Tøre Å Lykkes I Eget Liv 32

I was so much older then, I'm younger than that now...Bob Dylan

Har vært på en tur i Sylane igjen, første gang var i 1985 og det er bare 2 år i løpet av denne tiden jeg ikke har vært der. Og jeg har elsket det! Har hatt lite drit vær, blåste inne et døgn en gang, men ellers har det vært toppers sosialt, føremessig og værmessig. Denne gangen stemte bare 1 av 3.

Jeg har hatt et styremøte med meg selv, og dette døgnet har lært meg mere enn noe annet døgn dette året. For å si som min gode, gamle venninne, Reidun Runsten (smaka på det namnet :): "Betty, no e du aldeles for tjukk". Hun har helt rett. Ihvertfall for tjukk til å gå i dritvær flere mil. Det er for trått. Det går. Jeg er sterk, men det er et helvete hele tiden og jeg som har elsket dette. Egentlig er dritvær ikke det værste, men nedoverbakkene. Når jeg faller har jeg for tung kropp og sekk og kommer meg nesten ikke opp igjen. Dette er sannheten. Så hvis jeg vil gå i fjellet noen sinne igjen, må jeg slanke meg 25 kilo. Går aldri dit med denne kroppen igjen.



Ja, en annen ting er sekken. Jeg har med alt for mye. 4 1/2 liter vann, vin i mengder, mat til en hel armè, tau, vindsekk, for mye klær (hadde ikke spade med denne gangen). Prøver å si til meg selv at jeg ikke skal ut i krigen, men likevel blir sekken 17 kilo. Første stoppet, første dagen gikk det noen liter vekk og jeg fikk hjelp til å bære. Takk, Damer !!!!



Har gått opp et halvt kilo igjen, 95,5 kilo. Men det har vært 2 fetser i helgen og litt ekstra inntak på tur, så det er vel ikke så rart.... men totalen er til å gråte av og da DRITER JEG I utseende, for saktens føler jeg meg fin og når jeg er naken, ser jeg ikke problemet (omvendt av anorektikere vil jeg tro), men det er for tungt og helsemessig ugunstig. Jeg er snart 50 år, det går ikke å være så stor, hvis jeg vil være aktiv. De helvetes selverkjennnelsene dundrer som svære svin over mitt tastatur og jeg kjenner skammen komme krypende og så sitter jeg her i min selvmedlidenhet igjen. Synes littegranne synd på meg selv, men det skal ikke vare lenge. Jeg lover det. Jeg skal ta ansvar for dette !!!!



I går var jeg helt fullstendig ferdig, gikk som en ku på skiene og bantes både opp og ned. Men likevel fjellet byr på stillheten som jeg trenger for å komme nærmere meg selv. Og da har jeg alltid et lite styremøte, Hvorfor avviser jeg meg selv og det jeg trenger. Det selvpålagte imaget om å alltid være sist hjem fra fest, hvor kommer det fra? Hvorfor må jeg alltid krige? Traff et hyggelig par i fjellet, Jannike og Svante. Kajakkfolk og hun jobbet i Dagens Nyheter i Sverige. Vi snakket selvsagt om media, om at de snart har utspilt sin rolle. Youtube, facebook, blogger tar over, og media har ikke egentlig brydd seg om folket, men om kriser. Når jeg gir ut plate, vil de snakke om rus og kreft etc. De bryr seg katten i musikken, og jeg skjønner at folket trenger forbilder og historier, og vi byr så godt vi kan på oss selv. Det jeg skaper hadde aldri vært der, om ikke det var tatt fra autentiske ting i livet, men du er ingen før "gutteklubben" har bestemt seg. Det er en liten gjeng i Norge, som velger hvem som er god nok for radio og uten å ha en låt på radio, kan du glemme at folket vet av deg...men som vi snakket om, det endrer seg. Folket finner egne veier, som Patti Smith sa: PEOPLE HAVE THE POWER. Jeg er jo egentlig heldig. Det finnes sinnsykt mange musikere/band som aldri får spalteplass. Jeg har laget en ny sang, som heter Media Maniac. FUCK MEDIA, conquer YOU TUBE. Nok om det.



En annen ting jeg virkelig må jobbe med, er at når jeg blir så gjennomsliten, så tror jeg at jeg er syk igjen. Den helvetes møkkakreften har gjort noe med hodet mitt, mest bra, men egoet klorer seg fast og tenker det værste. Dessverre ! Jeg øver meg på tilstedeværelsen, jeg har bare NÅ, og kraften i NÅET er større en dette gamle mølet som forer seg selv og sier at det ikke er noen vits i å prøve. Men det skal jeg, jeg vinner også denne gangen over egoets ubrukelighet og denne gangen skal jeg ikke krige, bare le av det og be det pelle seg vekk. For livet er rikt, fra ende til annen, og dagene danser avgårde. Så neste år er jeg med på ski, med smørefrie ski og er adskillig lettere Betty.