Tøre Å Lykkes I Eget Liv 30

94,8, ikke et gram ned og ikke noe opp. Det er jeg spuperfornøyd med. Sist jeg var i Køben en helg, gikk jeg opp 3 kilo, så noe er satt i gang, noe skjer. Og etter en superintens, hardtarbeidende helg dro jeg likevel på trening i dag, fy faen det satt langt inne...labbet meg gjennom opplegget, og hadde en pinlig lav gjennomsnittspuls på intervallene, men sånn er det etter mye eksponering og sangtrening, samt at fysioterapaut-treneren vår til overvektsgruppen min, dro på ferie. En ting er helt sikkert: Dette opplegget greier jeg ikke aleine. Har brukt noen år på å komme hit, og må bruke et par år med intensiv trening for å se endringer. Jo mere jeg får til å stå i dette nye opplegget og ikke avvise meg selv og mine egne behov, jo mindre får jeg behov for å irritere meg over andre som får til dette med kropp og helse.



Det koster faktisk noe, alle betaler en pris.



Men likevel tror jeg at det er mye psykologi bak kilo som sitter som sement. Selv om inntak kontra bevegelse, hvor mye man rører seg kontra hvor mye man spiser, så er det noe trangt over denne realitets-sjekken her. Kroppen vil være så stor som den er. Egoet vil holde meg der jeg har kommet. Egoet kjenner den gamle adressen. Sorg forstyrrer opplegget. Er livredd for å få puls over 160 forda begynner jeg bare å hylskrike, det er helt sant. Jeg er simplethen livredd for det som skulle sprekke. Så i stedet for å kjenne på denne litenheten og ta i, så tar jeg kompanseringsbetty frem, den høylytte, morsomme, som tar mye plass og atter en gang, ikke fikk trent skikkelig hardt, fordi jeg tør faen ikke å vise frem eller jeg tør ikke å face det som måtte komme. Å ta frem dette er jo også å stå veldig aleine, ikke mange som eksponerer seg slik i omverdenen. Ikke mange som har fått mulighet til å se på egne begrensninger og muligheter på den psykologiske tredemøllen. Jeg har ganske så god selvinnsikt etterhvert og vet at når jeg er redd for å face min egen hjelpesløshet, redd for å se på 'det' som er, fordi da forandrer 'det' man ser på seg....og ganske så ofte når jeg har gjort det, har det bare oppstått en trygghet, en ro i meg...men du vet det er som haisommer, bare musikken kan gjøre en skremt. Men tror at det kommer noe skummelt....



Men jeg har da i det minste sluttet å dekke over med å ha et jævla apparat av unnskyldninger. Hvite uker, og en plan på maten og tidlig i seng i dag i vaffal. Skolen jeg går på i Køben er beinhard, men også der går det i riktig retning, det koster. Så tør jeg å skrive denne posten her og dette er jo et steg i riktig retning. SO WHEN I LOOK AT WHAT IS, WHAT IS CHANGES.



Ha en ny god uke, dere som følger meg :-), hope it`s something in it for you.

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 29

94,8 eller 94,6, avhengig av hvordan jeg står på vekten. Noe ned altså. Har heldigvis ikke vært så fokusert på vekt denne uken, har skøvet den godt under sengen og faktisk begynt å kjenne etter, hva en aktiv livsstil gir og tar. Før gikk jeg på vekten før jeg hadde pisset og etter jeg hadde pisset og det ble for snevert altså, rett og slett litt slitsomt og utpsykende. Greia er at jeg føler meg mye bedre, og det med å drikke et glass melk i ny og ne og spise en potet i blant også. Trener så masse at jeg må ha karbohydrater og dessuten føles det fjollete å bare spise kylling, egg og laks på dagen og en kotelett til kvelds. Det stemmer ikke liksom. Prøver nå å finne Betty sin vei til Rom. Kjenne etter hva jeg trenger for å ha livskvalitet. Nå har bilen gått heden, så jeg får syklet til trening og. Vi er heldige som kan bytte ut det ene transportmiddelet med det andre, og dette gir jo større uttelling også.



Det er veien til frihet jeg snakker om. Disse kiloene har jeg trengt for å klare å kjempe meg gjennom kreften og sorgen. Jeg trenger de ikke mere no. Men jeg greier ikke å slutte å sloss. Jeg er redd for å slippe garden og sverdet og slappe av. Redd for at det skal skje noe, når jeg gir slipp. Som å stå med en fot på hver side av en sprekk og eneste jeg kan gjøre er å hoppe utfor. Jeg tviholder på en gammel identitet - krigeren, lite åpent, lukket og klamt. Min eksistens må forklares og rettferdiggjøres og dette er et påtrengende gammelt prosjekt, som jeg må tøre å gi slipp på. Det er ikke sant at jeg er liten og forlatt lenger. Jeg er voksen og klarer meg godt. Enn å få denne krigeren til å forstå dette.



Denne store tunge rustningen som prøver å gjøre seg mektig og forsterke seg enda mer, tåler ikke sårbarhet. Men jeg har begynt å tøre å slippe tak i prosjektet, tøre å svikte den gamle identiteten (for det føles som svik å gi slipp). Jeg må tåle å se at kreftene har vært meningsløst brukt, tåle å se at denne rustningen er bare kaving med gamle følelser. Det er ihvertfall ikke nødvendig for å greie livet her og nå. Jeg har en ny adresse nå: trygghet og ro.



