torsdag 27. april 2006

Hodet Over Vannet

I dag har jeg vært på to svømminger og stort nærmere Røros Rehabiliteringsopplegget kan jeg ikke komme. Når jeg i tillegg får fanpost fra Eli, og tilrop fra Ingunn i bloggen. Ja, da går det framover folkens.

Til frokosten i dag ville guttene ha høytlesing fra de nye bøkene de fikk i går. Per Kristian var først ut og leste fra Kurt koker Hodet av Erlend Loe, og takk Erlend for at du har skrevet så gode barnebøker at min sønn har erobret lesegleden. Det er en fryd for øret og et løft for en gutt som ikke fant ut hva han ville lese. For det er jo ikke sånn at Harry Potter passer til alle, ei heller fotball, men det er en annen sak.

Ruben følgte tett opp med å lese to sider fra ”TaeKwonDo er tøffest” av Lise Blomquist. Han leser stillere, men gjennomfører det hele. John Arvid fikk boken Muffe 2 av Arne Garvang. Handler om en tenåring med skråblikk på verden og han har en spesiell humor. Tenkte kanskje at den ville fenge. John Arvid vil helst lese faktabøker og liker ikke å lese høyt. Han vil heller skrive bok sier han. Han hadde skrevet noe selv, som Bernt leste opp og han lovet å lese fra boken i morgen.

Bøkene kjøpte jeg som en oppmersomhet, fordi de alle fikk blåkort.

Jeg deler med dere det John Arvid skrev:

Knut og Trond

Knut (11 år) starter på en ny skole som han ikke er fornøyd med. Han liker ikke rektoren med det voldsomme gliset. Han klarer ikke å være venn med en eneste en i klassen, og han synes at læreren er altfor streng. Men en dag får han en ny nabo og venn som heter Trond. Men mystiske ting skjer i friminuttene på skolen. Derfor har Knut og Trond lyst til å finne ut hva som skjer.

XXX

Jeg hadde pang start, med vanngym kl: 08:30. Jeg og en meget svømmedyktig dame prater om livet og all dets betydning. Hun har vært sykemeldt i 2 år, så det er faktisk mulig å trenge lang tid. Jeg sa til henne i dag at det gikk an å se på kroppen hennes at hun har vært en svømmer, og derfor ville hun sikkert komme fort i form. Hun sa til meg at det gikk an å se på meg at jeg ville komme fort i form også, hun følgte opp med å si at det så hun på viljen min. Ja, ja. Men jeg er ingen slappfisk, selv om jeg er stor så er det muskler i meg og jeg er fast i fisken. Det skal jeg ha. Dette med dusjingen var veldig greit i dag. Jeg tror ikke det er en kjeft som legger merke til at jeg har en limpåpupp og en ordentlig. Riktignok går jeg inn på do for å kle på meg oventil, fordi garderoben er propp full av småjenter og jeg har motstand på deres reaksjoner eller jeg orker ikke stå i det, eller noe sånt.

Jeg gikk bort til Pirsenteret der min stesønn jobber, for å finne hans firma og overraske. Uten mobil, så må man finne litt ut på egen hånd. Jeg gikk feil til flere steder, men med step måleren, så gjør jo det ingenting. Til slutt gikk jeg til Eniro hvor Benedicte jobber. Jeg fikk låne hennes mobil og Stein møtte meg nede i gangen. Jeg ble med opp og presanterte meg som den gode stemoren. Det var en ung gjeng som satt der. De hadde hatt lønningspils og feiret kunde nummer ett eller annet tall. De hadde raftet på fjorden og spist ute. En litt sånn dagen derpå stemning. Men en kan trygt si at dette er et firma med ståkukmentalitet, for øvrig bare menn ansatt foreløpig, men det er en annen sak, igjen.
De skal ansette mange ennå og ekspanderer fremover.

Jeg dro på svømming nummer to kl: 11:00 og da i lag med de erfarne brystkreftopererte. Det var moro det. SÅ greit å få slappe av i en slik gjeng. Fysio dama var like på høgget og det oser energi av hele opplegget. Ganske hard trening også. De 3 siste treningene har jeg ikke sett på klokken halvveis. Det skal være slik at jeg skal kose meg i form. Med hodet over vannet på to økter, så er jeg fornøyd med innsatsen min i dag. Og ingenting er som å være fornøyd med seg selv.

Jeg har taket på ”given” denne gangen. Jeg snakket med noen damer i dag. En som sa at alle hun hadde snakket med som gikk på hormontabelettene, som jeg går på, hadde lagt på seg. Jeg sa det med veldig store bokstaver, at jeg skal holde fast, jeg skal ned i vekt NU. Berit har anbefalt en ”kur” på kommentar siden, den ligner på Røros-oppskriften. Rødvinen hver dag tror jeg at jeg må la være. For å gå ned. En ting er å gå ned i vekt med en i utgangspunktet frisk kropp. Men jeg starter etter knallhard behandling og det slipper ikke så lett da.

