onsdag 21. desember 2005

Kveld, 21.12.05. Julemysteriet

Onsdag. Jeg skal skrive bok en dag. Det har jeg bestemt meg for for lenge siden og mange ganger. Jeg er bare ikke klar for det ennå.

I mai fikk jeg brystkreft og vurderte om det var da jeg skulle starte boken, men nei...det skal bare bli et lite kapitell i boken, kanskje bare 2 linjer til og med.

For to år siden kom jeg med i en skrivegruppe, med det mål å bli bedre å skrive og greie å frigjøre meg fra min personlige skrive stil og kanskje lage bøker om annet enn mitt eget liv. Men jeg har ikke lykkes, både tekster til bandet mitt og måten jeg nærmer meg språket på blir personlig og alt for ofte alt for privat.

Jeg er altså litt ufri i dette, fordi jeg har ikke hatt valget om å kunne velge eller velge bort det jeg vil dele. Derfor vil det å skrive blogg være en god trening for meg. Kanksje er dette starten på boken. Hvem vet. Kanksje blir det aldri gitt ut, men som Raga Rockers synger: "Jeg skriver på et mesterverk, jeg skriver det med blod og om det ikke slår an så gjør det ikke no. For når jeg er død vil de huske hvem jeg var og holde vakre minnetaler ved min grav".

Det er en indre drivkraft i meg for å skrive. Den kom jeg litt nærmere da jeg måtte igjennom operasjonen: fjerne et bryst og hadde spredning til lymfene. Jeg ble dødelig plutselig. Ikke for det, jeg har vel brukt mye av ungdomstiden min på å lure på hva vitsen med livet er, men ikke nå mer, ikke etter kreften. Jeg har nå liksom sluttet å ha de store målene, som f.eks. 70 kilo eller den fjelltoppen eller så og så mye vasking til jul. Nå har jeg bare en stor visjon og det er å leve mest mulig, hver dag.

Hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle dø av kreft og i denne runden ville jeg fortet meg å skrive boken. Den skulle hett: Den Begrederlige Arven. Den arven som ikke har noen klasse, som alle, fattige eller rike arver fra foreldre, miljø og andre betydningsfulle voksne: Du er ikke god nok. Du gjør ikke ting bra nok. Du krever for mye etc. eller om det usagte trykket. De indirekte kravene, den dårlige samvittigheten, skyld og skam. Som 42 åring er jeg ennå ikke kvitt denne indre kritikeren som jeg sloss mot for å tro på meg og mitt og for å tørre å leve livet mitt fullt og helt, tørre å lykkes og å være fornøyd med meg selv. Så for hvem er så det jeg da skal skrive? Mest for meg...for å bekrefte at jeg ikke er på bærtur, for mine barn for at de skal kunne forstå hvorfor jeg var den jeg var og hvilken bagasje jeg hadde men ikke ville gi dem, ikke for noe i verden. For de har sine fulle retter til å være frie individer, fri fra mine uferdigheter og manglende evne til å tro nok på mitt. De skal utvikle ferdigheter som gjør at de kan lykkes i sine liv og være fornøyde med seg selv. Ja, til og med være egoistiske. For igjennom at de tar vare på seg selv, kan de være bedre mennesker for sine omgivelser.

Bernt, som er min mann, sier at jeg er det minst egoistiske menneks han har møtt,...og det er motstridende med det jeg fikk høre som liten, da ble det alltis sagt at jeg var dønn egoistisk.

Boken skal gjerne være for andre, for jeg tror vi er mange, som har arvet en slik ubetydelig følelse og som arbeider med den hele tiden i ulike sosiale settinger. Ikke for det, i avisen i dag, står det om to søsken som har en bitter arvestrid for 22 millioner. Uforsonlig. Det finnes mange giftige arver.

I dag har jeg vært på stråling, som i går og dagen før det og dagen før det osv. I går var det bare veldig spesielt på sykehuset. Førdt stråling, så blodprøve. Der brøt jeg bare uventet sammen fordi hun fant ikke blodårer i armen min, cellegiften har tatt knekken på de fleste. De er stive som strenger pga betennelser, og hun spurte om hun skulle ta blodprøven i beina. Da kjente jeg bare en sånn umettelig trøtthet og tristhet og at jeg egentlig er forbanna lei av hele jævla sykehuset og hele prosessen, hele fighten og hele greia. Hun var veldig snill med meg og forstod at jeg måtte gråte litt og da ler jeg fort. Tørket vekk maskara for å skynte meg videre.

