Dette tror jeg på!

Jeg tror at verden blir et bedre sted, hvis vi forstår hvor heldige vi er som får gjeste her. At det å få være frisk ikke er en selvfølelighet, men et utrolig gode. Å være frisk er livets champagne.

Jeg tror på meg selv, på menneskets evne til å ta ansvar for seg selv. Jeg tror på vekst og endring, på noe guddommelig som er større enn meg selv. Jeg tror til og med på julenissen jeg.

Jeg fikk bekreftet brystkreft 18.05.06, siden da har livet aldri vært det samme. Kanksje bare bedre. Jeg nyter hvert øyeblikk som er bra. Hvis jeg har motbakker, så tenker jeg at disse kan jeg ta. Jeg vil være her og være mor til mine barn og nyte øyeblikkene, som kaffe på min tram, kjenne været, vinden, stormene. Solen som skinner og legge merke til formene, fargene, duftene. Alt det vakre som jeg ikke så, før jeg ble syk.

Da de bekreftet at det var ondartet, stoppet alt opp, ble kald som en fisk, helt rolig og jeg merket at livet mitt gikk på film i hodet, mens jeg prøvde å konsentere meg om å ringe min ektefelle.

”Jeg har kreft, Bernt”, sa jeg og ble stille. Jeg kjente en enorm varme i sekundene, et så inderlig lyst på å leve og ikke bli skremt av dette. ”Jeg kommer”, svarte han og ble stille. Jeg kunne ikke snakke mer, der jeg satt i en korridor med andre damer som ventet på mammografiundersøkelse. I dette sekundet forstod jeg hva som mentes med gode og onde dager.

Merkelig nok ble jeg den rasjonelle. Dette skal vi klare. Jeg fikk klar beskjed, vi fjerner hele brystet og behandlingen blir et helvete. Kulen var stor, og jeg ble fyllt av skam som ikke hadde oppdaget det. Jeg hadde vært så sliten og hadde egentlig følt det som om jeg døde langsomt, men ignorerte det.

Da jeg kom hjem skrev jeg:

Blir jeg også en engel?

I dag endret livet seg. Fra i dag blir det aldri som før. Jeg fikk diagnosen kreft. Jeg har alltid sagt at jeg skal skrive bok og det har alltid endt opp med side opp og ned om de voksnes svik og så har det dødd ut. I dag slo det meg at dette livet varer ikke evig. Vi er dødelige. Først kjente jeg en knusende ro, og jeg følte og føler meg sterk. Og jeg tenkte at dette er ikke verst for meg – om jeg skulle dø – men for de som er glad i meg. Herregud – jeg må da bli mer enn 41 år. Jeg har et rikt liv. Jeg har 3 barn og en utrolig mann. De trenger meg. Barna trenger en mor. Og jeg skal være sterk. I dag tenkte jeg at jeg skal lære meg VÅRSØG og takke for sommeren som jeg får.

I dag tok jeg et valg på operasjon 31. Mai i stedet for 24. Mai for å få oppleve å synge på en konsert på Samfundet, Bakklandet og Blæst. De siste konsertene med to bryst. Legen sa at det var helt greit.

I dag kjente jeg meg takknemlig og ansvarlig i livet mitt. I dag kjente jeg hva som betyr noe, mannen min og guttene. Jeg husker hver tanke jeg tenkte i dag.

I dag kom jeg nært livet mitt.

Ja, dette skrev jeg. Og kjenner nå, 1 og et halvt år etter operasjonen, på alt som kreften lærte meg. Jeg unner ingen å bli syke, men jeg unner alle å oppdage hva livet er verd – uten å måtte møte dette.

For i mitt møte med alvorlig sykdom, ble det nære, de små øyeblikkene, det nære det aller, aller viktigste. Jeg greier å se verdien i hver dag og dette er en gave jeg fikk med sykdommen. Jeg sloss som en kriger, igjennom cellegift og stråling. Ungene mine måtte se at mora deres ble hjelpesløs og trengte trøst. Vi har alle vokst på det.

Tårene som kom ble en bekreftelse på livet, ikke en nedtur, men en forsterkelse på det som betyr noe. Nedturen var det fysiske. Behandlingen var vond, men den gikk over.

Jeg begynte å rydde i mine egne rekker. Jeg tok tak i rattet i min egen buss og ba en del passasjerer om å gå av. Jeg trengte alle kreftene til meg selv. Så egoistisk har jeg aldri vært før, og det føltes så rett. Kreften ble en alvorlig vekker. Hva vil du bruke livet ditt på Betty, om du har et år igjen å leve. Jeg bestemte meg for å følge mine egne intuisjoner og lyster, og det er det beste jeg har gjort for meg.

I morgen er en ny dag og jeg har vært tilstede i denne dagen som gikk. Jeg lever inderlig hver eneste dag. Ingen av oss har papir på morgendagen, så ingen av oss bør utsette å lese den boken vi har lyst til å lese. Fortelle de menneskene vi er glad i at de betyr noe. Ei heller la være å undertrykke oss selv i relasjoner, men reise oss og si ifra hva vi vil, behov vi har. Ta ansvaret for våre egne liv.

Jeg ønsker meg inderlig å få bli gammel, men det er ikke lenger noen selvfølge. Kreften gjorde meg ydmyk og sterk.

Betty