I går leste jeg Anjasin siste post, Svevestøv, flere enn 3 ganger, så måtte jeg bare skrive litt, for den traff meg i magen og jeg måtte kjenne etter litt.
Jeg har mistet mange venner da jeg var syk, de sklei bare bort. Min unnsyldning var at jeg var syk, nå er jeg frisk, men skal jeg da ta opp igjen en kontakt for å bære relasjonene videre. Og fortsetter det ikke da i samme spor, at jeg bærer fordi jeg erobret et overskudd igjen.
Skal ikke en venn være en venn når man er syk?
Skal ikke et vennskap deles ganske likt i innsats?
Det er akkurat som om hverdagen deres har sugd de for all kraft, eller at de ble redde da jeg ble syk da.
Som Anja skriver: "Det sitter en bitteliten flik av tristhet igjen", ...men samtidig så åpnet det seg en ny verden. Jeg så meg rundt og tok inn der jeg fikk, i stedet for å stå sulten på stengte stasjoner.
Jeg har aldri følt meg så frisk.
Så gjelder det å ikke forbitre sitt hjerte, men ha fokus på det som er himla bra rundt en. Vennerekken har er ikke så diger som den var, men nærmere meg og det kjennes godt.
Ingen som kler å være 5 hjul på en vogn, bedre å kjøre sin egen.
God kveld, Betty
God Father
for 15 år siden
3 kommentarer:
Hei Betty!
Jeg leste Anja sin post også, og den fikk meg til å tenke. I min bok så er virkelige venner de som står ved din side i tykt og tynt. Om det så er sykdom eller du har vunnet en milliongevinst, så er vennene dine der for deg.
Men det er vel trygt å si at det er først i motgang at man ser hvem som ens virkelige venner.
Jeg har vel med årene lært meg at jeg ikke kan holde fast ved de som velger å trekke seg tilbake uansett grunn. Men man må vurdere hvor mye det vennskapet betyr og hvor hardt er man villig til å kjempe for å bevare det. Men kampen er ikke verdt å kjempe om man sliter seg selv ut. Der har jeg gått i baret mange ganger, så jeg tror jeg endelig har lært:)
Lelle:
Jeg lærer.
Betty
Det er ingenting som ei tøff tid for å luke ut ugrasset i vennekretsen for å si det sånn.
Legg inn en kommentar