lørdag 18. mars 2006

CUARENTAY Y TRES

fredag 17.03.06

Jeg har fått meg en ny yndlingslikør. Nemelig 43. Cuarentay y tres. Passer bra for meg som blir 43 år i år. Det er en spansk tradisjonslikør basert på en tradisjon som kom med romerne for 2000 år siden. Den består av 43 ulike urter. Som nevnt tidligere, veldig sunn. Bernt liker den også. Solen har gått ned igjen og sjøspruten står i kampsteinene nedenfor. En herlig lyd. Det har regnet i dag og det blåser masse. Ganske flott å se på båtene som må arbeide seg igjennom bølgene. Det skummer hvitt på havet. Endelig litt vær. Selvsagt badet vi i dag. Vi og en håndfull andre. Badevakten ved bassenget vinket ivrig til oss, men det er klart at med et slikt vær, så er sjøen morsommere å bade i enn bassenget. Boken min er nesten lest ut, jeg prøver å lese de siste sidene sakte, spare på de. Tok dessverre bare en bok med.

I dag på trening fikk jeg klemmer på begge kinn av alle spanjolene og ønske om hell og lykke i livet. Vi hadde spinning og mage/rygg om hverandre. Jeg tok så mange situps at jeg var sikker på at jeg skulle kaste opp. Jeg var ikke supermotivert for å gå i dag, men det var den siste treningen og jeg er glad jeg gjorde det. Bernt kom hjem fra sin solo fjelltur, glad og fornøyd. I morgen skal vi alle vandre i fjellet her.

Vi har satt oss på hjerteøya og spist is i dag. Da savnet vi Linda og Ragnar og familien. Sist vi satt der var vi i lag. Hun selgeren har vært på Bernt i dag, for å fortelle oss hvor lurt det er med poengsystemet. Uheldigvis fortalte hun Bernt i September at vi ikke hadde bruk for poengsystemet fordi vi bare hadde 10 000 poeng, og at vi skulle snakke om poengsystemet da vi kom ned. Dette var klart et salgstriks, for vi valgte bort å kjøpe poengsystemet for en særdeles liten sum da og den retten har vi nå mistet. Vi må ut med mye for å komme inn i poengsystemet nå. I mellomtiden har Bernt funnet ut at poengsystemet er nøkkelen til alle byttemuligheter her, og at 10 000 poeng kunne gitt oss flere uker i den gamle delen av anlegget. Han føler seg lurt.

Alt er bra her, foruten selgerne, sier Bernt. De undervurderer intelligensen på folk og unnlater å si detajer som har betydning for deres videre salg og fortjeneste. Typisk selgere. Enten de selger bibler, forsikring, alarmsystemer, boliger, etc. Det er samme ulla hele gjengen. Her fungerer generalisering. Jeg har ennå til gode å møte en selger som har beholdt verdighet. Men vi er fornøyd med det vi har og har ikke behov for å være grei med noen her. Jeg synes litt synd på noen av selgerne. Litt gått ut på dato. Alt er bra her, bare du slipper selgerne. Jeg tror at de tror at folk er naïve. Jeg ville gjerne låne penthouse til Bernt sin 50 års dag, det er en smal sak å ordne med poengsystemet. Låne poeng for neste år f.eks. Siden vi ikke valgte den billigvarianten av å kjøpe poengsystemet, så kunne hun dama ordne dette for oss, sa hun. Men uten poengsystem kan du ikke oppgradere eller nedgradere i leilighetsstørrelser. Du må ta den størrelsen du har kjøpt. Dette er en sånn yrkeshemmelighet liksom. Her er du en vare, ikke en person. Omtrent som i punkmiljøet, enten er du “sliten nok” eller så er du en pappajente.

Selgerne referer til en “Synnøve historie”. Jeg er sikker på at det er Halsa-Synnøve som har gjennomført det. De sier at en dame fra Bodø vasker alle klærne før hun drar her i fra og står på terassen og stryker klærne før hun legger de i kofferten. Jeg er nesten villig til å vedde at det er henne. Jeg må sjekke det ut ved anledning.

Til høyre på terassen ser vi Teide. Pico del Teide. Det høyeste fjellet i Spania og som ligger på Tenerife. 3718 meter. Spanjolene sier at fjellet er hellig. Akkurat nå ser det ut som en svær pupp med rosa luft rundt. Det er kveld på venstre siden av terassen og lysere på den høyre. Spennende. Fjellet har snø på seg nå.

Vi er en samlet gjeng som har to dager ferie igjen. Vi er helt i modus og helt i kontakt med hverandre. I morges gjorde vi masse lekser igjen og i dag har vi fått unna en del postkort. Før i tiden kunne jeg skrive 90 postkort på en uke. Jeg har fått allergi og har helt sluttet. Jeg orker simpelthen ikke å messe typiske ord på kort. Plutselig kan jeg komme på en eller annen og velge et kort fordi,og ikke derfor. Skjønner?

