De aller aller fleste av oss, møter oss sjøl i døren i tide og utide, men noen kan bedre enn andre stenge det ute, eller la være å ha en egenerkjennelse i det. De kan f.eks. legge greien på andre. "Det er alle andre det er noe i veien med", men som sagt tidligere: ALL CHANGES STARTS WITHIN YOURESELF. Noen har bare hatt en drøm av en oppvekst, men de aller, aller fleste har sår, som på forskjellig vis må takles. Det er jo her jeg mener at rusproblemer oppstår, drikker for mye (døyver uroen), doper seg (få vekk smerten), jogger for mye (får bort tankene osv osv. Gjentar til det kjedsommelige at jeg ER FOR RUS, men ikke for å stenge ute vekst i livet.
Samme med mat, som hverken skal være belønning eller trøst. Mat er mat, som Susie Orbach sier det. Av og til blir jeg gal av at jeg alltid har et ønske om å være mindre og får det så mye bedre når jeg godtar min egen tanke om at jeg synes at jeg er fin sånn som jeg er. For det mener jeg virkelig. Folk har angst mot fett og jeg lar meg påvirke. Til og med verdens Helseorganisasjon har angst mot fett, som sier at alle med en BMI over 30 er fete. Samtidig ser jeg på en reklame fra Clarins, som viser et bilde av en dame med retusjerte lange bein. Det ser jeg fordi sykkelen hun står over, der er pedalen knøttliten i forhold til armen som strekker seg til den.
I dag er dagen for selvaksept, kjenner jeg. Jeg er fin som jeg er!
Denne posten startet med en tanke i dag, om at hvert år og alder har sin sjarm, men jeg tror at min personlighet passer fint til å være 50 år. Nå er jeg 45. Grunnen er at jeg ibesitter en del kraft og energi og den skal jeg manovrere selv og det er en modningsgreie, og så veks andre folk også, og har større aksept for folk som meg, som tar endel plass, bare i form av å være. Spennende dette!
I dag trenger jeg Nelson Mandela sine ord, deler de med dere:
Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er
At vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys, ikke mørket
Som skremmer oss mest.
Du tenker, hvem er jeg som våger
Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?
Jeg spør: hvem er du, som ikke våger
Å være alt dette?
Du er et barn av Gud.
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,
For at andre ikke skal føle seg usikre
I ditt nærvær.
Vi er født til å bekrefte Guds storhet,
Slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,
Den finnes i alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne,
Slik gir vi andre mennesker rett til
Å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten,
Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.
xxx
God tirsdag, Betty
7 kommentarer:
Fint å møte N.Mandelas ord nok en gang...takk for påminnelsen. Klem.
Takk for nok et flott innlegg! Nei, vi gjør ikke verden bedre om vi gjør oss selv små - viktige ord å ta med seg på livsferden!
Vel, jeg har en helt annen angst, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få i meg nok pizza. ;)
trine: You are welcome my friend!
Lise: Ikke sant. Jeg synes det er mye bedre for meg om du føler deg stor :-)
Sexy: Det har jeg lurt på mange ganger . .
Hei Betty, har fulgt med på bloggen din fra tid til annen. Hilste på deg i butikken lille julaften (på besøk hos nabo). Noen mennesker fenger interessen i større grad enn andre :) Nå måtte jeg bare takke både for dine egne og ikke minst Mandelas ord. Det er så sant, det han sier! Har undret meg mange ganger over følgende paradoks: når man utstråler styrke og/eller virkelig viser hvem man er overfor andre, så vekker det som regel respekt og ofte til og med beundring hos andre. Men: det vekker også en slags redsel hos mange. Jeg tenker at den *egentlige* grunnen til at de da trekker seg unna er at de ikke vil/klarer ta fatt i sine egne utfordringer. Det kan fort føles som et svik når noen trekker seg unna en, men - deres problem, og their fucking loss! Fortsett å TA plass :)
Og så må jeg si at jeg fikk et utrolig godt inntrykk av eldstegutten din! Håper dere vinner skolekampen.
Britt
Britt: Takk for fyldig og innholdsrik kommentar. Jeg har også undret meg mye over dette paradokset, og hengt meg alt for mye opp i de som blir usikre i møte med meg, gjort meg mindre for å ikke gjøre de usikre og det er helt latterlig, og det er også et hån mot dem, fordi da er man ikke seg selv. Ser jo det, etter som jeg blir eldre, hvem som jobber med seg selv og tåler andres kraft og styrke, uten å føle seg underlegne.
Merker at jeg nå oftere kommer i kontakt med de som er sterke og trygge på seg selv, og jeg har sluttet å ta vare på de som apellerer til å bli passet på (ofte usagt, men de fikk det til - ikke lenger).
Å være et fantastisk menneske, føle det og leve det, er det beste jeg vet for tiden. Jeg er faktisk veldig fornøyd med meg selv.
Klart det handler om deres evne til å stå i seg selv. Men det er lettere å prate drit om oss som tør det. Baksnakk kommer av manglende evne til å oppnå kontakt.
Leve og blomstre,
Betty
God tur til Danmark! Og god 17. mai!
Legg inn en kommentar