Tøre Å Lykkes I Eget Liv 29

94,8 eller 94,6, avhengig av hvordan jeg står på vekten. Noe ned altså. Har heldigvis ikke vært så fokusert på vekt denne uken, har skøvet den godt under sengen og faktisk begynt å kjenne etter, hva en aktiv livsstil gir og tar. Før gikk jeg på vekten før jeg hadde pisset og etter jeg hadde pisset og det ble for snevert altså, rett og slett litt slitsomt og utpsykende. Greia er at jeg føler meg mye bedre, og det med å drikke et glass melk i ny og ne og spise en potet i blant også. Trener så masse at jeg må ha karbohydrater og dessuten føles det fjollete å bare spise kylling, egg og laks på dagen og en kotelett til kvelds. Det stemmer ikke liksom. Prøver nå å finne Betty sin vei til Rom. Kjenne etter hva jeg trenger for å ha livskvalitet. Nå har bilen gått heden, så jeg får syklet til trening og. Vi er heldige som kan bytte ut det ene transportmiddelet med det andre, og dette gir jo større uttelling også.



Det er veien til frihet jeg snakker om. Disse kiloene har jeg trengt for å klare å kjempe meg gjennom kreften og sorgen. Jeg trenger de ikke mere no. Men jeg greier ikke å slutte å sloss. Jeg er redd for å slippe garden og sverdet og slappe av. Redd for at det skal skje noe, når jeg gir slipp. Som å stå med en fot på hver side av en sprekk og eneste jeg kan gjøre er å hoppe utfor. Jeg tviholder på en gammel identitet - krigeren, lite åpent, lukket og klamt. Min eksistens må forklares og rettferdiggjøres og dette er et påtrengende gammelt prosjekt, som jeg må tøre å gi slipp på. Det er ikke sant at jeg er liten og forlatt lenger. Jeg er voksen og klarer meg godt. Enn å få denne krigeren til å forstå dette.



Denne store tunge rustningen som prøver å gjøre seg mektig og forsterke seg enda mer, tåler ikke sårbarhet. Men jeg har begynt å tøre å slippe tak i prosjektet, tøre å svikte den gamle identiteten (for det føles som svik å gi slipp). Jeg må tåle å se at kreftene har vært meningsløst brukt, tåle å se at denne rustningen er bare kaving med gamle følelser. Det er ihvertfall ikke nødvendig for å greie livet her og nå. Jeg har en ny adresse nå: trygghet og ro.



Ta plass på livets scene uten rustning.



Ha en fantastisk uke !!!!