Opciones

|“Jeg vet hvorfor du blir skrukket når du blir gammel, mamma. Det er fordi huden vokser fortere enn kroppen”. Min yngste sønn prater seg ned fra fjellet, på en overskyet dag. Sandalene hans har sett sine beste dager, han prakkes med borrelåsen og bøyer seg hver 10. meter. Vi kjøper nye sandaler og spiser tapas på den “kule” plassen. Det nærmer seg slutten av uken. Jeg har sagt det før og sier det igjen, en uke er for lite, men nok når jeg ikke får bade.

Jeg har gått og gått i dag, livredd som jeg er for å legge på meg. Forventer ikke å ha gått ned denne uken, men er det bare 2 kilo opp, så er det bedre enn jeg har prestert noen gang.

Det er ingen plass å være for meg sjøl på, og jeg som har blitt hektet på boktanken og har egentlig bare lyst til å skrive. De som er forfattere kan ikke fortelle noe annet enn sin egen historie, egentlig. Og historien endrer seg med dagene som går. Fra jeg nevnte det sist på bloggen til nå, så har historien min endret seg mange ganger. Når jeg skal starte i fra, hva som er den røde tråen, når det skal gies ut etc. Av og til kommer tvilen inn, men jeg er flinkere til å stoppe tvilen. Jeg skal gjennomføre dette nå.

Jeg sitter i en bar med skuldrene bar, skriver og venter på servering. Bordet ved siden av fikk et yndet tema, tattoene mine og damene peker og rister på hode og ler. Folk kan faen meg være så småelig, livstrøtte og kjedelige at de prøver å lage meg til en vits. Bernt ber meg om å heve hode og det gjør jeg. De samme menneskene går i supermarkedet og klager på prisene. De vil ha de prisene som var for 10 år siden. De er misfornøyde med utvalget, med alt de ser foran seg og gud hvor glad jeg ikke endte opp med en slik missnøye inni meg. Takket være EU, så kan folka her også heve sin levestandard og få saklige lønninger.

I går var vi i Palmitos Park og jeg blir like satt ut av ørneshowet hver gang. Riktig nok har vi ørner i Norge, og riktig nok er dette ørner «i bur», men de har det godt og showet er helt fantastisk. Jeg griner under mine briller. Sikkert fordi de minner meg om å spenne en vinge selv. Min egen evne til å kjenne friheten og jeg synes det er mye som har løsnet inni meg i det siste. Jeg tenker ikke i fortid lenger og det er en seier. Jeg tenker i nåtiden og kanskje litt fremover.

Fortiden er ikke påtrengende lenger, den er ikke viktig lenger. Den bare er der uten å forstyrre meg. Den har dratt sin vei, på en måte, inni meg. Jeg har spent en vinge og jeg er mere fri. Det er herlig. Jeg har ikke behov for å snakke om den eller gjøre den til en sentral greie, når jeg tillater folk å bli kjent med meg.

Ingen følelser som river, sliter eller svir. Det betyr at all kraften min kan brukes til alt mulig annet, til å tøre og lykkes og nå mine mål. Og alt dette tenker jeg på når jeg ser ørnen fly i 200 km i timen over hodet mitt og stuper ned i arenaen der jeg sitter, med en øl i hånden, ruset, lykkelig og bergtatt. En ørn i bur, men det er vi mennesker også. Men hvor frie er vi innenfor de rammene vi har?

Når jeg sånn “nesten snubler” når jeg går, holder jeg på puppen min. Den er så fin. Jeg fikk tilsendt puppebildet i fra Oddleiv, som vi tok i Trondhjæm like før jeg dro hit. Knallbra! Det blir et action halvår i vente. Med mye eksponering og fokus på “life – but how to live it!”

Der kom et busslast med svensker, med tattooer på armer og bein. Plutselig er vi i overtall. Jeg trives. Jeg har spurt og de er ambulansepersonell på jobbtur til Gran Canaria.


Jeg må drikke øl og jeg må blogge off.

God kveld,

Betty