På Trøndersk Jord!

Vi stod opp halv 4 og vi kjørte 4 fly hjem. Alt gikk på skinner. Ingen forsinkelser noen sted. Hverdagen kom brått på, men det er like greit. Nå har jeg en halvtime før jeg skal til legen, så jeg blogger løs. PuppeKristin ringte og etterlyste en blogg om at jeg var landet, så: «Nå er vi på trøndersk jord». Jeg kjenner en del Kristin`er, så derfor er hun med puppene omtalt som puppekristin i min telefonbok. Hun er også en av kalenderpikene 2008 og skal tattoovere på en pupp hun også. Legge krone på verket snart.

Jeg har rukket en tur i morges, sangøvelser og en kontaktsamtale for en sønn på skolen. Jeg har nevnt før at han sliter med angst etter at jeg hadde kreft og han har en kjempebyge nå om dagene. I syden var han redd for å hudkreft. Vi smørte med faktor 40. Vi hadde glemt å smøre under armene en dag og da måtte vi låne solfaktor av noen på stranden. Ogh så var det fugleinfluensaen og sånn gikk nå dagene.

Det er tusen ting å ta fatt på i dag og jeg sitter og blogger. Blogging er veldig samlende for tankene. Bokprosjektet gjør meg vettaredd og det er angsten for å lykkes som sniker seg på. Og jeg liker dårlig å innrømme det, men tanken om hva de andre måtte mene, sniker seg innpå. Jeg er så dritalei av den tanken, for den forstyrrer kreative prosesser.

Andre bør få mene hva faen de vil og jeg bør gjøre hva faen jeg vil. Men hvis dere andre har det slik i forhold til ting dere vil gjøre i livet, så blir det ikke mange drømmer realisert heller. Noen drømmer er til for å æbare drømmes, men noen er verd å realisere. Det er bare så jævla skummelt.

Det er safere å blogge. Hva andre synes om det har jeg hatt noen runder på, men er fint ferdig med de. Jeg er mer personlig enn folk er etter 2 flasker rødvin, uten å angre. Jeg og familien min har tatt et valg på å være offentlige om hva kreften har gjort med oss, og om det «bare» er 50 personer vi er offentlig for, så er det et bidrag til at folk tør å være mere personlige sjøl.

Hvilken stor forskjell gjør det at du vet om jeg er i syden eller på trøndersk jord, om jeg har en sønn som sliter med angst eller ikke. Jeg er så lei av de hemmelige rommene, de lukkete samtalene, de innefektive møtene. Jeg har tro på å være personlig.

I dag skal jeg diskutere min tid fremover med legen. Jeg skal under kniven igjen 15.Juni og etter sommeren, er det slutt på puppeoperasjonene. Da er det bare mammografien som er den offentlige påminnelsen om kreften. Det er nifst og det skal bli deilig å slutte å ha hvite frakker å kle av seg på overkroppen til. I dag skal jeg stå for at jeg trenger tid til å bli helt ferdig med disse rundene, jeg skal bruke tid på å sørge for at angsten til mitt barn er under kontroll. Det er min viktigste oppgave.

Jeg hadde «bare» lagt på meg 1,2 kilo i syden og det er den minste vektøkningen jeg har hatt etter en ferie, noen sinne. Fantastisk. Kroppen har hatt godt av gåturene hver dag og nå ser jeg lyst på formøkningen.

Der var halvtimen gått.

Vi blogges,

Betty