Det er fredag, det er vin og det er pizza. Igjen det er Johnsen`s regi. Det er deilig å være familie. Det forutsigbare og det vante gir beskyttelse. Det er med sikkerhet alltid en armkrok der, som kjennes ut som å komme under en vinge. Det er ro og det er forventning om å lade batterier. Hver eneste kveld har vi lagt oss før kl 24:00. En kveld lå vi å leste til 00:30. I går så vi et program om World Trade Center. En mamma til to gutter og en mann hun var glad i, valgte å hoppe fordi det ble for varmt på kontoret. Hun var i etasje 92 i den andre bygningen. Hun hadde ringt sin mann da fly nr.2 hadde smelt i bygget hun satt i. Hun skjønte at hun ikke kom seg ut. Hun takket for alt og ba dem om å ta vare på hverandre. Hun sa at hun var glad i dem. Hvor tøff går det an å bli? Livet er her og nå, bestandig!!!! pronto, pronto, betty.

P.s.Må bare nevne at jeg slo på mobilen min etter 8 uker av. Det rant inn noen sms`er, jeg tror de eldste er slettet av seg selv. Iallefall lurte Ulf på hvordan jeg har det, og det er deilig å bli husket og spurt. Batteriet i mobilen er gått i stykker, så jeg går bare inn og skjekker den av og til fra nå. Det er min arbeidsgiver som har spandert mobilen og jeg spør ikke om ny nå. Jeg som i tillegg skal søke meg ny jobb d.s.

Lørdag 18.03.06

Det er deilig å være midt i Mars og kjenne varmen på huden. Kanksje de gjør det i Trøndelag også. Det hjelper ikke meg så mye på det å slappe av om det er varme somre hjemme f.eks. Hjemme er det tusen ting å ta seg til uansett. Dette året jeg har vært sjuk var jeg i ro. Sommer som vinter. Så kanskje det lærte meg å kunne gi faen i oppgaver når jeg er frisk. Jeg får håpe det. Her nede slapper jeg virkelig av.

I dag har jeg tatt masse beslutninger. Vedrørende alle livsområdene mine og prioriteringer sådan. De skal jeg ikke dele her, delvis fordi jeg har en indste grind jeg også, men også fordi jeg ikke får noe særlig til å skrive i fremtid, om noe jeg ønsker skal skje. Men jeg er god på å realisere det jeg drømmer om. Jeg er en handlingens kvinne. Jeg er heller ikke noe særlig god på å skrive om sex. Men jeg er gjerne aktiv der også. En ting kan jo være sagt og det er at sex er ofte bedre når kroppen min er stor enn når jeg er 20 kilo mindre. Jeg kan føle meg mere erotisk når jeg er stor. En merkelig sak, siden jeg så veldig gjerne ønsker meg ned i vekt.

I Trondheim er jeg med i en skrivegruppe: OPPKOMMET. Der hadde vi en oppgave en gang, skriv om APPELSINER. Så leser vi historiene høyt etterpå. I allefall, så var det en av damene der som skrev et erotisk innslag om det å skrelle en appelsin. Fantastisk. En annen skrev om hvordan det var å være i et rom fyllt med appelsiner. Jeg skrev selvføgelig noe så kjedelig som om damene som står på torget og selger appelsiner, og som ikke får solgt noe mye, fordi vi alle bare opererer med plastkort og ikke kontanter. Forsåvidt ble min versjon grei den, men jeg blir veldig fasinert når noen kan skrive helt annerledes. Det er veldig nakent å skrive. Det er veldig utleverende, uansett om du skriver om fjellturer, appelsiner eller relasjoner. Jeg er dessverre ferdig med boken jeg leste. Bienes hemmelige liv. Forfatteren snakket om hullene som livet har hulet ut i oss. Om det store svarte hullet også. Du kan ikke skrive om det, uten å ha kjent det, det er helt umulig. Det er jeg sikker på. Det er veldig få mennesker som snakker om “det store svarte tomme hullet” inni seg. Jeg gjør det ofte.

En oppdagelse er at når jeg skriver blog, så trenger jeg ikke snakke så mye om det lenger. Det dekker et behov for å være personlig, kall det gjerne privat. Så nå kan andre dele mere om sitt til meg. Jeg har funnet ut igjennom det å ha vært helvetes sjuk at jeg skal aldri slutte å være meg, eller hele tiden drive å endre på meg for at andre skal ha det bedre med meg. Jeg skal fortsette å være Betty som deler av meg selv og av livet. Gir du med vesntre hånden, så får du igjen med den høyre, tror jeg. Jeg skal aldri slutte å tro det. Hvis jeg får leve lenge så har ikke de viktigste møtene skjedd ennå. Det finnes noen vi skal møte underveis i livet som gir av seg selv. Slik at du ikke føler deg tappet i møtet. Så har vi ulike grinder, stengsler og forsvar å jobbe med. Derfor trives vi ulikt med forskjellige.

