Bloggebyens horemor?

Jeg er utnevnt til en av bloggebyens 10 største horer, rofl. Er dette noe jeg ikke bør vise min sønn? Hallo, solide barn lar ikke andres bilde av en forstyrre sitt eget. For han er jeg den beste av alle i hele verden, ikke sant... Men jeg ser jo hvor underlig lett det er å lage leser tall på grunnlag av et oppslag om andre, gjøre seg lekker igjennom tema som gir tall. Jeg har gjort det på humor, jeg også, og fikk leser tall opp i tusen hver dag. Men en nettvettregel er vel å ikke skade andre, og pikken til Kåre Konradi er ikke "så" interessant, med mindre han vil det selv og ikke føler seg ydmyket. De som har blogget bildene, er like store tyver som de som først fikk tak i mobilen. We are all prostitutes, ikke sant...

Noen blogger grenser til det geniale, innimellom kommer vi med bare bloggefyll, men jeg tror neppe at noen kommer til skade, til det er vi alle for banal. Vi deler av våre livs oppsamlede inntrykk og leverer det slik vi synes det ser ut, ikke slik andre vil ha det. For hva er det som driver travle, oppegående mennesker til å skrive gratis og poste hver dag, ihvertfall ikke for å få tusenvis av seertall, men mere å få kontakt med en skrivende verden og dele erfaringer uteover de fjellene som ringer rundt oss.

Det er for meg fremdeles en utrolig ting å tenke på at jeg har tilgang på folk i en hel verden, igjennom syberspace. Det er noe for alle der. Ihvertfall har jeg funnet mange, som er "mine" og som har gitt meg mere enn forventet.
For ja, det handler om kontakt, et grunnleggende behov hos oss alle. Og det stilige med ordene du skriver, er at du viser utenpå hva som skjer inni deg. Ellers i livet er vi så god på å holde masken, at stivheten gjør oss helt utslitte. Igjennom blogger lærer vi oss ett og annet.

Jeg kjenner mange, som jeg opplever at jeg ikke har kontakt med, selv om jeg har snakket med de igjen og igjen. For at jeg skal forstå folk, så må de gi uttrykk for følelser, behov og tanker, ellers har jeg ikke sjanse. Hvis folk går rundt med svære røde følelser i magen og smiler grønt, så gir det et kjempe spenn mellom det indre og det ytre. Da blir jeg blank. Jeg liker det grønne smilet, men ville sikkert likt enda bedre det røde. Men vi er så drita redde for å bli avslørt, eller for å bli avvist, hvis vi viser oss fram.

Det er sårbart dette livet, men gir mere vekst om vi viser hvem vi er. Lykke til med flyttingen, Marianne!

Jeg synes sjøl at jeg er ganske god på å være ærlig og ekte og komme til uttrykk, og søker ut der andre er det også. Fint at du er der, det er jeg glad for!

Ruben dro på korpstur i dag, første reise helt aleine. Ennå så er det litt godt med et fang! God tur, min blomst, må du leve og vokse og blåse på Baritonen alt du kan.

Ha en god dag alle,

Betty43