onsdag 14. februar 2007

En lang, lang tur!

Nå er jeg nesten redd for å sitte meg ned og skrive en helt vanlig blogg, for å se svart på hvitt hvordan jeg selv har det. Jeg er ikke noe redd for at du skal vite hvordan jeg har det, den terskelen er jeg over for lengst. Men jeg er mest redd for å avsløre meg sjøl. Og så kan jeg innimellom bli litt lei av at du vet hvordan jeg har det. Ikke du som bare leser blogg, fordi sånn må det være. Men du som leser og som jeg treffer i hverdagen, og som svarer med: Takk, bare bra. Bestandig.


Går folk rundt og har det bra bestandig?


Men nå skal jeg ikke flytte fokusen ut av meg sjøl, for det tror jeg ikke blir bra å skrive om i dag. Jeg er på randen til et eller annet hele tiden. Dagene mine er snevret inn til restituering og alle sier: Hold ut! Joda, men den vanskeligste oppgaven for meg av alle, er å bare holde ut. Det kunne vært værre, jeg kunne ha knekt foten i tillegg og bare sittet. Og jeg roper til meg selv, jeg er ihvertfall ikke syk.


Det går framover for hver dag, men progresjonen er ikke som i starten, når det gikk rett oppover, når hver dag føltes som en fest. Rusen har lagt seg, jeg har to pupper, som påkrever skifte av plaster hver dag og hjelp til å lukke magebelte etc. Jeg kontrollerer ikke tiden min, kan ikke gå på trening. Nå kommer sårheten på at ting tar så jævli lang tid og jeg kjenner meg aleine i min egen kamp.


Ikke sånn aleine, at jeg trenger folk rundt meg, for det kan jeg ta ansvar for. Men aleine i min egen kropp og skinn. Jeg må med stillstanden kjenne etter hele tiden, hvor jeg er, hvem jeg er og hva jeg vil.


Jeg tror jeg tenker som en 80 åring gjør. Vi vet ikke hvor lenge denne reisen varer og vi vet at den skal ta slutt en dag. Den tanken skulle jeg gjerne ha sluppet helt, men det kan jeg ikke. Jeg har snudd den til en positiv greie når jeg har det bra: Lev i dag!-greia. Og det er lettere å nyte, når en ikke restituerer. Da jeg var ferdig med cellegiften og strålingen, kunne jeg «bare» leve fordi jeg ble ferdig med det helvete og en vanlig hverdag fortonet seg som en gavepakke. Det var så godt å ikke få mere gift inn i kroppen, at alt ble en nytelse. Den følelsen har ikke sluppet taket, og det håper jeg den aldri gjør. Men det er mye mer i pakken å leve, enn å bare gå og kjenne.


Feks det å kunne være nyttig. Arbeide. I dag har jeg greid en dusj, sett Peter Gabriel igjen, sunget og nå blogger jeg. Det er ustyrtelig lite bevegelse i forhold til det jeg er vant med. Jeg lærer meg nye ting på dataen hver dag, men gidder ikke å lese noe. Nå som jeg har en kjempe mulighet til å lese, så frister det ikke. Jeg vil bare springe, gå på ski og kjøre motorsykkel.


Jeg vil alt jeg ikke kan NÅ.


Det er nå jeg biter livet i låret. Og da er det ingen vei utenom å erkjenne. Så kan de bare ryke og reise de som kan springe unna seg sjøl hele tiden, jeg kan det ikke. Har aldri kunnet det. Folk sier at de har lyst til å være unge, jeg har lyst til å bli gammel. Lyst til å vite at jeg har den muligheten, og det har jeg jo. Ingenting tilsier noe annet, og jeg kan ikke la tilbakefall tanken dominere hverdagen. Jeg elsker tanken på muligheten til å eldes, til å få leve. Men samtidig er jeg fornøyd til nå, jeg har opplevd mye. Om jeg hadde fått beskjed om at denne reisen var ferdig, tror jeg sorgen uansett ville komme, sorgen over det man ikke får. Men det ville ikke vært værst for meg uansett, men heller ungene.


