En lang, lang tur!

Nå er jeg nesten redd for å sitte meg ned og skrive en helt vanlig blogg, for å se svart på hvitt hvordan jeg selv har det. Jeg er ikke noe redd for at du skal vite hvordan jeg har det, den terskelen er jeg over for lengst. Men jeg er mest redd for å avsløre meg sjøl. Og så kan jeg innimellom bli litt lei av at du vet hvordan jeg har det. Ikke du som bare leser blogg, fordi sånn må det være. Men du som leser og som jeg treffer i hverdagen, og som svarer med: Takk, bare bra. Bestandig.

Går folk rundt og har det bra bestandig?

Men nå skal jeg ikke flytte fokusen ut av meg sjøl, for det tror jeg ikke blir bra å skrive om i dag. Jeg er på randen til et eller annet hele tiden. Dagene mine er snevret inn til restituering og alle sier: Hold ut! Joda, men den vanskeligste oppgaven for meg av alle, er å bare holde ut. Det kunne vært værre, jeg kunne ha knekt foten i tillegg og bare sittet. Og jeg roper til meg selv, jeg er ihvertfall ikke syk.

Det går framover for hver dag, men progresjonen er ikke som i starten, når det gikk rett oppover, når hver dag føltes som en fest. Rusen har lagt seg, jeg har to pupper, som påkrever skifte av plaster hver dag og hjelp til å lukke magebelte etc. Jeg kontrollerer ikke tiden min, kan ikke gå på trening. Nå kommer sårheten på at ting tar så jævli lang tid og jeg kjenner meg aleine i min egen kamp.

Ikke sånn aleine, at jeg trenger folk rundt meg, for det kan jeg ta ansvar for. Men aleine i min egen kropp og skinn. Jeg må med stillstanden kjenne etter hele tiden, hvor jeg er, hvem jeg er og hva jeg vil.

Jeg tror jeg tenker som en 80 åring gjør. Vi vet ikke hvor lenge denne reisen varer og vi vet at den skal ta slutt en dag. Den tanken skulle jeg gjerne ha sluppet helt, men det kan jeg ikke. Jeg har snudd den til en positiv greie når jeg har det bra: Lev i dag!-greia. Og det er lettere å nyte, når en ikke restituerer. Da jeg var ferdig med cellegiften og strålingen, kunne jeg «bare» leve fordi jeg ble ferdig med det helvete og en vanlig hverdag fortonet seg som en gavepakke. Det var så godt å ikke få mere gift inn i kroppen, at alt ble en nytelse. Den følelsen har ikke sluppet taket, og det håper jeg den aldri gjør. Men det er mye mer i pakken å leve, enn å bare gå og kjenne.

Feks det å kunne være nyttig. Arbeide. I dag har jeg greid en dusj, sett Peter Gabriel igjen, sunget og nå blogger jeg. Det er ustyrtelig lite bevegelse i forhold til det jeg er vant med. Jeg lærer meg nye ting på dataen hver dag, men gidder ikke å lese noe. Nå som jeg har en kjempe mulighet til å lese, så frister det ikke. Jeg vil bare springe, gå på ski og kjøre motorsykkel.

Jeg vil alt jeg ikke kan NÅ.

Det er nå jeg biter livet i låret. Og da er det ingen vei utenom å erkjenne. Så kan de bare ryke og reise de som kan springe unna seg sjøl hele tiden, jeg kan det ikke. Har aldri kunnet det. Folk sier at de har lyst til å være unge, jeg har lyst til å bli gammel. Lyst til å vite at jeg har den muligheten, og det har jeg jo. Ingenting tilsier noe annet, og jeg kan ikke la tilbakefall tanken dominere hverdagen. Jeg elsker tanken på muligheten til å eldes, til å få leve. Men samtidig er jeg fornøyd til nå, jeg har opplevd mye. Om jeg hadde fått beskjed om at denne reisen var ferdig, tror jeg sorgen uansett ville komme, sorgen over det man ikke får. Men det ville ikke vært værst for meg uansett, men heller ungene.

Å få kreft er ikke som det en gang var, de fleste overlever det. Tanken på å bli syk igjen er der, men jeg har som regel styrke til å bære den og gi faen i den, fordi det hjelper ikke å la den være et element. Hverdagen må gå sin gang, og en kan heller ikke plutselig fly til alle verdensdelene, for å sikre seg å ha vært der i tilfelle. En må være i seg sjøl, og tåle livet som det er. Min eneste jobb er å finne ro i meg sjøl og gro. Det er rart at det skal være så vanskelig. Eller, kanskje det ikke er rart, fordi det bringer meg nærmere meg sjøl og det er der alt livet i meg er. Og der har jeg ihvertfall lært meg, at det er greit å tenke slike tanker, som jeg har tenkt høyt i bloggen, fordi når en er igjennom tankene, står der et ubrukt liv og venter. En ubrukt dag. Og ingen sjølbebreidelser eller ulne klomper i magen ligger der, fordi jeg tørde å kjenne etter.

Det er en lang reise jeg gjør i meg sjøl og den er ikke bortkastet!

Det vet jeg!

God tur!

Ha en fin onsdag,

Betty