Tøre Å Lykkes I Eget Liv 30

94,8, ikke et gram ned og ikke noe opp. Det er jeg spuperfornøyd med. Sist jeg var i Køben en helg, gikk jeg opp 3 kilo, så noe er satt i gang, noe skjer. Og etter en superintens, hardtarbeidende helg dro jeg likevel på trening i dag, fy faen det satt langt inne...labbet meg gjennom opplegget, og hadde en pinlig lav gjennomsnittspuls på intervallene, men sånn er det etter mye eksponering og sangtrening, samt at fysioterapaut-treneren vår til overvektsgruppen min, dro på ferie. En ting er helt sikkert: Dette opplegget greier jeg ikke aleine. Har brukt noen år på å komme hit, og må bruke et par år med intensiv trening for å se endringer. Jo mere jeg får til å stå i dette nye opplegget og ikke avvise meg selv og mine egne behov, jo mindre får jeg behov for å irritere meg over andre som får til dette med kropp og helse.



Det koster faktisk noe, alle betaler en pris.



Men likevel tror jeg at det er mye psykologi bak kilo som sitter som sement. Selv om inntak kontra bevegelse, hvor mye man rører seg kontra hvor mye man spiser, så er det noe trangt over denne realitets-sjekken her. Kroppen vil være så stor som den er. Egoet vil holde meg der jeg har kommet. Egoet kjenner den gamle adressen. Sorg forstyrrer opplegget. Er livredd for å få puls over 160 forda begynner jeg bare å hylskrike, det er helt sant. Jeg er simplethen livredd for det som skulle sprekke. Så i stedet for å kjenne på denne litenheten og ta i, så tar jeg kompanseringsbetty frem, den høylytte, morsomme, som tar mye plass og atter en gang, ikke fikk trent skikkelig hardt, fordi jeg tør faen ikke å vise frem eller jeg tør ikke å face det som måtte komme. Å ta frem dette er jo også å stå veldig aleine, ikke mange som eksponerer seg slik i omverdenen. Ikke mange som har fått mulighet til å se på egne begrensninger og muligheter på den psykologiske tredemøllen. Jeg har ganske så god selvinnsikt etterhvert og vet at når jeg er redd for å face min egen hjelpesløshet, redd for å se på 'det' som er, fordi da forandrer 'det' man ser på seg....og ganske så ofte når jeg har gjort det, har det bare oppstått en trygghet, en ro i meg...men du vet det er som haisommer, bare musikken kan gjøre en skremt. Men tror at det kommer noe skummelt....



Men jeg har da i det minste sluttet å dekke over med å ha et jævla apparat av unnskyldninger. Hvite uker, og en plan på maten og tidlig i seng i dag i vaffal. Skolen jeg går på i Køben er beinhard, men også der går det i riktig retning, det koster. Så tør jeg å skrive denne posten her og dette er jo et steg i riktig retning. SO WHEN I LOOK AT WHAT IS, WHAT IS CHANGES.



Ha en ny god uke, dere som følger meg :-), hope it`s something in it for you.