Å få kreft er ikke som det en gang var, de fleste overlever det. Tanken på å bli syk igjen er der, men jeg har som regel styrke til å bære den og gi faen i den, fordi det hjelper ikke å la den være et element. Hverdagen må gå sin gang, og en kan heller ikke plutselig fly til alle verdensdelene, for å sikre seg å ha vært der i tilfelle. En må være i seg sjøl, og tåle livet som det er. Min eneste jobb er å finne ro i meg sjøl og gro. Det er rart at det skal være så vanskelig. Eller, kanskje det ikke er rart, fordi det bringer meg nærmere meg sjøl og det er der alt livet i meg er. Og der har jeg ihvertfall lært meg, at det er greit å tenke slike tanker, som jeg har tenkt høyt i bloggen, fordi når en er igjennom tankene, står der et ubrukt liv og venter. En ubrukt dag. Og ingen sjølbebreidelser eller ulne klomper i magen ligger der, fordi jeg tørde å kjenne etter.

Det er en lang reise jeg gjør i meg sjøl og den er ikke bortkastet!

Det vet jeg!

God tur!

Ha en fin onsdag,

Betty




6 kommentarer:

Anonym sa...

Vi er jo mer eller mindre forpliktet til å si "jo takk, bare bra", hvis noen spør om hvordan det går. Hvis man enten la ut om at "ting var for jævlig, og at man ikke helt ante hvordan man skulle holde tilværelsen ut" eller at "jo, i dag er jeg på høyden, så tror jeg de fleste hadde blitt ganske forbausede.

Kanskje man ikke burde spørre andre for mye, man er jo egentlig ikke interessert i svaret...

Betty Boom sa...

Men er ikke forpliktet til noe som helst. Jeg har ikke skrevet noen kontrakt på dette svaret, og ofte funker: takk, bare bra. Man trenger heller ikke å legge seg i fanget til den som spør, men være ærlig med seg sjøl, slik at et møte blir mere ekte og mere det livet handler om enn all disse utenpå greiene. Men misfprstå meg rett, jeg tåler generelt pisspreik, men ikke alltid.

Her må vi snakke for oss sjøl, jeg er faktisk interessert i svaret.

Var du retorisk nå, eller?

B

Anonym sa...

Nei, jeg tenkte over hilsninsritualet vårt.

Anonym sa...

Hallo Betty! Jeg kjenner igjen det meste av det du skriver her. Veldig treffende!
Ang. "bare bra" - sånt har jeg irritert meg over lenge. Når folk spør meg, får de et ærlig svar. Hvis de ikke vil ha det, får de la være å spørre ;-)
Kjenner alt for mange som jeg vet har det vanskelig, men joda, alt er bare bra.... Yeah right.

Ang. rastløsheten din nå i recovery-fasen, den kjenner jeg også igjen. Man vil jo for f... fortsette med det vanlige livet sitt! Det er de vanlige, hverdagslige tingene som betyr noe, og når man ikke har dem, er savnet uutholdelig. Det er min erfaring etter kreften.
Men du har jo kommet utrolig langt i forhold til mange!
Jeg er tilbake på jobb (deltid) men har bare 1 pupp ennå. Om 1/2 år er det min tur til å være der du er fysisk nå.
Det homper nå og går i rykk og napp både fysisk og psykisk etter en sånn kreftrunde i ringen. Men det viktigste er at det går rette veien! Oppover!
Hold ut - spill energigivende musikk (som f.eks. DumDum eller gammel Police!) og hold ut!

Forresten - si fra om du vil ha invitasjon til vin eller kaffe for å ha visning! ;-)
Jeg er så nysgjerrig!

Betty Boom sa...

Vi tar gjerne en visning en dag, skal vi få Heidi til å spleise oss?

Uansett skal jeg på møte hos din arb.giver på mandag

Betty

Lilly Craft sa...

Æ jobba på et trykkeri en gang. En kristen familiebedrift. Dæm masa hver jævla morra om koss det gikk. Overhyggelig og va alltid lykkelig den familien der.

Æ hadd det for jævlig på den tia der, og da en morra dæm kom å kvitra koss det gikk, så sa æ at det går bare skjit. Æ hate verden og æ e sur.

Tenkt at kanskje det skull få dæm te å la mæ vær ifred. Men nei da! Det va som å stikk en pinne i et kvaksbol! Plutselig sto dæm der å ba te jesus og talte i tunger. Å æ vart bare forvirra og rar. La hendern sine på hodet mitt og kulla helbred mæ. Æ sa at det vart bra, men det vart bare værre. Mental voldtekt.