En post om blogging!

Jeg er ingen lusker i bloggverden. Jeg leser andres blogger med respekt for den som skriver, og hvis jeg ikke liker temaet personen skriver om, så blogger jeg ut. En lusker er en som fær rundt i blogger og ikke har sansen for at andre blogger. En lusker er en som ikke liker at andre er personlige og/eller private. En lusker er som regel livredd for å bli avslørt sjøl, og har masse negative greier på at andre bruker internett for å dele egne opplevelser. Det er mye tryggere for en lusker å kritisere andre, enn å stå for noe selv. En lusker er for feig til å skrive sjøl.

Det å blogge personlig er en vekst ting for den som gjør det, og for andre som leser det, hvis det er tema som interesserer. Grunnen til at folk gidder å lese min blog, ser ut til å være fordi de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og det gir en god følelse å oppleve at andre kan ha det likedan. De skrevne ordene står der og kan gi mange håp.

Det er ikke halvparten så morsomt å lese om samme tema i uleblad, for der er skriften formet inn i ukebladjornalistikk og det sparker ikke i det hele tatt. På en blogg bestemmer du selv. Der er det din måte å si ting på, som blir skrevet.

Mange har fått panikk og begynt å slette egne poster. Hvorfor? De bloggene jeg har lest, som har slettet, viser seg å slette fordi andre har kritisert eller sluttet å prate med de. Altså en lar seg styre av andres angster. Og det er ikke særlig aktuelt i mitt liv. Hvis jeg skulle ha sluttet å blogge, så måtte det vært ut i fra et eget behov for å være mindre offentlig. Hvis jeg skulle skrevet historien min og syntes at jeg måtte beskytte noen, hadde jeg laget en kodet blogg eller skrevet en bok, og gitt personene andre navn.

For disse andre er ikke så jævli interessante, hvis de har influert livet mitt dårlig. Så de er ikke verd tastene en gang. Men hvis jeg hadde blogget om de, så er jeg sikker på at de hadde laget et helvete. Og det er vel mest for å beskytte meg mot dette helvete at de ikke skrives om. De kan være fæle og lage masse styr rundt seg sjøl, for å gjøre deg til syndebukk. Sånne folk er usunne om du blogger eller ikke. De trenger å ha noen å legge dritten sin på. De trenger å holde andre nede for å føle seg verdig sjøl.

Men siden jeg har fridd livet mitt fra slike folk, så har jeg ikke lenger så mange slike følelser igjen å skrive om. Behovet for å belyse det urettferdige spillet deres forsvant med dem. Du kan si: babyen ble skylt ut med badevannet. Og det er jeg så fornøyd med. Og det er helt herlig å kunne blogge akkurat disse ordene her. Men noen ganger, når jeg blir forbanna og synes at min story har livets rett, så kan det hende at det skinner igjennom hvem jeg skriver om. Ihvertfall de som kjenner meg, men jeg har brukt nok av livet mitt på å beskytte andre mot meg sjøl.

Mennesker du er glad i, som gjør deg godt, som vil deg vel, kan aldri nevnes for ofte egentlig. Men så er bloggverdenen nå en gang, en plass for å utveksle vanskelige ting, og det synes jeg den skal fortsette å være. Når en velger å være personlig, så viser en at livet har sine råe sider. Livet er et langt stykke hardt arbeid for oss alle. Og noen av oss henter ut mye bra fra andre bloggere. Filter, er en blogg, som ofte viser problemstillinger, tatt fra eget liv. Det å skrive om livet som gnur og svir, kan gi andre mot til å ta tak i eget liv og endre på ting. Ting skal ikke ties ihjel lenger. Det er ingen av oss som er interessert i å sitte i skammekroken lenger. Vi vil være frie og bestemme over våre egne ord.

Blogg kan offentliggjøre skjult mobbing. Blogg kan synliggjøre overgrepssaker. Blogg kan vise at folk må stå for sine handlinger. Blogg er et verktøy, som kan gi folk mulighet til å synliggjøre seg selv. Blogg er et offentlig rom for alle, og da er ikke det trange gamle offentlige rommet det eneste lenger. Det gamle offentlige rommet som bare var forbelholdt noen spesielle. Blogg tar bort en avstand og gir et ekstra rom i våre liv. Blogg kan vise at vi har ikke så forskjellige liv, egentlig. Ja, til og med kongen eter og driter hver eneste dag, og tenker sine tanker, som ikke er mere spesielle eller avanserte enn våre.

Det som er lagt ut på internett kan foressten ikke forsvinne, det sørger Archive for. Når ting blir gammelt nok, så blir det arkivert der. Nyere ting kan du finne i hurtigbufferet til google.

Så det så,

Betty

506 posten

Været rundt Tronhjæm i dag. Temaet vi alle elsker! Ligner litt på Bergensværet igrunnen.

I dag er jeg skikkelig fornøyd med meg sjøl. Og ingenting er som den følelsen. Jeg er litt løftet, har vært ute i verden med gullrekken min, og bare nytt livet. Jeg har spist en liten burger, på Burger King, en pære, en litt større burger, to pizza stykker, to kule is og 3 glass rødvin og er ennå fornøyd. Det er nemlig kunsten, å være fornøyd med egne handlinger, selv om de ikke er etter boka.

Før i tiden kunne jeg gremmes hvis jeg spiste noe «usunt» og klandre meg sjøl og all den dritten der, men ikke i dag, jeg kjente at jeg fortjente det og koste meg med det. For jeg er sjelden flink med mat og fokus i hverdagen.

Å ha gått ned to kilo med så lite aktivitet som jeg er pålagt, er en kunst, rett og slett. Men jeg forstod tidlig i denne recovery-prosessen at å spise seg opp, gir ekstra jobb etterpå. Det har jeg ikke lyst til, råd til, tid til.

Ruben er hos gode venner i Vanvikan, og de store nyter husfreden. Det merkes at vi bare er 4, når vi egentlig er 5. Vi er en fin gjeng, og jeg tar inn alle de fine opplevelsene, for plutselig er de konfirmerte. Vi gleder oss alle til en tur til varmen, det fortjener vi.

Betty

SURVIVOR

Bloggere er inne i en tanke-uke, og det er sunt å gjøre opp status av og til. Jeg vet ikke om det blir kodelås på min, skulle heller skrevet bok og gjort slik Anne B. Ragde ba meg om, pakk historien inn i en ukjent person, så kan du smøre på med ditt eget liv, det du orker.

Om dagene er det bare psyken som holder meg oppe, og gudskjelov at den har flyten og styrken nå. Går jeg mere enn 100 meter, får jeg krampehoste. Ny puppen går seg til og jeg gleder meg villt til å begynne å komme i form.

Vi drar til syden om en uke og det blir godt for kropp og sjel. Er passelig forsynt av egen stue. Og gleder meg til å få noe annet å skrive om. Synes å huske at jeg laget noen bra poster der i fra i fjor. I dag var jeg 88,8 kilo på vekten, jippi! Det er lenge siden det og det er en seier. Folk kan si hva de vil, men en svær kropp er usunt.

Posten i går, gav bein å gå på. Sånn er det å selge seg for hardt ut, for all verden. Jeg har tidligere gitt alt, over alt. Nå skal det kanaliseres og brukes konstruktivt for meg sjøl og familien. Jeg har virkelig fått høre alt for mye hvos stor egoist jeg er, men jeg finner ikke historien min det minste slik selv. Jeg har sprunget for andre, "pleaset" andre, ordnet opp for andre, bydd opp til store fester og inkludert i hytt og gevær. Jeg har vært livredd for å slutte med det, fordi jeg var redd for å sitte igjen aleine. Og etter kreften, så måtte jeg bare og resultatet er aleinehet. Men den aleineheten er til å leve med.

Det blir mye plass og rom til å prioritere familien når en slutter å dra de store lassene. Men en skal ikke slutte å være seg selv heller. Men når jeg byr opp igjen, så skal jeg ikke ha de store forventningene til at dette skal vare. Folk generelt er ikke så skadet som meg, de har sine trygge verdener å falle tilbake på, de ønsker ikke de store fellesskapene. Men nå har jeg tatt sårheten på det, slik at jeg ikke blir en bitter kvinne, for det er ukledelig det.

God kveld,

Betty

Sunday Bloody Sunday

Det er to grupper mennesker du ikke velger i livet, naboer og øvrig familie. Og i dag har jeg virkelig lyst til å være dønn privat på bloggen, men begge disse gruppene hindrer meg i det. Skjønt ingen av de leser blogg, så vidt meg bekjent. Men å lufte mine dagens tanker og opplevelser rundt disse to gruppene ville vært å sladre og det driver vi ikke med offentlig, ikke sant? For disse to gruppene holder seg sikkert for god til å sladre om oss også, det får vi bare tro. Vi må alltid tro det beste om folk, til det motsatte er bevist. Men personlig har jeg hatt urealistiske forventninger til begge gruppene. Forventinger som har gjort meg trist.

Jeg er mere og mere inne på tanken om jeg skal ordne meg en blog med kode til, for da kan jeg være privat. Det er mange mennesker jeg kunne tenkt meg responser fra på gitte tema, som jeg ville ønsket meg med da. I dag har jeg grublet på et Esquil tema. Hva trenger sjela? Han laget kode og ble mere privat og det svinger mere av det altså. Han gav alle en mulighet til å melde seg på, men ikke alle er med. Jeg tror det er mange som ikke leser bloggene ordentlig, de bare er innom og da forsvinner sammenhenger og muligheter. Men jeg grep sjansen og hev meg på og er inne.

Med kode så kan en fortelle om egenopplevelse, uten å være redd for at andre blir støtt. Jeg har ikke så behov for å snakke om andre, men hva det gjør med meg, når andre.... om du skjønner.

