Tigging

Joda, jeg har vært der sjøl. Tigget på gaten. Mest i Oslo og Bergen. Da jeg kom til Trondhjæm hadde jeg reist meg litt og fikk penger på sosialen, etter et halvhjertet selvmordsforsøk på Sentrum sosialkontor og 14 dager på Haukåsen.

Det å tigge er forsmederlig og en må stenge av følelsene og drømme. Tenke på noe helt annet, enn det å stå der og spørre om noen småpenger. Det beste var å være ruset, for da trengte en ikke å ta inn de stygge, harde blikkene enkelte kunne servere.

Når jeg tigget, var jeg sulten, og greide på en god dag å komme opp i 90-100 kroner, så det sa seg selv, at dette ikke var måten å skaffe seg dop på. Når du velger å be om penger på den måten, så har du mistet mye. Du er ikke der at du tenker kreativt, for å få solgt noe. Du har ingen steder å lage noe, ikke en plass å dusje på heller. Du står mitt i mellom ingenting og det værste. Folkene du har ruset deg med, har ikke noe å tilby heller, annet enn "grei deg sjøl" greia. Da jeg tigget var jeg drit lei av folka rundt meg, men det fantes en slags ordning, når en fikk penger på sosialen, så delta man og dermed ble pengene brukt opp på 2 dager.

Tigging er å bruke deg sjøl som et redskap, og gir ikke annet enn akkurat til å overleve. Tigging er nummeret før gateprostitusjon. Med nok kalde blikk, så forsvinner verdigheten totalt og det svarte hullet har ikke annet å tilby enn nedverdige tanker om samfunnet, deg selv og livet. Det er for jævli å være der.

I dag greier jeg ikke å gå forbi en eneste tigger. Jeg vet at ingen gjør det for å lure noen. Det er reinspikka nød. Derfor er jeg alltid blakk etter en bytur, men jeg er ålreit blakk. Jeg liker ikke å gi penger til rusmisbrukere, som blir sure fordi de får for lite. Hva faen vet de om hva jeg har? I sommer da jeg fikk feriepenger, ropte jeg fra Kawasakien min, til en fyr som samlet flasker. Han kom mistro bort til meg. Jeg bladde opp noen blåe og sa: Ha en fin dag! Han ble sinnsykt glad og sa at jeg hadde reddet dagen hans. Jeg vet ikke hvem som reddet hvem, jeg følte meg fin som gjorde det og ble glad sjøl. Jeg merket ikke at de pengene ble borte en gang, de forsvant i det store sluket.

Nøden har også et ansikt, og det er bra det som har foregått i Adressaom dagene. Folk har stilt husene sine til disp., tiggerne har fått kjeledresser og mat. Alt dette bidrar til et steg videre for et menneske i nød, for en trenger overskudd til å komme seg ut av nøden. Basis behovene må dekkes, før en kan tenke klare tanker om innsats i eget liv. Jeg blir litt stolt over å bo i en by som er proppet av medmennesker. Liv gir liv! Mennesker blir skapt gjennom mennesker.

Det som er bra for oss, som sitter fint i det, er at vi får bidratt med noe som er tett på oss, som får virkning i øyeblikket. Vi reiser hverandre og hva er vel bedre enn det? Aner ikke!

Det er fredag, det er like før huset fylles opp av glade gutter, som setter pris på en helg. Taco står på menyen og Stein kommer hit. Jeg hadde planlagt en tur til byen i dag, men det har jeg ikke krefter til. Jeg synes det er litt sårt, men her må jeg bare holde ut, og tro at kreftene kommer! Det er bare 14 dager siden jeg lå 12 timer i narkose, og kroppen trenger vel tiden for å finne seg sjøl igjen.

Puppen min blir bare finere og finere, så når jeg løfter blikket litt, så ser jeg en stolt Betty inn i våren, med to struttende pupper på Kawasakien. Det er min oppgave for våren.

Ha en fin fredag,

Betty