For en helg

Det er kveld. Vi har lagt oss alle fire, samtidig. Bernt dro til Molde med buss i dag. Vi er helt gåen. Kanksje den mest aktive helgen etter nyttår med bortoverski i går og nedoverski i dag. Og i tillegg har vi mistet far, farfar, svigerfar. Jeg har hatt en svær klomp i magen i hele dag. Jeg hadde klompen i går også, den gikk over på tur. I dag tok klompen større plass og gjorde vondere. Hver gang jeg stod aleine i skiheisen ringte jeg Bernt som satt aleine på bussen til Molde. En pervers ting å være på slalom egentlig. Men et riktig valg overfor guttene. Hver gang John Arvid så meg snakket vi om farfar og om det å være lei seg. Så vi hadde det fint, samtidig som vi hadde det tungt.

Det var vanskelig å finne et fristed for sorggråt i Vassfjellet. Jeg stoppet egentlig bare skiene, hang over skistavene og skrek i røret til Bernt. Jeg måtte lage litt lyd for å få bort det stikkende trykket i magen. Det hjalp. Smerten i magen kom og gikk avhengig av hvor mye jeg fikk være i fred og tenke på at min mann mistet sin far og jeg mistet en som var glad i meg. Den første av våre foreldre døde.

Jeg hadde på meg Bergansjakken jeg kjøpte i Juli 2005. Jeg fikk da penger av min svigerfar. Han ville at jeg skulle kjøpe noe fint til meg selv, også sa han at det var han som skulle hatt kreft og ikke jeg. I dag har han vært død et døgn og pga kreft. Det er voldsomt, litt sjokkartet, for det gikk så himla fort. Vi hadde sett for oss en fin vår med ham. Han dro til Molde på tirsdag med fly. Ingen av oss har skjønt hvor dårlig han var. Jeg har har hatt så vondt i magen i dag at jeg har lurt på om jeg skulle ringe til noen og prate. Det trengte jeg ikke. Marianne hadde lest blog. Hun ringte og kondolerte. Som hun sa, han fant nok en ro inni seg da han kom til Molde. Når man finner en ro, så slapper man av. Det var nok det han gjorde og da sa kroppen takk for seg.

Min svigermor var hos ham kl 2030. Ingen tegn til at han skulle dø. En time seinere var han borte, Det vil si at om hun hadde gått på do eller en luftetur ut, uten mobil, så kunne han vært dø når hun kom tilbake. Livet og døden treffer inn på sine egne tidspunkt.

I går spiste jeg chips (...og jeg som ikke liker det en gang) og sjokolade. I bøtter og spann. Jeg kjente ar det var gamle måten å løse tøffe ting på. Jeg kjente det store svarte hullet inni meg og døyvet det med mat. Det hjalp ikke lenger. Så jeg peiset i meg alkohol i mengder også. Tett rødvinsdrikking kalles det. Jeg har hatt lyst til å frotse i mat i hele dag. Jeg har prøvd å bli kjent med fråtse lysten og den sier meg at fyll opp lagrene, nå blir det krise.

Nå sover gutta. Jeg må slutter av for jeg er stupings,som Perran sier. Han har prøvd snowboard i dag. Da inponerte han. Tok de på, stod prøven i heisen. Gikk av heisen uten å dette og koste seg med sine fall nedover. Jeg ser snart dobbellt, jeg er så trøtt. Jeg prøvde å begynne på en bok vi fikk i går av Guri, Berlinerpoplene, men det er umulig å konsentrere seg. Jeg er ferdig nå.

Heidi var innom og hentet noen brød, slik at hun kunne steike de. Jeg ser om pittelitt dobbelt. God natt Bernt. Din far var ikke redd for å dø. Han slapp alt det værste av det vonde. Gud gi oss styrke til å stå.

God natt, Betty