Månen er Vakker!

Endelig litt bloggetid. Jeg har huset for meg selv og det formelig elsker jeg. Det er utrolig godt å være aleine. Og jeg har en hel time til. Jeg startet hardt i dag, yogaøvelser, frokost, det vanlige og stilte utenfor CAPO kl 09:00. Vår lokale sportsbutikk, med utrolig mange hyggelige mennesker som jobber der.

I dag ble jeg ekspedert av en garva musiker, som syntes at: fuck forever, var genialt på en t-skjorte og Get Powered på ryggen. Anledning:Vi tok bandbilder i dag, hos norges beste fotograf: Lasse Berre.














Det er noe veldig bra med Lasse. Han fanger personligheter. Han får ut det beste av deg på et øyeblikk. Det er et privilegium å få jobbe med folk som er overlegen og ydmyk i faget sitt. I dag tror jeg han trakk ut det beste av BBBB. En livat og kul gjeng, med spilleglede.


Jeg kjørte til Heggstadmoen i morges og sorterte mitt søppel der,og så sprakk jeg. Egentlig skulle Aun og jeg på Ikea, men det maktet jeg bare ikke. Jeg måtte sove, så jeg steinsov i 2 timer. Pynta meg og sprang på dør. Livet er så himla sterkt for tiden, at jeg må bare hvile skikkelig innimellom. Det er kraft, dynamikk, progresjon og vekst i alle oppgavene jeg gjør om dagene. Det krever sin kvinne å lykkes også. Å stå i sitt eget lys er krevende. Det skal god ryggrad til å bære gode dager.

For alt ekskalerer! Både det ene og det andre krever nærvær og nye beslutninger. Så skal du oppføre deg rimelig spiselig overalt og det krever søvn. Men det er herlig å være inne i en god steam.














Det er flott å få være omgitt av så mange herlige mennesker, som bare pøser på. Og så er vi i gang og skaper våre egne liv, slik vi vil ha det, slik vi vil fremstå og vi vil ha mer. Studioseansen tok en drøy halvtime, og vil huskes som en evighet, fordi den inneholdt så utrolig mye. Det er det som er herlig me å leve sterkt, alle minnuttene blir mye verd. De fortoner seg som mye mer enn det de er.


Egil og Broder er av gamle gutta. Egil og jeg har 20 års jubileum neste år. Det er noe å blogge om det. Og ennå er vi ikke lei av hverandre. Nå er vi så innkjørt at vi like godt kan holde på til rulatoren krever oss. Egil blir bare bedre og bedre saksofonist, ingen tvil om det. Broder har nylig fått barn nr.2, det er egentlig en fantastisk nyhet og snedig at ikke jeg har nevnt det før, men barnet skal leve i 100 år, så et er aldri forseint å si det.


Jeg må nevne at gitaristen vår, Ole (barhoda på bilde) bor på Elverum og dro hit for å la seg avfotografere i en halv time. Det er innsats det. Da vil du det du det du holder på med. Han dro med tog hjem i kveld og kommer opp i studio på torsdag. Viljen til å rocke!


Thomas til høyre er trommisen vår. En eminent musiker og har blitt en veldig god venn. Han har fått med seg Erlend (venstre)på bass inn i BBBB og vi gleder oss villt til det. Skjekk locken da, dette må bare bli jævli bra.



Litt lonely her, men det varer ikke lenge.



Betty, Sigurd - trombone og Morten - trompet.





Et litt spaca bilde, men det eneste av Nina. Jeg regner med at Lasse får henne bedre fram enn dette bilde ville.

En formidabel dag. Jeg har slitt som et helvete for å få lagt ut disse bildene i dag. Blogger fucker opp det jeg vil. et må jeg finne ut av. Her ramlet det inn masse gutter.

God kveld,

Betty

Deep Impact!

Hva er en god søndag for deg?

I dag har det vært en maratonsøndag for meg, og alt jeg har vært med på har gitt stort inntrykk på meg. Vi er akkurat ferdig å pakke inn noen nye dagers kalendergreier, og dette tar nuven av meg, men med et glass rødvin til, så ordner det seg.

Ruben har spilt med korpset igjen og jeg synes det er herlig. Inkluderingsfaktoren er høy og det finnes ingen tapere. Bare spilleglede, og jeg kjenner at julelåten Bjelleklang har nådd nye høyder for meg. Finnes det noe vakrere enn en sønn, som sitter med det største av korpsets instrumenter på fanget, dingler med føttene og spiller Bjelleklang som bare det?



















Jeg kjente i dag, at nå har jeg vært i nok lokaler hvor folkepraten surrer som bakrunnsstøy. Jeg blir helt pompet av det. Så jeg ble ikke lenge. Den beste musikken jeg vet, er avslått vifte.

