Tankens Kraft

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet det før, men her kommer det igjen: Jeg er sannsynligvis livredd for å lykkes. Jo, mere jeg tenker bok og jo mere jeg prøver å rydde plass til det, jo travlere blir det. Tiden før påske er viet til min sønns angst bearbeiding. Vi klasket til og startet på Tomatis igjen og det fungerer tvert. Jeg steinsov i to timer der. Hjernen jobber med å bearbeide gamle opplevelser og kvitte seg med gammel dritt. Det funker.

På bloggen så vet jeg at noen leser og jeg har ingen problemer med å få det til å rulle her. Men her må jeg tenke meg om skikkelig før jeg poster fordi det er mitt liv, fullt og helt det jeg skriver om. Og det er mange som ikke skal nevnes her, fordi man har da et ytringsansvar. Jeg vet at folk som ikke liker personlige blogger, bare kan logge seg ut og jeg bryr meg ikke om hva de måtte mene.

En merkelig forpliktesle henger over bokskriving, mere alvor. Og har en satt seg et mål, så koster det arbeid. Jeg får bare skrive i vei fra min egen historie og kammuflere etterpå. Jeg vet at jeg kommer til å få lyst til å nevne organisasjoner jeg har jobbet med, prosjektfaser, mennesker som har trakket skikkelig på meg. Det kan jeg jo bare gjøre og så annonymisere etterpå. Det er nemelig en tiltrekkende tanke at jeg kan skrive med åpne sluser. Blog er litt stengsel, pga ansvaret.

Jeg må jo skrive om en person som har en hverdag som min, for jeg synes at denne fasen av livet er dritspennende. Alt kreften lærte meg er en viktig ingrediens og hvordan nettverket ser ut. For å komme igang, så tror jeg at en utvidet blog er en god start på boken. En mere dagbok form, innbakt med de skriveferdighetene jeg har tilegnet meg igjennom bloggen.

Jeg tenker så mye på dette at jeg har bestilt en time til psykologen igjen. For det handler om fremtiden min. Valg som må taes i forhold til arbeid, inntekt etc. Men jeg ser at jeg kan bidra med mye fra min verden til andre. Jeg har fått en henvendelse til på foredrag, for en svær greie. Så det er på tide at jeg sjøl skjønner og stoler på min egen kunnskap og kompetanse. Jeg har trodd at jeg ikke skulle ekponere dette, fordi jeg tillot et visst menneske å ha makt over meg i alt for mange år.

Det nærmer seg spillejobb i Bergen også. Det skal bli kult. I morgen er det øving med gullrekka og vi skal arbeide med en ny låt. I påsken skal jeg arbeide med gitaristen igjen og det blir knallbra.

Det er en heftig hverdag vi har. Mye lekser. En nabo jeg pratet med sa at leksene roet seg ned til hans 3 unger da de begynte på ungdomsskolen. Det sier vel litt.

Men alt i alt, så vokner jeg hver morgen og ser meg i speilet og smiler fordi jeg har to pupper og tenker: Hvor heldig jeg er! At livet har vært tøft i svingene og at mange utfordrende oppgaver er tilbakelagt, har gjort meg til den jeg er. Sterkere! Snart er denne toppturen også en sagablott, har bare igjen de siste metrene. La oss si dette var Mont Everest turen. Den kunne jeg gjerne vært foruten, har aldri drømt om den heller. Men når den først inntraff, så brettet jeg opp ermene og tok utfordringen. Kreften skulle bekjempes. Og så sitter jeg igjen med alt kreften lærte meg og alt det vakre i livet er tydelige!

God kveld,

Betty