En light variant:

Jeg har sluttet å være drivkraften i begge disse gruppene jeg nevnte og da skjer det fint lite, gitt. Eller snarere: Ingenting! Ingenverdensting! You win something and you loose something. Og jeg har vel ikke mistet noe, for det var aldri der. Fordi når en slutter å drive relasjoner, så ser en hvem som naturlig er tilbake og det er som sagt: fint lite. Jeg savner det ikke heller, for det var aldri der, men jeg kan synes at det er trist at det aldri var der. Jeg får nesten samme opplevelsen som da jeg trodde punken døde. Men felleskap som er bygd opp på at noen få drar, vil aldri overleve når drivkraften blir borte.

Det er som Radiohode nevner, folk er for navlebeskuende. Vi er ikke de populære, det er ikke oss som gjelder. Men hvis vi driver og inviterer, så får vi respons til vi slutter å drive og invitere. Nå kan jeg skrive det litt høyt fordi jeg har ikke noe å tape, for det var aldri der.
Jeg har ikke noe å legge på andre i dette litt innpakka temaet mitt, men jeg synes det er trist at vi ikke betydde mere. Og det går an å komme over det, for det er bare en følelse. Gratispassasjerer er slitsom reisebagasje i livet. Kan hende jeg synes det er vanskelig å ikke være ønsket, og jeg har brukt nok tid på å skjekke det ut. Jeg kommer aldri, i hele mitt liv, til å ha dette som tema, med noen av disse gruppene. Aldri. For responsen er den samme hver gang, luft! Eller at vi tar feil, og «vi må ikke tenke sånn». Dette skulle jeg gjerne gitt eksempler på, men det må være inne i en blog, med tilgang til folk som responderer.

Bernt sier alltid: «Det beviser at vi til og syvende og sist, bare har oss selv». Og det hele svir mere for meg, pga min historie. Men storebetty er blitt flink til å passe på lillebetty, så jeg rir det av meg.

Tanken på å flytte her i fra, skremmer meg ikke lenger. Jeg drømmer ikke lenger at jeg selger huset om natten. Jeg får ikke panikk med tanke på å være oss 5 et annet sted. En ervervet frihet, som resultat av å gå inn i den triste følelsen.

Vi var på skøytebanen i dag, en trivelig dag med oss 5.

Foressten: Jeg gråt da kongen gråt. Noen andre som gjorde det?

Er det noen andre som kjenner igjen temaet?

Gullrekka mi:







Betty

Sidensvans!

Det bor to Sidensvanser under vår tram. De er vakre. Vårens tegn!

Apropo kropp. Videoen min har snurret 1900 ganger på Myspace på 14 dager. Den har hentet inn mange amerikanske brystkreftopererte og gjør sin misjon både her og der.
My Tits, An Official Story Against Cancer!

Add to My Profile | More Videos


Sverre hadde bursdag i Vanvikan og jeg kom meg på første ordentlige tur ut huset, på 5 uker. Hardt som du ser. Men de som har greie på det, sier at bedre dager kommer!

Æ glær mæ til en sommer!

Gullrekka!

Da har vi fått kamera i hus igjen, etter lang operasjonstid, og vi sitter her og skåler, som vi alltid gjør, hver fredag. Selv når dere ikke ser, så har vi våre private skåler, med mye lyd. God lyd! Vi har gått over til taco, det er eneste forandringen jeg kan formidle, siden sist fredagskosbilde. Guttene vokser og jeg krymper, en herlig kombinasjon, spør du meg.

Og da var det duket for det ferdige tattoo-bildet. Det kom ikke for tidlig. Vet ikke hvor bra det synes, men nå er tattooen magisk. På bildet ser du "haugen" på min venstre nye pupp. Det kalles for ståpupp. Det er "støft" til de grader og jeg må si at jeg ser frem til "løftet" på den andre puppen også. Men det føles veldig verdig og kvinnelig å være eier av to pupper. Det er rett og slett en undervurdert tilstand å være eier av en hel kropp. Kan ikke si noe annet.


Littegranne mer puppeposering. Jeg er mest imponert over kulemagen til herr Johnsen, som er fotografen. Men menns kulemager blir bare sjarmerende med årene, ikke sant?

Jeg skylder også bloggen en oppkalring i mine 21 års skolegang. Det er en post for lenge siden, som jeg bare ble halvferdig med. Kan kanskje bruke dette som en CV plass og gjøre en grundig jobb i tilbakeblikket, men kjenner jeg meg selv rett, så går det radig. Skole er oppskrytt!

Okei, her it goes:

7 års grunnskole. Jeg er så gammel at vi gikk annen hver dag de 3 første årene og lørdag var inkludert. Så to år på ungdomsskole, jeg elsket å lære. 1 år på gymnas, startet her hasjrøyking og endte opp med 2 i de fleste fag- 2 år handelskole, var der av og til, men gjorde det bra i en del fag. Tok noen eksamener i fengselet, men de gjelds ikke. Noen totalt utsklidde år, før jeg prøvde meg på frisørskolen i Trondheim, fikk ikke fullført. 2 år på trøndertun folkehøgskule. 3 år på Ringve gymnas. 3 år på Barnevernspedagogutdanningen og et år på Helse- og sosial administrasjon. Det skulle tilsi 21 års skolegang det.

Puh, done!

Formen har gitt en tur ut i dag, men ikke mye å blogge om gitt. Så nyt helgen og så hørs vi av,

Betty

SURVIVIORS

Betty

Narsissistiske psykopater

Linn Skåber minner meg om en person jeg har kjent i alt for mange år. I førstningen så lo jeg av programmet, men etter denne bekreftelsen og oppdagelsen ble jeg nesten bare kvalm av å se det. Hvordan en narsissistisk psykopat kan styre andre mennesker, ingen som tør å si i mot. Noen prøver, forsiktig, men det har ingen gjennomslagskraft. Linn ordnet i dag fest for sjefen, men hele festen dreide seg om Linn.

Jeg fryser på ryggen av hvor likt det er. Heldigvis er dette mennesket langt ute av mitt liv. Men akkurat slik hadde hun full styring på omgivelsene. Og store sterke mennesker, inkludert meg selv, gikk med bøyd nakke og talte bare forsiktig i mot. Hun elsket motstand sa hun, men hun hatet motstanderen.Og tok all æren for alt. Nå må jeg si at Linn har 3 hakk mere innbydende personlighet enn henne jeg tenker på, så programmet kan sees. Men en slående likhet altså.

Hver dag siden Hell og fest talen har jeg tenkt på Johan O. og lest det han har skrevet. Han fikk Hedersprisen der, blant sine egne. Jeg kunne skrevet det i bloggen, ja til og med før Adressa (om det så var et point) men jeg forvekslet han med Jan O. og ble usikker da jeg kom hjem. Sånn er det å ikke stole på egen kunnskap. Her om dagen skrev jeg Steinkjer 100 år kommunen. Det er 150 års jubileum og jeg er invitert. Stilig. Jeg skal gjøre en bra jobb.

Det ble ingen tur ut i dag. Rekord: en uke inne! Og jeg er ikke sur en gang. Ingen går meg på nervene og jeg går ingen på nervene. Oppturen er startet. I morgen blir det en tur ut, det kjenner jeg på meg. Nå sitter jeg ikke her og er øde og forlatt, langt der i fra. Jeg har fått meg 58 nye myspace venner og videoen er spilt til nå 1654 ganger i skrivende stund. Fasinerende å bli kjent med en hel verden og få de rett inn i stua. I dag fikk jeg invitasjon fra Pirats Kills No Music, da ble jeg glad. Jeg henger med på et vis, folkens.

Personlig synes jeg det er stas å få kontakt med andre SURVIVORS av kreften. I have kicked cancer's ass! og det er det flere som har gjort. Mange har gått tapt og nå blir jeg kjent med folk ute i verden, som viser ansikt. En dame med navn: Robin, sier dette:" I LOVE THIS CRASY TRAGIC SOMETIMES ALMOST MAGIC AWFUL BEAUTIFUL LIFE. Hvis du er nyskjerrig, har jeg lagt lenker til myspace på Betty42.

Det ser ut til at kreften har gjort livsendringer for alle. Og alle lever sterkere enn før kreften. Og noe galt med det? Den narsissistiske psykopaten ville syntes det, fordi da er hun ikke i fokus. Tenk det! Gud, jeg er glad jeg har sluppet taket i slike mennesker. Det kalde klamme grepet har sluppet taket i meg. Jeg har gjort jobben!

Vi går en vinterferie i møte og ungene gleder seg. For oss voksne kommer denne ferien som julekvelden på kjerringen gjør. Vi sa det i fjor at vi skulle planlegge bedre og pluselig så er vinterferien her. En idiotferie. De fleste kan ikke ta fri og gjør de det, så er det en uke mindre i sommer. hvis du da tar en uke påskeferie, så har du 3 uker i sommer og det holder altså ikke, egentlig. Vinterferie, er like avlegs som høstferie. Men høstferien er litt værre, akkurat kommet i gang og så er det ut igjen. Det funket før i tiden, når potetene skulle i hus, men i dag er det helt "på tryne", spør du meg.

Ellers ruler livet! Sånn er det å bli frisk. Livets champagne er å være frisk, ingen tvil om det. Jeg kjenner oppturen og takknemligheten over en frisk kropp, skal aldri glemme det, aldri!

Blogger ut her! Med ønske om en trygg og god natt til trofaste lesere. Bernt møtte en gammel kollega i dag og han kunne fortelle at konen leste bloggen. Det er jeg så glad for! Det er ingen som skal føle seg tvunget til å kommentere her. Dette er et fristed for deg, som for meg. Jeg skriver, mitt valg! Du leser, ditt valg! Dere som vil meg vel, blir gode øyne for mine ord. Det finnes de som lusker rundt på bloggen min, for å si noe dårlig om meg etterpå, de teller ikke, de er snyltere og vil alltid være det og er ikke verd papiret det er skrevet på en gang. Nå har ikke akkurat disse ordene sett et papir noen gang og er snarere tastet enn skrevet med penn, men whatever! Du skjønner hva jeg mener.

