tirsdag 16. desember 2008

TØRE Å LYKKES del 18

Juleklumpen kom selvsagt sigende, festet seg som et kaldt grep i magen. Jeg skjønte det. Jeg visste det, og jeg prøver å ikke bli handlingslammet. Jeg prøver å stille meg nyskjerrig til det, observere hva det gjør med meg og hvorfor. Jeg er voksen nå, og forstår at dette er gamle følelser. En primitiv kraft identifisert med raseriet til et barn. Kraft som må få utvikle seg til voksen kraft.

Jeg kan mye om dette. Terminologien. Men like fullt er jeg en som blir "tatt" av det, av gammel shit. Det er viktig at vi som er foreldre vet hva vi sier til våre barn, at det sitter seg i muskelminnet deres, at det preger deres liv. Halvtimen før de går på skolen er like viktig læreøyeblikk, som hele skoledagen, eller...gir grunnlag for muligheten for læring.

Jeg har blitt flink til å si: "God Morgen. Verden venter på deg. Du er perfekt, mitt barn". Jeg tror det går inn. Ihvertfall så innehar jeg åpne, fine unger, som byr på seg selv, for det handler om det, å eie seg selv og by på seg selv.

Jeg er drittlei av folk som ikke byr på seg selv, som bare kritiserer andre som gjør det, og jeg er blitt flinkere til å styre unna de som har den surmagete energien. De produserer ingenting. De bare stjeler. Uansett hvor mye du gir sånne folk, så blir det aldri noe med det, og det lille de gir, går dønn i minus likevel.

Jeg har vært i et skift og jeg elsker det. Jeg formelig kjenner at jeg vokser. Jeg forstår at jeg må let go and let God og stole på at jeg er i kontakt med min egen kraft. Tvilen er på vei ut. Jeg baserer ikke lenger mine handlinger på hva andre synes og det er en knallfin frihet. Før baserte jeg hele livet mitt på å bli bekreftet ute. Nå gir jeg rett og slett faen. Det er en slags frisk følelse, det gir. Det er ikke meningen at vi skal gå rundt å la oss duppere, men følge vår egen indre stemme. Leve vårt eget liv!

Følelser som sitter fast fra gammelt av, tines opp igjen rundt juletid. Erfaringer som ligger langt tilbake i tid trer frem som ubudne gjester i form av sår og smerte. Det er en dårlig sammenheng mellom det som faktisk skjer og det gamle. Det er gamle langvarige traumer, opplevelser som jeg ikke har taklet, som kommer til overflaten og skaper emosjoner, som gir falske følelser, utløst av irrasjonelle tanker og i møte med kroppen skaper det en spenning. Det blir for mye emosjonell tenking av dette.

Men jeg må igjennom det, nok en gang, og med en helt annen styring på det enn før. StoreBetty passer på lillebetty og hjernehalvdelene samarbeider det de kan for å bryte barrierer og stå samlet og støpt inni meg, så solid som bare jeg kan. Forskjellen i år er at jeg har skrevet Julesangen og jeg tør å "face" driten.

Alarmklokkene er utløst. Jeg er i gang. Så kjære vakre julen, vær velkommen, så jeg kan slippe fri.

God uke,

Betty

9 kommentarer:

bentemia sa...

du er ei kjempetøff jente som tør å tørre det andre ikke tør ! tar av & på hatten ,håret eller masken for deg ! keep up the good work !klem fra bentemor !

Livs lerreter og annet sa...

Godt å vite at det som har vært er fortid. Det er over og vi skal ikke opleve det igjen. Vi skal lage våre egne gode minner oppå de vonde og ikke la de gamle leve for mye og lenge i våre sinn.
Du gjør en fantastisk jobb, Betty! Ja, tenk om alle barn fikk en sånn beskjed hver dag de går hjemmefra!

Betty Boom sa...

Bente: Takkogtakk. Hvis noen tør, så kan noen vise vei :-)

Liv: Hjertelig takk. Vi blir kloke og sterke av det som har skjedd. Jeg gjør det jeg er nødt til å gjøre, deler av meg selv.

Anette {foreldremanualen} sa...

Takk for denne posten, jeg trengte litt slik "pep" i dag kjenner jeg!

Du har rett i det du sier om den halvtimen før man kommer seg avgårde om morran. Men det kan være en liten kamp med seg selv noen ganger, når man er sliten og ikke akkurat renner over av hverdagslyst selv...

Har ellers fått en ny blogg, og lagt en død ("en reisende mamma" er historie...)

Anette {foreldremanualen} sa...

Du burde forresten ha en egen kategori på alle "Tørre å lykkes" postene - slik at det blir lettere å finne de gamle. :-)

Betty Boom sa...

Anette: ..renner over av hverdagslyst selv .

...men likevel det gir oss ingen rett til å bebreide, eller levere et taust trykk. Unger gjør som vi gjør, blir de samme, for å please eller innordne seg, slik at de blir elsket og det er helt grusomt å tenke på hvor mye makt vi har, så det er vår fordømrade plikt å styre skuta med noe lunde humør!

Jeg skal rydde opp i dette blogg greiene. Legge død de som er døde osv. Grattis med en ny en :-)

Unknown sa...

Jula gjør noe med en...uansett fortid, traumer, opplevelser. Både det negative og det positive forsterkes. Jeg blir super-melankolsk, dveler ved tanker jeg heller skulle latt bare være tanker...men jeg er også oppglødd, ivrig og glad...rare greier, denne jule-miks-maks-følelsen...

Runa sa...

Kan ikke si annet enn at jeg sender en tanke til lille Betty!Jammen godt at hun har store Betty!
Klem.

Betty Boom sa...

Kari: Rare greier ja. I kveld skinner solen på meg også :-)

Runa: Enig med deg :-)