Ta plass på livets scene uten rustning.



Ha en fantastisk uke !!!!

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 28

Tallet er 95,2 - akkurat det samme som forrige uke. Lurer på hvordan jeg greier å stå i veien for meg selv. Drakk vin fredag og lørdag og 2 glass på søndag. Det er fremdeles innenfor det WHO anbefaler per uke, men det er kanskje for mye for å gå ned i vekt. På en annen side, vin skal jeg drikke hele livet. Er det noe annet jeg kan gi slipp på ??



Treningen funker som bare det, mere motivert enn for noen uker siden. Synes kanskje det er litt mye, får ikke jobbet alt jeg skulle, men det er vel bare å gi slipp på det og. Trening må det være plass til i livet og de timene jeg bruker på det, har jeg før jobbet i, og da jobber man for mye, sies det.



Har vært rundt 90 kilo i 5 år nå, 20 kilo kom på etter kreften. Satt meg ned og kunne ikke trene, pga et kne, lave hvite blodlegemer, gjorde slik at det gjorde jævli vondt og kunne ikke operere når jeg gikk på cellegift. Fikk kneet operert etterpå og nå er det godt som GULL; og det bærer 20 kilo mere enn ønsket ennå.



Etter at Ragnhild døde, kom det på 10 kilo til. Tror det ble tøft å være Betty en stund. Følte meg bare helt utbrukt og så var det ingenting i musikkbransjen som gikk min vei (av de utadtingene), slaktet i Bergen og lite folk på konsertene. Hardt å holde hode høyt og prøve å få til lønn til musikere, blabla.



Klarer fint å bære 90 kilo, men alt over det er for tungt i forhold til det jeg ønsker å gjøre. Gå på toppturer, klatre på bre, rulle i kajakk, stå på scene etc. Jeg er ikke klar for å sitte i en stol og være svær, selv om jeg er fryktelig god på å bære det og eier ikke komplekser i det hele tatt.



Rådet jeg fikk av Toggo i forrige uke, gikk rett hjem. Omfavne sitt eget mørke. Nå har jeg bestilt bøker og meldt meg på det kurset. Jeg trenger støtte for å få til dette. Jeg har gått på all verdens personlighetsutviklingskurs og til psykolog i 30 år nå. Og slanket meg i det vide og det brede. Det er noe jeg ikke helt greier å eie. Og det som jeg ikke eier, eier meg.



Dette var dagens første oppgave for å tøre å lykkes.



Mvh,

Betty

Tøre Å Lykkes I Eget Liv 27

Jeg har skrevet 26 slike poster før, alle ligger på http://betty42.blogspot.com/, de er dritpersonlige og passer å lese hvis du arbeider med deg selv. Hvis ikke - no point. De ligger samlet til høyre i bloggen min.



Vel, i julen ble jeg tresifret tall på vekten. 100 kilo. Jeg fikk sjokk. Tror nok at jeg har kost meg vel mye, og særlig etter kreften. Jeg har sagt at vi lever jo bare en gang og nå må vi kose oss og blabla. En forsiktigere utgave av: "Ingen skal nekte meg å gå inn i den bakgaten og bli banket opp, en gang til". Jeg bøffer meg selv rett og slett.



Å være en kvinne nærmere 50 år og å være overvektig, er ikke forenerlig med mine ønsker og behov. Jeg vil være en flott, sensuell og klok 50 åring og da må jeg greie å ta vare på meg selv. Jeg elsker toppturer, svømming, breklatring, synge på scene, alt dette og mere til, vil jeg gjerne fortsette å gjøre.Det går ikke med 30 kilo for mye. Det er for tungt å bære.



Jeg vet at jeg kan bære overvekt godt, jeg er fatisk veldig god på det. Jeg er god på å være fornøyd med meg selv, men jeg skjønner at det ikke er helsemessig lurt å være for stor. Jeg vil leve. Jeg er damen som ser en slank person i speilet, selv med 20 kilo for mye. Men når vektnålen går over 90 får jeg trøbbel.



I Januar greide jeg å gå ned til 95 kilo. Så har det lugget der i hele februar, fordi jeg lurer meg selv, fordi jeg tar inn mere kalorier enn jeg forbrenner. Det er så enkelt regnestykke, at det nesten er pinlig.



Jeg trener annen hver dag i en gruppe for overvektige folk, har god drahjelp i denne gruppen. De dagene jeg ikke trener beveger jeg meg en god time.



...men det er samme temaet som går igjen for meg. Jeg tør ikke helt å lykkes. Når ting går bra, så bremser jeg opp meg selv. "Å LYKKES", truer et gammelt image jeg har hatt, av meg selv. Det er ego`et mitt som hyler at det vil fores.



Men nå skal jeg faen meg greie å pulverisere dette ego`et og skrive EN NOTE hver søndag, så skal jeg legge ut vekten min hver mandag morgen på FB. Kanskje noen er med å heie på meg, jeg trenger det så inderlig - å lykkes.



Mvh,

Betty