God kveld,

Betty

Æ Glær Mæ

Æ glær mæ til å kjøre sykkel igjen. I år har jeg nye dekk på. Den står og skinner på Ride og venter på varmere dager. Full tank og solbriller på. Det skal bli deilig å kjenne vindmotstand og suse forbi alt det vakre. Bildet har Oddleiv Apneseth i Bergens Tidende tatt. Han som tok puppebildet dere har sett før. Jeg pratet med han i dag og vi har en plan.

Æ glær mæ til å løpe naken på en strand og brenne alle gamle BH`er. Det må vel bli rundt St.Hans. Når solen varmer på huden og isen smelter på min tunge. Jeg skal nyte kaffe i en morgenstund, og høre humlene suse. Sitte ute i havgapet og høre bølgesuset og se havet skumme. Kjenne livet gå sin gang og føle at jeg har vunnet.

Æ glær mæ til første gebursdagen som ankommer dette huset. Spenningen rundt morgentimene, gleden med hverandre, meningen med det å være i lag blir synlig for hverandre. Kaken som smuler i sengen og papiret som ligger der en uke, til minne om markeringen og at nye dager kommer. Den første blir i sommer!


Æ glær mæ til å sitte på trammen med min mann og kjenne morgensolen varme. Å prate litt om løst og fast og skryte av hverandre. La en ny og ubrukt dag ligge litt og vente og bare nyte øyeblikk som strekkes litte granne lengre.

Æ glær mæ til det gror grønt rundt meg og til dagene blir lengre. Til klær blir litt "to much" og brune guttenakker blir en selvfølge. Æ glær mæ til en sommerklem, til alle kommer ut av hiet, for er det noe alle kler, så er det sommervarme.


Æ glær mæ til å gå meg en tur, for nå har jeg vært inne en uke. Kjenne luften suges inn i lungene, at bevegelse gir glede og styrke. Se på livet som rører seg utenfor huset, høre fuglene synge og høre snøen knuse. Se i øynene på de som går forbi og lure på: hvordan får de livet til å svinge? Gå og drømme og kjenne. Snart høre bekken renne. Og se alt det vakre på Moholts Perle.



Betty

Kraften til å gå inn i

Vår dypeste frykt er ikke at vi er aleine, for det vet vi. Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser, og det ansvaret det medfører å stå oppreist og satse. Hvilken rett har vi til å gå rundt å føle oss små? Synes du det er ålreit om jeg synes at jeg er liten? Eller synes jeg det er OK at du føler deg liten? Vi trenger hverandres storheter. Jeg trenger at du fyller deg selv helt, og er, det frigjør frykt og gir meg mulighet til å vokse i ditt nærvær.

Hvem har ansvar for at jeg er fornøyd? Kun meg selv! Det er bare jeg som har ansvar for min egen lykke, ingen, absolutt ingen andre. Og det gjør det hele veldig enkelt i grunnen. Litt komplisert å legge av seg gammelt ønske om at "noen må da ta ansvar for meg", men veldig deilig å bli kvitt en "sur en".

Jeg blir litt sytat når jeg blir syk, eller jeg plukker opp gamle misnøyer og spør: "Hvem skal trøste knøttet?" Da er det jeg forstår at det er helt normalt å greie av alt sjøl, når en er mellom 40 og 50 år. Men når generasjonen over har klaget seg til ufortjent oppmerksomhet med sytemetoden, så tror jo en at det funker, av og til. Men det gjør ikke det. Det gjør bare andre ulykkelig og deg selv utilfreds, å syte.

Syting er usexy. Jeg vet! Det er vanskelig å la det være, når kroppen verker. Det er ingen som har lyst til å gi noe til en som syter, men det er mange som gjør det, fordi de er låst fast i usunne relasjoner, hvor syting i tillegg til klaging og klandring er maktmiddel. Det er noen som er så inngrodd at de styrer hele familier med slikt. "Du bryr deg ikke om meg". "Du tenker bare på deg selv". Mottakeren tenker sannsynligvis alt for lite på seg selv, når han velger å stå i den slags kontakt.

Vi har alle ansvar for vår egen fornøydhet. Det gjelder også de som styrer familie med negativ influence. Jeg fikk høre en gang av et utrolig sytehode: "nå har jeg gjort så masse for deg, i så mange år, når skal du invitere meg på en kopp kaffe?" Jeg har ennå ikke gjort det, og det personen sa har ikke vekket noe lyst til det heller. Men jeg vet at jeg har gitt jævli mye til dette mennesket, bare ikke denne jævla kaffekoppen. Hvis den hadde vært gitt, så hadde personen funnet noe annet den ikke hadde fått. En banan, f.eks. For de er helt uslåelige, helt utømmelige og det er bare å la de stå i sitt eget mørke og finne veien ut sjøl. Jeg har til og med gitt personen kart og kompass. Men de vil jo ha det slik. Bebreide verden og alle andre for deres egen ulykke.

Jeg har vært hos doktoren og fått rydda i sår og fått hostesaft så ikke sårene sprekker opp mer. Jeg føler meg bedre og jeg fikk en henvendelse i fra Steinkjer kommune vedr. 100 års jubileumet, kanskje jeg skal dit og bidra, vi får se. Sexy sadie, nå ønsker jeg meg noe "stoff" om Steinkjer.

Eldsten har hatt en toppers dag i Vassfjellet, altså friskmeldt. Yngsten var på skolen, så nå er vi to etterslepere her. Alt er en overgang, sa reven da han ble flådd.

Nå er det pannekaker, flesk, rømme, ertersuppe, blåbær, en feit tirsdag hos fam. Johnsen.

God kveld,

Betty

BETTY BIG BOOM BAND

Deja Vu

Add to My Profile | More Videos
live

I could die for this one!

breast cancer

Add to My Profile | More Videos

Betty

Scratch Your Own Itch

Jeg vet ikke når jeg mistet selvtilliten på musikkteori, men en eller annen gang skjedde det. Jeg laget låter på gitar da jeg var 15 år, sang og spilte gitar `live`. Det er sykt lenge siden, men bildet (fra Luppeklubben, en gang på 80 tallet) viser det:



Med Betty Bohm Bang Band hendte det at jeg spilte gitar, også live og laget låter der også. De fleste låtene ble laget i lag med gjengen, men med det bandet har jeg Part Of Me, som jeg laget helt selv. Bildet er fra Uffa 25 års jubileumsboken.


På neste bildet spilte jeg trommer i Norske Budeier, bildet er tatt fra en live konsert i Hulen.


Jeg måtte bare for min egen selvtillitsoppbygging poste dette. For jeg har fullstendig mistet troen på egen evne til å snakke musikk, snakke korder, snakke komponering. Sikkert fordi jeg arbeider med veldig flinke folk, men dette er fullstendig på tryne, Betty! Jeg har gått to år på Trøndertun og lært musikkteori og jeg lager da låter jeg også. Dette er et image jeg ikke kan leve med lenger. Jeg har spilt trommer i skolekorps, jeg spilte xylofon i korps også, med drillpikeuniform og det hele, også kan jeg det plutselig ikke noter. Idiotisk! Og jeg har et mega behov for å lage ting og det må da finnes noen ut i der som har lyst til å spille i lag med meg. For det å lage låter sammens er det som gir mest, for meg. Det tempoet jeg spiller i band på nå, er ikke godt nok, rett og slett, for meg. Jeg har spilt i to band før jeg. Jihaad og BBBB,så jeg kjenner igjen feelingen. Jeg gidder ikke å sitte på Moholt og vente mere. Nå skal jeg finne på noe lurt.

Låter som vi spiller i dag, som jeg har laget, er Øyeblikk, Brevet og Alt Han Skulle. Og det svinger da av de og. Jeg har brukt de siste par timene på å oppdage Myspace verdenen. Superfin måte å få seg "venner", eller nettverk og oppdage musikk. De fleste plateselskap er på tur til å bli skuffet ut, det er ingen tvil om det. Det interessante er hvordan band kan igjennom profilering av egen musikk, greie å nå flere enn de faste 50 liksom.

For de som følger meg i hverdagen, så har jeg vært skikkelig sjuk i noen dager. Influensa, som slo meg helt ut. Og det var jævli vondt å hoste, om jeg må si det sjøl, med et halvmeter langt arr på magen og arr rundt den ene puppen. Jeg har holdt på magen og puppen i 3 døgn nå, livredd for at puppen skal falle av. Helt umulig, men det har føltes slik. Jeg har hostet på meg et blåmerke på puppen, og det er faen meg godt gjordt. Jeg skal til legen i morgen, så da får jeg sjekka ut om antibiotikaen virker på sårene også. Det vart litt styr av herre. Vi har også 3 unger som gikk ned for telling, så i dag har 4 av 5 vært hjemme. Må bare drite i å se på rotet, det hjelper ikke. Gutta er helt Cartoon network i øya, ingen vits i å fucke opp det, for de har ikke energi til å ta et tak likevel. Eldsten ser ut til å kunne komme seg til i morgen.

Så siste posten ble liggende lenge, uvant til meg å være, men så er jeg ikke betalt heller. En herlig frihet, kjenner jeg. Nå trenger jeg oppgangstider og det skal jeg ta ansvar for sjøl, jeg skal virkelig: scratch my own itch!

God kveld,

Betty

Bernt som 14 år!

Kropp og Sex, Nyte og Føle seg deilig og sånt!

