En jobb å gjøre!

Jeg har en jobb å gjøre. Det er å komme i form. Det skylder jeg familien min, og ikke minst meg selv. Koste hva det koster. Det betyr søvn, rett mat og til rette tider, trim, alkohol bare ved milepeler, trim, fokus, fravær av folk som suger, gå i trapper, meditere, hvile.

Dette tenkte jeg på trimmen i ettermiddag nede på Piren. For første gang var jeg på brystkreftoperertes gymtime og det var riktig artig. Jeg fikk den samme gråt-følelsen som jeg fikk da jeg var på konsert med Arve Tellefsen på Stolav like før jul (Betty 42: Kveld, 21.12.05. Julemysteriet). Der satt jeg med alminnelige mennesker og det eneste vi hadde felles var at vi var sjuk. Jeg svelgte og svelgte fordi fiolinen til Arve boret seg inn i sjelen min. Jeg satt på første benk i lag med de andre brystkreftopererte som den gangen gikk og tok strålebehandling.

I dag var det bare mange damer som strålte. Vi stod på rekke og rad og danset oss igjennom timen. Det kjentes ut som å være i en liten familie. Jeg visste hva disse damene har vært igjennom, og det gjorde det hele så sterkt. Det er som om de alle har bestemt seg for å være i fokus i eget liv. Treneren er fysio dama, og hun er jo bare helt utrolig. Da jeg så den trente kroppen, så tenkte jeg: Det her skal jeg også få til. Hun har det humøret og det poveret og det er fordi hun holder seg i form, og det koster, for alle.

Timen var topp. Jeg prøvde vekt i venstre arm for første gang. Litt skummelt. Det stikker og jeg får sånn plutselige ondter i armen, men det må prøves ut. Vekten var 0,9 kilo. Hvis armen tåler det, vil vekten være bra, for muskelen kan ikke dovne bort helt. Trimprogrammet mitt på pc`en har tatt kvelden, men det er veldig nyttig å ha på dagen.

Kokingen i kroppen gav seg etter noen timer i dag. Overskuddsfølelsen varte ikke så lenge. Jeg dro for å handle bukse til Ruben, hver sin bok til guttene og mat. Da de to første butikkene var tatt, var jeg helt gåen. Jeg traff Marianne i bokhandleren, hyggelig, men jeg var helt ferdig. Svettet villt og skalv i kroppen, dessuten skulle Per Kristian komme hjem fra skolen og jeg hadde lovet å være der da. Vi måtte bytte en bok, vi dro til butikken igjen og da var jeg fullstendig brukt opp. Vi valgte bort matbutikken. Han sa: ”Du kan gå og meditere, mamma, så gjør vi lekser”. Da vi kom inn døren, satt jeg meg ned ved pc`en, da sa han: ”Sa jeg ikke at du skulle ta en pause?". Barn tar tidlig ansvar folkens. Han vet at hvis jeg hviler, så er det best for alle.

Bernt ringte og sa at de hadde funnet klokken til John Arvid. Da ble han glad. Jeg dro for å hente den og gikk også på trimmen. I dag har jeg gått 4300 steps til nå, det utgjør 2,58 kilometer og 238 kcalorier er brent. Og det inklusiv trimmen. Hallo – jeg tror vi mennesker rører oss mindre enn vi er klar over. En vanlig dag med en vanlig trimøkt forbrenner ikke mer enn to ekstra brødskiver. Det er jo helt vanvittig. Det er ikke rart at kilo ikke løsner. Vi må være i bevegelse, folkens. I morgen skal jeg slå dagens rekord i steps og det uten å stresse.

I Bergen har de konfirmant til helgen. Flaks at jeg fikk vite det. Jeg spurte om noe rundt bryllupet i sommer. Vi skal i hvert fall få sendt noe. Det minner meg om å være tilstede med ungene mine i hverdagen, plutselig er de konfirmanter. Per Kristian har vært på elevkveld og har storkost seg. Et lykkelig barn dro og en like lykkelig kar kom tilbake. Deilig. John Arvid vil ikke bli med, men bra at de kan gjøre forskjellig. Ruben har kjørt en knallhard krig mot oss. Vi vant. Han skulle til Markus. Det fikk han lov til hvis han gjorde ferdig alle leksene først og ikke ble ferdig for seint. I morgen er det korunderholdning på skolen og da forsvinner leksetiden. Han drøyet det og ble ferdig først kl: 20:00. Han var rasende. Etter knallhard hyling i sofaen kom han for å bli strøket på ryggen og sammen ringte vi til mammaen til Markus for å avtale at de skulle avtale en annen dag på skolen. Det viste seg at Markus uansett ikke hadde kunnet i dag pga fotball.

Skal jeg greie å bygge overskuddet er det mange ting jeg må kutte ut fremover. Jeg kan f.eks ikke se Thomas sitt band på fredag kveld, da vil jeg ikke klare øving lørdagen. Sånn er det dessverre, jeg hadde sett frem til den. Jeg kan ikke se tog mandag 1. Mai for det koster å møte på gamle kjente. Dessuten har jeg ikke de store minnene fra årenes 1.Mai tog. Det Bernt husker best fra tidligere 1. Mai tog var at en av de tidligere elevene fra kollektivet på Selbu spyttet etter oss. Kanksje jeg skal dra den historien en dag. Jeg må også kutte ut syngingen på barneskolen 17. Mai. Jeg må spørre guttene om jeg kan få være hjemme. Det er så sinnsykt krevende med alt folket som spør og spør. Foreldreorkesteret er morsomt det, men alle møtene og spørsmålene er tappene. Telefon er veldig tappende for meg, i hvert fall når det skal snakkes personlig. Jeg må treffe folk der det er bevegelse, ikke stillstand.

Nå er kl. 22 og jeg har gjort mitt for denne dagen.

Betty

”Tiden må passe på alt selv. Det er ingen som sier: ”Nå kommer natten, nå nå du huske å skru av solen og heise stjernene opp på himlen”. Gerhard Stoltz