søndag 8. oktober 2006

ARVEN

Denne bloggen har jeg kladdet 1000 ganger og kall det gjerne en dritings blogg - ihvertfall animert! Ihvertfall en unnskyldning til å si det som det er! Akkurat i kveld tenker jeg på faren min, sikkert fordi jeg har sett. Forrest Gump. En inspirasjon til livet!

I går så Bernt og jeg på inntekt/skatt til alle venner og famile. Faren min er god for millioner fremdeles, og som alltid. Men hva er det verd? Han vil ikke kjenne oss, ikke treffe oss, ikke ha noe med oss å gjøre. Ikke det at mora mi "bærer" noe mere, men nå var det faren min, som jeg har hatt et hig etter å ha, men han vil ikke ha meg, om du skjønner.

Hva er da pengene verd? Han hadde en kompis som rundpulte datra si, og han fersket det aldri. Og når han vet det, gjør han noe? Sier han: "Jeg skjønner, det var trist". Sier han: "Beklager mitt barn, at du måtte igjennom dette". Nei, aldri, Derfor kan jeg skrive blogg om det. Det skjer aldri. Det kommer aldri til å skje. Det er hypotetisk tenking. Det kan drive hvem som helst til vanvidd. Ønsket om å ha en far, og la håpet leve, lever kun igjennom hodet. For å stoppe det, kan du f.eks. skrive blogg. Det skjer aldri! Det har ikke skjedd til nå. Skal jeg gå og vente på at han finner ut at: NÅ....ja NÅ skal jeg ta motet til meg og ta kontakt og da skal alt bli så bra. Jeg har ventet i årevis, men jeg venter ikke mere.

Kreften lærte meg at venting er dårlige ods. Venting gir bare venting, ikke noe mere.

Men det var disse pengene da, som ligningen viste. Jeg kunne vist et sjakk trekk og nok en gang, bedt om nåde, bedt på mine knær, bedt om å bli likt, sett og elsket. Men nå er jeg stor, ja, 42 år, og har barn selv som tenker i like baner. Forskjellen er at de har meg, til evig tid og for alltid.

Jeg husker at jeg gråt, jeg husker at jeg spurte om å få slippe å bo hos mor mi, han svarte: "På side 40 ordner alt seg". Hver eneste bok jeg leser som voksen, ser jeg etter side 40, det ordner seg aldri der, men all ting er i orden. Men foreldre aner ikke hvilken skade de er når de ikke gjør jobben.

Jeg angrer sikkert i morgen, eller ikke. Jeg har ingenting å tape, ikke engang arven! Det er eneste trumf kortet de har, arven. Og den har brent seg, gjemt seg og mesket seg og stjelt livet mitt, i alt for mange år. Jeg vil ikke være rik for en million, jeg vil heller leve og være fri.

Jeg fikk et kort fra min far og et fra min mor, da jeg var kreftsyk. Men ønske om bedring av helsen! Takk. Godt tenkt og sikkert godt ment, men hvor ble det av resten?

Godt at jeg skal vokne til en ny dag og være mor for 3 barn som trenger min kjærlighet.

Det var min første dritings blogg.

Vakkert!

Betty

10 kommentarer:

Rockette sa...

Det var den næreste og mest nyttige dritings-bloggen jeg har lest. Du er modig.
Følelsen av ikke å være ønsket eller å bli sett, må være en av de vanskeligste som finnes...

Og som du selv sier nederst i blogg 6/10; - du er rik.

Betty Boom sa...

Takk til deg.

Jeg følte meg litt friere da jeg voknet i dag (ikke denne:" nå har du vært slem - følelsen). Jeg fortalte Bernt at jeg hadde skrevet. I dag skal jeg kjenne etter, på hvordan det er å ha skrevet det.

Barn beskytter sine foreldre mot seg sjøl.

Uansett hvor gammel vi blir, så er vi barn av noen.

Dette håpet, er et kaldt grep rundt nakken, som jeg har brukt terapi time etter terapi time for å bli kvitt. Kanskje blogg var løsningen?

=Anja sa...

Trur æ skjønne mer no,Betty
og vet at denne posten e viktig for dæ-
Men fortsett med å ha døra bittelitt på gløtt!

Tenker på Ulf Risnes når j leser blåggen din
"FAREN MIN",
og tar med avsnitt
----------------------

"En vinterdag kom æ for øye
Kuinn ha blitt ei redningsbøie
Men hainn va ittj intressert i det"

------------------------

Men pytt sann-det viktigste at du kommer deg videre!
Og d kommer noe godt ut av alt!!!
Treffes på mandag
Klems
Slutt

Betty Boom sa...

Jeg har hatt døren, hjertet mitt, vinduene mine, terassedøren og det hele på vidt gap. Ja, i grunnen for åpent bestandig.

Men du blir mindre sårbar om du heller ber folk om å banke på. Jeg vil ikke bære andres ansvar for å ha en relasjon til meg. Såpass må vi mennsker greie sjøl, at vi bærer vårt egne behov og tar de på alvor.

Men jeg tror simpelthen at de ikke har behov, ellers ville de vel bært det.

Jeg har kysset nok kneskåler, og spurt nok om å "få bli likt og elsket".

Jeg holder heller fokus på de som vil være med meg, det gir mere!

Vi sees Anja.

Jeg har hatt fulltrykk dag, med øving og soundsjekk og er "knocket" ut. Jeg logger meg ut, og blogger en annen dag!

Betty

=Anja sa...

"Ro`ll your own",Betty!
Støtter deg uansett!
Slutt

Rockette sa...

Der sa du noe, Betty.
Jeg har adoptert et utsagn av Jonas Gardell som jeg synes det er greit å etterleve:

"Allt jag behöver är kärlek och respekt. Dom som inte kan ge mig det, har inget i mitt liv att göra"

Anonym sa...

Hei Betty -
Første gangen inne på bloggen din i dag. Du er modig - og det er bra! "Pappas flinke piker" - det er en ganske tung sekk å dra på. Og det er kanskje bra at tuben som vi smører oss med tålmodighet fra blir tom - sånn at det går an å gå videre...

Gleder meg til i kveld :-) Håper du liker kunstverket.
Kristine

Betty Boom sa...

Takk damer!

Ja, jeg holder på å klemme ut siste av tålmodihetstuben min.

Med å skrive det, så skjønner jeg at håpet ennå sitter i, og det er ikke en sunn greie.

Jeg gleder meg veldig til i kveld, og ja til å se ditt kunstverk.

Love, Betty

Sif sa...

Barn har aldri ansvaret for sine foreldre. AlDRI. I alle fall ikke som foreldre. Som medmennesker, derimot; Jo, men da har vi ingen plikt til å ta de inn i våre liv dersom de ikke gjør oss godt.

Omgi deg kun med mennesker som gjør deg godt.

Og tilgi ham. I ditt hjerte. Det vil gjøre deg og ditt hjerte godt.
Han kan ikke hjelpe for den han er. Et sted i prosessen har han tråkket feil. Så kan du håpe at han finner tilbake til sin sti en gang. Men ikke for din skyld.

Hilsen ei som også mangler en far...

Betty Boom sa...

Det hjelper på med kommentarer kjenner jeg, og takk SIF. Jeg holder på! Jeg tilgir gjerne! Men jeg synes ennå det er sårt at de ikke vil!

Jeg skrev en gang en stil om Pappa`en min på gymnaset. Den fikk jeg en 6`er på. Jeg skrev om et kyss jeg fikk på min panne. Jeg kan kjenne kysset ennå. Han så meg!

Og jeg synes det er rart at de vil gå glipp av livet!

Betty