seg sjøl og skal bo på Dalastugan. Anlegget er svært, består av usannsynlig mange hus og deriblant en gymsal på størrelse med en håndballbane. Eget badstu hus, med hvilerom. Populært. Vannvittig mange løyper, selvsagt og slalomtrekk etc. Det var tidligere et treningsannlegg for svenske skiutøvere, så gikk det dårlig med svenskene i OL 1952 – Oslo. Og treningstedet ble flyttet utenfor Stockholm. Olander sjøl hadde stor betydning for mange skiløpere gjennom tidene. De har et museum på stedet, der har de Hjallis sine skøyter. Den svenske turistforeningen eide stedet da vi stiftet bekjentskap med Vålådalen. Måten jeg fant stedet på var helt tilfeldig. Jeg ringte et tilfeldig nummer i fra Fjell og Vidde. Jeg skulle egentlig ha nummeret til Storulvåen, fordi der har de klatrevegg og er en god åre for utfart i fjellet. Heldigvis fant jeg Vålådalen som jeg har forelsket meg i og hvor vi har vært de siste 7 årene.
Jeg har vært der 3 ganger med jobben min. Ene gangen hadde jeg praksis på ungdomstjenesten og vi dro en ungdomsgjeng og to ledere dit en høstferie. Vakkert da og. Så arrangerte jeg fellesdager for forrige jobb og vi var ca. 30 personer der på 3 dagers seminar. Vellykket. Siste tur var i lag med en gjeng ungdommer fra øya, Morten og meg som ledere. Vi kjørte slalom et par dager.
Som sagt er dette dager jeg bare holder ut. Livet er ganske ålreit bare du holder ut de første 40/50 årene, heter det. Så gåen og bare pga et leserinnlegg. Søndag var jeg også helt pompet og vi dro til sykkelbanen som avtalt. Jeg blir litt redd når jeg er så utmattet. Tankene spinner inn i om det er blitt spredning på kreften og det er nesten ikke til å holde ut. Men innimellom er jeg bedre enn noen sinne, så det er en merkelig tid. Jeg var på Stram Opp trening i dag, helt i min ånd. Armen min er ond. Men hva faen skal jeg gjøre? Hånden er blåst opp igjen. Jeg går med kompresjonsstrømpe på så mye jeg kan, holder armen høyt og hviler. Bernt skal hjelpe meg litt med å få flyt på sirkulasjonen.
Det er i tillegg høytid på gang. Hver høytid får jeg tanker og kjenner gammel ensomhet. Kjenner meg så idiot når jeg som voksen kvinne sitter og savner at noen kunne sendt påskeegg til ungene mine eller spurt om hva de gjorde fremgang i. Men ungene savner det ikke. De har oss som spør, og vi er opptatt av at de skal bli sett og elsket for den de er. I alle fall kjøpte jeg 13 påskeegg i dag og de skal postes rundt i landet. Det er meg en glede.
Kvelden er her. En ny dag ligger å venter på å våkne. Best å møte den så opplagt som mulig. Takk for følge, Betty
Jeg har fått masse respons. Folk er enig med meg. Jeg trodde egentlig at jeg var veldig aleine om dette her, men saken er at folk har ikke tenkt så mye igjennom det. NRK hadde vært og intervjuet rektor først. Hun pratet sånn generell greie, som ingen kan være uenig i. Hun mente at elevene på Eberg fikk andre gode tilbakemeldinger, foruten blåkort. Men hun kommer ikke bort i fra at Blåkort er en veldig synlig greie og det skal bestemt oppførsel til for å oppnå det. Samtidig blir elevene fratatt rettigheter. En fra oppvekstkomiteen i bystyret ringte meg. Han var veldig interessert i saken.
Per Kristian sa at blåkort var litt bra og litt dårlig. 4 minutter på radioen er ikke all verden og jeg er litt ut av trening. Men kom heldig ut av det, mente Bernt. Rektor hadde de kjørt for lite. Men en ting bekymrer meg det er at hun ikke ser hvordan noen blir straffet i dette systemet. Så får vi se om leserinnlegget fører med seg noe mer.
For meg er dette dager bare til å holde ut i. Formen er ræva. Jeg måtte steinsove da jeg hadde besøk av Cecilie pia våres. Hun har følgt familien siden hun var liten. Hun hjalp meg å lage middagen, vi pakket påskeegg etterpå. Jeg har kjøpt sjokolade for 600,-kroner i dag, påskeegg til alle tantebarna mine, samt Cecilie og Karen. Lønna kom i dag, og de oppdemte behovene fikk bein å gå på. Det er kjipt å få en lønn som er 2000,- kroner lavere enn husleie her vi bor. Et resultat av en dårlig forhandling jeg gjorde. Men jeg fikk en artig jobb. Men den setningen holder ikke lenger etter kreften, det er sikkert som søren.
I dag har jeg solgt 1 ½ brød. Heidi handlet. Marianne handlet 2. Da har jeg fått inn 180 kroner som er det jeg la ut på første runde med ingredienser. Jeg har ikke annonsert dette noe mer. Det får gå på ryktene i første omgang. Vi har ikke kommet i gang med pakking. Vi har vasket klær, brettet, ryddet rom og kjellerstue. Gunttene er gode på innsats for tiden. Mange ting er integrert, som for eksempel tallerken helt inn i oppvaskemaskinen. Legge klær i skap.
Snart er det full pakke med naboskapet på 7. påsketur. Vi drar til det fantastiske Vålådalstedet, en ½ time fra Åre i Sverige (når jeg kjører). Dvs. ca 3 timer i fra Trondheim. I år er vi 6 familier, kanskje 7. Siste påmeldte vil ha med noen venner og venner må bo på andre steder på anlegget. Så spørs det om de får plass, ved påmelding så seint. De skulle egentlig til Paris, men ble rammet av flystreiken. En nabo familie til er forresten med, men de ønsker å bo for seg selv, og da må de ordne det selv. Jeg har ansvar for booking av Olandergården.
To vennefamilier av Bernt og meg er også med, de har ordnet seg sjøl og skal bo på Dalastugan. Anlegget er svært, består av usannsynlig mange hus og deriblant en gymsal på størrelse med en håndballbane. Eget badstu hus, med hvilerom. Populært. Vannvittig mange løyper, selvsagt og slalomtrekk etc. Det var tidligere et treningsannlegg for svenske skiutøvere, så gikk det dårlig med svenskene i OL 1952 – Oslo. Og treningstedet ble flyttet utenfor Stockholm. Olander sjøl hadde stor betydning for mange skiløpere gjennom tidene. De har et museum på stedet, der har de Hjallis sine skøyter. Den svenske turistforeningen eide stedet da vi stiftet bekjentskap med Vålådalen. Måten jeg fant stedet på var helt tilfeldig. Jeg ringte et tilfeldig nummer i fra Fjell og Vidde. Jeg skulle egentlig ha nummeret til Storulvåen, fordi der har de klatrevegg og er en god åre for utfart i fjellet. Heldigvis fant jeg Vålådalen som jeg har forelsket meg i og hvor vi har vært de siste 7 årene.
Jeg har vært der 3 ganger med jobben min. Ene gangen hadde jeg praksis på ungdomstjenesten og vi dro en ungdomsgjeng og to ledere dit en høstferie. Vakkert da og. Så arrangerte jeg fellesdager for forrige jobb og vi var ca. 30 personer der på 3 dagers seminar. Vellykket. Siste tur var i lag med en gjeng ungdommer fra øya, Morten og meg som ledere. Vi kjørte slalom et par dager.
Som sagt er dette dager jeg bare holder ut. Livet er ganske ålreit bare du holder ut de første 40/50 årene, heter det. Så gåen og bare pga et leserinnlegg. Søndag var jeg også helt pompet og vi dro til sykkelbanen som avtalt. Jeg blir litt redd når jeg er så utmattet. Tankene spinner inn i om det er blitt spredning på kreften og det er nesten ikke til å holde ut. Men innimellom er jeg bedre enn noen sinne, så det er en merkelig tid. Jeg var på Stram Opp trening i dag, helt i min ånd. Armen min er ond. Men hva faen skal jeg gjøre? Hånden er blåst opp igjen. Jeg går med kompresjonsstrømpe på så mye jeg kan, holder armen høyt og hviler. Bernt skal hjelpe meg litt med å få flyt på sirkulasjonen.
Det er i tillegg høytid på gang. Hver høytid får jeg tanker og kjenner gammel ensomhet. Kjenner meg så idiot når jeg som voksen kvinne sitter og savner at noen kunne sendt påskeegg til ungene mine eller spurt om hva de gjorde fremgang i. Men ungene savner det ikke. De har oss som spør, og vi er opptatt av at de skal bli sett og elsket for den de er. I alle fall kjøpte jeg 13 påskeegg i dag og de skal postes rundt i landet. Det er meg en glede.
Kvelden er her. En ny dag ligger å venter på å våkne. Best å møte den så opplagt som mulig. Takk for følge, Betty
Første Damene
På øverste hylle sitter de
Som små søte drops
Stilrene
Pene
Forsiktige
Litt sarte og skjøre
Uten å berøre
Men vet godt hva de skal gjøre
De lar seg inspisere
De vet at de er pene
De er på førstelisten
Blandt dem som lar seg invitere
Der sitter de og vurderer
Luftige tomme samtaler
Som ikke inspirerer
Men kritiserer
Og nominerer
Andre som ikke er der
Så du hun?Så sa han...!
Og alt dette handler egentlig om dem selv.
På øverste hylle sitter de
Og de velger hverandre
Safet
Satt
Kjedelige
Uten for mange sår og arr og skår
Og lite utadvendte tanker
Men de kjenner hjertet banker
Det hamrer
For å egentlig kunne velge noe utenfor seg selv.
Men de velger som seg hør og bør
De har en rolle å fylle
De sitter på øverste hylle.
Betty
Som små søte drops
Stilrene
Pene
Forsiktige
Litt sarte og skjøre
Uten å berøre
Men vet godt hva de skal gjøre
De lar seg inspisere
De vet at de er pene
De er på førstelisten
Blandt dem som lar seg invitere
Der sitter de og vurderer
Luftige tomme samtaler
Som ikke inspirerer
Men kritiserer
Og nominerer
Andre som ikke er der
Så du hun?Så sa han...!
Og alt dette handler egentlig om dem selv.
På øverste hylle sitter de
Og de velger hverandre
Safet
Satt
Kjedelige
Uten for mange sår og arr og skår
Og lite utadvendte tanker
Men de kjenner hjertet banker
Det hamrer
For å egentlig kunne velge noe utenfor seg selv.
Men de velger som seg hør og bør
De har en rolle å fylle
De sitter på øverste hylle.
Betty
søndag 9. april 2006
...og vann.
Det var ikke det jeg sa.
Det var likevel det jeg forstod.
Da er det like fullt mitt ansvar å få deg til å forstå hva jeg sa – og ha aksept og respekt for det du forstod.
Dette er vanskelige greier. Jeg skulle gjerne gått i møte med dem som insisterer på at jeg har sagt ditt eller datt,og praktisert de linjene du leste. Men det er ikke sikkert at de er så interessert i å miste deres egen virkelighetsoppfatning av hva jeg sa.
Heidi kom hit i dag og lurte på om jeg var utsolgt. Altså om brødene ble revet bort i går. Jeg selgte nøyaltig null brød. Hun fikk med seg et varmt brød og kommer tilbake med penger til børsen min. Det var åpent for alle, men ingen kom. Det vil da si at det ikke er nære naboer eller venner som leser blog, eller? Jeg vet om to som leser blog, for de sier til meg at de er oppdatert. Den dagen i desember da jeg startet med blog, så sendte jeg mail med blog adresse til en del av damene her, kanskje noen er inne på bloggen av og til, ikke vet jeg. Men en ting vet jeg og det er at jeg hadde 50 klikk på bloggen min torsdag. Snittet ligger på 34 per dag. Jeg har ikke anelse på hvem det er som leser, men jeg vet at det er mange som går rundt med en indre kritiker, som jeg har gjort. Jeg vet at det er mange som har satt seg selv til side og uhemmet dekket andre sine behov for å bli likt og elsket. Kanskje er noen av leserne noen av dem og kjenner seg igjen. Kanksje er det lesere som liker det jeg skriver. Som liker å følge med oss på veien. Jeg takker for det. Jeg følger med noen blogger jeg og, de kan sees via min blog. Lenkene er til høyre her. Jeg trodde at det gikk an å skrive seg tom en dag, men det går ikke.
Det var en som spurte meg om vitsen med blog her en dag. For det første er det å ta folkemakten tibake. Alle kan skrive blog og alle kan gå inn og lese din blog. Helt gratis. Jeg kunne jo bare ha skrevet i Word, safet det og latt det ligge til siden en gang. Men det går ikke. Da måtte jeg ha bearbeidet materialet og kanskje jeg aldri hadde blitt fornøyd. Nå vet jeg at det jeg skriver når en eller annen hver dag og det er en drivkraft i seg selv. Skrivingen normaliserer meg sjøl og tar bort at "det er meg det er noe i veien med" tanken. Jeg er så lei av å gå å beskytte og bære på andre mot meg sjøl. Men den største eksplosjonen må komme i en bok. Jeg må holde litt igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor?