Julegran tenningen var i dag, vi har vært der hvert år. Jeg tenkte kanskje at de ville drite i det, men nei. Ruben dro på kino med faren sin, men de to andre insisterte. Så hvem andre enn meg, kjører hjemmefra kl 16:40, fyller bensin, skrur inn på et fortau ved Vår Frue Kirke kl 16:57 og rekker det. Vi sang av full hals alle 3 på Du grønne glitrende tre - god dag.




















Så var det Mc Donalds og vill begeistring for det. Vi var hjemme igjen før 18:00. jeg la meg på sofaen og hørte på Zeppelin. Suste avgårde til øving og traff gullrekka der. Jeg kaller det for "hemmelig" øving, men det er jo ikke det. Vi bare deler opp bandet litt, for å få litt plass til å øve noe nytt. Og vi spikret Øyeblikk bedre enn gangen før det. Vi begynner å få til Første Damene og det er herlig å få form på nye melodier. Det er selve livet det! Jeg skulle gjerne lagt inn bilder fra øvingen, men blogger ville ikke mer. Så skal BBBB ta bilder av bandet i morgen, så det var vel en mening med det.

Jeg ligger visst bra an i TORDENBLOGGKONKURRANSEN. Hvis jeg har forstått det rett, så har jeg gått videre, så det er vel bare å følge med. Hyggelig med dere som avgir stemmer, særlig siden jeg ikke vet hvem dere er. Mine 3 søte små la inn sine stemmer, noe påvirket av det vi voksne er opptatt av? Men ikke værre enn at de er frie til å la det være. Men det er herlig å ha en gjengs velsignelse på å være meg og dermed også inkludert å skrive som den jeg er.

Livet er rikt.

Nå skal jeg sove maraton. God mandag, for plutselig er det det.

Betty

To av mine Engler!

Betty

FREE HUG DAY

Jeg har en genial sønn ved navn:

Aun Yngve




















Jada, jeg vet! Han er min bonussønn og alle sønnene er geniale, men det må da være lov å fremheve noen en gang i blant. Det gjør ikke de andre mindre geniale for det. Han var barnevakten vår i går, og egentlig ville jeg mye heller være sammen med han, men pliktene kalte. Så han overnattet her, så vi fikk prate sammen i natt og i dag. Han og noen kompisser har satt av denne 2. desember dagen til:
The wolrds free hug day.
Så lørdag på dagen, står han og en gjeng andre svartkledde folk på Nordre og deler ut gratis klemmer til folk. Genialt. Det er til stor inspirasjon, Aun. Og valget av dag, er glimrende, siden det var den internasjonale soilidaritetsdagen mot AIDS i går. Hvis dette blir en stor greie, så kjenner jeg opphavet til: Free Hug Day.
Det er en glede å få brilliere med at jeg er bonusmor til Aun og jeg er så glad han kom inn i livet mitt. Mine biologiske sønner elsker sine store brødre som barnevakter. De tror at Aun og Stein kan alt. Det tror ikke jeg, men jeg gleder meg over alt de er og deler med meg. Og jeg må få kalle det et kompliment, når en av de kaller seg: Bettyholiker.
Vedr. kompliment, så har Sonitus
en utnevnelse til Norges beste blogg på gang. I dag er det mulig å stemme på meg. Jeg liker ikke tigging. Det er mye flottere å eventuelt få en tittel uten at jeg har bedt noen stemme på meg. Jeg liker ikke urederlige seire. Bernt mener at folk som leser Betty42 bloggen, må få en sjanse til å vite om konkurransen, eller hva det er, så kan de stemme på meg hvis de vil det, eller stemme på andre om de vil det. Så nå er det herved, proklamert. Det skjer her:

TORDENBLOGGEN

Ellers er det hardt å være på topp hele tiden. Jeg har ikke noe bakrusfølelse, og fylleangst opphørte for mange år siden. Det er bare å reise seg å gå videre, tenkte jeg en gang og siden det har fylleangsten holdt seg borte. Det er få ting som slår meg helt ut, og jeg kan faktisk savne det. Ligge på sofaen med ullpledd, en film og en ”big one”. Men dream on babe, her i huset er et korpsjulemesse og andre behov på gang.
Det var i grunnen veldig trivelig i går. Mange gode møter og selvsagt fikk tattooen sin del av oppmerksomheten. Det er et sterkt symbol for mange, merker jeg. Jeg tok utgangspunkt i statuen av Erkeengelen Mikael, som står på toppen av Nidarosdommen, nordre vesttårn. Det flotte er at jeg nå skal få møte billehuggeren Kristoffer Leirdal som laget den. Han er 91 år. Jeg gleder meg villt. Jeg ble også fortalt i går at Bob Dylan har vært inspisert og godkjent statuen. Kunstneren tok utgangspunkt i hans ansikt, da den ble laget på 60-tallet. Tattooen min fikk veldig godkjenning av byens sjæfskunstutvelger i går, Mette Green. Det gledet meg.
Da er lørdagen veldig i gang og jeg legger meg i badekaret med en ny sang.

Betty Battoovert Boom Bang

Nattens Dronning!

Isbadedronningene!