Jeg kunne ønske at jeg hadde helse til å drikke rødvin hver dag, røyke og snuse, men det har jeg ikke. Rus er enkelt og greit godt. Men så er det mye i mitt liv jeg definerer som rus og jeg vil ha tilbake rusopplevelsene som toppturer gir, som å mestre på isen, som å synge med bandet, drikke rødvin i helgene, men selvsagt på en glede. Problemer løser vi på andre tidspunkt. Som Knut Reinås skriver i sin bok Beruselsens porter: ”Det er grunn til å tro at folks behov for rus er blitt undertrykt og fortiet i vår kultur, at det er blitt oppfattet som noe man helst ikke snakker for høyt om, på linje med seksualdriften. All rus blir bekjempet. Og alle alkoholbrukere føler seg ”skyldige”.

Jeg sa en gang at jeg skal drikke rødvin hver fredag resten av mitt liv. Men jeg får stå over til jeg har nådd mitt nødvendige mål. Og det er veldig greit å vite at en har denne kontrollen. Når jeg blir 60 skal jeg drikke et glass rødvin hver dag og når jeg er 70 år skal jeg begynne å snuse igjen eller røyke. Jeg har ikke bestemt meg helt, men det blir bare en av delene. Mulig jeg flytter hele greien 5 år oppover, men max 5 år, for livet skal bare ikke være en uendelig reise med nøktre dager. Jeg får livskvalitet av å ha goder også.

Jeg har spurt ungene om de har sett noen fulle noen gang. John Arvid og Per Kristian har sett noen russer. Samt en vi kjenner. Hun var i selskap her da jeg var 41 år. Hun stod i gangen og snakket veldig høyt og ravet, John Arvid kom ned. Det likte han ikke, men det gjorde ikke vi heller. Det var ubehagelig det. Men fredagene i vårt hus, med pizza, vin til de voksne og brus til guttene er balsam for sjelen. Når Aun og Stein (våre store sønner 27 år og 29 år i år) er her, drikker de vin i lag med oss. Vi kan ikke og skal ikke skjule en kultur, men lære våre barn en opplagt begrensning av det meste.

Jeg må bare ta med et fantastisk sitat fra boken til Knut:

”Med ett er det som
verden står stille noen
sekunder. Alle betrakter
at støtet jeg setter,
treffer nøyaktig der det
er best. Så kommer
det utløsende øyeblikk.
Jeg kjenner at varmen
Stiger i kroppen min.
Jeg må løpe, jeg må skrike,
Jeg må vise mine tilskuere
At jeg har klart det.
I tåkehavet ser jeg at
Personer løper meg i møte…
Skuddet var perfekt.
Rusen er total. Min rus.
Vi leder 1-0”.
Jan Åge Fjørtoft, fotballspiller.

Jeg har hatt mange spennende samtaler med Knut om RUS.

I morgen kommer Stein hit med sin kjæreste for første gang. Vi gleder oss veldig. Per Kristian kunne dra i pirbadet med noen i klassen, men han ville ikke siden Stein kom hit. Det var han veldig bestemt på.

Jeg dro hjem etter svømming 2 for å hente en mobil. Jeg stakk innom butikken og kjøpte røde tulipaner (snart slutt på sesongen) til fysio dama. Jeg hadde en ½ times telefonmøte med psykriater i Oslo. Den beste i landet. Nå er kun det beste godt nok om dagene. Han var veldig fornøyd med meg i dag. Det var godt med bekreftelser på det jeg har på gang og har fått til.

Han mener at en ting er å ha kontakt med seg selv og sin egen historie fra barndommen. Men det er viktig at det ikke har styringen. Og det har ikke styringen når det blir ferdig arbeidet. Når egne behov blir tatt på alvor og en ikke lenger ”pleaser” andre. Når en jobber med den indre kritikeren, som er en innlært greie fra barndommen, og ikke lenger tviholder på den dårlige selvoppfattelsen, når en gir slipp (som å miste en gammel venn), så er det som å skifte ganglag. Han har vanvittige gode og funksjonelle bilder på sakens kjerne.