1.desember i fjor var det verdens internasjonale solidaritetsdag mot aids. Jeg opptredde i Vår Frue Kirke. Da brukte jeg felles mailadresse til alle husene (borretslaget) her jeg bor og jeg sendte ut egen mail til noen jeg er glad i. Jeg var helt på bunnen av hele behandlingsopplegget og tenkte inni meg at nå kommer de alle til kirken og opplever disse sangene i lag med meg. Jeg var helt super sikker på at benkene ville være fyllt opp av mennesker som er glad i meg. Jeg forstår jo at ikke alle kan komme hver gang vi opptrer, men det var nå disse tankene jeg hadde da. Det var folk i kirken, men lite av dem jeg hadde forventet meg. Bernt ba meg om å se og sette pris på de som var der, og …igjen…ikke bruke energi på de som ikke var der. Jeg arbeidet med meg selv og sang som jeg aldri har gjort før. Det var en gudstjeneste, som jeg fikk åpne med sangen Brevet. En vakker sang som handler om en gutt på 14 år som sender et leserinnelgg til avisen, som er et brev til faren.
Noe ble forvandlet inni meg. Jeg greide å se og kjenne og ta til meg de som var der. Vi var en liten BBBB gjeng, en liten vennegjeng, og en liten bekjent gjeng. Jeg bærer i meg bildet av dem som var der. Ellers var det personer som hadde tilknytning til temaet aids på en annen måte enn vi. Vi var bare 5 fra bandet. Egil på saksofon, Broder på keybord, Thomas på gitar og bass, Ann-Lill på kor og jeg sang. Vi tok to låter til: Nært deg og På Kanten. Sistnevnte sang var nærmest bestilt av Ingrid som lever med Marianne. Det var slik jeg fikk oppdraget i kirken. Hun hadde nevnt låten til presten, at den passet i sammenhengen. Vi sang Deilig er jorden og det er den. Det er ikke Gud, men menneskene som avler faenskapet og fiendskapet og ødeleggelsene.
Poenget var at jeg trodde det holdt å sende ut mail for å få noen til å komme. Når du har vært sjuk, så er det ikke så lett å komme på banen, ant enn å foreslå noe fellesopplevelser. Jeg tenkte at det kunne bli en ”bli frisk opplevelse”. En brystkreftopperert dame som ligger litt foran meg i løypen fikk en ”blifriskfest” av sine venner. Hun hadde sovnet med cognac glasset i hånden kl 23, gråtende lykkelig. Jeg så for meg at vi skulle vandre bort til Kjeglekroa og drikke noen øl og alle skulle være glad for at cellegiften var over. Det ble ikke slik. Jeg var sliten sjøl. Det hele var sterkt nok i seg selv. Presten Siv leste opp det jeg har delt tidligere fra Nelson Mandela. Vi tente lys i hele kirken til minne om. Guttene var med og det var rett at vi dro sammen hjem etter en slik opplevelse. Vi fikk komme tilbake og spille på julaften (beskrevet i blog før). Nå kjente jeg skamstikket, at jeg hadde ønsket meg det, at jeg publiserer det, men jeg skal velge å la det stå og kjenne på det.
Hvis noen ikke liker meg, så er ikke det så gale. Det værste er når selvkritikeren i meg ikke liker meg, da er jeg ute å kjøre. I det siste har jeg likt kroppen min, det vil si i opp til flere uker har jeg ikke kritisert, ikke sett ned på, ikke kjent ubehag (ant enn ved trening) min kropp. Dette har gjort at egenidentitet, sjøloppfatning, tilfredsheten, sex, nærhet og fornøydhet har fungert. Jeg greier å se min egen kropp med øyne som ikke kritiserer meg sjøl. I dag tok jeg på meg en dongeribukse rett fra tørketrommelen, det betyr at magen og rygg fett velter litt utenfor. Et belte gjør at buksen henger på, men gir en bilring. Jeg tok meg sjøl i å like ringen på ryggen. Jeg tok tak i ”håndtakene” på ryggen og ristet litt. Jeg så i speilet at jeg smilte. Så tenker jeg at dette var ikke meningen å tenke, og så mobiliserer jeg en dato for ”slank for alltid” INNI hodet mitt. En avtale. En sånn sulteavtale som jeg alltid har laget når jeg har vært misfornøyd. Den starter etter påske. Men jeg tror ikke noe på den. For jeg er nemlig ferdig med å ha det kjipt i livet mitt. Men jeg skal ned i vekt sakte og sikkert. Det er en helsemessig gevinst med det.
Det rart å ikke ha Bernt rundt meg. Han dro på hytta med moren sin og en av storsønnene, Stein. Stein har jobb og kjæreste nå og jeg er så lykkelig på hans vegne. Bernt kommenterer alltid når jeg "bærer meg sjøl". Når jeg er fornøyd med meg sjøl så er han dobbelt fornøyd. Blikkene hans gjør meg vakker. Men best av alt så greier jeg å gjøre meg sjøl: Fin nok. Det minner meg om ferien, så lenge jeg ikke hadde noen å sammenligne meg med, var jeg tilfreds. Jeg var på trening i dag, ingen kjentfolk å spore. Jeg kjørte spinning time og mage/rygg. Litt forsiktigere enn på Gran Canaria dette opplegget. Litt kjedeligere også, kanskje. Men det må til og det er godt med alt som er gjort.
I natt lå Ruben i dobbelsengen inne på Per Kristian sitt rom og ved siden av lå Farmor. ”Jeg skal passe på at Farmor ikke dør”. ”Hva skal du gjøre hvis hun dør da?”, spurte jeg. ”Da skal jeg gi beskjed til dere,” sa han. Morgenen etter fortalte han hvordan han hadde holdt pusten for å høre Farmors pust. Min svigerfar ønsket seg at alle sønnene og hans kone skulle være der ved hans død. I ettertid tenker jeg at kanskje er dette umulig å innfri for de gjennlevende og skaper mye frustrasjon for de gjenlevende. De var ikke der, fordi det hele gikk så fort og det hele var uventet da. Akkurat da. Sykepleierne var der, sa de, men vi vet at han brydde seg ikke om dem. Sannsynligvis har det hele gått så fort at han sjøl ikke var våken. Vi liker å tro det. I alle fall har han en erfaring mer enn oss. Nå har han vist vei, så det hele er ikke så skremmende lenger.
Vi bor langt fra hverandre og det er vanskelig å ”være der” når noen dør. Det viktigste er vel at vi er der mens vi lever. Slik at minnet lever i oss, helt. Og den døde er med oss, så lenge vi prater om ham.
Jeg synes det er utrolig at jeg ikke har begynt å snuse, røyke eller overspise i sorgens dager. Jeg er ganske fornøyd med det, egentlig. Jeg er også fornøyd med at søstra til exkona til Bernt ringte og kondolerte Bernt. Bernt har mistet sin far og det må da bety noe i den verden også. Heldigvis, så gjorde det det. Min slekt er sparsommelig, men to søsken gjorde seg til kjenne. Livet har sine uransakelige veier. Guri var innom og vi slo av en gangprat. Jeg luftet temaet om disse misfornøyde kvinnemennskene. Guri kjenner hele historien og da går det sånn noe lunde greit å snakke om det. Det er nemlig et vanskelig tema å si noe om, fordi det er så mange fakta. Så føler jeg etterpå at jeg ikke fikk sagt det eller det og så kommer det en tomhetsfølelse etterpå. Den dagen jeg er helt fri fra det, skal jeg legge det hele på en hylle. Kanksje det er en hylle i en bokreol i landets butikker, eller kanskje bare en hylle i mitt indre.
Vi har hatt en ”loffe-dag”, etter at Bernt,Stein og svigermor dro. Deilig. Vi skal ”loffe” i morgen og. Eneste en tur på sykkelbanen. Jeg har fått lov til å sove litt i morgen.
Livet er rikt.
God natt, Betty
Ps. Broder og jeg har en låt på gang: Første damene. Maskinen min kræsjet torsdag. Men jeg tror jeg har den liggende på bloggen. Ds.
ps. ps. Påske - forklar meg korfor vi mennesker spikrer hverandre?
Religion er bilder. Gi meg en forklaring. ds.ds.
Det var likevel det jeg forstod.
Da er det like fullt mitt ansvar å få deg til å forstå hva jeg sa – og ha aksept og respekt for det du forstod.
Dette er vanskelige greier. Jeg skulle gjerne gått i møte med dem som insisterer på at jeg har sagt ditt eller datt,og praktisert de linjene du leste. Men det er ikke sikkert at de er så interessert i å miste deres egen virkelighetsoppfatning av hva jeg sa.
Heidi kom hit i dag og lurte på om jeg var utsolgt. Altså om brødene ble revet bort i går. Jeg selgte nøyaltig null brød. Hun fikk med seg et varmt brød og kommer tilbake med penger til børsen min. Det var åpent for alle, men ingen kom. Det vil da si at det ikke er nære naboer eller venner som leser blog, eller? Jeg vet om to som leser blog, for de sier til meg at de er oppdatert. Den dagen i desember da jeg startet med blog, så sendte jeg mail med blog adresse til en del av damene her, kanskje noen er inne på bloggen av og til, ikke vet jeg. Men en ting vet jeg og det er at jeg hadde 50 klikk på bloggen min torsdag. Snittet ligger på 34 per dag. Jeg har ikke anelse på hvem det er som leser, men jeg vet at det er mange som går rundt med en indre kritiker, som jeg har gjort. Jeg vet at det er mange som har satt seg selv til side og uhemmet dekket andre sine behov for å bli likt og elsket. Kanskje er noen av leserne noen av dem og kjenner seg igjen. Kanksje er det lesere som liker det jeg skriver. Som liker å følge med oss på veien. Jeg takker for det. Jeg følger med noen blogger jeg og, de kan sees via min blog. Lenkene er til høyre her. Jeg trodde at det gikk an å skrive seg tom en dag, men det går ikke.
Det var en som spurte meg om vitsen med blog her en dag. For det første er det å ta folkemakten tibake. Alle kan skrive blog og alle kan gå inn og lese din blog. Helt gratis. Jeg kunne jo bare ha skrevet i Word, safet det og latt det ligge til siden en gang. Men det går ikke. Da måtte jeg ha bearbeidet materialet og kanskje jeg aldri hadde blitt fornøyd. Nå vet jeg at det jeg skriver når en eller annen hver dag og det er en drivkraft i seg selv. Skrivingen normaliserer meg sjøl og tar bort at "det er meg det er noe i veien med" tanken. Jeg er så lei av å gå å beskytte og bære på andre mot meg sjøl. Men den største eksplosjonen må komme i en bok. Jeg må holde litt igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor?
1.desember i fjor var det verdens internasjonale solidaritetsdag mot aids. Jeg opptredde i Vår Frue Kirke. Da brukte jeg felles mailadresse til alle husene (borretslaget) her jeg bor og jeg sendte ut egen mail til noen jeg er glad i. Jeg var helt på bunnen av hele behandlingsopplegget og tenkte inni meg at nå kommer de alle til kirken og opplever disse sangene i lag med meg. Jeg var helt super sikker på at benkene ville være fyllt opp av mennesker som er glad i meg. Jeg forstår jo at ikke alle kan komme hver gang vi opptrer, men det var nå disse tankene jeg hadde da. Det var folk i kirken, men lite av dem jeg hadde forventet meg. Bernt ba meg om å se og sette pris på de som var der, og …igjen…ikke bruke energi på de som ikke var der. Jeg arbeidet med meg selv og sang som jeg aldri har gjort før. Det var en gudstjeneste, som jeg fikk åpne med sangen Brevet. En vakker sang som handler om en gutt på 14 år som sender et leserinnelgg til avisen, som er et brev til faren.
Noe ble forvandlet inni meg. Jeg greide å se og kjenne og ta til meg de som var der. Vi var en liten BBBB gjeng, en liten vennegjeng, og en liten bekjent gjeng. Jeg bærer i meg bildet av dem som var der. Ellers var det personer som hadde tilknytning til temaet aids på en annen måte enn vi. Vi var bare 5 fra bandet. Egil på saksofon, Broder på keybord, Thomas på gitar og bass, Ann-Lill på kor og jeg sang. Vi tok to låter til: Nært deg og På Kanten. Sistnevnte sang var nærmest bestilt av Ingrid som lever med Marianne. Det var slik jeg fikk oppdraget i kirken. Hun hadde nevnt låten til presten, at den passet i sammenhengen. Vi sang Deilig er jorden og det er den. Det er ikke Gud, men menneskene som avler faenskapet og fiendskapet og ødeleggelsene.
Poenget var at jeg trodde det holdt å sende ut mail for å få noen til å komme. Når du har vært sjuk, så er det ikke så lett å komme på banen, ant enn å foreslå noe fellesopplevelser. Jeg tenkte at det kunne bli en ”bli frisk opplevelse”. En brystkreftopperert dame som ligger litt foran meg i løypen fikk en ”blifriskfest” av sine venner. Hun hadde sovnet med cognac glasset i hånden kl 23, gråtende lykkelig. Jeg så for meg at vi skulle vandre bort til Kjeglekroa og drikke noen øl og alle skulle være glad for at cellegiften var over. Det ble ikke slik. Jeg var sliten sjøl. Det hele var sterkt nok i seg selv. Presten Siv leste opp det jeg har delt tidligere fra Nelson Mandela. Vi tente lys i hele kirken til minne om. Guttene var med og det var rett at vi dro sammen hjem etter en slik opplevelse. Vi fikk komme tilbake og spille på julaften (beskrevet i blog før). Nå kjente jeg skamstikket, at jeg hadde ønsket meg det, at jeg publiserer det, men jeg skal velge å la det stå og kjenne på det.