JADA! Jeg er oppe og ikke gråter. Jeg har greid en dusj, en tur og nå blogger jeg. Heldivis så sparker det litt i bloggverdenen igjen, og nå er det kropp som er i vinden. Jeg er jo opptatt av det hele tiden, men deilig å flytte fokusen ut av min egen kropp og over til en annens, så sant jeg klarer det :-)


Og det er ikke en hvilken som helst kropp, det er Teresa, en gammel bloggtraver sin kropp. Nå er ikke noen kropper, "hvilken som helst" kropper, etter min mening da. Men det er hennes kropp, som gjør at vi lar oss engasjere akkurat nå.

I dag oppdaget jeg at jeg aldri har bedt noen om å stemme på meg, f.eks så fikk jeg prisen for Trøndelags beste blog 2006, uten å ha spurt noen om assistanse til det. Kanskje jeg skal lære litt av Teresa og be folk stemme på meg. Nå er det ikke noe som brenner om dagene, men plutselig så brenner det.

Sexy Sadie gjorde meg oppmerksom på dagens kropp med sin post, frykten for å ikke være pen nok. Egentlig var det Ann Lill som startet tankerekkene her, med sin post om fordommer. Vi er på gli damer!

Jeg la igjen en hilsen til Teresa, og mener oppriktig at det er artig og spennende når andre tror på seg sjøl, om det er kroppen eller annet som driver en. Litt skuff var det at når hun trykker tilbake for å sjekke ut min side, så er hun inne i 0 sekunder, slikt ser vi på ,SITEMETER der vil details til venstre, gi oversikt over hvor lenge folk er på siden din.

Ja, ja, man vet aldri når man er nært noen som kan bidra. Det er noe som heter at man er bare 6 mennesker unna paven, noen kjenner noen som kjenner noen. Nå kjenner jeg faktisk Lasse Berre da, som avfotograferer damer av hennes kaliber hele tiden. Lasse har fotografert meg mange ganger og han har lært meg at: SEXY, det foregår opp i ditt eget hode. Det finnes ikke noe mindre sexy enn folk som ikke synes at de er sexy.

Så dette er hovedpoenget mitt i kveld, folkens. Vi har alle fått utdelt en kropp til glede og besvær og vi kan selv bestemme hva vi skal synes om den, om den er bra nok, fin nok, sexy nok, slank nok, pen nok. Vi kan sitte i skammekroken eller være fornøyd med det vi har. Vi kan nyte eller la det være. Men å misunne, gir intet annet enn usunn energi og man blir ikke særlig kåt av å ikke være tilfreds med egen kropp.

Damer som Terese ofrer noen rødvinsglass for å ha den kroppen hun har og tar noen ekstra situps for oss alle, for å holde stand. Jeg leser på noen gamle poster hos henne at hun er sjenert og kjeder seg på jobb. Ja, vi bærer alle noe. Sjenert, er for meg bare en manglende evne til å være ekspressiv og sjølhevdende og for meg er sjenerte personer ofte litt kjedelige. Men her er smaken som baken, delt og ens egen hele veien.

Jeg er usikker på om de med "klassisk skjønnhet" har bedre sex enn meg. Hvis de ikke er så fornøyd med småplukk på kroppen, selv om de i andres øyne er perfekt, så må misfornøydhet virke hemmende. Jeg bare gjetter jeg. For det handler om nytelse, gjør det ikke? Evnen til å ha et godt liv. Jeg er ikke så veldig opptatt av dette med å være et godt menneske, for det er jeg per def. Men å ha det godt, det brenner jeg for. Og da er det å være fornøyd med egen kropp, et godt utgangspunkt for det.

Tror neppe at jeg hadde lagt ut denne videoen på MySpace om jeg ikke likte kroppen min. Om bare 1/2 år har jeg fastere pupper enn Teresa også, eller det vet jeg ikke, har ikke kjent på hennes, men operasjonene fører meg til to brand new boobs. Jeg var fornøyd med de jeg hadde, mannen min også, men når kreften rævpuler kroppen min og stjal fra meg det jeg var fornøyd med, så synes jeg at det er en OKEI bonus å få nye pupper.

Jeg synes det er stas når folk er fornøyd med seg sjøl. Det er inspirerende og tiltrekkende. Jeg hadde en gang en arbeidskollega som hadde dette "klassisk skjønne" utseendet. Hun var veldig hyggelig, litt avstengt, men grei. Hun lærte meg mye om klær forøvrig. men driten var at når det kom andre til enn oss to, så ble de litt "falske" (synd for henne også det). De greide ikke å være helt "vanlige" eller slik de brukte å være. Nå skulle en tro at dette bare var menn, men tvert om, like mye damer, underla seg hennes skjønnhet, som om den var opphøyd i mente og var svaret på life,universe and everything, og det la seg ikke før skjønnheten forlot åstedet.

Folk føler seg utilstrekkelig og små, ikke pga skjønnheter, men pga måten de behandler seg sjøl på. Måten de ser på egen kropp. Jeg har tenkt mye på dette, særlig etter at jeg fikk barn. De har krav på at voksne liker den alderen de har og den kroppen de har. Hvordan kan de elske seg selv, hvis ikke vi gjør det. Jeg bare spør! Vi er deres forbilder og vi må vise at hvert eneste år av de ca 100 år vi får utdelt har sin vakre klang. Vi endrer oss, det gjør vi alle, i fasong, farge, elastisitet, styrke og glans. Hvorfor kan vi ikke da endre vårt eget syn på egen kropp fra fornøyd til veldig fornøyd. Det sitter oppe i hodet. Det er bare trening. Psyken er som fysikken, den kan trenes.

Jeg startet kalenderprosjektet som blir realisert i 2008, fordi jeg er stolt av å være kvinne og akkurat den jeg er, med den kroppen jeg har. Jeg hadde en ide om å herme etter kalenderpikene i England, men flertallet ville det annerledes. Jeg tror det norske folket, ikke bare hadde hatt godt av, men også kunne trengt at personer større enn 180 cm og 55 kilo, kunne vise seg naken i offentligheten, fotografert vakkert, med pudrete neser og romper.

Men det blir flott det vi lager, og så har jeg et soloprosjekt på gang, med egen låt med min favoritt produsent og Dogme aktig film. Med mye kropp og nødvendig tattoo. Doctor, doctor heter låten. Vent å sje!

Til noe annet: Artister trekker seg fra antipiratstøtte etter å ha fått tenkt seg om. Jeg nevner The School, velkommen i
klubben gutter. På tide. Adressa skriver at det ble brukt 8 millioner kroner på kampanjen. mange plater som kunne blitt gitt ut på det budsjettet, gitt.

God kveld,

Betty

Lykkelig som liten!

En vakker dag, der jeg bare har treft hyggelige mennesker. Jeg samler på slike dager. Jeg samler på slike mennesker. Det startet med familien, så traff jeg Kristin, som ligger et hode foran meg i lysløypen vedr. restituering etter kreften. Vi dro til Kreftforeningen, og der fikk jeg denne videoen:


Lykkelig som Liten, et møte med Betty

Add to My Profile | More Videos

Vi pratet en time, så nå er 5 kalenderpiker på plass og det er en lykkedag i seg selv, for meg. Vi er Kristin, Eva, Janne, Merethe og meg. Nå er vi 5 kalenderpiker og det er så sinnsykt bra. Nå kan vi hente ut av hverandre og eksponere pupper og lår, og andre formidlinger vi måtte ha på hjertet.

Vi lunsjet på ISAK og dro til Tattoo World. Der de: "eat you alive" :-), not at all. Verdens hyggeligste karer, som prøver å hjelpe brystkreftopererte damer med å tattoovere brystvorter på nye pupper. Trond, til deg: 1 GB MINNE, 2 x 9 GB DISK, 800 MHz. Jeg måtte spørre hjemme, jeg kunne ikke svare på den og leverer det her.

For det er liksom ingen som leser blogg, ingen som sier at de gjør det, men alle gjør det likevel, og akk ja, alle tror de vet mye om meg. Og alle tror at jeg ikke vet, at de vet det. Men jeg vet at du vet, og jeg vet akkurat hva du vet om meg også. Stilig? Det er ikke sånn at du vet alt likevel, kan hende du blir kjent med meg, men alle tankene jeg har tenkt i dag, alle følelsene jeg har vært i, vet bare jeg. Jeg har et privat rom, til og med jeg. Du også? Nok om det.

Så blir Kristin først i ilden for puppetattoo her i byen. Stilig! Jeg gleder meg jeg også, men det er lenge til det blir meg. Men i dag har det vært en panser dag, jeg holdt hele veien, så nå blir det skummelt folkens, jeg kommer i kanonform i sakte tempo. Men jeg kommer sterkt!

Vi dro på She, en undertøyssjappe her i byen. Kjempedamer, som "eat you alive", jeg fikk noe jeg kunne bruke til mine BH`er mens jeg venter på at det gror, kjøpte et par sokker, for jeg kan ikke la være å legge noe i fra meg. Og jeg vet, at hun vet, at jeg kommer tilbake og legger ifra meg noen tusinger der.

Min sønn stod på Solsiden og ventet på meg. Frisør og nye klær og vi tok taxi hjem. My home is my castle, etter timesvis med bra form.

For en dag! Takk for ditt bidrag!

Og god kveld,

Betty

Flagging av video!

My Tits, An Official Story Against Cancer!

Add to My Profile | More Videos




Flagging av video igjen, til nye lesere.








Fant et gammelt avisbilde av meg, som spiller gitar i Norske Budeier. Selv om det var trommer jeg egentlig spilte, så byttet vi rundt.

God kveld,

Betty

En lang, lang tur!

Nå er jeg nesten redd for å sitte meg ned og skrive en helt vanlig blogg, for å se svart på hvitt hvordan jeg selv har det. Jeg er ikke noe redd for at du skal vite hvordan jeg har det, den terskelen er jeg over for lengst. Men jeg er mest redd for å avsløre meg sjøl. Og så kan jeg innimellom bli litt lei av at du vet hvordan jeg har det. Ikke du som bare leser blogg, fordi sånn må det være. Men du som leser og som jeg treffer i hverdagen, og som svarer med: Takk, bare bra. Bestandig.

