Jeg er ingen lusker i bloggverden. Jeg leser andres blogger med respekt for den som skriver, og hvis jeg ikke liker temaet personen skriver om, så blogger jeg ut. En lusker er en som fær rundt i blogger og ikke har sansen for at andre blogger. En lusker er en som ikke liker at andre er personlige og/eller private. En lusker er som regel livredd for å bli avslørt sjøl, og har masse negative greier på at andre bruker internett for å dele egne opplevelser. Det er mye tryggere for en lusker å kritisere andre, enn å stå for noe selv. En lusker er for feig til å skrive sjøl.
Det å blogge personlig er en vekst ting for den som gjør det, og for andre som leser det, hvis det er tema som interesserer. Grunnen til at folk gidder å lese min blog, ser ut til å være fordi de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og det gir en god følelse å oppleve at andre kan ha det likedan. De skrevne ordene står der og kan gi mange håp.
Det er ikke halvparten så morsomt å lese om samme tema i uleblad, for der er skriften formet inn i ukebladjornalistikk og det sparker ikke i det hele tatt. På en blogg bestemmer du selv. Der er det din måte å si ting på, som blir skrevet.
Mange har fått panikk og begynt å slette egne poster. Hvorfor? De bloggene jeg har lest, som har slettet, viser seg å slette fordi andre har kritisert eller sluttet å prate med de. Altså en lar seg styre av andres angster. Og det er ikke særlig aktuelt i mitt liv. Hvis jeg skulle ha sluttet å blogge, så måtte det vært ut i fra et eget behov for å være mindre offentlig. Hvis jeg skulle skrevet historien min og syntes at jeg måtte beskytte noen, hadde jeg laget en kodet blogg eller skrevet en bok, og gitt personene andre navn.
For disse andre er ikke så jævli interessante, hvis de har influert livet mitt dårlig. Så de er ikke verd tastene en gang. Men hvis jeg hadde blogget om de, så er jeg sikker på at de hadde laget et helvete. Og det er vel mest for å beskytte meg mot dette helvete at de ikke skrives om. De kan være fæle og lage masse styr rundt seg sjøl, for å gjøre deg til syndebukk. Sånne folk er usunne om du blogger eller ikke. De trenger å ha noen å legge dritten sin på. De trenger å holde andre nede for å føle seg verdig sjøl.
Men siden jeg har fridd livet mitt fra slike folk, så har jeg ikke lenger så mange slike følelser igjen å skrive om. Behovet for å belyse det urettferdige spillet deres forsvant med dem. Du kan si: babyen ble skylt ut med badevannet. Og det er jeg så fornøyd med. Og det er helt herlig å kunne blogge akkurat disse ordene her. Men noen ganger, når jeg blir forbanna og synes at min story har livets rett, så kan det hende at det skinner igjennom hvem jeg skriver om. Ihvertfall de som kjenner meg, men jeg har brukt nok av livet mitt på å beskytte andre mot meg sjøl.
Mennesker du er glad i, som gjør deg godt, som vil deg vel, kan aldri nevnes for ofte egentlig. Men så er bloggverdenen nå en gang, en plass for å utveksle vanskelige ting, og det synes jeg den skal fortsette å være. Når en velger å være personlig, så viser en at livet har sine råe sider. Livet er et langt stykke hardt arbeid for oss alle. Og noen av oss henter ut mye bra fra andre bloggere. Filter, er en blogg, som ofte viser problemstillinger, tatt fra eget liv. Det å skrive om livet som gnur og svir, kan gi andre mot til å ta tak i eget liv og endre på ting. Ting skal ikke ties ihjel lenger. Det er ingen av oss som er interessert i å sitte i skammekroken lenger. Vi vil være frie og bestemme over våre egne ord.
Blogg kan offentliggjøre skjult mobbing. Blogg kan synliggjøre overgrepssaker. Blogg kan vise at folk må stå for sine handlinger. Blogg er et verktøy, som kan gi folk mulighet til å synliggjøre seg selv. Blogg er et offentlig rom for alle, og da er ikke det trange gamle offentlige rommet det eneste lenger. Det gamle offentlige rommet som bare var forbelholdt noen spesielle. Blogg tar bort en avstand og gir et ekstra rom i våre liv. Blogg kan vise at vi har ikke så forskjellige liv, egentlig. Ja, til og med kongen eter og driter hver eneste dag, og tenker sine tanker, som ikke er mere spesielle eller avanserte enn våre.