Hvis noen ikke liker meg, så er ikke det så gale. Det værste er når selvkritikeren i meg ikke liker meg, da er jeg ute å kjøre. I det siste har jeg likt kroppen min, det vil si i opp til flere uker har jeg ikke kritisert, ikke sett ned på, ikke kjent ubehag (ant enn ved trening) min kropp. Dette har gjort at egenidentitet, sjøloppfatning, tilfredsheten, sex, nærhet og fornøydhet har fungert. Jeg greier å se min egen kropp med øyne som ikke kritiserer meg sjøl. I dag tok jeg på meg en dongeribukse rett fra tørketrommelen, det betyr at magen og rygg fett velter litt utenfor. Et belte gjør at buksen henger på, men gir en bilring. Jeg tok meg sjøl i å like ringen på ryggen. Jeg tok tak i ”håndtakene” på ryggen og ristet litt. Jeg så i speilet at jeg smilte. Så tenker jeg at dette var ikke meningen å tenke, og så mobiliserer jeg en dato for ”slank for alltid” INNI hodet mitt. En avtale. En sånn sulteavtale som jeg alltid har laget når jeg har vært misfornøyd. Den starter etter påske. Men jeg tror ikke noe på den. For jeg er nemlig ferdig med å ha det kjipt i livet mitt. Men jeg skal ned i vekt sakte og sikkert. Det er en helsemessig gevinst med det.
Det rart å ikke ha Bernt rundt meg. Han dro på hytta med moren sin og en av storsønnene, Stein. Stein har jobb og kjæreste nå og jeg er så lykkelig på hans vegne. Bernt kommenterer alltid når jeg "bærer meg sjøl". Når jeg er fornøyd med meg sjøl så er han dobbelt fornøyd. Blikkene hans gjør meg vakker. Men best av alt så greier jeg å gjøre meg sjøl: Fin nok. Det minner meg om ferien, så lenge jeg ikke hadde noen å sammenligne meg med, var jeg tilfreds. Jeg var på trening i dag, ingen kjentfolk å spore. Jeg kjørte spinning time og mage/rygg. Litt forsiktigere enn på Gran Canaria dette opplegget. Litt kjedeligere også, kanskje. Men det må til og det er godt med alt som er gjort.
I natt lå Ruben i dobbelsengen inne på Per Kristian sitt rom og ved siden av lå Farmor. ”Jeg skal passe på at Farmor ikke dør”. ”Hva skal du gjøre hvis hun dør da?”, spurte jeg. ”Da skal jeg gi beskjed til dere,” sa han. Morgenen etter fortalte han hvordan han hadde holdt pusten for å høre Farmors pust. Min svigerfar ønsket seg at alle sønnene og hans kone skulle være der ved hans død. I ettertid tenker jeg at kanskje er dette umulig å innfri for de gjennlevende og skaper mye frustrasjon for de gjenlevende. De var ikke der, fordi det hele gikk så fort og det hele var uventet da. Akkurat da. Sykepleierne var der, sa de, men vi vet at han brydde seg ikke om dem. Sannsynligvis har det hele gått så fort at han sjøl ikke var våken. Vi liker å tro det. I alle fall har han en erfaring mer enn oss. Nå har han vist vei, så det hele er ikke så skremmende lenger.
Vi bor langt fra hverandre og det er vanskelig å ”være der” når noen dør. Det viktigste er vel at vi er der mens vi lever. Slik at minnet lever i oss, helt. Og den døde er med oss, så lenge vi prater om ham.
Jeg synes det er utrolig at jeg ikke har begynt å snuse, røyke eller overspise i sorgens dager. Jeg er ganske fornøyd med det, egentlig. Jeg er også fornøyd med at søstra til exkona til Bernt ringte og kondolerte Bernt. Bernt har mistet sin far og det må da bety noe i den verden også. Heldigvis, så gjorde det det. Min slekt er sparsommelig, men to søsken gjorde seg til kjenne. Livet har sine uransakelige veier. Guri var innom og vi slo av en gangprat. Jeg luftet temaet om disse misfornøyde kvinnemennskene. Guri kjenner hele historien og da går det sånn noe lunde greit å snakke om det. Det er nemlig et vanskelig tema å si noe om, fordi det er så mange fakta. Så føler jeg etterpå at jeg ikke fikk sagt det eller det og så kommer det en tomhetsfølelse etterpå. Den dagen jeg er helt fri fra det, skal jeg legge det hele på en hylle. Kanksje det er en hylle i en bokreol i landets butikker, eller kanskje bare en hylle i mitt indre.
Vi har hatt en ”loffe-dag”, etter at Bernt,Stein og svigermor dro. Deilig. Vi skal ”loffe” i morgen og. Eneste en tur på sykkelbanen. Jeg har fått lov til å sove litt i morgen.
Livet er rikt.
God natt, Betty
Ps. Broder og jeg har en låt på gang: Første damene. Maskinen min kræsjet torsdag. Men jeg tror jeg har den liggende på bloggen. Ds.
ps. ps. Påske - forklar meg korfor vi mennesker spikrer hverandre?
Religion er bilder. Gi meg en forklaring. ds.ds.
fredag 7. april 2006
BRØD
Fra i dag av kan jeg selge brød.
Jeg annonserer det bare på bloggen foreløpig, fordi jeg har bare 10 brød i fryseren. Jeg har gitt bort en del for prøvesmaking. Jeg har bestemt meg for at de skal koste 40,- kr. Det er et rugbrød uten hvetemel og passer for oss som må ha fokus på kostholdet hele tiden. Jeg har ordnet med en sparebørse, pengene skal gå til sikkerhetsnett på trampolinen vår først. Så får vi se.
I dag voknet jeg fullstendig knust. Jeg har lekt frisk i mange dager og det straffer seg. Jeg er klart friskere, men tåler ikke det tempoet jeg la opp til, med avtaler på dagen og hver kveld. Det går ikke. Jeg snublet i pc ledningen i går kveld. Ergo sitter jeg nå og venter på en kar fra IT-tjenesten som skal låne meg en pc i påsken. Nå skriver jeg på Bernt sin. Kjipt hvis jeg mister alt på mine dokumeneter. Da drar det mange tekster avgårde gitt. Men heldigvis er noe nedfelt i bloggen. Vi fant 1000 kroner på en sparekonto og da er helgen berget, så gjelder det å disponere de godt.
Brødkjøp i Frode Rinnansvei 34 mellom kl. 19:00 og 21:00 i dag. Kr. 40,-
hvis du dukker opp er det hyggelig om du kondolerer min svigermor, for hun er her da. Ha en god dag.
Betty
Jeg annonserer det bare på bloggen foreløpig, fordi jeg har bare 10 brød i fryseren. Jeg har gitt bort en del for prøvesmaking. Jeg har bestemt meg for at de skal koste 40,- kr. Det er et rugbrød uten hvetemel og passer for oss som må ha fokus på kostholdet hele tiden. Jeg har ordnet med en sparebørse, pengene skal gå til sikkerhetsnett på trampolinen vår først. Så får vi se.
I dag voknet jeg fullstendig knust. Jeg har lekt frisk i mange dager og det straffer seg. Jeg er klart friskere, men tåler ikke det tempoet jeg la opp til, med avtaler på dagen og hver kveld. Det går ikke. Jeg snublet i pc ledningen i går kveld. Ergo sitter jeg nå og venter på en kar fra IT-tjenesten som skal låne meg en pc i påsken. Nå skriver jeg på Bernt sin. Kjipt hvis jeg mister alt på mine dokumeneter. Da drar det mange tekster avgårde gitt. Men heldigvis er noe nedfelt i bloggen. Vi fant 1000 kroner på en sparekonto og da er helgen berget, så gjelder det å disponere de godt.
Brødkjøp i Frode Rinnansvei 34 mellom kl. 19:00 og 21:00 i dag. Kr. 40,-
hvis du dukker opp er det hyggelig om du kondolerer min svigermor, for hun er her da. Ha en god dag.
Betty
torsdag 6. april 2006
Oppkommet
Oppkommet
Spørsmålet er: Er det tiden som går eller er det tiden som kommer eller er det tiden som er her. I kveld har vi hatt skrivegruppe, vi var bare 4, egentlig er vi 6. Oppkommet kaller vi oss. Det var lenge siden jeg har sett de og det var fint å møtes igjen. I dag skrev vi på ordet: vind. Da skriver alle i noen minutter, så leser vi opp for hverandre. Jeg skrev:
Veien ble plutselig
Lettere å gå
Vinden gav støtte i rygg.
Det blåser tilfeldigvis
I retningen min
Det gjør meg sterkar og trygg.
Det spirer og gror
Der som øyet mitt ser
Undres om det
Var slik i fjor.
Vakkert og verdig
Og dundrende stort
Og alt er her hvor jeg bor.
Jeg hadde ikke tid
Til å se meg omkring
Og nyte det lune og pene
Nå er det vår
Og jeg starter på nytt
Arkene er blanke og rene.
Vi drakk egglikør jeg laget med Heidi i går og pikekyssene har smeltet på våre tunger. En fin kveld med sjeldne mennesker.
I dag ble det offentliggjort at jeg søkte på Råkkesjef jobben og da kan jeg vel skrive det i bloggen og. Jeg fikk presseomtale i KulturAdressa, med bilde og svarte på hvorfor jeg søkte jobben. Jeg skrev en søknad på 3 linjer. Jeg mener at jeg er en rett prosjektleder for dette. Nå er det bare å håpe at kreftene mine når nye høyder. Jeg vet i hvert fall at verden går ikke under om jeg ikke får den. Det er en profilert stilling og det blåser nok hard vind på prosjektleder om det går gale. En ting er sikkert at lønna skal stå i samsvar med ansvar og oppgaver, og for 300 000 kroner står jeg ikke opp av sengen en gang.
Jeg har handlingskraft, er god på å bygge nettverk og får realisert oppgaver. Jeg ser og setter pris på andres kunnskap og kompetanse. Det er kvaliteter som trengs i en slik jobb. Jeg har skrevet mange prosjektplaner og fått gjennomført mange. De beste: STOLT og MTG. Det hadde vært moro å ha en jobb hvor jeg fikk brukt all kompetanse, helt tilbake til platebutikken i Marken som jeg startet i da jeg var 14 år.
Av andre aktuelle kandidater, så har saxofonisten i BBBB søkt. Han er en potensiell konkurrent her. Han har vært enhetsleder i mange år, er drivende dyktig med folk. Han er musiker og en typisk rockebyråkrat. Så det kommer an på hvilke ferdigheter og kvaliteter de ønsker seg og hvilken profil de ønsker. Jeg har nok mer erfaring med media, men det er jo ikke der jobben foregår. Iallefall har jeg sagt noe om hvor jeg anser meg selv å høre hjemme.
Hvis de 4 hemmelige søkerne ikke er Elvis eller en kanonprosjektleder fra det private næringsliv, så er det ikke så mange å velge i mellom. I hvert prosjekt jeg har jobbet, har det hengt et ark på tavlen min:
Prosjektarbeid:
1) Entusiasme
2) Frustrasjon
3) Panikk
4) Jakten på skyldige
5) Straffen av uskyldige
6) Ære og berømmelse til de som ikke var involvert en gang.
En må i hvert fall tenke at om 100 år er alle diskusjonene glemt. Det skal stå et opplevelsessenter tilbake, som folket vil bruke.
Jeg tok meg en skitur i dag. Beina var som bly. Jeg hadde glemt hvordan det var å være tung og jeg ble litt skuffet. Jeg prøvde å åpne bakdøren på bilen og den gikk ikke opp. Da kom jeg på at vi skulle ha ordnet noe på eksosrøret, så tenkte jeg at denne bilen holder ikke lenge. Så bekymret jeg meg over at vi har over 2,3 mill. i gjeld. (Skal holde fest for venner når vi er under 2 mill.) Vi skulle hatt nytt stereoanlegg, trekt om sofa etc.etc.etc. Det var greit å komme seg ut. Jeg gikk på posten og sendte av gårde BBBB dvd`er og en pakke. Da hadde jeg 20 kroner igjen. De skal vare til onsdag (lønn). Da ble jeg tyngre av det. Skituren gikk opp og opp og opp, til jeg fant meg en benk og satt meg ned. Skrelte en appelsin og kjente at det var dette som var rikdommen.
Jeg sendte leserinnlegget i dag til Adresseavisen sin debatt side. Jeg ordnet litt på det, så jeg tar det hele med som en avslutning her i kveld. Til alle som følger meg, lev vel.
