Skammen er en sleip faen. Den klistrer og smyger seg inntil oss, og inn i oss. Plent umulig å få tak på. Et øyeblikk er den der, klar, strålende og innbydende som en fullmoden kvise. Det neste ligger den like død som en gymsokk.
«Pappa sier at pikk er stygt»
«Sa han det? Hva hadde du sagt da?»
«Jeg sa bare at jeg hadde litt vondt i pikken»
«Men da var det vel ikke stygt å si?»
«Pappa sa det var stygt uansett»
«Hva ville han at du skulle si da?»
«Tissen»
Skammen er smittsom. Skammen puler rundt, og formerer seg som tiøreshorer på kaninpiller. Skammen går i arv.
«Jeg synes ikke pikk er stygt. Det kan være stygt når du kaller andre det»
«Sånn som han på fotballen som sa din jævla pikk?»
«Ja, da er det stygt, og slemt»
Skammen er en gnien husvert. Den krever og pumper deg, fordi du veit at den veit at du veit at den har overtaket.
«Jeg synes ikke pikk er stygt når det er noe du kaller tissen din»
«Pappa sa jeg kunne kalle den tissefanten også»
«Du kan kalle den for akkurat det du vil»
«Ja»
«Den er noe av det aller, aller fineste vi har på kroppen»
«Og nesa er fin»
Skammen overføres enda så vel vi vil. Vår egen skam fra våre egne mødre og fedre, med sine innelukka, ulne begrunnelser for hva som var sømmelig og hva som ikke var det.
«Hvorfor sa du til han at pikk er et stygt ord, egentlig?»
«Fordi det er det»
«Jeg synes ikke det er noe stygt»
«Men det er det»
«Hva er det som er så stygt med det da?»
«Det bare er stygt. Man sier det bare ikke»
«”Man”? Hvem er det?»
«Alle»
Og ingen tør å snakke om det, for alle er redde for å drite seg ut først, og være den som tråkka over. Som må i skammekroken. Som blir avslørt midt i den verste pubertetsria når onaniorgasmen er på sitt helligste, hemmeligste.
«Jeg synes ikke det er så allright å overføre skam på den måten.
«Jeg skammer meg ikke»
«Jeg synes at kroppen hans kan få være fri fra det»
«Jeg skammer meg ikke»
«Selv om han ikke har utviklet noe seksuelt ennå...»
«Seksualiteten sin kan han vel få ha i fred for deg, da...»
«...kroppen hans kan få være mye nå, med mange ord, de han velger selv»
«Seksualiteten er jo ikke akkurat noe man vil fortelle mora si om»
Og skammen får fram stotringa, og gråten, og usikkerheten som tar løpefart og rævpuler ordforrådet ditt. Friheten din.
«Alle mener det, altså»
«Mener hva da?»
«At pikk er et stygt ord»
«Jeg mener ikke det»
«Det ville vært som om du skulle ha snakke om fitta di...»
Forfattet av Flink Pike!
God Søndag,
Betty
5 kommentarer:
Skam og skam.
Men - jeg har absolutt problemer med å bruke alle slags ord - muntlig.
Jeg kan godt si "Åh, den idioten, han tenker bare med pikken".
Men jeg er så innskrenket, trang, begrenset, (føy til alle ord som passer) at jeg ikke får meg til å bruke tilsvarende ord verken i forbindelse med meg selv eller andre kvinner. Og helt idiotisk, jeg har latt meg selv stoppe og leser ikke Fjordfitte - helt idiotisk. (og det at jeg skrev det nå endrer ingen ting i meg)
Men skam, - jeg har aldri tenkt på at det er skam som gjør det, men det er det kanskje?
Jeg ble en gang takket for at jeg bruker ordet "neger", av en som selv var stolt over å være det.
Ord blir ikke stygge før "samfunnet" gir dem en ufin betydning, og du gjør en viktig og riktig jobb når du lærer barna at objektet ordet representerer ikke er stygt selv om andre misliker ordet.
Bryt barriærene og ta det verbale mangfoldet tilbake!
Tonita: Treningssak. Husker da jeg så Fjordfitteblogg-navnet, tenkte det var voldsomt, svært og stygt, og hvorfor tenker man det?
For noen handler det om skam.
Heidi: Ordet Pikk blir ofte brukt nedlatende - synd det.
Så da bryter jeg littegrann med å skrive: Pikk er fint. Pikk er fint. Pikk er fint. Pikk er fint. :)
Hi, hi.
Du og Heidi har helt rett. Det er en treningssak.
*må begynne å lese Fjordfitte*
tonita: Kanskje jeg og skal gjøre det :)
Legg inn en kommentar