Når livet biter deg i låret...

Har vært sammen med en av gullrekkene mine i dag, Oppkommet. Vi fikk oppgaver som jeg har motstand på og det blir alltid bra, for da må jeg glemme meg selv og klekke ut nytt. Vi laget karakteristikk av personer, laget nye figurer og samarbeidet om en story med sidekvinnen. Vår historie ble et møte mellom min figur, Rita Marie Halvorsen (73 år), som bodde i kollektiv og Kari som var 33 år, var gift, men hadde en elsker. Vår dialog foregikk i et solarium. Merker at jeg tenker videre på disse figurene og skulle likt å visst fortsettelsen. Det må være helt klart en fordel å høre stemmer, når du skriver bok. Det kan sikkert trenes opp, som alt annet i livet. For det å skape nye spennende personer og se veien de tar igjennom det som skrives, må være en fantastisk følelse.

Nå sitter vi og venter på Aun Yngve, min eldste stesønn. Har har vært borte i månedsvis.

Det har skjedd noe i en av mine venners liv, som har grepet meg. Min dypeste medfølelse, Marianne! Synes ikke at jeg skal blogge om det, før du gjør det, selv om du har blogget litt om det. Men jeg er her!

Livet er så inderlig her og nå, og det er ikke noe en kan utsette til seinere en gang. Livet er en på kanten for hard skole for mange.

Omtanke,

Betty