Blåkort
På Eberg barneskole er det innført ”blåkort”. Det vil si at alle som greier å innordne seg noen helt vanlige regler for god oppførsel på en skole, får blåkort. Blåkortet gir rettigheter, som for eksempel adgang til å bevege seg aleine i fellesarealet, til biblioteket, en del av datamaskinene, til gymsal etc. De som ikke har blåkort, må ha følge av en voksen til disse områdene. I en travel skole inndelt i trinn, med få lærerressurser, sier det seg selv at det kan bli en del venting for dem uten blåkort. En elev som var uten blåkort, skulle skrive særoppgave på data. Han hadde ikke data hjemme og var avhengig av skolens maskiner. Det gikk trått med skrivingen for ham.
Blåkortet er i en plastlomme med en ordentlig hempe på, som festes i genserkanten. Det inneholder navnet på barnet, dato og skolens stempel. Det er ikke lov å ta med hjem. På baksiden står reglene:
1. Gå rolig
2. Være høflig mot dem jeg møter
3. Jobbe uten å forstyrre andre
4. Sørge for at det er ryddig og i orden etter meg
Er det nødvendig med et slikt sorteringssystem for å skape ro og orden på de ulike trinn? Er dette med på å endre en kultur?
Hvis en elev bryter reglene, fratas blåkortet og eleven må søke om å få et nytt. Alle blåkort dras inn til sommeren, så starter det hele på nytt.
Mandag kom min sønn på 3.trinn hjem fra skolen og sa til meg: ”Mamma, nå er jeg den eneste på hele trinnet som ikke har blåkort, jeg tror jeg gir opp”. Jeg har fulgt min sønn mens han gradvis mistet tiltro til egen evne til å få blåkort. Jeg holdt fast i at hans innsats måtte være utholdende, slik at hans mestringsforventning fikk leve. Dagen etter hadde vi tilfeldigvis foreldresamtale og da hadde han fått blåkort i løpet av dagen. Jeg ble jo glad på hans vegne, men det er noe som er galt her. For et barn som føler seg ekskludert, begynner å oppføre seg sådan. Det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at han følte seg som gutten som aldri fikk. I tiden fra han så at flertallet hadde fått blåkort til han fikk, ble det mange knekk i selvfølelsen. Nå er han blåkorteier og fornøyd, selvsagt.
Jeg har en sønn på 5.trinnet også, han kom hjem og lurte på om det bare var englebarn som hadde blåkort. Noen liker ikke å gå med de, fordi de ikke vil bli kalt englebarn. Barna diskuterer blåkort ordningen seg imellom og heldigvis for det.
Flertallet av elevene har blåkort, derfor vil flertallet selvfølgelig være fornøyd med systemet, noe som brukerundersøkelsen på Eberg også viser. Flertallets fornøydhet sier lite om mindretallets problemer med systemet. Det er nedfelt i lov at skolen skal være inkluderende for alle.
I og med at det er elever på hvert trinn, som har gått i måneder uten blåkort, så undres jeg over hvordan skolen kan med æren i behold forsvare det markante ekskluderingsprosjektet som dette blåkort systemet er.
I går ble han på 3.trinnet gradert i TaeKwon-Do, der avlegger de en ed:
1. Jeg skal respektere gradssystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte Tae Kwon-Do ånd.
Dette sier de høyt i kor og jeg regner med at hvis de gjør det hver gang det er trening, så vil det bli internalisert. I allefall er respekten, spenningen og en god tone gjennomgående i TaeKwon-Do-lokalene.
Jeg skjønner at lærerne gjerne skulle hatt mer tid til å utføre oppgavene sine, nemlig fag. Jeg skjønner at oppførsel og respekt er et generelt problem blant den oppvoksende generasjonen. Dette er også foreldres jobb. Men i skolesammenheng bør det kanskje ansettes kvalifiserte personer til å arbeide med den sosiale settingen, slik at forholdene blir lagt bedre til rette for læring. Instruktører fra TaeKwon-Do eller barnevernspedagoger, har typisk kompetanse på dette.
De som har funnet opp blåkortsystemet og som har to måneder ferie/avspasering kan jo gå med grønnkort i sommer, så de blir synlige for oss andre som bare kan drømme om å få oppnå grønnkortet. God ide?
Betty Johnsen (mor til 3 på barneskolen).
Spørsmålet er: Er det tiden som går eller er det tiden som kommer eller er det tiden som er her. I kveld har vi hatt skrivegruppe, vi var bare 4, egentlig er vi 6. Oppkommet kaller vi oss. Det var lenge siden jeg har sett de og det var fint å møtes igjen. I dag skrev vi på ordet: vind. Da skriver alle i noen minutter, så leser vi opp for hverandre. Jeg skrev:
Veien ble plutselig
Lettere å gå
Vinden gav støtte i rygg.
Det blåser tilfeldigvis
I retningen min
Det gjør meg sterkar og trygg.
Det spirer og gror
Der som øyet mitt ser
Undres om det
Var slik i fjor.
Vakkert og verdig
Og dundrende stort
Og alt er her hvor jeg bor.
Jeg hadde ikke tid
Til å se meg omkring
Og nyte det lune og pene
Nå er det vår
Og jeg starter på nytt
Arkene er blanke og rene.
Vi drakk egglikør jeg laget med Heidi i går og pikekyssene har smeltet på våre tunger. En fin kveld med sjeldne mennesker.
I dag ble det offentliggjort at jeg søkte på Råkkesjef jobben og da kan jeg vel skrive det i bloggen og. Jeg fikk presseomtale i KulturAdressa, med bilde og svarte på hvorfor jeg søkte jobben. Jeg skrev en søknad på 3 linjer. Jeg mener at jeg er en rett prosjektleder for dette. Nå er det bare å håpe at kreftene mine når nye høyder. Jeg vet i hvert fall at verden går ikke under om jeg ikke får den. Det er en profilert stilling og det blåser nok hard vind på prosjektleder om det går gale. En ting er sikkert at lønna skal stå i samsvar med ansvar og oppgaver, og for 300 000 kroner står jeg ikke opp av sengen en gang.
Jeg har handlingskraft, er god på å bygge nettverk og får realisert oppgaver. Jeg ser og setter pris på andres kunnskap og kompetanse. Det er kvaliteter som trengs i en slik jobb. Jeg har skrevet mange prosjektplaner og fått gjennomført mange. De beste: STOLT og MTG. Det hadde vært moro å ha en jobb hvor jeg fikk brukt all kompetanse, helt tilbake til platebutikken i Marken som jeg startet i da jeg var 14 år.
Av andre aktuelle kandidater, så har saxofonisten i BBBB søkt. Han er en potensiell konkurrent her. Han har vært enhetsleder i mange år, er drivende dyktig med folk. Han er musiker og en typisk rockebyråkrat. Så det kommer an på hvilke ferdigheter og kvaliteter de ønsker seg og hvilken profil de ønsker. Jeg har nok mer erfaring med media, men det er jo ikke der jobben foregår. Iallefall har jeg sagt noe om hvor jeg anser meg selv å høre hjemme.
Hvis de 4 hemmelige søkerne ikke er Elvis eller en kanonprosjektleder fra det private næringsliv, så er det ikke så mange å velge i mellom. I hvert prosjekt jeg har jobbet, har det hengt et ark på tavlen min:
Prosjektarbeid:
1) Entusiasme
2) Frustrasjon
3) Panikk
4) Jakten på skyldige
5) Straffen av uskyldige
6) Ære og berømmelse til de som ikke var involvert en gang.
En må i hvert fall tenke at om 100 år er alle diskusjonene glemt. Det skal stå et opplevelsessenter tilbake, som folket vil bruke.
Jeg tok meg en skitur i dag. Beina var som bly. Jeg hadde glemt hvordan det var å være tung og jeg ble litt skuffet. Jeg prøvde å åpne bakdøren på bilen og den gikk ikke opp. Da kom jeg på at vi skulle ha ordnet noe på eksosrøret, så tenkte jeg at denne bilen holder ikke lenge. Så bekymret jeg meg over at vi har over 2,3 mill. i gjeld. (Skal holde fest for venner når vi er under 2 mill.) Vi skulle hatt nytt stereoanlegg, trekt om sofa etc.etc.etc. Det var greit å komme seg ut. Jeg gikk på posten og sendte av gårde BBBB dvd`er og en pakke. Da hadde jeg 20 kroner igjen. De skal vare til onsdag (lønn). Da ble jeg tyngre av det. Skituren gikk opp og opp og opp, til jeg fant meg en benk og satt meg ned. Skrelte en appelsin og kjente at det var dette som var rikdommen.
Jeg sendte leserinnlegget i dag til Adresseavisen sin debatt side. Jeg ordnet litt på det, så jeg tar det hele med som en avslutning her i kveld. Til alle som følger meg, lev vel.
Blåkort
På Eberg barneskole er det innført ”blåkort”. Det vil si at alle som greier å innordne seg noen helt vanlige regler for god oppførsel på en skole, får blåkort. Blåkortet gir rettigheter, som for eksempel adgang til å bevege seg aleine i fellesarealet, til biblioteket, en del av datamaskinene, til gymsal etc. De som ikke har blåkort, må ha følge av en voksen til disse områdene. I en travel skole inndelt i trinn, med få lærerressurser, sier det seg selv at det kan bli en del venting for dem uten blåkort. En elev som var uten blåkort, skulle skrive særoppgave på data. Han hadde ikke data hjemme og var avhengig av skolens maskiner. Det gikk trått med skrivingen for ham.
Blåkortet er i en plastlomme med en ordentlig hempe på, som festes i genserkanten. Det inneholder navnet på barnet, dato og skolens stempel. Det er ikke lov å ta med hjem. På baksiden står reglene:
1. Gå rolig
2. Være høflig mot dem jeg møter
3. Jobbe uten å forstyrre andre
4. Sørge for at det er ryddig og i orden etter meg
Er det nødvendig med et slikt sorteringssystem for å skape ro og orden på de ulike trinn? Er dette med på å endre en kultur?
Hvis en elev bryter reglene, fratas blåkortet og eleven må søke om å få et nytt. Alle blåkort dras inn til sommeren, så starter det hele på nytt.
Mandag kom min sønn på 3.trinn hjem fra skolen og sa til meg: ”Mamma, nå er jeg den eneste på hele trinnet som ikke har blåkort, jeg tror jeg gir opp”. Jeg har fulgt min sønn mens han gradvis mistet tiltro til egen evne til å få blåkort. Jeg holdt fast i at hans innsats måtte være utholdende, slik at hans mestringsforventning fikk leve. Dagen etter hadde vi tilfeldigvis foreldresamtale og da hadde han fått blåkort i løpet av dagen. Jeg ble jo glad på hans vegne, men det er noe som er galt her. For et barn som føler seg ekskludert, begynner å oppføre seg sådan. Det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at han følte seg som gutten som aldri fikk. I tiden fra han så at flertallet hadde fått blåkort til han fikk, ble det mange knekk i selvfølelsen. Nå er han blåkorteier og fornøyd, selvsagt.
Jeg har en sønn på 5.trinnet også, han kom hjem og lurte på om det bare var englebarn som hadde blåkort. Noen liker ikke å gå med de, fordi de ikke vil bli kalt englebarn. Barna diskuterer blåkort ordningen seg imellom og heldigvis for det.
Flertallet av elevene har blåkort, derfor vil flertallet selvfølgelig være fornøyd med systemet, noe som brukerundersøkelsen på Eberg også viser. Flertallets fornøydhet sier lite om mindretallets problemer med systemet. Det er nedfelt i lov at skolen skal være inkluderende for alle.
I og med at det er elever på hvert trinn, som har gått i måneder uten blåkort, så undres jeg over hvordan skolen kan med æren i behold forsvare det markante ekskluderingsprosjektet som dette blåkort systemet er.
I går ble han på 3.trinnet gradert i TaeKwon-Do, der avlegger de en ed:
1. Jeg skal respektere gradssystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte Tae Kwon-Do ånd.
Dette sier de høyt i kor og jeg regner med at hvis de gjør det hver gang det er trening, så vil det bli internalisert. I allefall er respekten, spenningen og en god tone gjennomgående i TaeKwon-Do-lokalene.
Jeg skjønner at lærerne gjerne skulle hatt mer tid til å utføre oppgavene sine, nemlig fag. Jeg skjønner at oppførsel og respekt er et generelt problem blant den oppvoksende generasjonen. Dette er også foreldres jobb. Men i skolesammenheng bør det kanskje ansettes kvalifiserte personer til å arbeide med den sosiale settingen, slik at forholdene blir lagt bedre til rette for læring. Instruktører fra TaeKwon-Do eller barnevernspedagoger, har typisk kompetanse på dette.
De som har funnet opp blåkortsystemet og som har to måneder ferie/avspasering kan jo gå med grønnkort i sommer, så de blir synlige for oss andre som bare kan drømme om å få oppnå grønnkortet. God ide?
Betty Johnsen (mor til 3 på barneskolen).
Blåkortet
Da er jeg i gang og øver på sangen Vårsøg. Det er et tegn på at ting er mer på skinner, for det har jeg ønsket meg og ønsker kommer ganske langt bak enkelte gjøremål. Et annet signal på at jeg har kontroll er hvis kjøkkenhåndkledene mine er strøket. Jeg liker nemlig å stryke. Når Henning Sommerro synger den så får jeg til å slappe av sjøl. Vi er like skrukkat i sanguttrykket.