En kopp kaffe i kantina, Kristin H. ringte, hun er i byen og jeg har ikke "rom", det er trist bare det, og da dro jeg på brystkreft gruppe trening etter en prat med henne. Hun har et 1/2 år igjen på sykepleieskolen og er dobbel interessert. Som venn og som lærevillig sykelpleier og får A på alle oppgavene sine. Skulle gjerne ha skrevet noe om arv i denne sammenhengen, men nei...jeg er ikke fri nok. Jeg får vente, ja kanskje til generasjonen over oss er borte for ellers vil jeg vel bruke mye av tiden på ping pong og benektelser etc...selv om vi alle har rett på våre egne opplevelser er det alltid noen som vil fortelle at din opplevelse ikke gjelder eller riktig eller er sann...

Etter treningen spillte Arve Tellefsen og det var det som var det spesielle. I lag med en fyr på trekkspill dro han julesanger og Ole Bull stykker etc. Der satt jeg på første benk i lag med de andre brystkreft opererte og følte en tilhørighet med en hel gjeng med sjuke folk. Så velsignet alminnelig, så gudsjammerlik like situasjoner i livet. Så forbanna sårbart og så maktesløst og slitsomt. Men selvsagt med så mye håp og dyktige fagfolk og medisiner som kjøper oss tid og muligheter. Avhengig av hvordan vi bruker den.Lyden fra felen var bare som balsam i hjertet mitt. Dette er 4 dager før jul, jeg har ikke vasket en shit, men jeg sitter og nyter og tårene triller til det Arve Tellefsen har gjordt i mange år, hver jul, på kreft avdelingen. Spiller på sin 30 millioner forsikrete fiolin. Imellom låtene dro han vitser og historier. Ole Bull fra Bergen, som ansatte Henrik Ibsen som sekretær, og etter det Bjørnestjerne Bjørnson. Ole som fikk 6 barn med første kone, 2 døde, kona ble plassert på en øy utenfor Kristiansand og tørnet sinnsyk. Ole fikk kone nr.2 , fikk en datter Olea og ville ha en stat oppkallt etter seg: Oleana, han ble svindla. Hans straff.
Ungene mine sitter med pc`en om kveldene og skriver på hver sine historier som heter julemysterier. Det vil jeg og. Jeg skal ha en avtale med meg sjøl om å skrive litt hver dag igjennom denne julen, fordi jul har alltid vært vanskelig. I dag er det 3 dager til jul. Bernt blir 49 år i morgen og jeg sittter og skriver blogg. Naboene mine vasker. Jeg vet det, fordi gutta mine har flydd rundt og prøvd å finne lekekompisser i kveld, men alle vasker...det har de gjordt ihvertfall i en uke. Jeg blir litt sugd med og føler selvfølgelig,...ja selvfølgelig at jeg ikke gjør jobben, (..at jeg ikke er bra nok...) men og BURDE gjordt mere...men jeg har jo en unnskyldning. Nemelig formen, cellegift og nå stråling. Den unnskyldningen hadde jeg ikke i fjor, men da fikk jeg ihvertfall bakt litt, nei det stemmer ikke, jeg fikk sendt ut julekort...det har jeg ikke gjordt i år. Jeg er rett og slett ikke med i år, men skal arbeide med å føle meg bra nok likevel.

Joda, jeg har i kveld, før jeg startet å skrive vasket to skap. Et på stuen og et på kjøkkenet, symbolsk nok, de skapene vi har vin, cocnag glass etc i..for jeg er også en av de voksne som er helt mot at voksne skal drikke (for mye? - vet ikke helt - er litt dobbel kanskje) alkohol med barna tilstede i julen, men likevel tar meg et glass vin på julaften eller en annen av de andre juledagene. I år skal jeg synge i Vår Frue Kirke på julaften for de fattige i Trondheim, og skal kjøre til og fra, Jeg gleder meg veldig til det. Det føles verdig. Igjen: om jeg bare hadde hatt en uke igjen å leve, ville det vært en selvsagt prioritering. javel, en blir litt rar av å møte livet. Guttene er trøtte nå. Jeg skal nå være T I L S T E D E. Vi skal bake bursdagskake til Bernt. God kveld. Betty

P.s.I følge min sønn som har sett: Hitch-hikers guide to the Galaxi, 42 er svaret på livet, universet og alt mulig. d.s.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg vil lese den boken jeg. Lykke til med boka, hilsen en ung kreftpasient. Klem

Betty Boom sa...

Linda h: Jeg har skrevet et manus og levert det til forlag, så får vi se. Lykke til med det du er oppe i!!!!!