Commes il Faut!

Ingenting har forandret seg, alt er som før. Vi er de sigøyneraktige menneskene som traver rundt omkring i Anfi verden, med ryggsekk, tattooer, en øl i hånden, godt humør og knusende ro. Men vi har råd til det. Det eneste som har forandret seg er oss, vi lar oss ikke vippe av pinnen lenger når vi blir ignorert eller får dårlig service. På den meksikanske restauranten her satt vi og ventet i 100 år, før noen kom. Jeg forstod at det var fordi vi ikke var «commes il faut» - som man bør. Jeg ville gå, men de andre ville bli, så vi ble. Kelneren kom til sist og da satt 12 sutne øyne stille i 5 sekunder og kikket på han. Han snudde på hælen for å gå igjen, da ropte jeg: «Oiga camarero», bare slik jeg kan det. I tillegg satt jeg Bettyblikket i kelneren og han frøs fast.

Da vi dro der i fra la vi igjen 17 euro i tips. Stikk i strid med hva andre ville gjort. Jeg opplevde at vi gjorde de til skamme. Så hver gang jeg går forbi, for det gjør jeg hver gang, så går jeg med hevet hode. Det kostet meg noen euro, men jeg føler meg ikke fattigere, langt der i fra. Det bare kjennes som om jeg kan sette blikket på de som arbeider der, og si:»du skuer ikke hunden på hårene». Men de har sikkert glemt det for lenge siden, hva vet jeg om det, dessuten så driter jeg i det. Saken er hvordan jeg har det med det. Skulle latt være å kjøpe meg ut av en slik situasjon, men der er jeg ikke. En bloggers erkjennelse!

Ellers har denne dagen vært verd hele uken. Vi gikk en fjelltur fra Mogan og endte opp på en pitteliten restaurant i Veneguera, en liten landsby, med helt nydelige mennesker, som kysset meg på begge kinn. Vi ble invitert inn i en gjeng som har gått hit i flere år og hit skal jeg igjen. Tapasmat og masse drikke til slikk og ingenting. Jeg kunne betalt dobbelt, men fikk ikke lov til å legge igjen tips en gang, nesten. Vi busset tilbake. En nydelig værmessig dag også.

Jeg har besluttet meg for enn del ting i det siste. Og ingenting er som å ha tatt et valg. Selv om det skulle vise seg å være gal beslutning, så er et valg bedre enn ingen valg. Jeg skal opprette en blogg med kode og der skal jeg starte å skrive bok. Jeg har gjort et forsøk før på det, som ikke funket, men jeg må gi det en ny sjanse. Jeg må ha et sted å være mere personlig på, og det skal være der og det skal bli en bok. Jeg skal skrive rett fra levra og så skal jeg etterpå anonymisere. Det tror jeg er eneste måten å få til dette prosjektet på. Hvis noen av dere faste lesere vil ha tilgang til denne «sidebloggen», så gi beskjed!

Og jeg må gjøre det. Jeg kan ikke gå rundt i livet og drømme om å gjøre det mer og ha det ugjort. Jeg vet om at for mange som sier at de skulle ha gjort det de drømte om. Hvorfor gjør ikke folk det da? Noen sier at de ikke vet hva de vil, men de må jo ha visst det, siden de kan si at de skulle gjort det de drømte om. Alle har en indre stemme som sier hva de egentlig vil, vi bare lytter til den i forskjellig grad. Og så går no dagan da. Om det blir en ytre suksess, om boken selger etc er ikke en drivkraft. Jeg vil nå et mål, med å få det gjort.

Det betyr en ny strukturering av min hverdag. For jeg må få det til innenfor de rammene jeg har. Jeg prøvde å sjekke ut priser på kysthytte på Stokkøya sjøsenter og fikk en god pris for 14 dager, men 10 000 kroner ut av en familieøkonomi på plutselige innskudd, går ikke. Jeg kan ikke sitte som Anne B. Ragde antagelig gjør, pimpe rødvin og skrive til solnedganger og havbris. Jeg må arbeide i kjelleren vår, slik hun antagelig har gjort det i alle de år, for alle de bøker. Forøvrig kjøpte jeg Arsenikktårnet på flyplassen, men det går trått med lesingen i den boken. Jeg synes ikke den er så spennende. Men jeg har to andre bøker med meg, som jeg leser.

Gresshoppene lager sine lyder i et kjør. Jeg hører så vidt en summing i fra en annen terasse, fiskebåtene har tent sine lys ut på et stille atlanterhav og livet er rikt. Visste du at uttrykket «i ett kjør» kommer fra kyrrie eleison, som gjentaes ofte i kirker. Ikke fordi det har en lik betydning, men fordi det gjentaes ofte.

Kan dele at HOKUS POKUS FILLIOKUS, kommer fra hoc est corpus filioque, som betyr dette er legemet, sønnen. Så var det sagt!

Og jeg gjentar gjerne, god kveld!

Betty