Det er blå himmel, men jeg har valgt en innedag for å få unna litt i huset. Brødbaking så klart, brette tøy, vaske vindu og synge. Herlig.
I dag graderte Ruben for andre gang på Tae Kwon Do. Det gikk kjempe fint. Tydelig en fremgang å spore. Mer konsentrert og det hele så bedre ut. Sjøl har jeg blått belte i Tae Kwon Do. Jeg gikk i lag med John Arvid. Vi gav oss på blått. Det er egentlig da arbeidet begynner.
På graderingen i dag startet de med å avlegge ed. Den er som følger:
1. Jeg skal respektere gradssystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte Tae Kwon Do ånd.
Da sier alle dette høyt i kor. Det er ganske flott. Etter at de har gjort flere øvelser blir de spurt om grunnprinsippene (høflighet, ærlighet, iherdighet, selvkontroll og ukuelig ånd). Hva menes med høflighet? Hva betyr Sabumnim (instruktør) og hva betyr Tae (fot) Kwon (hånd) Do (kunst).Jeg har skikkelig sansen for dette opplegget. Da undres jeg mer over blåkortsystemet på skolen.
Eks. til Leserinnlegg i adressa:
Blåkort
På Eberg barneskole er det innført blåkort. Det vil si at alle som greier å innordne seg noen helt vanlige regler for god oppførsel på en skole, får blåkort. Blåkortet gir rettigheter, som for eksempel adgang til å bevege seg aleine i fellesarealet, til biblioteket, datamaskin, til gymsal etc. De som ikke har blåkort, må spørre lærer om følge til disse områdene. I en travel skole inndelt i trinn, med få lærerressurser, sier det vel seg selv at det kan bli en del venting på de uten blåkort. En på 7.trinnet som er uten blåkort skulle skrive særoppgave på data. Han har ikke data hjemme og var avhengig av skolens maskiner. Det gikk trått med skrivingen.
Blåkortet er inntulla i plast og med en ordentlig hempe på, som festes i genserkanten. Det inneholder navnet på barnet, dato og skolens stempel. Det er ikke lov å ta med hjem. På baksiden står reglene:
1. Gå rolig
2. Være høflig mot dem jeg møter
3. Jobbe uten å forstyrre andre
4. Sørge for at det er ryddig og i orden etter meg
Er det nødvendig med et slikt sorteringssystem for å skape ro og orden på de ulike trinn? Er dette med å endre en kultur?
Hvis du bryter reglene, fratas blåkortet og du må søke om å få et nytt.. Alle blåkort draes inn til sommeren, så starter det hele på nytt.
Mandag kommer min sønn på 3.trinn hjem fra skolen og sier til meg: ”Mamma, nå er jeg den eneste på hele trinnet som ikke har blåkort, jeg tror jeg gir opp”. Dagen etter hadde vi tilfeldigvis foreldresamtale og da hadde han fått blåkort i løpet av dagen. Jeg ble jo glad på hans vegne, men det er noe som er galt her. For et barn som føler seg ekskludert, begynner å oppføre seg sådan. Det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at han ble gutten som aldri fikk. På 5. trinnet har guttene en greie på at de som går med blåkort er englebarn. Derfor kan de som har blåkort la være å gå med de, for det er flaut, har jeg fått høre.
I og med at det er en 2-3 i hver klasse som har gått i måneder uten blåkort, så undres jeg over hvordan skolen kan med æren i behold forsvare det markante ekskluderingsprosjektet som det er.
Dem som har funnet opp blåkort systemet og som har to måneder ferie kan jo gå med grønnkort i sommer, så de blir synlige for oss andre som bare kan drømme om å få oppnå grønnkortet.
God ide?
Betty (mor til 3 på barneskolen).
Skal jeg sende det til avisen? God natt. Betty
Det er blå himmel, men jeg har valgt en innedag for å få unna litt i huset. Brødbaking så klart, brette tøy, vaske vindu og synge. Herlig.
I dag graderte Ruben for andre gang på Tae Kwon Do. Det gikk kjempe fint. Tydelig en fremgang å spore. Mer konsentrert og det hele så bedre ut. Sjøl har jeg blått belte i Tae Kwon Do. Jeg gikk i lag med John Arvid. Vi gav oss på blått. Det er egentlig da arbeidet begynner.
På graderingen i dag startet de med å avlegge ed. Den er som følger:
1. Jeg skal respektere gradssystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte Tae Kwon Do ånd.
Da sier alle dette høyt i kor. Det er ganske flott. Etter at de har gjort flere øvelser blir de spurt om grunnprinsippene (høflighet, ærlighet, iherdighet, selvkontroll og ukuelig ånd). Hva menes med høflighet? Hva betyr Sabumnim (instruktør) og hva betyr Tae (fot) Kwon (hånd) Do (kunst).Jeg har skikkelig sansen for dette opplegget. Da undres jeg mer over blåkortsystemet på skolen.
Eks. til Leserinnlegg i adressa:
Blåkort
På Eberg barneskole er det innført blåkort. Det vil si at alle som greier å innordne seg noen helt vanlige regler for god oppførsel på en skole, får blåkort. Blåkortet gir rettigheter, som for eksempel adgang til å bevege seg aleine i fellesarealet, til biblioteket, datamaskin, til gymsal etc. De som ikke har blåkort, må spørre lærer om følge til disse områdene. I en travel skole inndelt i trinn, med få lærerressurser, sier det vel seg selv at det kan bli en del venting på de uten blåkort. En på 7.trinnet som er uten blåkort skulle skrive særoppgave på data. Han har ikke data hjemme og var avhengig av skolens maskiner. Det gikk trått med skrivingen.
Blåkortet er inntulla i plast og med en ordentlig hempe på, som festes i genserkanten. Det inneholder navnet på barnet, dato og skolens stempel. Det er ikke lov å ta med hjem. På baksiden står reglene:
1. Gå rolig
2. Være høflig mot dem jeg møter
3. Jobbe uten å forstyrre andre
4. Sørge for at det er ryddig og i orden etter meg
Er det nødvendig med et slikt sorteringssystem for å skape ro og orden på de ulike trinn? Er dette med å endre en kultur?
Hvis du bryter reglene, fratas blåkortet og du må søke om å få et nytt.. Alle blåkort draes inn til sommeren, så starter det hele på nytt.
Mandag kommer min sønn på 3.trinn hjem fra skolen og sier til meg: ”Mamma, nå er jeg den eneste på hele trinnet som ikke har blåkort, jeg tror jeg gir opp”. Dagen etter hadde vi tilfeldigvis foreldresamtale og da hadde han fått blåkort i løpet av dagen. Jeg ble jo glad på hans vegne, men det er noe som er galt her. For et barn som føler seg ekskludert, begynner å oppføre seg sådan. Det skal vel ikke så mye fantasi til for å forstå at han ble gutten som aldri fikk. På 5. trinnet har guttene en greie på at de som går med blåkort er englebarn. Derfor kan de som har blåkort la være å gå med de, for det er flaut, har jeg fått høre.
I og med at det er en 2-3 i hver klasse som har gått i måneder uten blåkort, så undres jeg over hvordan skolen kan med æren i behold forsvare det markante ekskluderingsprosjektet som det er.
Dem som har funnet opp blåkort systemet og som har to måneder ferie kan jo gå med grønnkort i sommer, så de blir synlige for oss andre som bare kan drømme om å få oppnå grønnkortet.
God ide?
Betty (mor til 3 på barneskolen).
Skal jeg sende det til avisen? God natt. Betty
onsdag 5. april 2006
Kreften!
Sykdom knuget
Meg til beinet
Reiv og sleit
Og laget sår
Dype groper
Voldsomt leven
Merket meg
I dette år.
Huden svei
Blodet størknet
Kroppen skreik:
Gi meg fred!
Inni meg
En stemme svarte:
Du skal ennå
Litt mer ned.
Døden talte
Daglig til meg
Jeg er svaret
Helt til sist.
Husker at
Jeg tenkte tanken:
Det er godt
Å være frisk.
Alt på dypet
Gav meg styrke
Tiden jobbet
For mitt vel.
Livets under
Troens styrke
Tenker ofte
For meg selv.
Livet nytes
Nå i stunden
Dype store
Åndedrag.
Hvert et vindpust
Jeg nå kjenner
Sanser livet
Her i dag.
Betty, onsdag formiddag 05.04.06
Meg til beinet
Reiv og sleit
Og laget sår
Dype groper
Voldsomt leven
Merket meg
I dette år.
Huden svei
Blodet størknet
Kroppen skreik:
Gi meg fred!
Inni meg
En stemme svarte:
Du skal ennå
Litt mer ned.
Døden talte
Daglig til meg
Jeg er svaret
Helt til sist.
Husker at
Jeg tenkte tanken:
Det er godt
Å være frisk.
Alt på dypet
Gav meg styrke
Tiden jobbet
For mitt vel.
Livets under
Troens styrke
Tenker ofte
For meg selv.
Livet nytes
Nå i stunden
Dype store
Åndedrag.
Hvert et vindpust
Jeg nå kjenner
Sanser livet
Her i dag.
Betty, onsdag formiddag 05.04.06
Flyt og Pilates
Da er hverdag nummer 2 i gang. Brød står til heving. Tempoet mitt i det jeg gjør, er bedre enn noen sinne. Jeg kom på at jeg ikke har vært tilnærmet deppa en eneste dag siden jeg fikk kreft. Det kunne jeg kjenne meg før. Så får vi håpe at kreften holder seg unna nå. I hvert fall føler jeg meg frisk. En helt annen form enn den jeg gikk med i 2004 og 2005. Jeg er sikker på at cellene mine begynte å vokse vilt fordi jeg stod i et hardt press. Det er bra at jeg har fått bort de relasjonene som ikke ville meg vel. Det er klart at skulle et mirakel skje, at de ønsker kontakt, så er jeg fremdeles her, men det skal være likeverdige relasjoner. Det påkrever at andre part får til en endring i relasjonen hvor vi er likestilt. Det tror jeg ikke noe på. Men jeg har sett mirakler før. Det er dette jeg har sagt til de. Dette er ikke noe for Tore På Sporet. Det kan jeg love. Det er for heavy for det.
Vi er invitert i bryllup til Bergen i Juli. Min kusine som skal gifte seg. Dit skal vi, så sant jeg ikke får spillejobb den helgen. Jeg velger spillejobb foran, fordi det gir så mye og Bergen er en belastning uansett. Men hvis ikke spillejobb, så drar vi dit.
Jeg har vært på STOLT i dag i lag med Marianne og Kristin. Det var supert. Sammen er vi dynamitt. Dro på foreldresamtale for Ruben. Han har endelig fått blåkort, som den siste i klassen. Jeg berømmet ham, mens det knøt seg i magen. Jeg kan ikke fordra hele blåkortsystemet. Det minner meg om jødestjernen. Jeg har skrevet et utkast til leserinnlegg. Er i tvil om jeg skal sende det inn. Kort fortalt så får de blåkort hvis de oppfører seg bra. Dvs. at det alltid vil være en liten prosent som aldri får. Kanskje jeg skal skrive leserinnlegget her i morgen og så får jeg se på det da om det skal i Adressa. Nå skal jeg legge meg. Har vært på SATS i byen, flyt og pilates. Jeg traff Benedickte etterpå. Vi har pratet og pilset. Hyggelig.
Avslutter med å legge ved en BBBB tekst:
Deja vu
Tekst: Betty
Melodi: Ole
(en av de mest sexye låtene BBBB har)
En ny dag uten ansikt ser inn i mitt rom
Eg eier ikkje dagen enda
Den e uberørt og tom
Men eg eier alle mine lengsler
En kald dag i november
Og eg står på tå helt naken
Eg kjenner mine kalde hender
Han eg elsker e ikkje her –
Han jeg vil være nær, nær
Han eg vil elske med –
Eg e mørk av begjær
Svart natt
Eg kjenner armer rundt meg holde hardt
Og da
Ser eg bilder av deg komme fram igjen
Du går
Du vandrer rundt i rommet som en lindrende drøm
Du er
Men fremdeles er du ikke her jeg er
Når natten har lagt seg over byen
Eg ser levende bilder i klare farger
Eg kaster meg inn i eventyret
En skjult mann kommer frem
Det kommer igjen
Bilder i natten
En skygge strøk ditt fjes
Eg ser minner eg huskar
Øst for ekvator, velkjent terreng
Han eg elsker e ikkje her –
Han eg vil være nær, nær
Han eg vil elske med –
Eg e mørk av begjær
Svart natt
Eg kjenner armer holde rundt meg hardt
Og da
Ser jeg bilder av deg komme fram igjen
Du går
Du vandrer rundt i rommet som en lindrende drøm
Du er
Men fremdeles er du ikke her jeg er
Betty
Vi er invitert i bryllup til Bergen i Juli. Min kusine som skal gifte seg. Dit skal vi, så sant jeg ikke får spillejobb den helgen. Jeg velger spillejobb foran, fordi det gir så mye og Bergen er en belastning uansett. Men hvis ikke spillejobb, så drar vi dit.
