torsdag 14. august 2008

Tøre Å Lykkes I Eget Liv Del 14



--------- Rødblusset og svett, hentet puppeveske på posten. ----------

Først og fremst så fikk jeg denne supervesken i posten i dag fra Runa. Jeg ble glad langt inn i hjerteroten min. Hentelappen sa ikke hva det var, så jeg tenkte det muligens var noen bilder fra Marte eller kanskje vesken, fordi jeg hadde kommentert at jeg kunne dø for den i en post hos Runa.

Jeg åpnet pakken på posten og kjente meg lykkelig på stedet, løp inn i bokhandleren og ropte: "Var ikke denne artig?" Det ble stille i noen sekunder, og jeg fortsatte: "Jeg måtte bare vise den til noen, jeg fikk den i posten nå". så viste jeg frem postesken. Da løsnet det og de to fremmede lo med meg.

Helt herlig, Runa. Tusen takk. Det var en solid veske, med nydelig rom inni. You made my day! Jeg er lykkelig og takknemlig.

Jeg har hatt det slitsomt noen dager. Det er bare livet, tror jeg. Når jeg føler meg i et vakum eller føler at jeg står fast, får jeg panikk og føler meg syk og trøtt. Da kommer værsting tankene selvsagt, om tilbakefall på kreften eller annen dritt, men det er ikke det som er poenget her.

Det som er kjernen her, er denne vakumfølelsen. Hvorfor den kommer. Jeg prøver å legge den på ytre ting, som at jeg har trent masse, spist og drukket lite. Ryddet mye i heimen, vært i arbeid mange timer hver dag. Slutt på ferien og oppstart kan virke tøff, men jeg vet bedre. Jeg har hatt for mange timer til psykolog til å gå på den.

Så da er det flottings å få pratet med en av terapautene mine, og det har jeg gjort i dag. Jeg startet med å si at jeg tror at jeg ikke er tydelig nok, eller ikke har målet mitt klart nok, for jeg får ikke til det jeg vil, får ikke svar på jobbmailer etc. Men Norge står gjerne stille om sommeren, prøver jeg å fortelle meg selv. Så kommer jeg med "hakk i platen-pratet", om de som måtte velge seg ut av bandet og der..da kan jeg ikke si mere, fordi da gråter jeg masse.

The Pain Body

Da tar han gjerne over og forteller meg om Pain Body, som er en forsterket sak av den indre kritikeren. Nesten umerkelig går vi rundt og kritiserer oss selv syke eller trøtte. Jeg har jobbet masse med å ikke kritisere meg selv, og fylle på med nye friske fine tanker om meg selv, men det foregår på tankeplanet, og har ikke greid å ta rotta på "den indre kritikeren" ennå, det som ligger og ulmer i underbevisstheten, og som har festet seg som trossytemer, eller kall det liksom-sannheter, grunnsteiner eller indre essenser. Jeg er i arbeid med å presse det ut av kroppen, men å manifestere nye fine tanker tar tid. Jeg har tross alt holdt på noen år med en tankestruktur, som ikke gagner meg.

Det er gammelt, det hører fortiden til, og hvorfor det ble sånn, er egentlig helt uinteressant. Det er hva jeg som voksen kvinne kan gjøre for å bevisstgjøre meg selv, når jeg forer denne indre kritikeren. Pain Body er summen av tankene som holder meg fast i en trist stemning.

Denne triste stemningen har noe trygt over seg, fordi det er gammelt kjent og da koser den indre kritikeren seg. Det er emosjonell tenking som ikke er rasjonelt og det er ikke sannheter, men her er altså mine værstinger:

Jeg er ikke noe verd
Alle går fra meg
Jeg funker ikke
Ikke noe er mulig
Alle svikter meg.

Sånn! Der var det gjort! Offentliggjort og det hele. Så når jeg føler meg trøtt og ikke forstår hvorfor, så er det fordi jeg bruker kraften min til å fore disse jævla dritt tankene, som ikke er sanne. Andres handlinger kan jeg tolke som om det er noe gale med meg. Det er egentlig en stormannsgal måte å se verden på. For andre må gjøre det de må i livet sitt, og hvorfor føler jeg meg sviktet da har med min historie å gjøre. Jeg tenker ikke rasjonelt, men med de emosjonelle tankene. Og det er jo klart at dette er med å gi en viss motstand mot sukees, når jeg sitter fast i det vakumet.

Men jeg sitter aldri lenge, for nå skal jeg se hver dag på hvor mye av tiden jeg bruker på å fore disse dritttankene, som gir meg pain body. Jeg skal bli jævli bevisst det, for å si det sånn. Når disse tankene kommer, skal jeg registrere de som skranglete godstog. Og bruke mindre og mindre av kraften min på å opprettholde disse usannhetene.