Det går i kropp fortiden. Og i dag har jeg isbadet, som det heter. Men temperaturen var 6+, så det var ikke på noen måte et sjokk, men et kikk, det var det! Deilig å finne tilbake til gamle lyster og realisere de. Jeg føler meg så sinnsykt i live, når jeg gjør dette. Pga den nye tattooen kunne jeg ikke dukke under, men jeg satt lenge nok i sjøen, til at jeg kunne ha tissa der. Heidi er sjæfsbaderen. Nå er jeg på igjen! Nå er jeg med! Levende i livet!



















Kameramann over vann!

















På tur ut i! Heidi leder an!















Et friskt fjes stiger opp fra havet!

















En fornøyd kvinne koser seg i vannet!
















Klar for en krevende helg!

Vi skal på julebord og sånn er det med den saken! 3 år siden sist, så det er på tide vi viser våre fjes. Dessuten har SUN-Trondheim bestilt opp masse plater av BBBB til jul. Så noe for noe.

God helg,

Betty

En bloggquicker!

Jeg har vært med OPPKOMMET i kveld, og ble skikkelig inspirert. Vi har en kul samling på gang til jul. Det er en fin gjeng vi er, helt utrolige 5 forskjelligheter av personligheter. Jeg skal bruke tattoobildet til teksten Kriger i vår eminente innbunde samling av dikt, som vi lager ferdig før jul.

Jeg har selvsagt pakket inn kalendergaver til øyet ble stort og vått. Jeg har kjøpt nye lys til huset, for jeg skal gjøre the american way. I fjor kjøpte Bernt inn farga lys og det ble litt for mye porno for meg, så nå har jeg tonet det ned. Nå spiser jeg varm hjemmelaget leverpostei og det hele er levelig her.

Jeg føler meg kreativ, så jeg har problemer med å gå å legge meg, men det er min tur til å dra lasset i morgen. Jeg gleder meg til å vokne til eletriske barn. 1 desember banker på min dør, og du er mere enn velkommen. November ble en smule hard, men bedre enn i fjor, det skal sies.

Søstra mi har gjort noe genialt. Sendt en sms om at i år vil de ikke bytte gaver. De kjøper det ungen deres trenger og setter merkelapper på i fra tanter og onkler. Nå skal vi gjøre akkurat det samme, så nå blogger jeg off.

God kveld mine ukjente venner,

Betty

Min Engel!

HEY HO LETS GO!

Rakfisk er den maten du blir mest full av, ingen tvil om det. Under dekk på gamle Stokksundfergen, bygd i 1963 (en av de siste trefergene som ble bygget i Norge) spiste og drakk vi oss dritings i gårkveld. En total utblåsning, som medførte at jeg voknet kl 11:30 i dag og skulle vært et sted akkurat da.

Seksten mann på død manns kiste
Hei og hå og masse flasker med rom.

Men det var herlig å slippe kontrollen helt, lenge siden det, og bakrus ble det heller ikke ut av det, så da betegner jeg kvelden som vellykket. Særlig siden Bernt blåste helt ut, en dritings mann kan være vakkert det.

Det er sjøklart at når du er dritings, nypult, stappmett og nytattoovert, så viser du frem den nye tattooveringen. Responsen er formidabel. Og det er ikke rart for det er et kunstverk som er godt håndarbeid. Artig når folk drar fram mobiler og tar bilder av tattooen.

Jeg legger merke til om folk ser på det med kjærlighet eller om de bare får stallsjokk. Det er i hvert fall ingen som spør, om jeg har tenkt igjennom det, for det er veldig synlig at det ligger tanker bak. Men mest av alt har jeg kjent at dette var rett for meg. Jeg bærer tattooveringen med en stor stolthet. Det er en runde til med tattoovering på den, og det gleder jeg meg til. Så om dette er et tegn på blekk avhengighet, får vi se. Hvem kjenner ens skjebne?

En dame med navnet Betty Broadbent var fulltattoovert. Og den mest fotograferte tattoverte dama i verden, sies det. Hun var født i 1909 og døde i 1987. Kanskje hun også gikk på rakfisklag og kledde av seg sine kler. Hos henne var det vel en heldagsjobb å bare se. En tattoo er uhyre privat sak, men jeg synes godt lagede tattoer er dypt fascinerende.

Det er mye kult program fremover, og jeg nevner studio igjen. I går snakket vi om spillejobben 3. juledag på RAMP. Vi har valgt en plass det bare går inn 88 personer, og siden vi er 9 i bandet, så blir det fort fullt. Så de som har tenkt seg der, bør være ute i god tid.

Nå kom gutta hjem. Donald, mat og lekser. Andre behov enn å sitte her.

Ha en fin siste november dag,

Betty

THE ANGEL TATTOO!

Placeboeffekten

er når du tar noe som ikke er medisin, og innbiller deg at det er medisin, da virker det bedre enn om du ikke tror på det. Akkurat sånn er det med min nye TATTOO. Jeg har verdens vakreste engel tattovert på min arm (made by Elton, Tattoo World Trondheim). Og den er der fordi jeg har ønsket meg den og engelen skal beskytte meg mot tilbakefall på kreft. Jeg er overbevist og det virker.