Jeg har vært på STOLT i dag i lag med Marianne og Kristin. Det var supert. Sammen er vi dynamitt. Dro på foreldresamtale for Ruben. Han har endelig fått blåkort, som den siste i klassen. Jeg berømmet ham, mens det knøt seg i magen. Jeg kan ikke fordra hele blåkortsystemet. Det minner meg om jødestjernen. Jeg har skrevet et utkast til leserinnlegg. Er i tvil om jeg skal sende det inn. Kort fortalt så får de blåkort hvis de oppfører seg bra. Dvs. at det alltid vil være en liten prosent som aldri får. Kanskje jeg skal skrive leserinnlegget her i morgen og så får jeg se på det da om det skal i Adressa. Nå skal jeg legge meg. Har vært på SATS i byen, flyt og pilates. Jeg traff Benedickte etterpå. Vi har pratet og pilset. Hyggelig.
Avslutter med å legge ved en BBBB tekst:
Deja vu
Tekst: Betty
Melodi: Ole
(en av de mest sexye låtene BBBB har)
En ny dag uten ansikt ser inn i mitt rom
Eg eier ikkje dagen enda
Den e uberørt og tom
Men eg eier alle mine lengsler
En kald dag i november
Og eg står på tå helt naken
Eg kjenner mine kalde hender
Han eg elsker e ikkje her –
Han jeg vil være nær, nær
Han eg vil elske med –
Eg e mørk av begjær
Svart natt
Eg kjenner armer rundt meg holde hardt
Og da
Ser eg bilder av deg komme fram igjen
Du går
Du vandrer rundt i rommet som en lindrende drøm
Du er
Men fremdeles er du ikke her jeg er
Når natten har lagt seg over byen
Eg ser levende bilder i klare farger
Eg kaster meg inn i eventyret
En skjult mann kommer frem
Det kommer igjen
Bilder i natten
En skygge strøk ditt fjes
Eg ser minner eg huskar
Øst for ekvator, velkjent terreng
Han eg elsker e ikkje her –
Han eg vil være nær, nær
Han eg vil elske med –
Eg e mørk av begjær
Svart natt
Eg kjenner armer holde rundt meg hardt
Og da
Ser jeg bilder av deg komme fram igjen
Du går
Du vandrer rundt i rommet som en lindrende drøm
Du er
Men fremdeles er du ikke her jeg er
Betty
mandag 3. april 2006
Få Taket På Tiden
Endelig er det hverdag. Jeg elsker hverdagen, struktur, rytme og arbeid. Denne gangen varer hverdagen i en uke, så er det påske. Jeg har ikke hatt hverdag siden før Røros, dvs. i Januar og da dro jeg på stråling hver dag, etter det til lege hver dag med brannsårene jeg fikk av strålingen. Sånn sett så har jeg ikke hatt vanlig hverdag siden i fjor Mai da jeg ble operert for brystkreft. Cellegiften tappet kroppen dag for dag. Først rundt Røros tider snudde det og det begynte da jeg fikk sove igjen om nettene. Året før jeg oppdaget det var jeg sliten hele tiden. Sov etter arbeid. Kom aldri meg helt opp i energi, men tenkte aldri tanken: Kreft. Etterpå skjønner jeg at jeg ikke har lyttet til kroppens signaler. Det var 18.Mai jeg fikk fastslått brystkreft. Jeg hadde oppdaget kulen selv, og kom akkurat i tide. Da hadde jeg gått med det et år. Kreft begynner ikke med en kul. Det begynner med viltvoksende celler, som holder på lenge før det blir en fysisk synlig sak.
Det skulle ha vært mammografi helt ned til de 30 år, for oppdager vi brystkreft, så kan vi leve lenge etterpå. I dag er det mammografi fra de 50 år. Jeg har forresten hørt fra en at en av de tre misfornøyde syntes at det var tåpelig at jeg gikk rundt og tok dette med kreften så positivt. Det hadde nemlig en slektning av henne gjort og han hadde fått tilbakefall etter 2 år. De som tok slikt positivt hadde ikke gått ordentlig inn i det. Herre gud, hva?
Jeg er spent på hvordan tiden min skal prioriteres fram til jul. Det er først NÅ at jeg opplever at jeg har litt fri. Det er først nå jeg har kapasitet til å gjøre mer enn en arbeidsoppgave hjemme i tillegg til lekser med guttene. I dag var jeg på SATS, på STRAM OPP. Helt topp for meg. Det er mitt nivå om dagene. Kroppen er ennå mørbanket innvendig. Brødbakingen holder jeg fast i. Det er en god strukturering av tid. Det er ikke mye å gjøre, men timene må være der og jeg må være i timene. Jeg fryser ned brødene og skal åpne opp for salg en dag. Jeg må bare få litt mer hverdag før jeg gjør det. Brødprosjektet ender nok med at vi må ha ny komfyr og eltemaskin. Begge deler synger på siste verset. For hver dag som går, så blir jeg friskere. Det bobler inni meg av og til. Det er som om kroppen repareres. Det er som å ta tiden og livet tilbake. Og det er jording som nå er påkrevet. Kroppen nekter å gjøre ting den ikke har lyst til lenger. Hvis jeg gjør det, så gjør det fysisk og psykisk vondt.
I dag snakket jeg med trygdekontoret og formidlet at jeg er sykemeldt til mai. Det betyr at jeg må innom rehabiliteringspenger. Jeg sa at jobben min hadde fått beskjed om å skaffe en prosjektleder som kunne være der når jeg kommer tilbake. Det begynner å bli så lenge siden jeg har vært på jobb at det begynner å bli skummelt. Men eksponeringen på jobb er ingenting verd om jeg ikke har alle bitene på plass hjemme. Jeg lurer meg på om jeg begynner å få grønne fingre igjen. Jeg bryr meg plutselig om planter igjen. Det kunne vært en fordel for hagen. Jeg skal mollkose meg i form framover. Jeg skal bli frisk og sterk og kom meg i arbeid. Jeg skal etter jul ha meg en hundreprosent jobb og tjene bedre enn det jeg gjør nå. Livet mitt er for kort til å godta second best. Jeg skal synge i bandet og eksponere når jeg kommer i form. Nå fikk jeg taket på energien igjen. Jeg skal ikke ha ansvar for andre mennesker utenfor dette huset. Jeg trenger å kjøre mitt eget løp nå, hvor det er påkrevet at omgivelsene klarer seg selv.
I dag måtte jeg melde pass til en fortur Bodil hadde invitert meg på. Vi skulle gå til en TT hytte og overnatte før påsken. Bernt må jobbe de første dagene i påskeuken og han skal på hytta med sin mor til helgen. Vi må pakke til nabopåsketuren om kveldene. Guttene gleder seg så de er helt yre til påsketuren. Det gjør jeg og.
I Molde traff jeg Per Larsen i begravelsen. Til jul fikk jeg en diktsamling som han har gitt ut. Lørdagsdikt. Jeg liker godt dette:
Til min elskede.
Ikke vekk meg før du går
(verden er ei mitt gebet)
Ikke vekk meg før du går
(ligger her og er poet)
Ikke vekk meg før du går
(la den døren stå på klem)
Ikke vekk meg før du går
Vekk meg når du kommer hjem!
God kveld, Betty
Det skulle ha vært mammografi helt ned til de 30 år, for oppdager vi brystkreft, så kan vi leve lenge etterpå. I dag er det mammografi fra de 50 år. Jeg har forresten hørt fra en at en av de tre misfornøyde syntes at det var tåpelig at jeg gikk rundt og tok dette med kreften så positivt. Det hadde nemlig en slektning av henne gjort og han hadde fått tilbakefall etter 2 år. De som tok slikt positivt hadde ikke gått ordentlig inn i det. Herre gud, hva?
Jeg er spent på hvordan tiden min skal prioriteres fram til jul. Det er først NÅ at jeg opplever at jeg har litt fri. Det er først nå jeg har kapasitet til å gjøre mer enn en arbeidsoppgave hjemme i tillegg til lekser med guttene. I dag var jeg på SATS, på STRAM OPP. Helt topp for meg. Det er mitt nivå om dagene. Kroppen er ennå mørbanket innvendig. Brødbakingen holder jeg fast i. Det er en god strukturering av tid. Det er ikke mye å gjøre, men timene må være der og jeg må være i timene. Jeg fryser ned brødene og skal åpne opp for salg en dag. Jeg må bare få litt mer hverdag før jeg gjør det. Brødprosjektet ender nok med at vi må ha ny komfyr og eltemaskin. Begge deler synger på siste verset. For hver dag som går, så blir jeg friskere. Det bobler inni meg av og til. Det er som om kroppen repareres. Det er som å ta tiden og livet tilbake. Og det er jording som nå er påkrevet. Kroppen nekter å gjøre ting den ikke har lyst til lenger. Hvis jeg gjør det, så gjør det fysisk og psykisk vondt.
I dag snakket jeg med trygdekontoret og formidlet at jeg er sykemeldt til mai. Det betyr at jeg må innom rehabiliteringspenger. Jeg sa at jobben min hadde fått beskjed om å skaffe en prosjektleder som kunne være der når jeg kommer tilbake. Det begynner å bli så lenge siden jeg har vært på jobb at det begynner å bli skummelt. Men eksponeringen på jobb er ingenting verd om jeg ikke har alle bitene på plass hjemme. Jeg lurer meg på om jeg begynner å få grønne fingre igjen. Jeg bryr meg plutselig om planter igjen. Det kunne vært en fordel for hagen. Jeg skal mollkose meg i form framover. Jeg skal bli frisk og sterk og kom meg i arbeid. Jeg skal etter jul ha meg en hundreprosent jobb og tjene bedre enn det jeg gjør nå. Livet mitt er for kort til å godta second best. Jeg skal synge i bandet og eksponere når jeg kommer i form. Nå fikk jeg taket på energien igjen. Jeg skal ikke ha ansvar for andre mennesker utenfor dette huset. Jeg trenger å kjøre mitt eget løp nå, hvor det er påkrevet at omgivelsene klarer seg selv.
I dag måtte jeg melde pass til en fortur Bodil hadde invitert meg på. Vi skulle gå til en TT hytte og overnatte før påsken. Bernt må jobbe de første dagene i påskeuken og han skal på hytta med sin mor til helgen. Vi må pakke til nabopåsketuren om kveldene. Guttene gleder seg så de er helt yre til påsketuren. Det gjør jeg og.
I Molde traff jeg Per Larsen i begravelsen. Til jul fikk jeg en diktsamling som han har gitt ut. Lørdagsdikt. Jeg liker godt dette:
Til min elskede.
Ikke vekk meg før du går
(verden er ei mitt gebet)
Ikke vekk meg før du går
(ligger her og er poet)
Ikke vekk meg før du går
(la den døren stå på klem)
Ikke vekk meg før du går
Vekk meg når du kommer hjem!
God kveld, Betty
søndag 2. april 2006
Tip Top
Jeg kjøpte Dum Dum Boys sin cd i dag på Rosebykjøpesenter. Det er klart jeg har store forventninger. Jeg hørte igjennom starten på alle låtene på vei bort til kirkegården, ikke en eneste traff meg umiddelbart. Det er nesten så jeg blir redd for at det ikke skal være bra. Jeg trenger liksom at de holder stand, da henger musikkverden sammen for meg. Det minnet meg om den nye euroen, som er blottet for Norges kart. Sverige og Finland ser til sammen ut som en slapp pikk med en tung pung. Jeg trenger at rock verden viser muskler og holder stand. Jeg blir utrygg hvis den også viser at den svikter. Dum Dum holdt nesten. Gitar riffet de startet med gav Darkness lyd, men på slutten var det for mye Jan Eggum feeling. Da får jeg hetta. Bergenskulturen står ikke på ønskelisten min. Prepple var råere enn før, Norges kuleste rockevokalist, men hva hjelper vel det når tenningen er borte.
Men nå er jeg 1 av 100 000 kjøpere og det er ikke meg de blir rik på eller søker som publikum. Det er ikke meg de etterlyser eller har sans for verken musikalsk eller som bekjent. Den tid er over. Det var vel heller jeg som presset meg på mer enn at de satte pris på mitt selskap, den gangen på 80 tallet. Men det var ikke jeg som ba om å bli ”tatt hånd om”, det gjorde de av fri vilje. Så der var det en redningsplanke i livet mitt. Forresten, så skriver jeg kanskje med den "litt lave selvfølelse pennen", for jeg spilte i to band på den tiden med de "hippe" folka den gangen og jeg tvang dem ikke. Jeg spilte mer av låtene etterpå og guttene likte best Gå På Vannet, og Tip Top traff meg. Det rare er at etter å ha hørt ”Lys og varme” i kirken, så tenker jeg at alle vil ha det gode gamle kjente som vi har forhold til, som når oss, som er skrevet i de sekundene av komponistens liv, hvor det kreative fikk taket på tiden.
Det var tredje gangen vi var på kirkegården, og det var rett sånn. I går var vi der to ganger. Gravleggingen og en gang etter, for å se at de hadde lagt jord over. Guttene mente at det måtte gjøres skikkelig og heldigvis var det ordnet der da vi kom. Alle kransene var dandert over. Det var veldig vakkert og det snødde da. 3. gangen altså dagen etter, stod der to mennesker ved graven, det var hans naboer. Vi praetet mye med de. Han pratet med tårer i øynene – det er mange som har mistet en venn.
