Høytidens fattigdom

Det er en del barn som ikke gleder seg til jul, og for å si det sånn, jeg skjønner de. Nå tenker jeg ikke på ekstrem utgavene av julekvelder, der spriten tar overhånd kl 17, far kaster ut juletreet og mor pelmer presangene etter han osv. Jeg tenker på de som bare går rundt med en konstant ubeskrivelig klomp i magen, og ikke helt får tak i hva det er. Jeg har også hatt det sånn. Og det hender jeg har det sånn.

Det kan like godt være barn som vokser opp med karriere foreldre, som skal ha alt det ytre i orden. Som baker smultringer og lager rull, sinte og sure, som er dødsstresset til siste time, og som skal ha retten til å si, at de gjør alt dette for barnas skyld, og barna blir fortalt at de er bortskjemte, har alt og får alt, og samtidig så pøser de voksne på, videre i samme ånd (om det nå engang kan kalles en ånd).

Så er det oss voksne som går rundt og kjenner på våre gamle sår, som blir kjempetrøtte og må arbeide med oss sjøl for å ikke bli kvelt av trøtthet, inntil vi skjønner at det er sorgen som må slippes fram, igjen, for hundrede gang, den samme gamle følelsen, som vi fikk den gang. Sårene som aldri gror, men som er lettere å leve med, når vi forstår at det er sorgen som må fram. Vi prøver å dytte den vekk, med høy aktivitet, for å holde oss i gang, og så brister hele fasaden og opp kommer historien. Forventningene, luktene, skuffelsene, de er der som klare bilder, ennå livet blir eldre og bedre.

Så kommer jobben med å ikke overføre egne sår til neste generasjon, at man er såpass i kontakt med seg sjøl at vi forstår at de har retten på sine opplevelser, at våre tap ikke skal bli deres ansvar. At min trøtthet er noe jeg må ordne opp i, og at deres glede og forventninger, skal få være ubesudlet.

Når vi finner ut alt dette, når vi har gitt oss sjøl retten til å være litt trist som voksnen, når vi gir oss sjøl den forståelsen og muligheten til å sørge ferdig denne steinharde klompen i magen, da letter trykket, da slutter vi å synes synd på oss sjøl og åpner opp igjen for den gleden, som egentlig ligger der i førjulstiden.

For den voksen som ikke forstår hvilken fantastisk gave det er å få lov til å feire jul i lag med sine barn, har rett og slett ikke skjønt noen ting. Julen er ikke en tid vi skal greie å komme oss igjennom, barn ønsker seg aller mest av alt fornøyde og trygge voksne som ikke lar seg spise opp av eget taushet, eller halvsure meldinger igjennom hele adventstiden. Barn ønsker seg ikke reine kjøkkenskap, eller 7 sorter, de ønsker seg at vi er tilstede. Og i dette ligger den egentlige rikdom, i kontakten.

Og sånn går no dagan,

Betty