Går folk rundt og har det bra bestandig?

Men nå skal jeg ikke flytte fokusen ut av meg sjøl, for det tror jeg ikke blir bra å skrive om i dag. Jeg er på randen til et eller annet hele tiden. Dagene mine er snevret inn til restituering og alle sier: Hold ut! Joda, men den vanskeligste oppgaven for meg av alle, er å bare holde ut. Det kunne vært værre, jeg kunne ha knekt foten i tillegg og bare sittet. Og jeg roper til meg selv, jeg er ihvertfall ikke syk.

Det går framover for hver dag, men progresjonen er ikke som i starten, når det gikk rett oppover, når hver dag føltes som en fest. Rusen har lagt seg, jeg har to pupper, som påkrever skifte av plaster hver dag og hjelp til å lukke magebelte etc. Jeg kontrollerer ikke tiden min, kan ikke gå på trening. Nå kommer sårheten på at ting tar så jævli lang tid og jeg kjenner meg aleine i min egen kamp.

Ikke sånn aleine, at jeg trenger folk rundt meg, for det kan jeg ta ansvar for. Men aleine i min egen kropp og skinn. Jeg må med stillstanden kjenne etter hele tiden, hvor jeg er, hvem jeg er og hva jeg vil.

Jeg tror jeg tenker som en 80 åring gjør. Vi vet ikke hvor lenge denne reisen varer og vi vet at den skal ta slutt en dag. Den tanken skulle jeg gjerne ha sluppet helt, men det kan jeg ikke. Jeg har snudd den til en positiv greie når jeg har det bra: Lev i dag!-greia. Og det er lettere å nyte, når en ikke restituerer. Da jeg var ferdig med cellegiften og strålingen, kunne jeg «bare» leve fordi jeg ble ferdig med det helvete og en vanlig hverdag fortonet seg som en gavepakke. Det var så godt å ikke få mere gift inn i kroppen, at alt ble en nytelse. Den følelsen har ikke sluppet taket, og det håper jeg den aldri gjør. Men det er mye mer i pakken å leve, enn å bare gå og kjenne.

Feks det å kunne være nyttig. Arbeide. I dag har jeg greid en dusj, sett Peter Gabriel igjen, sunget og nå blogger jeg. Det er ustyrtelig lite bevegelse i forhold til det jeg er vant med. Jeg lærer meg nye ting på dataen hver dag, men gidder ikke å lese noe. Nå som jeg har en kjempe mulighet til å lese, så frister det ikke. Jeg vil bare springe, gå på ski og kjøre motorsykkel.

Jeg vil alt jeg ikke kan NÅ.

Det er nå jeg biter livet i låret. Og da er det ingen vei utenom å erkjenne. Så kan de bare ryke og reise de som kan springe unna seg sjøl hele tiden, jeg kan det ikke. Har aldri kunnet det. Folk sier at de har lyst til å være unge, jeg har lyst til å bli gammel. Lyst til å vite at jeg har den muligheten, og det har jeg jo. Ingenting tilsier noe annet, og jeg kan ikke la tilbakefall tanken dominere hverdagen. Jeg elsker tanken på muligheten til å eldes, til å få leve. Men samtidig er jeg fornøyd til nå, jeg har opplevd mye. Om jeg hadde fått beskjed om at denne reisen var ferdig, tror jeg sorgen uansett ville komme, sorgen over det man ikke får. Men det ville ikke vært værst for meg uansett, men heller ungene.

Å få kreft er ikke som det en gang var, de fleste overlever det. Tanken på å bli syk igjen er der, men jeg har som regel styrke til å bære den og gi faen i den, fordi det hjelper ikke å la den være et element. Hverdagen må gå sin gang, og en kan heller ikke plutselig fly til alle verdensdelene, for å sikre seg å ha vært der i tilfelle. En må være i seg sjøl, og tåle livet som det er. Min eneste jobb er å finne ro i meg sjøl og gro. Det er rart at det skal være så vanskelig. Eller, kanskje det ikke er rart, fordi det bringer meg nærmere meg sjøl og det er der alt livet i meg er. Og der har jeg ihvertfall lært meg, at det er greit å tenke slike tanker, som jeg har tenkt høyt i bloggen, fordi når en er igjennom tankene, står der et ubrukt liv og venter. En ubrukt dag. Og ingen sjølbebreidelser eller ulne klomper i magen ligger der, fordi jeg tørde å kjenne etter.

Det er en lang reise jeg gjør i meg sjøl og den er ikke bortkastet!

Det vet jeg!

God tur!

Ha en fin onsdag,

Betty

Growing Up!

Det går an å like fortiden, men trenger ikke å leve i den. Vi må videre, både med teknologien, følelsesmessig og musikkmessig. Jeg har kjøpt Peter Gabriel sin growing up Live dvd, og synes sjøl at jeg har gjort en fantastisk investering.

Inni en plastkule spaserer han rundt og rundt på sin 100 kvm store scene og det bare poges, alle hopper opp og ned, og jeg sitter med ståpels. Har sittet limt fast i over en time og det er sjelden jeg gjør. Et fantastisk, majestetisk sceneshow i tillegg til utrolig godt bygd opp låter. Don`t adjunt your set for me! Han er kompromissløs, idealistisk, vakker og sterk. Og de spiller fra helvete, ikke rart med verdens beste musikere da. Vokalisten i Genesis, som var med på Lamb lies down on broadway, har ikke tapt kraft i det hele tatt.

Til og med måten han bruker tamborinen på, blir helt kongelig. Måten han får alle til å gjøre sitt beste og trives på. På digging in the dirt måtte jeg få fritak fra resten av familien og middagslaging, for det gikk ikke an å gå fra dette. Sledgehammer og to glass rødvin, så var jeg helt fortapt, aldeles.

Jeg vil også ha en scene jeg kan sykle lykkelig rundt på:-) På siste låten Father, Son blir jeg hentet inn igjen av hans formidling. With my dad by my side, sunget av en mann på 56 år, så forstår jeg at vi alle er barn av noen, og lurer på om han har laget sangen, fordi han føler det tomt og om også hans foreldre representerer luft og ikke noe konkret. Jeg må vel kjenne han for å vite det, men jeg kjenner til nå Peter Gabriel bedre enn mitt eget opphav, fordi han deler.

The story of growing up anbefales.

Ellers så går no dagan. Møkklei av å kommentere mitt recovery. Bare gleder meg til overskuddet kommer og jeg kan "sparke" litt igjen. Kreftforeningen har sitt krafttak mot kreft og hvis Kalenderprosjektet blir like lite synlig, så vil dere knapt nok merke det. Kanskje noen ord på bloggen. Lite baller, eller pupper i prosjektet ennå.

Men til dere som sender mail og etterlyser friske fraspark i LYKKE, det er ikke jeg som er sjef for det, jeg er "bare" en rævadilter i det. Jeg vet akkurat like lite som dere, sånn er det bare. Det betyr at jeg ikke vet hvem som skal være med. Ta kontakt med kreftforeningen, Trondheim, det er der det skjer eller ikke skjer.

Ha en god kveld dere,

Betty

FUD

Fear,Uncertainty og Doubt som ansatte i Microsoft fant opp i deres propaganda mot Linux,en strategi som sa: du vet ikke hva du får hos Linux, men du vet hva du har hos Microsoft. Dirty måte å skape usikkrhet hos folk på. Nå er det plateselskapene som har våknet og prøver å få til noe for å redde sine egne. Men nå er det nå en gang slik at plateselskapene har stort sett vært for noen få og ikke flertallet av musikere: Flertallet av musikere er og forblir ukjente, og tjener aldri penger på musikken sin, men de holder på likevel. Og hvorfor det, jo: fordi musikk handler om formidling og har som regel et budskap med seg. Det er flott og nå mange og det gjør en ved bruk av internett.

På kampanjen mot piratkopiering, som er et samarbeid mellom rettighetshavere i musikkbransjen, artister, komponister og plateselskaper, kommer et forsiktig skrik om "please kjøp plater", de går liksom i kne og prøver å kysse kneskålene til musikkelskere, som har sett seg lei av at plateseskap skal bestemme hva som er bra og dårlig av musikk.. Kampanjen sier at før i tiden var alt så mye bedre, fordi da kunne flere artister få platekontrakt. Vet ikke jeg, det virker ikke sånn, det er bare at platesekapene tjener dårligere nå, tenker jeg. Vi som samler på musikk, kjøper da plater, lell. Jeg skulle likt å visst hvem disse folka var som står bak denne kampanjen er, særlig siden jeg er både rettighetshaver, artist og komponist selv. Nå var ikke kampanjen så veldig stygg, men på slutten av kapittel en, så spør de hva som er lov. Og der mener jeg at 3 av 3 er lov. All kopiering er lov, så lenge opphavspersonen har gitt sitt samtykke.

Derfor blir jeg veldig fornøyd når folk reiser seg mot disse forsøkene på belæring av oss, med å lage mottrekket PIRACY KILLS NO MUSIC og kaller plateselskapene for ignorant og bakoverstrebersk. Plateselskapene kriminaliserer en hel generasjon. Nå er det heldigvis blitt sånn at det er ikke lenger plateselskapene som bestemmer hva vi hører på. Folk bestemmer sjøl. Artister kan bli hørt av hverandre. I dag oppdaget jeg et band på Myspace, X_PACT og de har opphavsrett til sin egen musikk og deler den med meg. Jeg hadde sannsynligvis aldri hørt om de, om ikke de hadde lagt musikken ut på Myspace.

Hvis musikere skal gi tilbake makten til plateselskapene, så tror jeg vi får høre lite gitt og bare de håndplukkete, så dan.