Det er helt normalt å føle seg trist når noen må velge seg ut av noe en har sammen, men det skal jo gå over. Og disse menneskene har gjort noen valg, som var bra for seg og har ingenting med meg å gjøre. Når jeg legger skyld på andre og synes synd på meg selv, så er det bare gammelt rask, som setter meg sjøl fast og jeg får opprettholdt verdensbilde av at alt er umulig. Dette vil jeg ikke. Det er fortid, det er forbi. Jeg vil ikke bli bitter eller handlingslammet. Jeg vil være fri!

Jeg holdt nesten på å gå i en felle, med å lage meg en definisjon på at alt måtte være bra i livet hele tiden. Jeg tvilholdt på at det bare var å tenke positivt, stå på o.l. slik at jeg ikke kom bort i noe av det gamle shiten. Det funker ikke sånn. Noen ganger kjennes livet bra, noen ganger kjennes det trist.

Og det er helt okei.

God onsdag,

Betty

9 kommentarer:

Anonym sa...

Veska så ut som du er: Super! Klem Kari

Livs lerreter og annet sa...

"After the Ecstasy, the Laundry" heter en bok. En er ikke perfekt om en opplever øyeblikk av nirvana eller en sannhet. Livet gjenntar ofte for oss de opplevelsene(i alle mulige forkledninger) som skal til, for at vi skal få renset bort det som ikke lenger gavner oss.
Du har mange lesere som kjenner seg igjen i dine skriverier. Så all ære til deg, Betty, for at du blogger om disse sidene av livet.

vibeke sa...

Dumme Pain Body! Men igjen et flott innlegg i serien din :-)

Anonym sa...

Da er vi to, Betty. Apatisk sitter jeg hjemme innenfor fire vegger og luller meg bort. Skvetter himmelhøyt når telefonen ringer og vil ikke snakke med noen. Vil bare ha fred og lurer på hvor lenge jeg skal vente for å få komme til de folkene som skal hjelpe meg litt på veg. Det har gått over 4 måneder nå. 4 måneder er lang tid når man venter. Og enda kan det ta lang tid. Men hva er lang tid? En dag kan være lenge nok når man venter. Når man venter kan faktisk 15 minutter være lenge nok.

Men jeg fikk da kastet meg over saftkokeren og gjort litt saker i går. Men det koster mer enn det smaker for tiden.

Men det er fred og ro på Berg. Fred og ro er alt jeg trenger...

Betty Boom sa...

Kari: Tusen takk. Du er super du og.

Liv: Ja, denne renselsesprosessen tar sin plass. Jeg opplever at det er nødvendig at noen sier noe om disse erfaringene, for jeg tror også det er mange som kjenner det sånn. Takk skal du ha, for kloke ord.

Vibeke: Takk! Javisst gö det ont när knoppar brister. Bra ryddestøt vi hadde :)

Ann Lill:

Da er vi to, hva da?

Ingen kan beskylde meg for å være apatisk ihvertfall. Jeg er rå på å ta oppgavene, nesten for rå. Burde satt mere ned og kjent. I kveld skal jeg se Gandhi, tar ihvertfall 3 timer. Blir bra.

Hvis du trenger en psykolog så kan jeg ordne det for deg ganske så fort. Hjelp og rett hjelp, vettu! To forskjellige ting det.

Du trenger fred og ro.
Jeg trenger å bekrefte meg sjøl at jeg er verdifull og flink og får til masse.

Runa sa...

En stor glede for meg at du likte vesken!Det er en takk for alt du har delt av deg selv.Du setter ord på manges tanker og følelser ...som livs leretter sier:vi er mange som kjenner oss igjen i dine skriverier!
Det ER tøft å snu negative tanker, og det tar selvfølgelig lang tid å "overstyre" de godt innarbeidet negative!!!Men DU kan teorien!Og du kommer dit du vil,GARANTERT!Takk igjen - for at du ER!
....Den veska har vært på mange heftige fester...det liker den ;-)!

Betty Boom sa...

Runa: Å, tusen takk igjen. Jeg er skikkelig fornøyd og det var godt å bli satt pris på, på denne måten. Jeg skal ta et tøft bilde, når jeg oppe og skal på fest. Lover det!

Jeg har i grunnen mye kunnskap inne om det å jobbe med seg selv og er flink til å råde andre. Men det er hvordan jeg anvender kunnskapen selv, som teller. Her for leden kjøpte jeg en bok av Lia Törnblom, som holder foredrag om selvfølelse. Jeg kunne skrevet en slik bok med venstre hånden selv. Skal vurdere det. Hun har solgt over 300 000 eksemplarer og da snakker vi.

Monica sa...

Kan ein nyta ljoset utan å vite kva mørket er?

Klem!

Betty Boom sa...

Monica: Har aldri tenkt på det slik før. Folk tiltrekkes av mørke, for de trenger å vite hva der, uten at de vet at det er det de gjør. (?)