HOOCHIE COOCHIE MAN

Her er min besvarelse på:

"Hvordan vil du beskrive situasjonen når Carl I. Hagen med ett forstår at
den blues er den beste trusefordriveren? Tenk deg inn i / og beskriv hvordan
han oppnår erkjennelse i løpet av noen heftige minutter - uten Eli".


Oppgaven er gitt meg av MEFISTOS og er en del av NORDSTAFETTEN

I denne historien er det mye som er sant, du velger selv hva du vil tro på!

Jeg traff Carl I. Hagen på begynnelsen av 80 tallet. Det var en selsom opplevelse, et minne for livet på et vis, men ikke nødvendigvis av den sorten du samler på som gode. Jeg var en sint ung dame den gangen, mye sintere enn nå. Og jeg hadde meninger, det har jeg også nå, men før trodde jeg at politisk motstand var noe jeg måtte bruke slegge på, nå har jeg lært meg å gå rundt og forbi.

Carl I. Hagen var akkurat likedan som nå. Dette møte med han var egentlig helt meningsløst, fordi han hørte ikke engang hva jeg sa. Det er vel heller ikke så forskjellig fra før til nå. Men for min del utgjorde det en stor forskjell, når han avbrøt meg, så dyttet jeg til han tilslutt, fordi jeg fikk altså ikke kontakt. Jeg tror ikke jeg ville valgt den strategien nå.

Vi treftes i anledningen av at vi hadde okkupert et hus i Bergen, Banveien 35, og han brukte enhver anledning den gang til å få blæst om sitt eget parti. Han kalte oss for lat ungdom, uten rot i virkeligheten og kriminelle. Regelrett umulig å snakke med var han. Men likevel så gjorde jeg et godt trekk, jeg inviterte han til en fest vi skulle ha i vårt okkuperte hus samme kveld, og sa at han ikke hadde gøts til å komme.

Det hadde han altså!

Møte med denne mannen, eller kall han hva du vil, Manish Boy kanskje, han har ihvertfall samme selvtillitten som i sangen, men det er jeg ikke sikker på om Muddy Waters hadde likt, og det er akkurat her histoien tar litt av.

Det var en kald Novemberkveld i vårt nye erobrede hus, og den store legenden Muddy Waters hadde meldt sin ankomst for å vise støtte for vår sak. Vi gledet oss villt og arbeidet på spreng, bærte inn PA, ølkasser og lyskastere. Alle sprang rundt omkring og hadde oppgaver. Jeg hadde kanskje litt for mange, når jeg tenker over det nå. Jeg skulle jo også spille opparming for vår venn. Norske Budeier, byens jentepunkband fikk æren av å dra 3 låter, før Muddy skulle på.

Vi gikk på scenen kvart over seks. Vi startet med låten: Å VÆRE, den spilte jeg gitar på. Vi harvet oss igjennom og det gikk ganske greit. Lyden på sangen var dessverre ikke bra, og som alltid for lav, men vi hadde en LP liggende der for salg, INGENTING FOR NORGE, så alle som var interessert kunne kjøpe den av oss. Inni var det et hefte med alle tekstene på. Salget av platen gikk ganske treigt den gang, men det ryktes at Carl kjøpte seg en. Det var jeg som var ansvarlig for kassen, og det var manko på en, så kanskje han bare foræret seg selv platen vår.

Neste låten vår het: BARN, vokalisten vår var Souxie and the Banches inspirert og nå tok hun helt av. Det begynte folka som hadde møtt opp så tidlig på kvelden også å gjøre. De poget som gale, foran scenekanten. De to siste låtene spilte jeg trommer på, og på LEVENDE låten var det Muddy Waters kom inn. Jeg holdt på å dette av stolen. Jeg tror låten gikk dobbelt så fort, men hva heftet vel det, ingen som viste hvordan låten egentlig skulle være av publikum.

Muddy startet sitt show med Manish Boy, og akkurat da steg Carl I. Hagen inn. Han hadde en hærskare av dritingse unge jenter rundt seg. De spradet i skjørt og hadde stiletto heler på. Han hadde også med seg gutter i dress, som hadde solbriller på, de hang rundt ham som en skare.

Vi brydde oss ikke så mye om dem, jeg mener HALLO! Muddy spilte Manish Boy på scenen. Vi digget, drakk øl og ropte OHJE, og var konger i eget rike. Selv om vi var punkere, og hadde det råe som image, så kunne vi slippe oss løs i bluesens hjerte. Så da låten: I`m A King Bee tok vi helt av. Vi ropte, vi lo og vi sang med som bare det. Bluesen hadde begynt å virke.

Damene til Carl slapp seg løs og, de hang rundt halsen på gamle raddisser og ville danse slow. Når de ble avvist, så kjørte de mere gass på, da kastet de skoene og satt føttene sine opp på bootsene til gutta, der hang de som nyvaska tøy på en klessnor. Muddy spilte: The Blues Had A Baby And They Named It Rock & Roll. Da gjorde jeg meg litt ansvarlig. Jeg gikk bort til Carl og sa: "Hei, du kom seint".Han svarte:"God dagen, hva heter han negeren som synger?" Jeg svarte: Han amerikaneren der, heter Waters!" Vi ble stående side om side og se på hver vårt kaos. Jeg syntes jo damene hans var helt på tryne og han hadde vel meninger om oss, men det var for høy lyd til å snakke.

Da Muddy dro låten: I`m Your Hoochie Coochie Man, gikk damene til Carl amokk. De dro av seg klærne plagg for plagg. Trusene kastet de på scenen. Det var helt villt. Vi hadde mistet kontroll på en fjortiss gjeng, inni vårt eget hus og alle ble stående og se på. Carl fikk hakeslepp. Det gjorde faktisk jeg og. Vi startet å prate samtidig, jeg lot han få ta plassen. Jeg avventet det jeg skulle si, mens han sa: "Dette hadde vært noe for Eli, du vet ikke om en hvit bluesartist som kan leies til julebordet vårt om 2 uker". Jeg svarte:"Det finnes ingen hvite artister som kan spille som han, det finnes ingen artister jeg vil bidra med i din sak, og nå synes jeg at du skal samle jentene dine".

Han knipset på guttene i dress,som stod der som sauer på et jorde. De gikk mannsterk ut på gulvet og bar jentene vekk. De valgte å gå og da de siste strofene i låten: Hoochie Coochie Man var lagt:

On the seventh hours
On the seventh day
On the seventh month
The seven doctors say
He was born for good luck
And that you'll see
I got seven hundred dollars
Don't you mess with me,

avsluttet Muddy låten med å si: "It seems like Elvis has left the building". Vi trampeklappet Muddy opp på scenen igjen og fikk 3 ekstra låter og et dundrende flott nach-spill.

Betty