Byens Musikkliv Trenger En Stor Klem.

Edit
BYEN's MUSIKKLIV TRENGER EN STOR KLEM
by Betty Johnsen on Sunday, April 24, 2011 at 12:58pm

I går slapp vi ikke inn på Blæst, mor, far og to ungdommer. Vi var klinke edru og trodde det gikk greit å skrive vergekontrakt i døren. Jeg burde jo visst bedre, har vært med å ordne vergekontrakter på egne konserter og det gjøres på forhånd. Grei regel det. Det hjalp ikke særlig på avvisningsopplevelsen at de slapp inn to jenter rett før oss, og de hadde ikke verge med, men fikk et kryss-tegn på hånden hver, så de ikke fikk kjøpe alkohol. Så sier sjefsvakta at de hadde verge, og det var helt unødvendig av han å si, for det visste vi ikke var sant. Han syntes sikkert litt synd på oss, for han gikk og hentet eieren, som han sa han var, og det første eieren sa, var: at han ville ikke overprøve sjefsvakta, som egentlig ikke hadde greid å bestemme seg, for om vi var inn eller ut. De drev og henviste til hverandre og til slutt gikk vi, nederlaget var et faktum. Vel, denne episoden er jo bare pinlig og jeg var med å skape den selv. Mest fordi jeg så inderlig skulle opplevd denne konserten. Hadde gledet meg lenge, prata om det på facebook, og jeg hadde virkelig unnet disse to gutta, som ikke har fyllt 20 år ennå, å oppleve denne historiske begivenheten med Dead Swingers og Charter 77.



SVINDEL



Det siste bryr jo Blæst seg katta i. De vil selge sprit og øl de. Hvor mange/få billetter som selges er bandets utfordring, og de 400 kronene i billettinntekter fra oss, er det bandene som tapte. Arrangøransvaret har de løpt fra, som mange andre spillesteder, for mange år siden. Dvs at som band leier du stedet, ca 10 000 kroner på Blæst. Byscenen ca 21 000 kroner, Familien ca 4000 kroner. Fikk sjokk, da jeg etter en spillejobb på Blæst i 2006 fikk en regning i posten fra TONO på arrangøransvar, ca. 1 600 kroner, fordi Blæst hadde ikke hatt noe konsert med Betty Big Boom Band, de hadde leid ut stedet til oss. Det var i det herrens år at det gikk opp for meg: denne bransjen trenger en stor gruppeklem. Sikre kilder har fortalt meg at byens livescener, har knegått Rockheim, og bedt dem om å ikke prise dem ut av markedet. Derfor koster det ca 23 000 kroner (da har du en vakt) å leie scenen på Rockheim.



Det er lett å se at folk ikke renner ned livescenene i byen, med mindre det er et stort navn. Altså, arrangøransvaret er lempet over på bandene. De må annonsere og kjøre promo og betale TONO-avgift selv. Spillestedene risikerer ikke en krone. Band har splittdealer på døren, og da må det komme en god del folk for å gå i null. De aller fleste musikere tjener aldri noe på slike konserter. Og som regel får du bare en avtale på ukedagene, hvor det naturlig nok kommer færre mennesker ut.



Veien til de store scenene, ser veldig ut til å være: Drikke øl med de riktige og bli godkjent av en liten hard kjerne (som ser ut til å ta kvelertak på seg selv) og få en låt listet. Et aldri så lite kommunist styre i mitt eget kjære demokratiland.



Det er en underlig greie, slik de gav sprit til Grønlenderne, og ødelagte en hel kultur, ser det ut til at musikkbransjen i Trondhjæm, som har skutt seg selv i begge beina, trekker hverandre mer og mere ned. Det er kun en håndfull musikere i denne byen, som har gratulert meg med utgivelsene mine i 2009 og 2010 f.eks. Man er jo såpass sårbar i en utgivelsesprosess at man merker seg det. Markus Klyve (keybord) har lært meg hvordan man finner de råtne eggene i en kartong, du slipper hele esken i bakken, de råtne knuses og de lukter, og de kan ikke noe for det selv en gang. Ja, for å si det på Bettysk vis: De vet ikke engang at de ikke vet.



Merker det litt når Rosenborg gjør det dårlig også: «.....supporterne krever full skjerpings......» skriver Adressa, seinest onsdag 20.04.11, videre at: «....tilstanden bekymrer supporterne». En ting har Brannsupportere lært meg: du støtter laget ditt, uansett, du gir de varme og gode lykkeønskninger, ikke bekymringer og krav.



Jeg traff Øystein Dolmen på en av mine mange fine skiturer i vinter og vi diskuterte musikkbransjens begredelighet og han kunne fortelle at i Bergen har bransjen gått sammen og backer hverandres konserter. Bergens Tidende bidro med annonsering.



Men hva gjør en bergenser etter 25 år i Trøndelag. Det høres jo helt feil ut i utgangspunktet, en bergenser i Trondhjæm. 30 år som artist. Lager fortsatt sine egne sanger. Første gang jeg ble invitert til å synge på en konsert med andre artister var julen 2010, av en emigrert musiker, Steinar Krogstad og det var til Bergen. Men jeg bærer Trondhjæm i mitt hjerte. Har fått 3 trønderbarn i lag med den beste karen i fra Malm. Men det er ikke fritt for at jeg har det som kona til Gustav Lorentsen, antagelig hadde det: Jeg vil til....jeg vil til.......... et annet sted, men det blir ikke Bergen.



Og hva gjør jeg så her i Trondhjæm ?? Da jeg våknet i morges og visste at jeg skulle skrive dette, hørte jeg fuglesang utenfor mitt vindu, og himmelen er blå. Jeg har en håndfull nære venner og jeg lever med en Mann. Jeg er en bra mor til mine barn og det jeg kreerer er jo alltid her, uansett. Musikken står seg den. Jeg driver med fredsarbeid og musikken er sverdet. Jeg har landets beste musikere med meg (jeg har bare ingen jobber til de) og det er bare å stå i trua på det man skaper selv, så lenge man synes at man har noe å melde.

Så jeg omfavner musikkbransjen i Trondhjæm med en skikkelig Bettypowerklem. Byen trenger det.