Så har vi Pygmalioneeffekten (covid). Det er sagnet om billedhuggeren som laget en kvinnestatue. Han elsket den så høyt at den ble levende, og giftet seg med henne.

Det er å dra den litt langt, synes du ikke?

Jeg er helt pompet og det er uvanlig og deilig. I dag har jeg egentlig tatt an helt ut. Jeg glemte kamera i all NRK filmingen i dag, så dere som vil se tattooen må vente til plastikken er av og jeg er "på". Det kjennes ut som om jeg har gått en himla bra fjelltopptur, eller en utrolig bra spillejobb, eller hatt god sex i mange timer. Noen liker sex mens det står på, andre liker det best etterpå. Jeg tror jeg liker alt best. Men uansett så er feelingen etterpå absolutt til å leve med. Og stoltheten av å bære en ny tattoo og som var min egen ide, ruler inn i kveldstimene.

Jeg har møtt to knalldamer i dag og puppepraten gikk som bare det. Hun ene har fått seg ny pupp, og jeg måtte bare se. Den var knallfin. Løpet er ikke lagt med det. De skal heise på den andre og så er det å tattoovere ny brystvorte. Omstendig, men skikkelig kult. Særlig når jeg fikk se resultatet og hvor fornøyd hun sjøl ble.Vi har mye å glede oss til. Vi pratet villt i et par timer og så dro Torstein og jeg til tattoosjappen.

Der roet vi ned puppepraten tildels, og jeg må bare si det, det vanskeligste er å sitte stille. Ihvertfall når det står musikk på og kroppen blir dekorert. Men jeg synes jeg greide det ganske bra i dag. Holdt faktisk nesten på å sovne. Thomas og Sigurd, boys in the band, kom innom og hentet meg og jeg ble kjørt hjem. Vi har masse kule ting på gang.

Jeg gleder meg helt villt til å føde låtene i lag med BBBB, i Larsville studio, langt opp i skogene. Det er veldig greit å være vekke fra byen og avtaler, for da kan vi jobbe 100% i flere dager.

Magiske Minutter

Mengder av sekunder
Det er lite av gangen
Det er lykken.

Det gir og tar
Lover og bedrar
Det er tiden vi gjerne står stille i

Det er følelsen av velbehag
Som bare er her noen ganger

For dette magsike
Lager vi våre sanger

Livet er rikt,

Betty

HVA ER EN FAR 2

Det er veldig illegalt å si noe om hva det har gjort med deg å vokse opp uten en farsfigur. Det er som om jeg formelig kjenner rødstrømpene på nakken, eller disse ”vi mot resten av verden kvinnene” eller de som gjerne vil si:”Er du ikke ferdig med oppveksten din snart?”.

Mest av alt tror jeg vi beskytter våre mødre. For det er ikke til å stikke under en stol at mange kvinner kjører makt i skilsmissesaker. Eller forteller hvor udugelig far er til sine barn, og så tror vi på det. De trenger ikke å si det en gang, du kjenner trykket. Mye av udugeligheten ligger i begges evne til å håndtere seg selv i forhold til hverandre.

Jeg har sett mange nydelige mennesker forvandles til arrogante, knallharde herk, som spyr ut gallen sin med en slik forakt, at det er rart at de har vært i stand til å ha sex med mennesket de skilte seg fra. Og det er ikke greit verken for dem selv eller for ungene. For meg er det ingen sak å høre på dette, for så vidt (blir bare påminnet gamle dager), men det må da være jævli vondt. For det er et spill. Klart, det gjør da vondt å skille seg fra et menneske uansett, hvort du satset alle korta på en. Taps-, skylds- og sorgfølelser forveklses inn i nye situasjoner, som utsoeiler seg i: ”Dumming, dumming sjøl”. Og det går begge veier, det er ikke fritt. Stein, min bonussønn, har sjøl skrevt i sin blogg om de forbudte tema. Nye liv fornektes i egen uoppgjort gammel gørr.

Grunnen til dagens: Hva er en far 2, er fordi Trine kommenterte i min blog, og jeg ble inspirert til å være med en stund til. Hun skriver at hun ikke har møtt faren på 20 år, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan en mann kan klare å holde seg unna barn og barnebarn. Hun hadde fått en mail på sin 40 årsdag. Hallo! En mail, da mann! Det sier noe om hjelpesløsheten. Men for Trine, så er det vel som for meg, fokus på der en får, og ikke der en ikke får. Og det går utrolig greit i en alder av over 40 år. Men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg brukte 20 år til psykolog for å bli kvitt gamle savn. Hadde jeg ikke gjort den jobben, så hadde jeg aldri blitt nøktern, det kan jeg skrive under på. Likevel dukker faren min opp i en drøm, men denne gangen kjente jeg at jeg ikke bar noe savn i meg. Ingen klandrebehov, ingen barnslige ”onter”, som kunne svi. Jeg er fri!