Nevner sånn avslutningsvis at BBBB laget en plate like før jul og den får vi ikke solgt i platebutikker, fordi den ikke kommer fra noe selskap. Så det er bare fint at "den plateindustrien"mister kontrollen her.

Ep`en kan bestilles hos: Sylvioeding@hotmail.com eller lastes ned fra URØRT

La kopieringen leve, all makt til ingen!

Betty

Betty og hennes menn

Etter snarlig virkning av antibiotikakuren (var som natt og dag) fikk jeg litt Diva nykker, og tok en tur til Trondhjæms islagte torg med hele gjengen. Bloggekamera og en cd på lommen med Betty Big Boom band, så var Torget mitt, en stakket stund. Ut av høytalerne ljomet Forventet og jeg vet om 5 stykker som danset på isen med. Stein som hadde skøyter på for første gang, merket nok sikkert ikke musikken, men hva gjør vel det. Han ble gladere av det hele.



















Ikke eksisterende kalte han bildet på sin egen blog, men jeg synes at han var ganske levende. Måtte ihvertfall konse.















Vi leide et par skøyter inne på Torget cafe. Kr. 40 for voksne. Hyggelige folk som jobbet der.














La creme.


Vi traff en hyggelig amerikansk dame med sin datter der (som gikk på internasjonal skole), det irriterer meg ennå at vi ikke sa Ha det- Sånne enkle ting kan irritere meg. Men det er mange korte små møter i livet, som betyr noe - og så blir de borte, men noe ved det - henger likevel med - inni en.

Ellers har vi ryddet barnerom, sortert lego fra annet. En uendelig jobb, egentlig. For her har vi nok av det hele. Spist verdens beste torskemiddag, kjøpt dyrt på døren. Verdt det!

Rekonvalesensen er 6 uker, så jeg skal ikke være for utålmodig, heter det. Særlig lett å si det. Jeg har inntatt pysjen for 2 timer siden og er rimelig klar for å ta kvelden allerede. Og det til tross for at jeg vet at det vises Led Zeppelin live på Rosendahl. Det ville vært en for mye.

Så god kveld,

Betty

En kveld på Hell!

Da har jeg kommet hjem og vrengt av meg klærne etter en kveld på Hell med en sal full av journalister. Det var godt å kaste gallakjolen og tre inn i en sliten gammel rød pysj, som ikke strammer noen steder. 14 dager uten BH, og i tillegg besittelse av en ny pupp, og første dag offentlig etter operasjonen, gjør at jeg er ganske godt fornøyd med meg sjøl.

Jeg satt på kveldens beste bord, og hadde bordkavallerer som Tore Strømøy og Helge Raftevoll (gammel BBBB saksofonist-vikar). Anikken som er en trofast bloggleser, satt på bordet mitt også, så kvelden var fin den. Jeg fikk stående applaus og kjente at det var godt å få. Jeg fikk formidlet litt av alvoret mitt, på en smilende måte. Fornøyd.

Men nå gidder jeg ikke å sitte her å analysere meg sjøl, men heller sprette en øl. Bernt er i byen og ordner antibiotika til meg, for en lege har tatt kontakt, jeg har bakterier i operasjonssårene. Synes at jeg var litt svimmel sjø. Må le av meg sjøl, for ja jeg er sterk som en okse, det er ingen tvil om det.

Det var stilig prisutdeling og få med seg at saker de skriver om betyr noe inside i deres verden. Saker som endrer noe for folk, saker som er godt skrevet. Beste bilde ble også delt ut pris for, og jeg glemte å si at bilde med en pupp var tatt av Oddleiv Apneseth i Bergens Tidende.

Hyggelig å bli satt pris på, det er ingen tvil om det. Hun som holdt takk for maten talen, kunne hente inn et poeng fra min tale og hun og var fornøyd med seg sjøl. Det er ingen grunn til noe annet folkens, vi må stå i vårt eget lys og de som synes dte blir for skarpt der, får finne seg andre lys å være møll i.

Tore så på meg at jeg hadde fått nok, så han ordnet med taxi til meg, bar sakene mine ut og geleidet meg inn i en taxi. Det var deilig å få den servicen av en gentleman. Så var taxi sjåføren veldig pratesyk og han sa en ting veldig bra: Hvis en står på andre mennesker for å komme seg opp, så er det akkurat de samme menneskene man treffer, når en er på tur ned.

Der kom antibiotikaen og den beste karen i fra Malm inn døren.

God kveld,

Betty

Trygve Lundemo!

Jeg ble så glad da jeg leste en artikkel av Trygve Lundemo i dag, at jeg måtte bare kalle overskriften i hans navn. Det finnes modige jornalister ennå. Jornalister som tar tyren med hornene. Og når Trygve gjør det, så virker det ikke så ensomt å påpeke min egen skepsis til denne kommersialliseringen av musikken, se SPYLARM. Adressa skriver side opp og side ned om Bylarm, men nettsiden hadde ikke Trygve sin artikkel. Overskriften hans er: Bylarmsuksess med bismak. Alle akkrediterte får en ryggsekk når de kommer, som inneholder reklame for alle rockfestivaler (bra), plateselskap, Norsk tipping, suchi og hårgele, og en cd med "how to market yourself". Denne cd`en skulle jeg vel ha lært noe av, i stedet for å bruke tiden min på det jeg liker, nemelig å blogge og lage låter. Men jeg har ikke lyst til å bruke tiden min på å spekulere i hvordan en "kan ta av". Ting skjer eller så skjer de ikke, og alt har sin tid.

Når norske artister fortoner seg som idrettsutøvere, planlegger karrieren nøye, neste trekk, får spisse albuer, slutter å være vennlig mot andre artister, spiller for å vinne en konkurranse, så er rocksjela borte. Rocken som opprør og samfunnskritikk er simpelthen søkk vekk da. Hvis hoved geskjeften i en band er å komme seg til topps, så må det være frustrerende å spille i band gitt.

Når ikke seminarene på Bylarm handler om innhold i musikken, utrykksbehov og engasjement, så er Bylarm ute av kurs. Når penger og berømmelse blir målet, så er drivkraften blitt en "sorry" kraft og lite å være stolt av.

Rocken handler om å levere og gi av seg sjøl, det særegne med et budskap. Rocken er ikke så interessant når det ikke har det lenger. Og når så mange blir lurt ut på til å konkurrere mot hverandre, så blir kulturen splittet og får problematsike sider.

Bylarm er utrolig lite sexy, rett og slett!

Nedlasting av musikk er kommet for å bli. Det må vi bare få med oss. Rocken må finne seg sjøl og tillate seg å bli hørt av hele verden, for det er nemlig fordelen med syber space, at man når flere. Hvordan plateselskap greier seg økonomisk, driter jeg i, men hvordan musikere/artister/komponister får et saklig vederlag for det de gjør, det er interessant å finne en løsning på. Plateselskap (stort sett) sin drivkraft har vært fortjeneste, hvis ikke de trengs lenger, så trengs de ikke lenger. Hvis internett banker ut plateselskapene, så er det et resultat av tiden vi lever i. De fleste musikere får ingen penger igjen for det de gjør, og da er digital nedlasting av musikk en fantastisk mulighet til å få et publikum, uavhengig av plateselskaper.Legger derfor med mitt siste støt på Myspace:

My Tits, An Official Story Against Cancer!

Add to My Profile | More Videos

Ha en fin lørdag,

Betty

Tigging

Joda, jeg har vært der sjøl. Tigget på gaten. Mest i Oslo og Bergen. Da jeg kom til Trondhjæm hadde jeg reist meg litt og fikk penger på sosialen, etter et halvhjertet selvmordsforsøk på Sentrum sosialkontor og 14 dager på Haukåsen.

Det å tigge er forsmederlig og en må stenge av følelsene og drømme. Tenke på noe helt annet, enn det å stå der og spørre om noen småpenger. Det beste var å være ruset, for da trengte en ikke å ta inn de stygge, harde blikkene enkelte kunne servere.

Når jeg tigget, var jeg sulten, og greide på en god dag å komme opp i 90-100 kroner, så det sa seg selv, at dette ikke var måten å skaffe seg dop på. Når du velger å be om penger på den måten, så har du mistet mye. Du er ikke der at du tenker kreativt, for å få solgt noe. Du har ingen steder å lage noe, ikke en plass å dusje på heller. Du står mitt i mellom ingenting og det værste. Folkene du har ruset deg med, har ikke noe å tilby heller, annet enn "grei deg sjøl" greia. Da jeg tigget var jeg drit lei av folka rundt meg, men det fantes en slags ordning, når en fikk penger på sosialen, så delta man og dermed ble pengene brukt opp på 2 dager.

Tigging er å bruke deg sjøl som et redskap, og gir ikke annet enn akkurat til å overleve. Tigging er nummeret før gateprostitusjon. Med nok kalde blikk, så forsvinner verdigheten totalt og det svarte hullet har ikke annet å tilby enn nedverdige tanker om samfunnet, deg selv og livet. Det er for jævli å være der.

I dag greier jeg ikke å gå forbi en eneste tigger. Jeg vet at ingen gjør det for å lure noen. Det er reinspikka nød. Derfor er jeg alltid blakk etter en bytur, men jeg er ålreit blakk. Jeg liker ikke å gi penger til rusmisbrukere, som blir sure fordi de får for lite. Hva faen vet de om hva jeg har? I sommer da jeg fikk feriepenger, ropte jeg fra Kawasakien min, til en fyr som samlet flasker. Han kom mistro bort til meg. Jeg bladde opp noen blåe og sa: Ha en fin dag! Han ble sinnsykt glad og sa at jeg hadde reddet dagen hans. Jeg vet ikke hvem som reddet hvem, jeg følte meg fin som gjorde det og ble glad sjøl. Jeg merket ikke at de pengene ble borte en gang, de forsvant i det store sluket.