I dag gikk vi fjelltur. Jeg er sinnsykt glad i denne øyen. Er det legalt å si i Norge? Buskene ser ut slik jeg forstår de fra Bibelen. Vi gikk til et fjell med et kors på. Litt klatring og deilig å komme seg ut av lekegrinden vår. Jeg oppdaget også hvor den norske skolen lå. På turen tenkte jeg på faren min. Kanksje særlig fordi boken sluttet med at hun tenkte på faren sin. En far hun aldri fikk noe kjærlighet ifra. Hver jul fikk hun en pysjamas og noen appelsiner, men aldri det hun ønsket seg. Jeg har tenkt alt for masse på faren min i livet mitt. Jeg har vært innvadert av å tenke på faren min og det har smertet. Det var Arnfinn som fikk bort disse vonde følelsene mine, da han levde. Han gikk på ryggen min, mens jeg kastet ut grådige hyl og masse sorg. Sorgen over å miste en drøm om en far som elsket meg. Sorgen over å miste en far som jeg ikke hadde, ant enn i drømmene. Sorgen over å vente hver jul om det kom noe spesielt i posten, om han sendte meg bursdagsgave, om han ringte og sa at jeg betydde noe etc. Det skjedde aldri. faren min har egentlig aldri gjordt meg noe fysisk vondt, men han gav faen og det er egentlig så jævla fysisk vondt at du aner det ikke. Jeg har hatet han for det. Jeg ba på mine knær da jeg var 11 år om jeg kunne få bo hos ham. Da jeg bodde hos han som 14 åring og han da var 34 år og ung mann på byen “lust for life”, så var jeg ensom likevel. Da jeg var 16 år tryglet jeg om hjelp. Jeg fikk lov til å arbeide i platesjappen hans. Det gav meg et forhold til musikk og et fellesskap med punken.

Jeg arbeider med at det ikke skal bety noe at vi ikke betyr noe for min far. Jeg kan ikke være far for faren min. Det hjelper ikke om jeg tar ansvaret, slik jeg prøvde på i mange år, uten å lykkes, for moren min. Jeg hadde et framstøt med å arrangere overraskelses 50 års dag til faren min i 1993. det var den kvelden han sa at han aldri ville se meg igjen i sitt liv.Riktignok fikk jeg et par ullvotter i julegave år 2003. Året etter fikk jeg en ulllue. Jeg har nesten brukt det i stykker. I fjor sendte han penger som jeg kjøpte gaver til gutta for. Jeg skal vel være fornøyd, men det er en streng inni meg som aldri slutter å verke, selv om den er blitt betraktelig ubetydelig i hverdagen. Faren min er far til min halvsøster på 12 år og det får han til, men han får ikke til å være morfar til mine barn? Vi lager våre egne sannheter og min er at han gir en god faen. Han bryr seg rett og slett ikke. Det er ikke viktig nok for ham. De betydningsfulle voksne i livet mitt har vært for sjølopptatt til å ta et nesteansvar eller et eget ansvar for sine roller. Det er rart at det er blitt folk av meg. Det mener jeg virkelig. Hvorfor er det så jævla vanskelig å elske meg? Og hvis jeg er så jævla vanskelig, hvorfor skal de straffe mine barn. Tiligi de Gud, de har ikke peiling på hva de gjør. Jeg lurer meg på om de andre her på ferie tenker som meg? Om de har noen begrederlige relasjoner de bærer på, om de er ufri der de ligger på sine solsenger og tenker? Kanskje er det min bok de leser om noen år?

Nå går solen ned. Vår nestsiste solnedgang for denne gang. Jeg holder fast i solen med blikket mitt til den er helt borte. Nå endrer alt seg. Sjøen er urolig ennå, men det har vært sol hele dagen. Bernt har padlet i havkajakk og er strålende fornøyd. Vi har vandret i minigolfparken som de har arbeidet på som maur hver dag her. I kveld skal vi på markedet for siste gang. Uten kjøping. I morgen kveld er det pakking.

“All things must pass” George Harrison

Adios, Betty

2 kommentarer:

Ingunn sa...

Bare enliten informasjon:

I presentasjonen av ungdomsundersøkelsen i NOVA kino den 23. blir det et innslag med film om mind the gap.

Har du kommet hjem forresten?

Ingunn sa...

Det var jom en litt for praktisk kommeentar: Betty du skriver bra , som sqgt, dette følger jeg, og tar innover meg.
Skrivende mennesker må gi uttrykk for sine erfaringer oglengsler!!!!!

sE MIN BLOGG for mer utfyllede ting på meg

(leser både din og Marianne sin.) Tøffe damer dere!!