I dag skal jeg henge med NRK til STOLT, og så skal jeg i tattoo-sjappen igjen. En annerledes og ny dag.

Som Trine skriver: November synger på siste verset denne uka, tenk!

Det er veldig greit,

Betty

Hva er en far?

I går kveld sovnet jeg med en sønn på hver side av meg i dobbelsengen. For en rikdom. Min eldste sønn var på kino med sin far og så siste James Bond filmen. Minsten sier: ”Du er snillere enn pappa, for du gir mer dyne”. Jeg svarte: ”Jeg tror at du har verdens beste pappa”. ”Joda, men du gir mer dyne”. Som om han trenger å forklare meg min betydning for ham, med å sammenligne dynegivning. Min sønn har to foreldre som gir dem den kjærligheten de skal ha, for å vokse seg sterke. For å ha en god selvfølelse.

I natt drømte jeg om min far. Jeg drømte at han døde på en flyplass. Jeg kom dit. Og da forvandlet min far seg til en engel. Han pratet med meg og ville forklare hvordan ting skulle fordeles etter han. Vi gikk opp i en leilighet han bodde i og jeg ble instruert rundt. Jeg gikk tilbake og pratet med hun som hadde vært der da han døde, og spurte hva som hadde skjedd. Han hadde fallt om og det siste han sa var: ”Jeg vil ha meg en røyk først”. Jeg hadde god kontakt med engelen og vi pratet som et godt team om hvordan han ønsket seg det. Jeg merket meg når jeg voknet at jeg hadde ikke kjempet for hans kjærlighet. Jeg hadde ikke ankalget han fordi han aldri var der, fordi han har egentlig alltid vært der. Men ikke aktiv i sin rolle.

Jeg har noen fine minner fra min far. Jeg likte å vekke han om morgenen. Han hadde alltid noen snille ord. Han kunne si: tusen takk for at du vekket meg. Jeg kjørte Rallybil med min far. Han tok meg med på det som han synes var gøy. Jeg husker at jeg så Flå Klypa Gran Prix med ham.
En far er betydningsfull, men mødre er alfaomega for et barn. Jada, jeg vet at mange barn vokser opp med bare en mor eller en far og det går helt fint det, i hvert fall hvis oppvekst tiden er fri for anklager av den andre part. Og vi finner oss gjerne erstatningsfigurer for en mor eller en far, eller den som barnet bor hos, finner det for barnet.

Å være mor og far er roller vi har. Og det er bare vi som har ansvar for disse rollene. Jeg har to bonussønner og de trenger også en far av og til. En far å gå på kino med, en far å speile seg i, en far som ser og en far som gir av seg selv. Alle som er i oppvekst er sulten på å ha en far eller en mor, som ser. Og som barn er du avhengig av det du får.

Det er ingen som trenger en bonusmor, hvis de har en biologisk mor. Men det kan bygges en god relasjon mellom bonusmor og bonussønn.

Jeg synes jo ikke lenger at jeg trenger en far å speile meg i. Jeg har blitt så gammel at nå hadde det vært omvendt. En far som trenger meg i tilfelle. Men jeg har en far, som sendte meg brev til bursdagen min. Men jeg blir påminnet min fars ikke tilstedeværelse igjennom mine barn. De spør: ”Har din far vært slem mot deg, Mamma?” Jeg svarer:”Nei, han har ikke det”. ”Men hvorfor ser vi han ikke da?” Et godt spørsmål. Vi har bare ikke hatt kontakt. Men innerst inne vet jeg at dette er et resultat av en dårlig håndert skilsmisse sak. Jeg har ikke behov for å endre på det, jeg har ikke behov for å anklage heller. Jeg har behov for å gjøre ting annerledes.

Jeg har ikke ansvar for andre sine roller. Vi drives alle av kjærlighetbehov, men ikke alle er like gode på å ta ansvar for egne behov. Jeg tror ikke at noen er onde eller egentlig ikke vil, jeg tror at vi mennesker kan være hjelpesløse og usikre på egen rolle. Det er her jeg mener vi alle må forstå betydningen av oss selv.

Jeg har i mange år ikke maktet å være barn. Jeg kjenner at jeg har hatt nok ansvar for å være barn. Jeg vil være mor, en voksen kvinne, som tar det ansvaret jeg skal ta, overfor mine barn, til de ikke trenger det lenger. Da har vi kanskje en ålreit relasjon, bygd på respekt for hverandres liv. Barn har aldri ansvar for sine foreldre. Men finnes det en god relasjon, kan det finnes gode møter og handlinger.

Erfaringsmessig har jeg sett mange ganger hvordan en far kan la seg spille ut på sidelinjen. Like fullt er det min mann sitt ansvar å være far for sine sønner. Barn er veldig lojale mot stemninger og den holdningen en mor har til barnets far. ”Vi mot resten av verden kvinner” kan prege barns opplevelse av far. Mange bruker unger til å erstatte en nær relasjon, og deres mislykkete ekteskap blir en stemningsstruktur i hverdagen.