Nøden har også et ansikt, og det er bra det som har foregått i Adressaom dagene. Folk har stilt husene sine til disp., tiggerne har fått kjeledresser og mat. Alt dette bidrar til et steg videre for et menneske i nød, for en trenger overskudd til å komme seg ut av nøden. Basis behovene må dekkes, før en kan tenke klare tanker om innsats i eget liv. Jeg blir litt stolt over å bo i en by som er proppet av medmennesker. Liv gir liv! Mennesker blir skapt gjennom mennesker.

Det som er bra for oss, som sitter fint i det, er at vi får bidratt med noe som er tett på oss, som får virkning i øyeblikket. Vi reiser hverandre og hva er vel bedre enn det? Aner ikke!

Det er fredag, det er like før huset fylles opp av glade gutter, som setter pris på en helg. Taco står på menyen og Stein kommer hit. Jeg hadde planlagt en tur til byen i dag, men det har jeg ikke krefter til. Jeg synes det er litt sårt, men her må jeg bare holde ut, og tro at kreftene kommer! Det er bare 14 dager siden jeg lå 12 timer i narkose, og kroppen trenger vel tiden for å finne seg sjøl igjen.

Puppen min blir bare finere og finere, så når jeg løfter blikket litt, så ser jeg en stolt Betty inn i våren, med to struttende pupper på Kawasakien. Det er min oppgave for våren.

Ha en fin fredag,

Betty

En Tid For Alt!

Da har jeg prøvd en tur til byen med min nye pupp, og det gikk greit i to timer. Så raknet jeg, helt som forventet! Jeg greide å svi av noen tusen før det, som forventet! Jeg er sikkert psykelig opptatt av puppen min, men den kjennes ut som om den har spreng. Jeg er livredd for at den skal dette av, men jeg fikk en hyggelig mail fra en av legene. Puppen ramler ikke av, og jeg må bare holde ut, armen skal ikke løftes over skulderhøyde, ingen løping, ingen arm øvelser på 3 måneder.
Om 6 uker kan jeg sykle på en sykkel, som har overkroppen i ro. Det er hardt for Betty dette. Jeg orker ikke å se på tv, det er for passivt, så jeg blogger i stedet.

Gutta er på kino med Karen. Hun ble 10 år her. Så de inviterte henne på Birger King og for å se en film. Vi var innom Free Record Shop i dag. Jeg lurte på om vi fikk selge cd`en vår uten strekkode, det gikk ikke. Men en av gutta bak der, ville betale for den han hadde fått sist. Så jeg fikk en 50 lapp og den går rett inn på "Frisk Musikk" kontoen vår, hvor overskuddet går til kreftforeningen.

Ikke vet jeg helt hva kreftforeningen holder på med, men jeg er lei av å være kalenderpike aleine. Prosessen ble ihvertfall helt annerledes enn jeg kunne tenke meg det, men så er jeg ikke prosjektleder for det, og må vel bare vente og se. Hadde jeg vært det, hadde 3-4 damer vært i KK allerede. Vi fikk nemlig disp. til å ha alle damene i bladet, en og en. Og vi damene hadde sikkert funnet på noe friske sprell for saken, men når jeg trør aleine i det, så blir en ganske demotivert. Vi får se om de greier å løfte det nasjonalt, et halvt år igjen, vel det kan gå.

BBBB prøver å skaffe seg spillejobber i andre byer. Det er faen ikke enkelt. Ikke med en EP en gang, markedet er sinnsykt presset. Vi skal til og med ha med oss NRK for å fullføre en film. Det finnes 1000 vis av band, som spiller gratis, bare for å få spille. I starten var det meningen at vi skulle gå hånd i hånd med kreftforeningen, men noen inside i kreftforningen likte ikke det. Liksom som om de skulle være brekkstang for min karriere. Det de ikke har skjønt, er hva de kunne hente ut av det. Men vi ser det med forskjellige øyne, og vi lar det bli med det. De mistet ihvertfall noe av "trøkket" opp i det. Tro om de har sett filmen jeg laget til 1-2-3? Hadde vært snedig med respons på det.

Men det er "en tid for alt" og vår tur kommer. Det er bare å være i de gode prosessene og lage nye låter og kose seg med det. For den kreative delen er tross alt det viktigste.

Det var knallfint ute i dag. Når det blir kaldt. blir alt vakkert. Minner meg om skiturene, men skiene må stå i fred denne sessongen. Det kommer tider, "en tid for alt" en gang til.

Da skal jeg sveppe tv, for dere som vil lese videre på blogger, anbefaler jeg Ann Lill, Taxi Baben, tragiske og artige historier.

God kveld,

Betty

På Rett Stasjon!

En formiddagsblogg, det er lenge siden det. Det er tankenes helligste blogger, for da renner tankene bare ut. Jeg har etterhvert fått raske hender på tastaturet, det skal være sikkert. Jada! Jeg leser igjennom og vet hva jeg poster, ikke bekymre deg for meg. Jeg bruker tiden på det jeg vil. Bry deg heller om deg sjøl. Hva vil du bruke tiden din på?

Går folk på min alder rundt og tilpasser seg det andre vil? Jeg har fått høre at det er vanskelig å vite hva jeg vil. Ja, selvsagt er det det, hvis du ikke sjekker ut. Men er det ikke viktigst hva du vil? At folk ivaretar sine egne behov, og sier hva de sjøl vil.

En av guttene min kan si: "Jeg tør ikke å spørre, for jeg vet ikke om de vil være med". Da forstår jeg at jeg ikke har greid å etablere styrken til å tro på sitt eget, i han, og jeg svarer: "Det går ikke an å vite svaret på forhånd. Hvis du vil, så må du stå for det, og skjekke ut om de vil, hvis ikke de vil være med, så er du fri til å gå videre og finne deg noen andre og leike med". Dette gjelder for voksne og vel?

Her ligger det vel en redsel for å bli avvist og derfor så går vi rundt og ikke gjør det vi vil. Det er helt idiotisk. Denne avvisningen er ikke annet enn et NEI, jeg vil gjøre noe annet. Jeg vil leike med noen andre. Hvis noen blir med på noe for å være grei med deg, er jo det en fallitterklæring, og ikke sånn det skal være.

Jeg kan ikke fordra at andre legger sitt på meg. Folk må bære seg sjøl. Hvis de vil noe, så får de stå for det og ikke la det være mitt, om de gjør det eller ikke. Det er grunnleggende viktig for selvfølelsen å ikke la seg styre av andres lyster/ikke lyster.

Jeg kan for eksempel ikke fordra kaffebesøk hjemme hos meg på formiddager. Hver dag er en arbeidsdag, om en er sykemeldt eller hjemmearbeidende. Jeg vil bruke dagene på det som bringer helsen min fremover, og det er ikke kaffebesøk. Men det betyr ikke at dette ikke er bra for andre. Folk kan synes at det gi dem mye, og prioritere det. Det kan henge sammen med at jeg før leverte og leverte, eller at det er mye annet å gjøre. Det spiller egentlig ingen rolle, jeg liker det bare ikke.

Jeg vil heller gå en tur og prate, gjøre noe eller gå på kafe, for der er det mye å se på. Det er ute av mitt rike. Der er det ikke annet å gjøre enn å konsentrere seg om praten og det som er rundt. Derfor så inviterer jeg på kafe, hvis jeg vil treffe noen for en prat. Trening er også en sosial bra greie, så jeg inviterer på det. Men etter jeg var syk, så oppdaget jeg at det stort sett var jeg som inviterte og ble lei av det, derfor blir det utrolig lite kafebesøk og treninger sammen med folk.

Men det betyr ikke at andre ikke kan invitere meg. Hvis folk vil invitere meg på en kopp te en ettermiddag eller et glass vin, eller en middag, så er de fri til det. Men de må faen ikke legge på meg, at de ikke vet hva jeg vil. Dette blir jeg så lei av. Hvis ikke jeg kan, så sier jeg nei, hvis ikke jeg er i form så sier jeg nei, eller så sier jeg stort sett ja. Eller prøver på en mot invitasjon, når jeg har rom til det.

Kanskje dette "vet ikke hva du vil" er en billig forklaring på at de sjøl egentlig ikke vil, eller ikke vet hva de sjøl vil, ikke har tid, ikke har rom for. Det er igrunnen ærligere det.

Hvis jeg gjør det jeg trives med, og du gjør det du trives med, så kan dette bli veldig bra det. Det er ikke alltid at dette matcher, men det skal det vel heller ikke gjøre.

Nå som ungene blir større, sklir alle relasjonene som var bygd opp under ungenes behov sagte av sted. Da står en igjen med sine egne voksne behov, og hva er det? Hvordan ivareta det?

Det blir ihvertfall ingenting hvis jeg tenker: det er vanskelig å vite hva de andre vil. Jeg driter i det. Jeg spør om de er med, og får et ja eller nei, så enkelt er det. Statestikk metoden er kraftig undervurdert. Jeg har ingen relasjoner bygd opp på dårlig samvittighet eller jeg "burde" tatt kontakt med. Hvis jeg er usikker på om jeg har noe å hente, lar jeg det være (brent barn skyr ilden). Hvis folk svarer nei, så kan jeg bli lei meg, men jeg må gå videre, det er ikke mye å dvele ved. Livet er for kort til det.

Etter at jeg fikk kreft har jeg konsentrert meg om å bli frisk. I HAVE KICKED CANSERS ASS! Det betyr langt mindre tid til å ivareta relasjoner. De som vil ha noe med meg å gjøre er her, og de har jeg greid å følge opp sånn noen lunde. Jeg skal ikke fylle bussen min til randen igjen med daukjøtt. Jeg gir der jeg får, for tiden og det funker det.