Gårsdagens tittel betar meg mye. Den delikate balansen. Det er mange kapitler i bare de tre ordene. Balansen mellom dagens sorg og den gamle ubudne sorgen, som bare kommer når det røyner på. Balansen mellom alle i sorg. Alle som hadde et forhold til han som døde, uten at vi har så mye felles egentlig. Balansen mellom det usagte trykket i enhver familie og det som reelt blir sagt. Det finnes regler for slikt. Det finnes redsler som styrer kropper som igjen styrer folk til å stenge av. Det finnes sorg i alle kroppene, og respekten for hver sin måte å ta den på skal være der. Det er ikke alltid vi får det til. Nok om det (mer i bok).
Jeg har laget en sang som heter: Venter på livet. Den dedikerer jeg ofte til de tre mest misfornøyde damene jeg har kjent i mitt liv. En ting er mishandla kvinner, en annen ting er kvinner som mishandler omgivelsene med sine bebreidelser, beklagelser, sine egosentrerte hensikter, sine involveringer basert på eget behov, sine hjelpesløsheter, sine misfornøydheter og sine uberabeidete sorger.
To av disse kvinnene har jeg vært avhengig av i mitt liv. Ja, på en slik måte at jeg hadde ikke levd om de ikke hadde vært der. I tillegg har begge disse kvinnene masse likhetstrekk, som f.eks å si at jeg ikke duger til noe, ikke kan få til noe, at jeg er bare selvopptatt, ikke kan organisere, at jeg ikke er til god nok hjelp for de, ikke stiller opp nok, at mannen min ikke er håndverksmessig bra nok for deres behov, at han har for mye kunnskap og at det er kjedelig etc. Mange ganger har jeg tenkt at dette er sikkert bare stemmer i mitt eget hode og rein innbildning og fantasi. Og når jeg har kommunisert dette med vedkommende, så har de selvsagt aldri sagt det. Men la oss si de snakket sant og ikke jeg, de har ihvertfall gitt meg opplevelsen av å ikke være noe verd. Dessutenså sa den ene: Jeg synes at du er bra nok, det er bare det du gjør som ikke er bra nok.
Men jeg har mange vitner. Mannen min, søstre, venner som har fått likedanne beskjeder av samme personer som vi kjenner,og etter hvert ungene, så må jeg forstå at det er ikke meg det er noe i veien med. Jeg er faktisk helt i orden. Det er de som ikke fikser livene sine, som må holde andre nede.
Jeg vet jo at bitterhet kan ta overhånd i noens liv og at virkeligheten kan endres til noe som er i dens favør. For eksempel fikk jeg høre i dag at den ene av disse kvinnene har ringt rundt til mine omgivelser og sagt at jeg ikke vil se henne resten av mitt liv. Jeg svarte: ”Hvis jeg hadde sagt det, så hadde du visst at det var sant. Spør Bernt om det er sant. Det har jeg aldri sagt. Aldri hatt behov for å si. Jeg tror på tilgivelse og på forsoning. Men jeg blir overvettig skuffet over mennesker som tar seg bryet med å ringe rundt å sverte meg. Da er det en maktkamp på gang. Da jeg var 18 år kjempet jeg som husokkupant for ”all makt til ingen”. Jeg forstår nå hvorfor. Noen mennesker lever i et maktspill, i en dragkamp om hvem som har rett, hvem som skal gi seg, hvem som sa hva, hvem som skylder hvem hva. Hvorfor i all verden ringe og si slikt? Og så aldri spandere en telefon til mine sønner eller mann. Merkelig. Og om jeg skulle ha sagt det, hva hindrer dem i å ta kontakt. Bære egen rolle. Kjempe for noe? Jeg vet veldig godt hva jeg har sagt. Bernt stod ved siden av meg da jeg sa det og.
I de misfornøydes verden finnes ikke vokabular for at vi kan oppleve ting forskjellig og at vi har ulike måter å løse livet på og ulike behov, samt ulike reaksjonsmåter og ulike sår å plastre. Det finnes bare en virkelighet og det er til den misfornøyde. Den som ikke lenger blir dyrket som en dronning. Dem som ikke blir beundret, pleiet og ønsket.
Men for all del, i all respekt, ydmykhet og som en takk for livet til disse kvinnene, det fungerte så lenge jeg trengte det og var det underlegnet. Jeg skal aldri sette, det disse kvinnene gav meg, på en dårlig hylle, for det fortjener de ikke. Det fungerte så lenge jeg ikke krevde å bli likestilt og trengte hjelp. Så lenge jeg godtok relasjonene som de var.
Det er klart at de må si noe slikt om meg, for jeg kan være et reelt tap for folk som jeg trodde var glad i meg. Jeg er handlekraftig, god til å samarbeide, god til å lese behov og ivareta behov og flink til å realisere oppgaver. Jeg er god på ivareta. Det er klart at jeg blir et tap for folk som liker å sitte å klage på verden.
I helgen har det vært mange kokker på kjøkkenet. Da har jeg meldt pass. Jeg er god til å lage mat. God på å se oppgaver, men jeg melder meg like godt ut, når for mange skal bidra. Da kan jeg heller kose meg sosialt og ”vise muskler” en annen gang. Jeg greier ikke med unødvendige kamper lenger. Mulig jeg blir ansett som lat, det vet jeg ikke, dessuten er det bare tanker jeg får når jeg ikke hjelper til. Ingen har sagt det, men jeg klarer ikke overeksponerte roller i enkle oppgaver. Mitt behov for å hjelpe kan ligge på mange plan, gjerne i en god samtale. Da tar jeg vare på eget behov også.
Min oppgave er å slippe taket i håpet og gi plass til den gamle sorgen. Jeg skal ta det hele til psykolog en gang og til den gode gamle etter Arnfinn, i Trondheim. Tanketerapi hjelper, men her må det heavye virkemidler til, det vet jeg. 20 års trening har gitt innsikt og erfaring.
Jeg nevner forresten at tirsdag 18.APRIL kommer vi på tv med vårt sommer prosjekt. Kl. 19:55. UT I NATUREN med NRK. De ble med oss en uke på ferie i uke 31 2005. Da hadde Halsa prosjektet som Tove og Guri startet 10 års jubileum. Hvis jeg har lesere som ikke vet hvordan familien ser ut, har de sjansen da. Vi er veldig stolte over våre ferier og våre tur prosjekter.
Apropo ”de misfornøyde” så har jeg måttet prate med den beste profesjonelle i Oslo. Han sier at alle barn som får lite skaper en desperasjon i seg etter å få det lille som er å få. Hvis det pittelille blir borte er det det samme som død. Barn som får mye kjenner ikke denne desperasjonen. Jeg vet at jeg har hylt og skreket etter å få det pittelille. Det var min måte. Andre har svelgt sine ord og sine kamper. Jeg vet ikke hva som er best. Antagelig er begge deler like skadelig, avhengig av hvordan omgivelsene takler deg. Men noe blir ødelagt inni deg uansett, når du blir trakket på eller oversett. Dette ødelagte, blir med hele livet.
I all min sjølopptatthet, så kjente jeg i helgen at ingen spør meg hvordan det går med mine biologiske familierelasjoner. Jeg har ikke så mye fint å berette, men jeg har et hig etter å bli sett ennå, dessverre. Det er jo godt å snakke selv om forholdene ikke er av verden. Men det gikk et lys opp for meg i dag, da jeg fikk vite at den ene av de to misfornøyde hadde et maktspill på gang som satt meg i et dårlig lys. Men jeghar jo søstre jeg kunne sagt litt om, men det var disse forventningene. Jeg kunne jo tatt ansvar selv og snakket om det. Men jeg vet jo at det ikke er rett, og at bare blir sårt. Jeg får bare arbeide videre med å styrke meg selv, og ikke falle sammen selv om andre har foreldre som er der. Det er ikke sikkert at alt er så bra der heller, selv om de ihvertfall er i lag. Jeg måtte ha en pause fra Bergen, ellers ville jeg hatt kreft lenge før.
En misfornøyd en, hadde gravlegging av en for noen år siden. Bernt kan huske at han ikke var bra nok til å få drikke kaffe med presten og co., så han måtte stå ute og vente mens jeg serverte. Fy faen så underkuet jeg har latt meg være. Han husker at vi tilrettela for deres sorg. Mens vi løp forskremte rundt og tilpasset oss. Underlig at vi som voksne mennesker har valgt å være i det.
Jeg har sagt i fra til de misfornøyde at de ikke skal kritisere min mann mer, ikke mine barn mer etc. Bernt gir ikke misfornøyde energi, ble det sagt. De misfornøyde får ikke noe igjen for å være i lag med intellektuelle folk som ham, mine barn ikke er bra nok, ikke går han ene fort nok i fjellet, og måtte ut av fellesskapet av den grunn. Da er det egentlig synd på den voksne. Det drives et innviklet spill, som det er vanskelig å komme seg ut av gitt. Spillet må også spilles rett og da må vi alle være enig i hvem som er "ut" og hvem som er "inn". Og er du på innsiden, så er ikke dette et problem, men er du frøset ut, er veien tilbake "bøyd nakke".
Jeg gleder meg til jeg blir stor og sterk og kan levere boken.
Vi var på graven i dag og. Det var veldig vakkert. Bernt og moren pratet masse. Jeg og ungene så på andre gravsteder i tillegg. Per Kristian mente at gravsted var det beste stedet for matematikk, norsk, geologi og historie. Yggdrasil heter boken deres. Vi regnet på når de døde, kontra når de ble født og fant ut hvor gammel de ble. På barnegravene fikk vi litt problemer, for der var det graver vi ikke behøvde å regne på en gang. Det stod bare en dato. Det var sterkt i disse dager for oss. Norsk undervisningen kunne være å plukke opp alle setningene som stod på gravstøttene og lage dikt av det, samt at det gikk an å tenke på andre ting som skjedde i det årstallet som var skrevet. Jeg håper han husker å formidle disse kreative ideene til sin lærer.
Jeg har hele mitt liv sloss mot løgn og bedrageri, hvorfor skulle jeg nære meg det selv? Jeg har aldri fått til å bli med i maktspill. Dvs. jeg har tydeligvis valgt å være offer en stund. Så i all offentlighet igjen: Jeg har til og med tilbydd meg å hjelpe de misfornøyde meg å snakke om deres opplevelser, men blitt slått hånden av. Det er mange måter å vinne egen fokus på. De som vil kjenne meg vet at jeg er ”fra levra”. Jeg har lyst til å rope i blant: "Det var ikke det jeg sa!!!!" Men jeg gidder det ikke. Velger folk å tro på de, så er det deres sjebner og ikke min. Hvis jeg/vi var et reelt tap for dem, så hadde de vel sloss for det. Det har ikke skjedd. Tro mine ord. Jeg fikk riktignok et dikt fra den ene da jeg ble sjuk og en telefon fra den andre, som jeg ikke giddet å svare på. Det får da være grenser, når jeg blir nektet adgang i jula og ikke fikk komme på dit verken da eller når jeg spurte om hun ville ha meg der for samtale i i starten på 2005. Jeg blir for nær, for farlig, for truende, for krevende, for ærlig.
De får ikke trakke på familien min lenger.
Jeg har hatt en pratsom dag. En vidunderlig sjelden dag, og meste parten av tiden har jeg pratet med min mann og min svigermor. Jeg kunne vært der og vært der og vært der, men vi har hver våre liv. Hun har en utrolig spennende oppvekst og historie. Hvis hun ikke skriver om det, så må jeg kanskje gjøre det en dag. Hun er barn av sin tid, som min svigerfar. Barn av oppvekstvilkårene den gangen. Det er lett å forstå når noen deler det med meg.
Jeg leste en bok i Molde: Svalbard fangst familien på 79 grader nord. Om familien som oppholdt seg et år på Svalbard. Den viktigste formidlingen for meg var:
Den viktigste ting du gi ditt barn er:
RØTTER OG VINGER
Jeg har sjøl skapt meg begge deler selv og jeg tror at jeg gir guttene mine det spennet.
Jeg kan si unnskyld til mine barn hvis jeg tar feil og jeg har like mye å lære av dem, som dem av meg.
Nå er det kveld. Vi er i Trondhjæm. Vi er hjemme. Det er deilig. Det betyr trim, trening og trivsel og påske og kos og ski og egg og lese og le og leike.
Jeg bøyer meg i takknemlighet for at jeg er så inderlig priviligert! Jeg vet om noen som elsker meg.
God natt, Betty
Men nå er jeg 1 av 100 000 kjøpere og det er ikke meg de blir rik på eller søker som publikum. Det er ikke meg de etterlyser eller har sans for verken musikalsk eller som bekjent. Den tid er over. Det var vel heller jeg som presset meg på mer enn at de satte pris på mitt selskap, den gangen på 80 tallet. Men det var ikke jeg som ba om å bli ”tatt hånd om”, det gjorde de av fri vilje. Så der var det en redningsplanke i livet mitt. Forresten, så skriver jeg kanskje med den "litt lave selvfølelse pennen", for jeg spilte i to band på den tiden med de "hippe" folka den gangen og jeg tvang dem ikke. Jeg spilte mer av låtene etterpå og guttene likte best Gå På Vannet, og Tip Top traff meg. Det rare er at etter å ha hørt ”Lys og varme” i kirken, så tenker jeg at alle vil ha det gode gamle kjente som vi har forhold til, som når oss, som er skrevet i de sekundene av komponistens liv, hvor det kreative fikk taket på tiden.