Barn er lojale til sine foreldre til det ødeleggende for dem selv. Derfor må vi med respekt forstå den utrolige makten vi har over deres tanker og følelser. Vi har ingen rett til å farge deres bilde av far, eller mor. Hvis vi må si noe om det, kan vi snakke om egen opplevelse, ikke om hvordan de er. Jeg har ikke noe behov for å forherlige min far, men han har aldri sagt et stygt ord om min mor. Det har jeg lagt merke til.

At voksne ikke får til sine egne liv og oppfører seg som noen drittsekker mot hverandre, får være voksnes sak. Bær deres egen smerte! Fri et hvert barn fra den type smerte. Barn må få ha det bra med far eller mor uavhengig av voksnes status. Barn har en annen relasjon, det er en annen greie.

Nå gidder jeg ikke nevne psykopater av begge kjønn, eller folk som slår for de har ingen godt av å ha rundt seg.

Jeg har stjelt dagens overskrift fra pikemotsamtiden. Særlig liker jeg å lese kommentarene hun fikk på sin post. Det er bra at slike tema taes i blogverdenen. Alt for mange går rundt og underlagt en klautrofobisk følelse: ”Ikke lov til å ha egen opplevelse, eller kjenne det slik en gjør”. Mange synes sikkert at det er et unødvendig tema også:

See I care.

Ha en god mandag, 27. november 2006
Betty

Øyeblikk

Det er mange som er begeistret for filmbiten, så da smeller jeg til med en til, som John Arvid har laget:





Jeg har laget middagen i dag og lånt rødvin av naboen (hei Toril:-). Jeg sier det bare, hadde ikke jeg levert brød eller lånt vin, så tror jeg knapt nok jeg hadde sett naboene. Så det er en grei unnskyldning for å holde litt kontakt her og der. Folk virker usannsynlig travle denne høsten og det er jeg også, så jeg sier ikke noe på det. Men det er prioritering det og, som alt annet.

Jeg har vært på en nesten 4 timers kreativ øving og det er bortimot det fineste jeg vet. Det er få ting som er på høyde med det. Jeg gleder meg helt villt til neste uke, for da er det tattoo igjen, rakfisklag og andre forskjelligheter. Og beinhard fokus igjen på trening og mat.

Jeg har roet ned innsatsen i heimen. Ellers så kan jeg jobbe meg ihjel. Det er alltid en ting jeg kan flytte på, så det er best å la det vær. Det er søndag og våren kom tildlig i år. Det er snøfritt og mildt og mørkt. Jeg skriver tekster og koser meg, så da er det bloggen jeg lar vær.

Ha en god søndagskveld,

Betty

paradigme

En uke er nok til å glemme hvordan det er å vokne med guttearmer rundt seg. Herlig, men ikke sjanse til å sovne igjen. Jeg fikk ånden over meg og vasket badet, taket, veggene, overalt. Så da ble det litt julevask, men pga lyst og ikke en "må"-følelse.
En loffelørdag. Jeg fikk hentet skiene mine på Hank Sport.

John Arvid har laget denne (en stund siden da), men jævli bra:



Vi har kjøpt oss ny symaskin og det er Bernt som syr her i huset. Synes dette var et godt bilde:









Ha en fin lørdagskveld. Vi skal ha sushi. Hva skal dere?

Betty

My Castle

Gutta lager taco og jeg skvulper rødvin. Jeg brukte to timer på å spa frem huset da jeg kom hjem. Jeg måtte rydde plass til meg selv. Jeg prøvde å ikke surne, men bare gjøre. Det funket sånn nesten helt. Her i huset var det defrosting av kjøleskap på gang, nyinnhandlete matvarer i plastposer på gulvet, 16 par sko å trakke over i vår inngang, venner på besøk, en stabel med ubetalte regninger og heldigvis en fantastisk mann. Han har hengt i stroppen hele uken. Men det ble en brå overgang. Fravær av hverdagen var bekvem, og med min engel som samboer i en uke, var dette en pang start på min virkelighet, slik den fortoner seg for meg. Gavene jeg hadde kjøpt var B, de takket høflig og dro og byttet. Det er mange som bommer på gaver til meg, så jeg sier ikke noe på at jeg ikke hadde klaff denne gangen.

Nå har vi fortært Taco og det blir den nye fredagskosen vår. Noe så godt og noe så enkelt. Vi har skålt og sagt at elsker hverandre og gutta leker sine fredagsleker. Jeg har grått og grått og grått. Det kom overraskende på meg, men jeg forklarte Bernt hvordan jeg hadde hatt det. Og jeg har hatt det fint. Men det som virkelig gjorde inntrykk var å møte folk, som stod med en fot i graven og var mere fornøyd, tilstede og bidro med sin kraft og sitt overskudd, enn mange av oss andre. I går kveld hadde vi festkveld og en kar, som hadde fått tilbake fall for 4. gang, reiste seg opp og holdt en tale. Jeg glemmer det aldri. Med slik en utstråling og slik en kraft, sa han hva livet var verd og det bare tok meg så inni helvete. At det går an.