Eli skrev i dag: "Ta med deg det beste i fra barndommen og det som ikke er bra får du godta - plassere det - og lås det ned i små skuffer som du setter hengelås på - kast nøklene". Det er vel kanskje det stikk motsatte av hva jeg har gjort de siste 20 siste årene, og strider i mot det jeg har lært. Jeg tror at de menneskene som har gjort det ”harskner” til og bærer videre med seg en skam, som igjen forplanter seg videre i generasjoner. Når en gjenkjenner en følelse, en lukt, en stemning og det minner om noe gammelt, så er det synd om de ikke kan forstå hvor denne følelsen egentlig kommer i fra og intellektuellt legge det på ”den hyllen” for den typen opplevelser. Hvis det er innelåst og nøklene da er kastet, så kan du aldri finne ut hva som skjer med deg selv. Det skaper frustrasjon og psykiske plager. Når en prøver å bekjempe/flykte fra den ubehagelige følelsen, vil ubehaget bare forsterke seg. Tro mine ord. Jeg prøvde å stenge det inne og dope det ned i min ungdom. Dope vekk ubehaget det innelåste førte med seg. Da jeg fikk tatt fram det som ikke var bra fra barndommen, for å bearbeide det, (i rehabilitering midt på 80 tallet)trengte jeg ikke lenger å dope det ned/springe i fra det, for det gjorde ikke så vondt lenger. Det var ikke lenger en stikkende smerte. Det var ikke dagens smerte, men tilhørte en gammel tid, måtte ut for så å gå videre. Kanksje jeg en dag skal ta doktorgrad i hvordan takle det som ikke var bra i barndommen.Men det viktige er at det er den voksne delen i deg som styrer historien.

For skal livet leves her og nå, så må en ha tatt arbeidet med ”det gamle”. Hvis en vil være ærlig med seg selv og egne omgivelser, så er bevisstheten på hva en overfører til andre det viktigste elementet. Mine barn skal ikke pga ubevissthet bli proppet fullt av ”ikke bra nok” taper, og det hadde de blitt hvis jeg ikke hadde tatt tapene mine på alvor.

Men dette er litt viderkommende. Vi er, både Bernt og jeg drillet igjennom mange personlighetsutviklings kurs, samlivskurs og så har jeg arbeidet med mennesker som ”bærer på historier” i mange år. Det finnes mange veier til rom, mange måter å oppnå godt liv på, men det finnes bare 4 basis følelser og vi har de mer eller mindre undertrygt i oss alle.

Sinne – sorg – redsel – glede.

Han syntes at bok ideen og måten jeg ville starte den på var genial, og da var denne dagen bare en av de beste.

Bernt og jeg var på skolen og så Ruben sitt trinn opptre. De var alle utkledd som troll. Før syntes jeg det var strålende bare fordi han opptrådde. Nå syntes jeg at det var et kvalitativt løft, ja, nesten magiske øyeblikk i stykket. Det var virkelig bra. Jeg ble så grepet at denne ”Tellefsen-gråten” kom tilbake og da de sang Sør-Afrikas nasjonalsang Nkosi Sikelel’ iAfrika (Gud velsigne Afrika), da var jeg fortapt og lykkelig for at vi var der. Ruben gjorde en god figur.

Etterpå var det slitsomt. Det er alle spørsmålene, sjø. Jeg ble invitert av Belinda ut for å spise og kino i morgen. Men det må jeg bare glemme. Men særdeles hyggelig forslag og det skal jeg huske ta med meg til bedre dager. Nå er det bare beinhard fokus på bedre helse.

Bildet er etter dagens forestilling.

Jeg har gått 4944 steps til nå, jeg...tok 3 runder på stuen og ned i fryseren med 2 brød, nå er det 5017 steps i dag. Dette utgjør 3.01 km og forbrenning av 278 kcalorier. Ja, også to timer med hodet over vannet da.

God kveld, Betty

1 kommentar:

Ingunn sa...

Fint du har funnet Beathe og vanngymmen, men ikke overdriv - ikke ha det så travelt da, vennen. Jeg ser du er i en veldig god og kreativ fase nå og unner deg det veldig. Syns du er så god i deg selv,Betty - at det å ha så kjempefokus på vekt/ gå ned bekymrer meg litt. Du sier selv du blir sliten og ikke klarer å være med på alt du har lyst til -det tar tid å bli frisk!
Kanskje du hadde klart å være med på den middagen i går, hvis fokuset hadde vært litt mindre på kal.forbrenning/trening? Men ditt valg selvsagt. Forresten,jeg trekker det siste tilbake, det var jo fullt program med forestilling på skolen også. Artig med bilde av trollet Ruben :-)
Sinne - sorg - frykt - glede, ja. Basisen. Men et utslag som jeg kjenner meg igjen i som har sitt utspring blant annet i frykt er FLINK. Tør du å ha lommer, nå Betty, der du ikke trenger å være så flink? Jeg er glad for deg, det er ikke det, men jeg tenker litt på seigmannseansen vår av g til ja.
Kjærlig hilsen fra Ingunn tidlig fredag morgen