onsdag 19. april 2006

Emosjonell Inkontinens

Jeg hentet overskriften fra en kommentar på forrige innlegg. Herlig. Det er akkurat det jeg lider av, og med tanke på det jeg tenkte å lufte, passet det veldig bra. For øvrig ble brødet bra og hele huset er spadd fram. Jeg har ting på gang i 3 rom nå, i tillegg til vanlig bretting av tøy og middag og slikt. Det er gøy. Jeg skal kjøre på søppelfylling i morgen, etter at jeg har vært på bedriftssvømming og hatt møte med sjefen min.

Per Kristan er en lykkelig ung mann, John Arvid gjør lekser uten å presses. Han fikk bake brownies i dag. Ruben var en lykkelig gutt i påsken, så starter skolen og han blir stresset og sur. Hva er dette for noe? Jeg har skrevet melding til læreren i kveld, som for øvrig er en dyktig dame. Direkte og åpen og det liker jeg veldig godt. Ruben sa at han hadde vært urolig i gymmen i dag og da hadde læreren sagt at hun kanskje måtte dra inn blåkortet. Dette likte ikke Ruben. Og jeg må stive av for å ikke si noe negativt om hele blåkort systemet til han. Blåkortet får meg til å se rødt.

Jeg ser hver morgen i avisen om noen har svart på innlegget mitt, men nei. Det var kanskje en dum dag å få det i avisen på, mandag i påskeuken. Men jeg har fått telefon fra oppvekstkomiteen og mange private mail. Så jeg vet at jeg er ikke aleine. For øvrig har jeg fått spørsål om hvorfor jeg ikke skrev at alle guttene mine har blåkort. Det sier seg selv, hvorfor. Ok, nå har jeg skrevet det.

Jeg har tenkt igjennom hardcore kvelden i Vålådalen. Noen sier at jeg tenker for mye på saker og ting, men da faller det på plass og jeg synes at det gir mening da. Det er som å komme over en hindring og gir større pusterom etterpå. Jeg fikk tilbakemelding på at jeg hadde vært aggresiv på en gatefest for noen år siden, og at en av gutta da hadde blitt redd. Vi var akkurat de samme som satt den natten også. Jeg har grublet på ordet aggresiv, fordi det er noe negativt ladet med det. Sint er en helt uskyldig greie i forhold. Det jeg har kjent etter på og husker er at jeg følte meg presset og invadert. Jeg husker at jeg spurte om vi kunne la være å snakke om meg.

Vi satt på den gatefesten og drakk masse alkohol. Kombinasjonen mellom å snakke om private ting og alkohol fungerer dårlig for meg. Det suger det. Vi startet med å snakke om religion og før i tiden kunne det trigge noe veldig. Det gjør det ikke lenger, merkelig nok. Jeg trenger ikke belemre noen med min tro og ingen trenger å overbevise meg om noe annet enn det jeg er overbevist om. Hver vår greie.

Jeg husker at jeg følte meg litt fastklemt. Jeg lot meg invadere. Det er nemlig en merkelig greie at enkelte menn skal snakke om ”mine ting” når vi har drukket. Jeg kjente ikke noe sug etter å dele den gangen. I Vålådalen var det annerledes, fordi der følte jeg at jeg valgte det selv, selv om vi hadde drukket. Det var lenge siden vi hadde pratet og det hadde skjedd mye i mitt liv. Da var det deilig med litt plass. Jeg merker fort forskjellen på om praten er mitt ønske eller en sånn oppramsing av gamle tinger.

Jeg har tross alt snakket med voksne myndige menn i en hel tidsalder. Helt edru, en gang i uken i 20 år. Så mitt behov for å lufte mine ”jobbetinger” i fylla er ikke av all verden. Jeg husker hvordan vi satt, hvem som satt til venstre og hvem som satt til høyre. Jeg husker at jeg opplevde det ubehagelig. Jeg sa ingenting om den følelsen, så jeg kan ikke belemre dem det. Jeg kjente samme følelsen som da han pornokongen i Bergen (har jeg fortalt om ham? – han er død nå forresten) var i nærheten, lammet. Egentlig startet det å prate med trygge fagfolk på Utekontakten i Bergen. Da er vi opp i 25 år. Men de første årene var mer sporadisk. Jeg har også vært på 9 personlighets utviklingskurs og blitt grillet, kjørt, most og bygd opp igjen. Der var lederne to menn. Der var hovedparolen: Hvis 10 personer sier at du er en hest er det bare å spise havren.

Det var litt deilig å finne ut at det var den pressa følelsen som tente meg og eventuelt gjorde meg aggresiv. Da var det en grunn og grunnen fant jeg. Da er det mulig å gjøre noe med det. Neste gang skal jeg prøve å peile inn på deres liv i stedet for at mitt er så sinnsykt tilgjengelig tema. Jeg har tross alt jobbet som veileder for ansatte med sosialfaglig bakgrunn i flere år. Jeg har også i flere år jobbet med helgeseminarer med mennesker som ønsker endring og vekst. Det er rart om ikke jeg skulle kunne bruke det litt mer privat også.

Det er en underlig greie at i noen miljøer, så har jeg opplevelsen av å være et ”litt sånn tilfelle”. Et resultat av en vanskelig oppvekst, som har karet seg til en utdannelse, etter at jeg fikk hjelp på Selbu og traff en mann med fast høy inntekt. ”Heldig var hun”, liksom. I et annet miljø er jeg Betty som har sitt eget band, som har spilt med Prepple Houmb og Øystein Hegge. Bergenser som buldrer seg frem. Lager egne låter og står på. I Jan Eggum sitt leksikon stod det: En av landets få kvinnelige band ledere. I et tredje miljø er jeg Betty som leies inn pga lederegenskaper, som har kunnskap og klokskap i forhold til særlige tema. Som har engasjement, drive og kan håndtere flere baller i luften. Bettyen som har erfart og vist at det er mulig å endre. Og det hele er jeg som gjør. Hva er det jeg gjør, som gjør det så forskjellig?

Jeg er gift med en kunnskapsrik mann, det skal sies. Det betyr ikke at jeg ikke vet. Noen ganger kan det virke som om folk tenker at Bernt har plukket opp en som trengte ham. Vi har ganske så likeverdig relasjon. I år fyller han 50 år. Jeg holder på å skrive tale til han. Den skal jeg legge ut på bloggen når det hele skjer. I alle fall så kan jeg trygge de som har denne versjonen av oss , at Bernt synes jeg er den klokeste han har møtt i sitt liv. Så det så.

Det var kveldens ord. Jeg skrev det på 15 minutter. Jeg rekker ikke å angre. Men det er ikke noe vits i angre på noe jeg har gjort, så det gjør jeg ikke. Jeg angrer heller på alt jeg ikke har gjort, men det er det heller ikke vits i å gjøre, siden jeg kan gjøre det siden.

God kveld, Betty


PS. Det å spille i band er uansett den største og viktigste erfaringen jeg har gjort i livet mitt. Samarbeid med dyktige og kompetente musikere, moro, turne, plate, eksponere, slippe andre til, skape, svette, dele, gi og få. DS.

1 kommentar:

Ingunn sa...

Ikke gå i den fella da! Jeg har møtt deg i en fase i livet der du ihvertfall ikke er noen andrefiolin! Du har ditt eget, som du ramser opp sjøl - ingen grunn til å føle seg underlegen- hva har ikke du fått til? Jeg er vant til intelligente menn, men jeg er IKKE vant til så kreative og aktive damer som deg! Så det så!)og som samtidig tør å vise sårbarhet)
Ingunn - som våkna til andakten 05.40.