En annen kar som hadde operert vekk magesekken for noen uker siden, underholdt så vi lå på gulvet og lo. Kor i verden får de det fra? Er det slik at når livet blir begrenset så blir vi mere ydmyke og elsker tiden vi får? Selv om jeg ble dritlei av å være der, og føler meg frisk, så har jeg hatt noen utrolige gode møter.

Hvis jeg skal oppsummere så har denne uken gitt meg:
- et møte med en engel
- møter med mennesker som så meg og satt pris på meg
- fokus på trening og hvile
- nye oppskrifter
- brøt 10 tallsgrensen på vekten
- et og anna fakta om ernæring
- møter med mennesker som elsker livet, til tross for at døden puster dem i nakken.

Med all min kjærlighet og respekt, håper reisen varer lenge!

Takk for det du gav meg!

Ha en utrolig fin helg, det har jeg tenkt å ha.

John Arvid har laget et fredagsvideo:



Love, Betty

89,9 kilo

God morgen til alle mine faste trofaste bloggelesere!

Jeg var 89,9 kilo på vekten i morges. HURRA HURRA HURRA!

Morgentrimmen er tilbakelagt og nå er det "ta farvel" tid.

Takk for følget, så langt. Vi blogges i Trondhjæm.

Ha en fortryllende dag!

I`m high,

Betty

Been there, done that

Da fikk jeg tatt scenen, gjort mitt, og mange var fornøyde.

Det ble en helskinnet aften og jeg synes at jeg kom godt ut av denne kvelden.

Alle gruppene hadde sitt og vi vårt, og alle fikk påspandert rødvin av Montebello.

Jeg har fått mange fine møter. Igjennom andre har jeg møtt meg selv, og det står

ikke så værst til.

Jeg vil hjem. Bare noen timer søvn unna.

Betty Boom Boom Babe

Lengsel

En gammel mann bor alene på en gård. Han skriver til sin eneste sønn, Rune, som sitter i fengsel:


Min kjære sønn Rune!

Jeg har det ikke så bra for tiden. Det ser ikke ut til at jeg får dyrket mine egne poteter i år.

Jeg begynner å bli for gammel til å spa/vende i potetåkeren.

Skulle ønske du var her, for jeg vet du ville ha ordnet det for meg.

Hilsen pappa


En drøy uke senere får bonden dette svaret:


Kjære pappa!

Du må ikke grave i potetåkeren, for det var der jeg gravde ned likene.

Hilsen Rune



Neste morgen velter det inn med folk fra Kripos og fra lensmannskontoret på gården. De graver opp hele

potetåkeren, men finner ikke en døyt!

De ber bonden om unnskyldning og drar sin vei.



Ikke lenge etter mottar bonden et nytt brev fra sin sønn:


Kjære pappa!

Nå kan du bare sette poteter.

Det var det beste jeg kunne få til her jeg sitter.

Hilsen Rune




Jeg lengter hjem til Trøndelag. Jeg har pakket kofferten, sitter og ser på været og venter. Det å begynne å skrive blog, ble å ta meg sammen, for dette er helt ulikt meg.

Jeg er syk av lengsel, det kjennes ut som begjær. Jeg er fint ferdig med å identifere meg som kreftsyk, eller eks kreftsyk. Jeg er frisk og jeg vil hjem og leve mitt liv, blant de mennesker som er glad i meg.

Hvorfor drar jeg ikke hjem i dag da? Det er siste kvelden her, og jeg må ta i et tak. Vi skal ha en festaften og alle gruppene har forskjellige innslag. Jeg står for vårt. Egentlig skulle vi trø til med synkronsvømming, men det sklei ut, så da er det nødløsning med gamle kunster. Det blir han ”Ottar” og lese opp 2 artikler fra Kvinner og Klær 1949. Jeg kan skrive av en av de til dere her.

07:30 gikk vi tur. Frokost og så foredrag om ernæring med Pernille Baardseth. Hun var et godt mottrekk til all denne ”lett” fokuseringen. Ta ikke bort smaken, ta ikke bort gleden, ta heller litt mindre. Hun fortalte at du kunne få leverproblemer av å drikke gulrotsaft. Det kan du jo av alkohol også, alt avhenger av mengder. Hun forklarte at acevitt oppløser fett og er derfor egnet til julemat.

De andre er på tur. Det blir for mye sosialt og i tillegg har jeg fått min dose institusjonstur. Det gjør jeg ikke mer, om ikke jeg er i nød.

Jeg har blitt så desperat at jeg har sendt ut en masse sms og da er det tomt. Jeg tror jeg skal ta meg et bad, kanskje det kan hjelpe på og så skal jeg innom andre blogger, for litt inspirasjon. Alice har funnet en handlelapp og den inspirerte meg, så da er jeg vel påvirkelig selv om jeg er lei.

