XXL

Jeg står utenfor min egen hytte, og holder den lille jenta i hånda. Vi fryser, vi vil inn, men hytten er alt for lita. Jeg, den voksne, greier ikke å stenge følelsene inne noe mer, jeg føler meg svak og gråter. En ting er å ikke slippe inn på de stengte bensinstasjonene, men å ikke slippe inn i sitt eget hus, er mere enn jeg greier å bære. Jeg har bygget hytta for lita.

Men det er vel engang slik, at vi lærer å stenge av inni oss selv, når verden har lært oss at det er slik det gjøres. Selv om det føles helt feil, så stenger vi oss selv ute, fra våre egne hus, fra der vi kan hente oss selv inn, egenomsorgen for sjelelig påfyll.

Jeg slipper hånden til jenta og henter høytrykkspyleren, prøver å blåse opp døren og vinduan. Et trykk med raseri og vann farer inn, og det singler i glasset på rutan. Så ler vi, for vi forstår, uten ord, at det går an å gjøre noe, det er tross alt vår egen hytte. Vi skal inn, jeg lover!

Jeg holder rundt jenta for å få kulden bort. Hun er stiv og kald, all kraften er borte. Jeg vet at du ikke stoler på voksne, jeg vet at de har skjært kniver i hjertet ditt og sviktet. Nå står jeg her selv og vi kommer ikke inn, jeg bøyer meg ned og sier: Unnskyld!

Du kom seint hjem en kveld, du var 16 år, ikke akkurat lita, men fremdeles et barn, på mange slagsvis, følelseslivets-prosess hadde stoppet helt opp, omtrent slik som når man slutter å tegne, ferdighetene ligger igjen på papiret. Du hadde Tonnie med, dere skulle lage dere noe nattmat. Inni stua fant du kjæresten til din mor, dansende til Beatles sine låter. Sjøla selv, lå på sofaen og sov, du hørte på snorkingen at hun var på fylla.

"Nest etter min mor, så er det jeg som bestemmer her, og du skal ut av dette huset", skrek du og gløttet bort på lillesøstra di som begynte å gråte. "Bestandig kommer du og lager bråk, det sier mora de også. Se, nå gråter hun. Det er ikke jeg som skal gå, det er du, kom deg ut av dette huset", svarte han og kom mot deg. Du snudde på hælen, gikk ut på kjøkkenet: "Det bestemmer ikke du, Tonnie og jeg skal lage oss mat".

"Herregud, hvor motbydelig du ser ut", han kom etter og yppet til bråk. "Jeg har ikke spurt etter din mening, kom deg ihvertfall ut av kjøkkenet, jeg vil ikke snakke med deg". Tonnie, som var engelsk og rappkjefta nok, ble lamslått, nærmest litt lita, sa bare: Get away from us!"

Han tok tak i kragen på skinnjakken din, heiste deg opp og trykket hodet inn i hjørne på en skapdør, det svartnet. Tonnie løp ut, du skrek: "Løp Tonnie, løp, fyren er gal, løp for livet". Du kravlet deg over dørstokken, prøvde å nå bort til ytterdøren, for å stenge han ute, han hadde løpt etter henne. Du nådde akkurat ut til badet. Da kom han inn, kom bort til deg og sparket deg to ganger i magen. Du krøket deg sammen i fosterstilling og ropte: "Din forbannade jævel". Lillesøstra di var blitt blå på leppene og hikstet av redsel ved siden av. Han tok fart, slik du gjør, når du vil sette ballen i mål, og sparket til deg i ansiktet. Det knaste og du forsvant.

Du voknet på sykehuset, under en operasjon, det stod mange leger i grønnfrakker rundt, du så de igjennom en tåke. Du husker at de sa: "Stakkars barn" og opplevde det som omsorg. De kunne ikke bedøve deg, fordi du sjøl hadde dopet deg og drukket masse alkohol, så de sydde på nesen din og rotfyllte en tann, kjeven var knukket, ribbebeina var bristet. Du ble fortalt at Tonnie hadde ringt etter sykebil, og politiet hadde hentet voldsmannen.

Dagen etter kom din mor og din tante dit. Din mor luktet alkohol igjennom den søtlige parfymen. Hun var uskylden selv, hun hadde jo bare sovet. "Du lover meg mor, han skal ikke inn til oss mer", sa du med en tom og mistro stemme. Hun svarte: "Aldri", svarte hun kald som en fisk, og med forakt for all verdens menn, sa hun: "De er alle make". Tanta di var støttespilleren, men visste ikke helt hvilken side hun skulle velge, fordi det var ingen kontakt mellom deg og din mor. Hun hadde jo kastet deg ut av huset flere ganger. Et snev av mistro lå i luften, og du prøvde å lese tankene til din mor: Og hva har du så gjort, sikkert vært ekkel i kjeften mot ham, slik du bruker å være, men hun voktet seg vel, sa det ikke, for det var tross alt barnet hennes som lå der, skamslått.

Etter en uke skulle du bli skrevet ut, du dro hjem dagen før planlagt, ringte på døren, selv om det var litt uklart om det var greit at du kom. Døren ble åpnet og midt i stuen stod djevelen: "Du løy mor, du løy, din drittkjerring". Du tok vasen som stod på bordet der, moste den i gulvet, sparket og kastet alt som du fant, men skriket brant inne i din kropp, ribbebeina som var knekt, tillot ikke hylet å komme ut, det ble for vondt. De gjorde ingenting, de lot deg holde på, de hadde mistet taleevnen. De var sikkert edru.

Du hikstet og gråt og gikk din vei.

Selv om det har gått noen år, så fant jeg deg, og her står vi og kjenner oss avvist. Jeg, den voksne, avvist av meg selv, du avvist av dine egne. Jeg kjenner på skriket du bærer på, det skriket som aldri slapp ut, og som ikke hadde huset å gå inn i. Jeg holder rundt deg og sier: Bare skrik du, mitt barn, jeg går aldri i fra deg!

Hytta skal vi bygge større, det er bare en praktisk ting. Vi skal lage oss en varmestue. Hvor ingen avviser mer og ingen slår. Du skriker mot brystet mitt og sier: Det værste var ikke å bli slått, men å ikke være viktig nok".

Jeg holder rundt det oppløste, forvirrete barnet.