Det som er lagt ut på internett kan foressten ikke forsvinne, det sørger Archive for. Når ting blir gammelt nok, så blir det arkivert der. Nyere ting kan du finne i hurtigbufferet til google.
Så det så,
Betty
6 kommentarer:
Da jeg begynte å lese de første avsnittene følte jeg at jeg hadde noe å si, men så ble jeg satt ut da jeg så du nevnte min blogg :)
Takk for fine ord.
Forøvrig er jeg en bloggelurker, men ikke en respektløs en, det er bare så altfor sjeldent jeg legger igjen ord hos andre selvom jeg kanskje burde. Jeg liker også de personlige bloggene, de som tør å dele noe og kan sette ord på ting, du er en av dem.
Jeg har selv valgt å lukke inne deler av bloggen min til tross for at jeg vet om internettarkiv og cashesystemet. For mitt vedkommende er det fordi jeg vil at enkelte jeg møter skal bli kjent med meg ansikt til ansikt og ikke igjennom ordene jeg skriver. Som person er jeg langt mer optimistisk, utadvendt og ikke halvparten så alvorlig som jeg kan virke på internett. Hva fremmede måtte tenke bryr meg ikke. Og sånn håper jeg at andre kan ha det også.
Det er som du sier ikke noe vits å bry seg om de som gjør livet surt og ikke har noe konstruktivt å tilføre. På internett er det enda lettere å sleivsparke. Likevel er det greit å kunne skrive om de ting som ikke er som det skal for å få satt det på plass på et vis.
Ida
Personlig synes jeg det er mye mer givende å skrive om, óg å lese om personlige ting som kan være litt vanskelige.
Jeg har ikke noe å si om mote, kroppspleie, interiørdesign, sminke og andre hverdagsslige gladsaker som er populære iblandt mine bloggende venninner, så da finner jeg meg heller en sjanger som passer meg.
Jeg er glad for at jeg funnet andre blogger som belyser flere fasetter av livet, selv om jeg er lei av at vi må forsvare at vi gjør det...
(OGså må jeg få legge til det samme som Ida, at jeg ikke er så negativ i virkeligheten som det kan virke på nett =) )
Som Ida så er også jeg som oftest en bloggelurker. I likhet med de fleste som leser blogger, for de fleste bare leser uten å kommentere, og de fleste har ikke noen vonde hensikter med det. Jeg tror kanskje de plagsomme lurkerne er dem som kjenner oss fra "det virkelige livet" og leser av den grunn, uten å ha noen særlig annen tilknytning til Bloggebyen enn det?
Ida: Vi blir kjent med hverandre på forskjellig vis, og blogg er ikke noe tilbake for annen bekjentskap, det er bare i tillegg til og et ekstra rom vi har ervervet oss.
Ingen skal la seg trakke på av de som prøver å gjøre livet surt for en, de er akkurat make om du blogger eller ikke, ingen forskjell.
Heidi:
Jeg oppfatter ikke noen av dere som negativ, men belyser ting vi er opptatt av hele gjengen. Jeg er glad for andre blogger jeg også, og vi trenger ikke å forsvare at vi står for det vi gjør. Skrevne ord er skrevne og de står der.
Til odel og eie og til deling med andre.
God kveld, damer.
Betty
Hjorten: Vi gikk om hverandre...
Lurker...jeg kaller det lusker...samma det. det er ikke noe gærnt i å drive rundt og lese på blogger uten å kommentere. Det er i orden det, så lenge man har respekt for bloggeren.
Du er inne på noe der:alle de som leser med positive øyne fra det virkelige livet er velkommen. Men lsukerne, de som er negative, kan bare pakke sammen.
God kveld Hjorten,
Betty
Heidi, ser denne kommentaren 25.07.07
og har ikke svart deg, ser jeg: vi trenger ikke å forsvare oss lenger :)
Betty
Legg inn en kommentar