Bettysk!

Ord virker kraftig, ser jeg. Når jeg tviler på meg selv, ser dere det og responderer. Tvilen er som en gammel bekjent, som jeg klamrer meg fast i, av og til. Men jeg tar et ansvar for å gi slipp. Det er nesten nifst å stå i sitt eget lys over lang tid, og så kommer en nedtur. Før i tiden, kom skammen og skyldsfølelsen også, som ble plantet i meg fra tidlig av. For jeg vet at jeg har mye kraft og kan bli redd den selv. Da jeg var ung prøvde jeg å dope ned kraften min, fordi den virket truende. Fordi jeg ble fortalt at jeg «var for mye». Jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke kraften min og til hva, og dette henger igjen.

Når store spørsmål stilles meg, fremtid, hva skjer etter neste operasjon etc, så begynner tvilen å vokse i meg. Det har den gjort i 43 år. Å våge å være meg selv og lykkes er vanskelige greier for meg. Når Thomas kommenterer og ber meg om å riste av meg tvilen og stole på det Bettyske, så forstår jeg at han er mere glad i meg enn jeg er i meg selv, og da kunne jo skammen ha kommet, men det er da jeg tar et ansvar, for skammen har rævpult meg nok. Skammen har gjort slik at jeg har vært helt handlingslammet og udugeliggjort meg selv. Mest velkjente tankene da har vært: Jeg er ikke bra nok.

Men jeg vet! Det er ikke så lurt å forveksle ansvar og skyld. Jeg har ansvar for min egen lykke, for mitt eget liv og hvis jeg har mislykkes, så er det sunnere å reise seg og ta ansvaret enn å kjenne skyldsfølelsen. Jeg er mere enn bra nok.

Hver morgen er jeg i stand til å smile til meg selv i speilet og være fornøyd med at jeg har to pupper igjen. Nå skal jeg starte en ny greie, med å takke meg selv for måten jeg taklet dagen på og når natten har gått, skal jeg takke for drømmene og tankene jeg hadde. Jeg har voknet så altfor mange ganger og klandret meg sjøl for ditt og for datt. Det er det lite kraft i, gitt. Skyld krever energi. Skyld er ubrukelig.

Jeg forstår at jeg har en 24 timers jobb i døgnet med å føle meg bra nok. Jeg føler meg bra nok veldig ofte, men det er helst når jeg gjør det vante. Hvis jeg utfordrer meg selv til noe nytt, feks å skrive bok, så kommer tvilen å kakker meg i hodet.

Jeg tror mange forveksler ansvar og skyld. Jeg forstår forskjellen. Jeg kan terminologien. Jeg kan fryktelig mye teori om alt mulig, men hvor god er jeg til å etterleve det? Blir det bare ord, eller greier jeg å praktisere ansvar og ikke kjenne skyld.

Et godt eksempel er arbeidet med bearbeidingen av angsten til min sønn. Det er mitt ansvar å gjøre noe for han. Jeg forstår at det er mitt ansvar at han ikke har det godt inni seg. Da han ble født hadde han en storebror på 3 år, som sondematet til han ble 5 år. Det sier seg selv, og da vi oppdaget at hans forsinkete språkutvikling pga 40% nedsatt hørsel på begge ørene, fikk vi stallsjokk. Vi kunne bebreidet oss selv, men var kloke nok til å handle i stedet for. Så kalte vi han Per Kristian da han ble født, og det navnet elsker jeg, men navnet har blitt et yndet mobbenavn på skolen- P.K. Pen kuk, pannekake etc.

Jeg synes jeg er flink til å plante i guttene at de har en egenverdi og ikke skal bry seg om hva andre sier, men nok gjentagelser fra barn som ikke har det godt med seg selv, virker til slutt. Og det er den samme gjengen, fra første klasse til snart ferdig på barneskolen. Og gud, hvor jeg gleder meg til han får et nytt miljø. Så kom kreften min, og det ble igjen knallhardt for han. Men han prater og prater om det. Vi går på Tomatis, vi arbeider med det, vi tar et ansvar.

Så skulle jeg sikkert brydd meg om at andre folk synes det er helt crasy å utlevere at en sønn sliter med angst. Velbekomme. Jeg tror at de som kritiserer dette, er de som sliter sjøl. For det er ikke så veldig spesielt å slite med angst etter å ha hatt en mor med kreft. Og jeg tror på de åpne linjene og at det hjelper oss. Å være åpen gjør oss sårbar, men sterke. Jeg forstår å være ansvarlig voksen for min sønn. Det finnes ikke en viktigere oppgave i verden enn å være mor, og sørge for at ungene får det de har krav på. Tilstrekkelig omsorg, kjærlighet og hjelp.

Men for å kunne gi nok av kjærlighet, omsorg og trygghet, må jeg ha tryggheten i meg selv. Nok kjærlighet til meg selv, og gi meg sjøl den omsorgen at jeg kjenner at jeg er bra nok. Alle, absloutt alle mennesker gjør så godt vi kan ut i fra de ferdighetene vi har, men det betyr ikke at vi ikke skal forbedre oss og ta ansvar, i stedet for å kjenne skyld. Skyldsfølelse er noe dritt, det suger og gjør en handlingslammet. De som ikke vil erkjenne noen av delene, legger skylden på andre, omgivelsene og blir offer selv. Det er stagnasjon det. Ofrene setter igang og plager omgivelsene med bebreidelser. Utrolig usexy.

Da skal jeg puste inn lørdagen. Hvert innpust er gratis og hvert eneste innpust har vi hele livet. Ganske genialt i grunnen.

Livet er rikt, folkens!

God kveld,

Betty