Det var tredje gangen vi var på kirkegården, og det var rett sånn. I går var vi der to ganger. Gravleggingen og en gang etter, for å se at de hadde lagt jord over. Guttene mente at det måtte gjøres skikkelig og heldigvis var det ordnet der da vi kom. Alle kransene var dandert over. Det var veldig vakkert og det snødde da. 3. gangen altså dagen etter, stod der to mennesker ved graven, det var hans naboer. Vi praetet mye med de. Han pratet med tårer i øynene – det er mange som har mistet en venn.
Gårsdagens tittel betar meg mye. Den delikate balansen. Det er mange kapitler i bare de tre ordene. Balansen mellom dagens sorg og den gamle ubudne sorgen, som bare kommer når det røyner på. Balansen mellom alle i sorg. Alle som hadde et forhold til han som døde, uten at vi har så mye felles egentlig. Balansen mellom det usagte trykket i enhver familie og det som reelt blir sagt. Det finnes regler for slikt. Det finnes redsler som styrer kropper som igjen styrer folk til å stenge av. Det finnes sorg i alle kroppene, og respekten for hver sin måte å ta den på skal være der. Det er ikke alltid vi får det til. Nok om det (mer i bok).
Jeg har laget en sang som heter: Venter på livet. Den dedikerer jeg ofte til de tre mest misfornøyde damene jeg har kjent i mitt liv. En ting er mishandla kvinner, en annen ting er kvinner som mishandler omgivelsene med sine bebreidelser, beklagelser, sine egosentrerte hensikter, sine involveringer basert på eget behov, sine hjelpesløsheter, sine misfornøydheter og sine uberabeidete sorger.
To av disse kvinnene har jeg vært avhengig av i mitt liv. Ja, på en slik måte at jeg hadde ikke levd om de ikke hadde vært der. I tillegg har begge disse kvinnene masse likhetstrekk, som f.eks å si at jeg ikke duger til noe, ikke kan få til noe, at jeg er bare selvopptatt, ikke kan organisere, at jeg ikke er til god nok hjelp for de, ikke stiller opp nok, at mannen min ikke er håndverksmessig bra nok for deres behov, at han har for mye kunnskap og at det er kjedelig etc. Mange ganger har jeg tenkt at dette er sikkert bare stemmer i mitt eget hode og rein innbildning og fantasi. Og når jeg har kommunisert dette med vedkommende, så har de selvsagt aldri sagt det. Men la oss si de snakket sant og ikke jeg, de har ihvertfall gitt meg opplevelsen av å ikke være noe verd. Dessutenså sa den ene: Jeg synes at du er bra nok, det er bare det du gjør som ikke er bra nok.
Men jeg har mange vitner. Mannen min, søstre, venner som har fått likedanne beskjeder av samme personer som vi kjenner,og etter hvert ungene, så må jeg forstå at det er ikke meg det er noe i veien med. Jeg er faktisk helt i orden. Det er de som ikke fikser livene sine, som må holde andre nede.
Jeg vet jo at bitterhet kan ta overhånd i noens liv og at virkeligheten kan endres til noe som er i dens favør. For eksempel fikk jeg høre i dag at den ene av disse kvinnene har ringt rundt til mine omgivelser og sagt at jeg ikke vil se henne resten av mitt liv. Jeg svarte: ”Hvis jeg hadde sagt det, så hadde du visst at det var sant. Spør Bernt om det er sant. Det har jeg aldri sagt. Aldri hatt behov for å si. Jeg tror på tilgivelse og på forsoning. Men jeg blir overvettig skuffet over mennesker som tar seg bryet med å ringe rundt å sverte meg. Da er det en maktkamp på gang. Da jeg var 18 år kjempet jeg som husokkupant for ”all makt til ingen”. Jeg forstår nå hvorfor. Noen mennesker lever i et maktspill, i en dragkamp om hvem som har rett, hvem som skal gi seg, hvem som sa hva, hvem som skylder hvem hva. Hvorfor i all verden ringe og si slikt? Og så aldri spandere en telefon til mine sønner eller mann. Merkelig. Og om jeg skulle ha sagt det, hva hindrer dem i å ta kontakt. Bære egen rolle. Kjempe for noe? Jeg vet veldig godt hva jeg har sagt. Bernt stod ved siden av meg da jeg sa det og.
I de misfornøydes verden finnes ikke vokabular for at vi kan oppleve ting forskjellig og at vi har ulike måter å løse livet på og ulike behov, samt ulike reaksjonsmåter og ulike sår å plastre. Det finnes bare en virkelighet og det er til den misfornøyde. Den som ikke lenger blir dyrket som en dronning. Dem som ikke blir beundret, pleiet og ønsket.
Men for all del, i all respekt, ydmykhet og som en takk for livet til disse kvinnene, det fungerte så lenge jeg trengte det og var det underlegnet. Jeg skal aldri sette, det disse kvinnene gav meg, på en dårlig hylle, for det fortjener de ikke. Det fungerte så lenge jeg ikke krevde å bli likestilt og trengte hjelp. Så lenge jeg godtok relasjonene som de var.
Det er klart at de må si noe slikt om meg, for jeg kan være et reelt tap for folk som jeg trodde var glad i meg. Jeg er handlekraftig, god til å samarbeide, god til å lese behov og ivareta behov og flink til å realisere oppgaver. Jeg er god på ivareta. Det er klart at jeg blir et tap for folk som liker å sitte å klage på verden.
I helgen har det vært mange kokker på kjøkkenet. Da har jeg meldt pass. Jeg er god til å lage mat. God på å se oppgaver, men jeg melder meg like godt ut, når for mange skal bidra. Da kan jeg heller kose meg sosialt og ”vise muskler” en annen gang. Jeg greier ikke med unødvendige kamper lenger. Mulig jeg blir ansett som lat, det vet jeg ikke, dessuten er det bare tanker jeg får når jeg ikke hjelper til. Ingen har sagt det, men jeg klarer ikke overeksponerte roller i enkle oppgaver. Mitt behov for å hjelpe kan ligge på mange plan, gjerne i en god samtale. Da tar jeg vare på eget behov også.
Min oppgave er å slippe taket i håpet og gi plass til den gamle sorgen. Jeg skal ta det hele til psykolog en gang og til den gode gamle etter Arnfinn, i Trondheim. Tanketerapi hjelper, men her må det heavye virkemidler til, det vet jeg. 20 års trening har gitt innsikt og erfaring.
Jeg nevner forresten at tirsdag 18.APRIL kommer vi på tv med vårt sommer prosjekt. Kl. 19:55. UT I NATUREN med NRK. De ble med oss en uke på ferie i uke 31 2005. Da hadde Halsa prosjektet som Tove og Guri startet 10 års jubileum. Hvis jeg har lesere som ikke vet hvordan familien ser ut, har de sjansen da. Vi er veldig stolte over våre ferier og våre tur prosjekter.
Apropo ”de misfornøyde” så har jeg måttet prate med den beste profesjonelle i Oslo. Han sier at alle barn som får lite skaper en desperasjon i seg etter å få det lille som er å få. Hvis det pittelille blir borte er det det samme som død. Barn som får mye kjenner ikke denne desperasjonen. Jeg vet at jeg har hylt og skreket etter å få det pittelille. Det var min måte. Andre har svelgt sine ord og sine kamper. Jeg vet ikke hva som er best. Antagelig er begge deler like skadelig, avhengig av hvordan omgivelsene takler deg. Men noe blir ødelagt inni deg uansett, når du blir trakket på eller oversett. Dette ødelagte, blir med hele livet.
I all min sjølopptatthet, så kjente jeg i helgen at ingen spør meg hvordan det går med mine biologiske familierelasjoner. Jeg har ikke så mye fint å berette, men jeg har et hig etter å bli sett ennå, dessverre. Det er jo godt å snakke selv om forholdene ikke er av verden. Men det gikk et lys opp for meg i dag, da jeg fikk vite at den ene av de to misfornøyde hadde et maktspill på gang som satt meg i et dårlig lys. Men jeghar jo søstre jeg kunne sagt litt om, men det var disse forventningene. Jeg kunne jo tatt ansvar selv og snakket om det. Men jeg vet jo at det ikke er rett, og at bare blir sårt. Jeg får bare arbeide videre med å styrke meg selv, og ikke falle sammen selv om andre har foreldre som er der. Det er ikke sikkert at alt er så bra der heller, selv om de ihvertfall er i lag. Jeg måtte ha en pause fra Bergen, ellers ville jeg hatt kreft lenge før.
En misfornøyd en, hadde gravlegging av en for noen år siden. Bernt kan huske at han ikke var bra nok til å få drikke kaffe med presten og co., så han måtte stå ute og vente mens jeg serverte. Fy faen så underkuet jeg har latt meg være. Han husker at vi tilrettela for deres sorg. Mens vi løp forskremte rundt og tilpasset oss. Underlig at vi som voksne mennesker har valgt å være i det.
Jeg har sagt i fra til de misfornøyde at de ikke skal kritisere min mann mer, ikke mine barn mer etc. Bernt gir ikke misfornøyde energi, ble det sagt. De misfornøyde får ikke noe igjen for å være i lag med intellektuelle folk som ham, mine barn ikke er bra nok, ikke går han ene fort nok i fjellet, og måtte ut av fellesskapet av den grunn. Da er det egentlig synd på den voksne. Det drives et innviklet spill, som det er vanskelig å komme seg ut av gitt. Spillet må også spilles rett og da må vi alle være enig i hvem som er "ut" og hvem som er "inn". Og er du på innsiden, så er ikke dette et problem, men er du frøset ut, er veien tilbake "bøyd nakke".
Jeg gleder meg til jeg blir stor og sterk og kan levere boken.
Vi var på graven i dag og. Det var veldig vakkert. Bernt og moren pratet masse. Jeg og ungene så på andre gravsteder i tillegg. Per Kristian mente at gravsted var det beste stedet for matematikk, norsk, geologi og historie. Yggdrasil heter boken deres. Vi regnet på når de døde, kontra når de ble født og fant ut hvor gammel de ble. På barnegravene fikk vi litt problemer, for der var det graver vi ikke behøvde å regne på en gang. Det stod bare en dato. Det var sterkt i disse dager for oss. Norsk undervisningen kunne være å plukke opp alle setningene som stod på gravstøttene og lage dikt av det, samt at det gikk an å tenke på andre ting som skjedde i det årstallet som var skrevet. Jeg håper han husker å formidle disse kreative ideene til sin lærer.
Jeg har hele mitt liv sloss mot løgn og bedrageri, hvorfor skulle jeg nære meg det selv? Jeg har aldri fått til å bli med i maktspill. Dvs. jeg har tydeligvis valgt å være offer en stund. Så i all offentlighet igjen: Jeg har til og med tilbydd meg å hjelpe de misfornøyde meg å snakke om deres opplevelser, men blitt slått hånden av. Det er mange måter å vinne egen fokus på. De som vil kjenne meg vet at jeg er ”fra levra”. Jeg har lyst til å rope i blant: "Det var ikke det jeg sa!!!!" Men jeg gidder det ikke. Velger folk å tro på de, så er det deres sjebner og ikke min. Hvis jeg/vi var et reelt tap for dem, så hadde de vel sloss for det. Det har ikke skjedd. Tro mine ord. Jeg fikk riktignok et dikt fra den ene da jeg ble sjuk og en telefon fra den andre, som jeg ikke giddet å svare på. Det får da være grenser, når jeg blir nektet adgang i jula og ikke fikk komme på dit verken da eller når jeg spurte om hun ville ha meg der for samtale i i starten på 2005. Jeg blir for nær, for farlig, for truende, for krevende, for ærlig.
De får ikke trakke på familien min lenger.
Jeg har hatt en pratsom dag. En vidunderlig sjelden dag, og meste parten av tiden har jeg pratet med min mann og min svigermor. Jeg kunne vært der og vært der og vært der, men vi har hver våre liv. Hun har en utrolig spennende oppvekst og historie. Hvis hun ikke skriver om det, så må jeg kanskje gjøre det en dag. Hun er barn av sin tid, som min svigerfar. Barn av oppvekstvilkårene den gangen. Det er lett å forstå når noen deler det med meg.
Jeg leste en bok i Molde: Svalbard fangst familien på 79 grader nord. Om familien som oppholdt seg et år på Svalbard. Den viktigste formidlingen for meg var:
Den viktigste ting du gi ditt barn er:
RØTTER OG VINGER
Jeg har sjøl skapt meg begge deler selv og jeg tror at jeg gir guttene mine det spennet.
Jeg kan si unnskyld til mine barn hvis jeg tar feil og jeg har like mye å lære av dem, som dem av meg.
Nå er det kveld. Vi er i Trondhjæm. Vi er hjemme. Det er deilig. Det betyr trim, trening og trivsel og påske og kos og ski og egg og lese og le og leike.
Jeg bøyer meg i takknemlighet for at jeg er så inderlig priviligert! Jeg vet om noen som elsker meg.
God natt, Betty
Abonner på:
Innlegg (Atom)