Men det er klart, det har overrasket meg, hvem som hadde "stayer evne". Dette er tanker som alle som har vært syke snakker om. Alle har gjort seg noen erfaringer i relasjonsverdenen og alle har opplevd endringer der. Ikke usunt i det hele tatt, en opprenskning i egne rekker, kan være fordelaktig for resten av livet det.

Jeg møtte en som hadde mistet mannen sin for to år siden, og hun kjente at hun fikk nok av alle de felles vennene de hadde, som sørget over eget tap av ham, og ikke hadde rom for at hun hadde mistet mannen sin og far til hennes barn. Hun hadde bare blitt forbanna og bedt de sørge et annet sted. Nå som sorgen var over, savnet hun noen av de hun hadde slengt av bussen, for de var morsomme å ha, når livet ikke svei. Festvenner, heter kanskje det. Og det er bra å ha noen av de, men kanskje en må lære seg, hva en deler hvor, slik at man ikke mister så mye, når livet byr på uventede utfordringer. Da kan man parkere "light" venner og plukke de opp der de står, hvis en vil det, når en er klar for det. Men mange har funnet seg anna lys å være møll i og det må jo være greit det og.

Jeg holder fast i å arrangere Vålådalen i påsken, fordi det er en uniq måte for meg, å kjenne folk på. 4 intense dager, som beriker. Det er 8. året vi drar dit, masse familier. Vi bor tett, spiser sammen, drar på turer og blir kjent med hverandres unger. Jeg skulle ønske jeg hadde krefter til å ha damefester, flerdagers turer fra hytte til hytte, sånne ting jeg gjorde før, men der er jeg ikke.

Men jeg er ganske god på å være der jeg er, og ivareta egne behov. Nå som jeg har frisknet til, så har jeg oppdaget mange vakre mennesker i prosessen og etterpå. Livet er ikke så værst, bare en greier å passere de første 40.

Jeg nevner et menneske som har plukket opp meg, ja hele bandet mitt. Manageren vår, Sylvi. Hun kom på en konsert og har siden vært på de alle. Hun forelsket seg i hele konseptet og vil oss det beste. Hun har samme utålmodigheten som meg, så vi roer hverandre litt ned: "alt har sin tid". Greia er å ha det bra med det en gjør, når en er i det og det har vi, der vi er i dag. Det hadde selvsagt ikke gjort noe med litt flere spillejobber, men du skal bare se, det ordner seg, hvis det skal det.

EP`en våres kan bestilles hos henne: sylvioeding@hotmail.com

Livet byr på viktige møter hele tiden, det gjelder bare å se de og gi næring der en får noe. Som Arnfinn sa: Ikke stå på de stengte bensinstasjonene og be om å få fyllt på. Heller ikke på de stasjonene, der de bare tapper deg, eller skal endre på deg. Der de ikke er fornøyd med innsatsen din eller vil ha deg i sitt bilde. Der de ikke tåler at du tar vare på deg. For da tar ikke du vare på dine egne behov. Så enkelt er det!

Ha en fin torsdag,

Betty

My Tits, An Official Story Against Cancer!

Add to My Profile | More Videos

Betty, Et Barn av Bergen!

Da er det duken for litt historisk sus på Betty42. Noen gamle bilder er blitt skannet i forbindelse med talen jeg skal holde på lørdag og fristelsen for å dele de her, ble påtrengende, så her kjører vi løs:














Den gangen var tilnavnet mitt Battie, og byens punkedronning. Ikke noe jeg fant på selv, men ble hengende ved meg. Den gangen ble det for mye å bære for meg og jeg kjørte et dobbelt løp, med gode intensjoner på den ene siden og ruste meg på den andre. Disse bildene er fra husokkupasjonen i Baneveien. Et hus som siden ble revet, og i dag er det plass til 5 parkerte biler der. Det var en turbulent og spennende tid. Det var mye brytninger inni meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg var helt klart flink på skolen, men så rimelig svart på fremtiden. Jeg opplevde meg ikke "backet opp" og kjente kamplyst mot det bestående, samfunnet, mot det meste. Jeg husker en rotløs fortvilelse over å ikke passe inn noen steder og ikke få aksept for den jeg var. redningen ble punken, musikken og husokkupasjonene. Noe å holde fast i og aksept for den jeg var.















Jeg lærte tidlig å posere for kamera!














Dette bildet ble kallt: Gata er vår!















Her er gjengen som spilte inn plata: Ingenting for Norge. En representant for hvert band. Willy til venstre er død. Han sleit med rusing til siste dag, Han var en sterk personlighet, spillte i Terror. Jeg nevner at platen gikk for 999 dollar på EBAY. Se sjøl: INGENTING FOR NORGE















Så møtte jeg denne mannen, som pur ung og jeg spyttet etter han. Jada, en barnslig ting å gjøre, men jeg ble så forbanna. I seinere tid så forstod jeg at det er mange mennesker som skulle ønske de hadde gøts til å gjøre det samme. Fyren har laget mye dårlige vibber rundt seg, en dårlig karma, gitt.














Seinere har jeg blitt konfrontert med bilde, men jeg står like fullt og fast på det jeg mente og sa den gangen, som nå.














Her er vi inside Banveien på min hems. Bodde her, så lenge det varte.




















Så her var min kampsak da, som nå! Noen ting endrer seg ikke.




















Men livet endrer seg. Skene jeg er opptatt av, endrer seg. Jeg som menneske endrer meg. Og livet endrer meg. Noen spør hvordan jeg har gøts til å bruke meg selv i en sak. Det er ikke noe vanskelig med den balasten jeg har. Jeg har gått gradene, liksom. Og nå min siste sak:


My Tits, An Official Story Against Cancer!

Add to My Profile | More Videos


Ha en fin onsdagskveld,

Betty

I All Vår Nakenhet!

Det snør og snør og jeg gror og gror. Det er ufattelige langsomme dager til en 43 års gammel dame, som er vant til å eksponere, trene og være i gang. Men noe godt kommer det ut av dette her. Jeg finner noe ro i kroppen. Og hvis jeg hadde gått slik et år, kunne jeg sikkeret ha gjort en personlighetsendring, blitt en helt avslappet og ikke så "på hugget" stil. Men nei takk, det får holde med disse 6 ukene.

Jeg sov til kl 11 i dag og må bare være fornøyd med det. Siden jeg ble operert første gang i mai 2005, har jeg ikke sovet frempå mange morgener. Jeg har vært så opptatt av å leve dagen i dag. Det gjelder det samme nå også, men kroppen trenger hvile, kjenner jeg. Og det skal den få.

Jeg sitter og ser på tv og må se at støvsugeren ligger på samme sted for 4. dagen. Jeg skal ikke løfte greier, og ser på alle tingene jeg egentlig gjør om dagene. Jeg prøver å være en god administrator og gir beskjeder om ting som skal gjøres. Jeg lykkes faktisk en del. Så dette lærer hele familien av, det er mange oppgaver en gjør som en ikke ser, før en ikke gjør de. Gå ut med søpla, rydde klær i gang, brette klær og bære de, legge klærne i skap, kasseroller etc.

Jeg har gått igjennom fæsttalen min en gang til og gleder meg til det. Jeg har gått en tur, og fy fasan det er kaldt ute. Tempoet mitt gjør at jeg ikke går meg varm, så det blir smårunder av det her. Men snart kommer det en vår.

Guttene gleder seg til Vålådalen i Sverige, det er den 8. gangen vi feirer påske der, i lag med masse andre familier. Det er rett og slett 4 intense trivelige dager, med mye trivelige folk, god mat og drikke, aktiviteter og badstu. Vi holder fast i denne tradisjonen så lenge vi kan.

Ellers så fikk jeg et brev fra youtube og det ligger nederst på posten, for dere som gidder å lese det. Det var nakenheten som var problemet. Helt utrolig altså, det er greit å vise henging av Saddam Hussein og steining av utroe kvinner, men et uskyldig nakenbilde av en stolt kvinne med ny pupp, neida. Men det ser ut til at Myspace lar filmen få være, vi får se. Ihvertfall så skal jeg komme med en oppfølger til neste operasjon, når de løfter den andre puppen. Dette skal gjøres helt komplett.

Nå gleder jeg meg til en enda bedre dag i morgen, for det går oppover. Jeg overskuer at denne stillstanden har en ende, og jeg gleder meg til å ta på meg en BH (14 dager uten) og dra til byen (dette kan bli dyrt :-)Så håper jeg at dere har det fint der dere er.

God kveld,

Betty

Hi there,

Thanks for your email.

The video(s) you posted were in violation of YouTube's Terms of Use, as reported by users and verified by the YouTube Team.

When a video gets flagged as inappropriate, we review the video to determine whether it violates our Terms of Use—flagged videos are not automatically taken down by the system. If we remove your video after reviewing it, you can assume that we removed it purposefully, and you should take our warning notification seriously. Take a deep breath, read our Terms of Use and try to see it from our perspective. If you find other videos on YouTube with the same violations, please flag them so we can review them as well!

You can review our Terms of Use at:
http://www.youtube.com/t/terms

YouTube doesn't allow videos with nudity, graphic violence or hate. If you come across a video like this, click the link on the video to flag it as Inappropriate and submit the form on the next page to report it to YouTube. YouTube also reserves the right to decide whether Content or a User Submission is appropriate and complies with these Terms of Service for violations other than copyright infringement and violations of intellectual property law, such as, but not limited to, pornography, obscene or defamatory material, or excessive length. YouTube may remove such User Submissions and/or terminate a User's access for uploading such material in violation of these Terms of Service at any time, without prior notice and at its sole discretion.

Also, check our Community Guidelines:
http://www.youtube.com/t/community_guidelines

However, if you wish you may re-upload your video but have it set to private, so then only those users on your Friends and Family lists will have access to it and it will be less likely to be flagged for removal.

Hope this helps,

Elizabeth