Jeg gleder meg til tirsdag for da skal jeg tatovere på engelen min igjen. Så er det studio da, det er som å ruge på et barn og nå går jeg på overtid. Men først så skal jeg bare hjem, og klemme på min gjeng. Vrenge opp stereoanlegget og skvulpe rødvin, og spise middag med bare 5. Her er vi vel en 70 personer tilsammens.

Her er en av artiklene jeg skal lese opp i kveld:

Slik må han ikke se Dem, fra Kvinner og Klær, 1949

Husk at storrengjøring ikke behøver å bety nedtrådte tøftel, fillete forklær og de verste utskuddene i strømpeskuffen. Og snu ikke opp ned på hele huset på en gang – husk at både De selv og hjemmet tar seg bedre ut om De tar det hele metodisk og ”pø om pø”.
La ikke den søte og velkledde piken Deres mann giftet seg med, forvandles til en utilstrekkelig person som med tøfler på bena og søvn i øynene slenger frem morgenkaffen. Gå ikke rundt i sjasket morgenkjole. Hvor lenge tror De en mann kan holde ut slikt?
Når De ligger syk er det også forbudt å ”gi blaffen” i hvordan De ser ut. Hold humøret oppe både hos dem selv og andre ved å gjøre det beste ut av elendigheten. De blir ikke friskere av å ligge innballert i alskens fargerike trøyer og halstørklær. Gi Dem selv en lett make up og bytt ut golfjakken med en kledelig sengejakke, så er De så pen som mulig når ektemannen kommer hjem fra kontoret. KK, 1949

Kveldsblogg

Jeg dro til byen i en sølvgrå renault på speilblankt føre. Må innrømme, rett til et kjøpesenter, for sluddet pisket ruten og vinden reiv i den lette bilen.

Jeg stoppet og spurte to kjekke karer om veien dit, jeg forklarte at det lå en Mc Donalds ved kjøpesenteret og da jeg ankom dit stod de samme karene der. De hadde blitt sulten når de hadde forklart meg veien dit, og jeg ble med inn på en cheeseburger. Jeg satt fra meg vesken: ”Er dere til å stole på?” De svarte:”Ikke i det hele tatt”. Jeg tok sjansen og gikk på do, og da jeg kom ut satt begge og gliste. ”Det gikk bra det her”, sa han ene. ”Ja, så har du lært noe om det sjøl i dag, at du er til å stole på. Denne maten er kjip, når du har rapt og fist er du like sulten igjen”. Jeg takket for meg og gikk inn på senteret og svidde av noen tusen kroner.

Jeg kjøpte avglemte gaver og noe til guttene og møtte en gammel kjenning. Dro innom jerbanen og ordnet billett hjem. Turen opp til Montebello igjen var en utfordring. To ganger glapp bilen ut av kjøreretningen og sklei inn i andre kjørefeltet. Det hjelper ikke at jeg prøver å lese sms og høre walkman og slikt, så jeg la fra meg begge deler, for å konse.

Jeg var helt pudding da jeg kom tilbake. Måtte legge meg ned litt. Det hjalp. Så var det program igjen, men denne gangen en time trim med Vegard, og det er bare bevegelsesglede.

Til middagen kjøpte jeg først en øl og så et glass vin, så satt jeg ved siden av to sørlendinger. ”A”, – dere kommer i fra sørlandet, der de ikke trenger fløte i kaffen, for de har fløte nok i Jesus””, sa jeg og lo. De ble helt stive. Jeg skulle skjønt min besøkelsestid, men da hadde jeg bare akkurat startet.

Jeg fortsatte med å spekulere høyt om vår gruppeleder hadde sagt noe om seg selv. Om hun hadde samboer, om hun var hetro eller homo. Og der hadde jeg gått forlangt. De mente jeg hadde ingen rett til å snakke om slikt. Å herre min gud – jeg vil hjem!

Jeg kjøpte to øl, leitet etter min nye samboer her, men fant hun ikke. Jeg hentet mitt badetøy og fikk lov til å gå i bassenget aleine. Hun skulle følge med meg på skjermen. Jeg koste meg i badstuen og sang: Silent Night for fullt, både i bassenget og i dusjen. Jeg måtte bare få ut litt.

Sant nok, så skulle jeg ha holdt foredraget mitt her, men jeg kjenner at jeg ikke gidder å gjøre noe mer kreftgreier gratis. Jeg har et knuseforedrag som kunne løftet opp litt, men jeg er her for å selv få noe. Jeg gikk inn i storstuggu og der satt de og sang. Jeg ble med på 5 sanger og som de sa, løftet det litt. Så gikk jeg, for nå skal jeg bare løfte meg sjøl gitt.

Så dette var dagen for å ”ta an ut” pittelitt. To sovenetter igjen, så er jeg hjemme. Roen har senket seg over huset her gitt, det er bare å blogge off og køye.
God natt og sov trygt og godt,

Betty