Bloggetreff!

I dag kom Ann Lill og sparket meg ut av huset og dro meg med til STOLT. Det er jeg glad for. Anja kom dit også, så egentlig hadde vi et lite bloggetreff. Ann Lill, Anja og jeg. Trivelig. Vi snakket om å ordne et litt større treff med flere. Ganske moro å snakke om alt rundt bloggeverdenen. Hvorfor folk psyker ut, hva de forskjellige skriver om, hva vi sjøl velger å ta tak i og skrive om etc.


Jeg fikk ikke sove i natt, stod opp med familien og gikk og la meg igjen. Jeg tenker på den forbanna kreften og noen ganger stopper ikke tankene. Da står jeg opp. Skriver en tekst og tenker at jeg må få gjort denne låten ferdig og det er så mange ugjorte ting. Så får jeg ikke sove, for jeg skulle gjort disse tingene akkurat nå.

Begynner å føle meg piggere og bruker mere energi rundt i huset. Bernt sier at han er akkurat like sliten hver gang han sykler fra jobb, fordi jo sprekere han blir jo fortere og hardere sykler han på. Det er vel slik det er å komme i form også. Mere energi blir brukt, det blir plass til flere tanker om alt mulig, og det hele går litt i surr. Jeg klarte bare STOLT turen i dag, så jeg fikk ikke gått noen tur, men det skal prioriteres i morgen den dag.

Jeg har sett faktor programmet fra Tromsø, om dama som fikk brystkreft og har videoblogget seg igjennom prosessen. Alt av fokus på saken synes jeg er bra. Filmen ble et innsyn i en familie som ble rammet av kreften, og prosessen igjennom cellegift og stråling. Jeg synes selvsagt at det var trist å se på og jeg savnet litt lyspunktene og fokusen på det. Men nå er jeg jo i gang med videoblogging selv, og forteller min historie. Vi er forskjellige, vi tar kreften forskjellig, vi gjør forskjellig i livet og har forskjellige oppfatninger av tiden etterpå.

Ihvertfall synes jeg etter å ha sett programmet på Faktor, at det er helt naturlig å lage en film om noe som har rammet meg. Det skulle bare mangle, når jeg har vært i media 2/3 deler av livet mitt, om jeg ikke skulle være det under kreftkrigen. Noen må bære fanen, noen må sette fokusen på det som er noe dritt og det som er bra. For det som ble bra for meg etter kreften, var at jeg i større grad greide å konsentrere meg om Øyeblikket, om de enkle små fine øyeblikkene, om alt som er gratis i livet, om det som gjør meg lykkelig og være fornøyd med livet, som kvinne, som mor, som menneske.

Jeg blogger ut. God kveld,

Betty