Takk til livet!

Det er blikkstille i huset. Guttene er på svømming med Bernt, som kom hjem fra Molde i 15:00 tiden. Jeg vurderte å bli med på svømming, men jeg har allerede trent i dag. Jeg trenger å være litt for meg selv nå. Jeg har lagt på sofaen og bare vært stille, men jeg trenger å skrive for å gå et steg videre i prosessen. Jeg har kjent et snev av skamfølelse, fordi jeg velger å skrive i stedet for å bare være eller brette tøy eller noe annet fornuftig, men jeg greier å gi faen i det. Jeg har ikke hatt vondt i magen i dag, før skamfølelsen meldte seg. Da kom den kastende inn som et jerngrep i magen.

Det som har rørt seg i tankene er sorg. Det startet på treningen kl: 11:30. Det startet med at jeg tenkte på begravelsen. Det skal bli godt å være i Molde og ha min svigerfar i sentrum i lag med alle andre slektningene på den siden. Jeg tror det vil komme veldig mange folk. Han var et gjennomgående godt menneske. Dødsannonsen var veldig fin. Jeg synes det var flott at de hadde tatt med kallenavnet hans også. Og et vakkert dikt:

Kjære, lytt til mørket
Når vår dag er gått.
Natten nynner
Over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket
Oss av stor og smått.
Mer, kan hende,
Enn vi har forstått.

Denne ydmykheten til livet har tatt tankene i dag. Jeg har fått tilbake denne enorme følelsen av takknemlighet til livet. Jeg lever. Jeg slapp å være deltager i min egen begravelse som den første etter kreften. Jeg skal leve videre. Jeg så i speilet på treningen at ansiktet mitt var helt forvridd, jeg så bort på treneren. Hun smilte og jeg smilte inni meg et sted og da fant jeg roen. Hennes mor har hatt brystkreft og gått igjennom hele prosedyren for 7 år siden. Det var gøy å trene, men det er langt igjen. Kroppen vugger, men jeg trener på et vis. Jeg kjenner ikke denne ”ikke flott” følelsen mer. Dessuten er jeg på kjent arena. Og det er ikke lenge til kroppen slipper taket nå.

På bordet står stearinlysene på etter middagen. Fine gule påskelys og et rødt som er for farfar. Vi har bildet av han på bordet og snakker om han til alle måltid. I morges snakket vi om at Farfar alltid sov under Per Kristian og at han og Farmor passet på de når jeg ble operert i fjor. Da spilte Farfar og Farmor kort og særlig vri åtteren, fordi han sa at det hjalp mot vondt i magen, og det gjorde det, sa Per Kristian. En av guttene sa at det var synd at han døde for han gav oss alltid penger. Alt må sies, tenkte jeg. Det er vel ingenting som er feil å si, når en takler sorgen.

John Arvid kiker på meg og spør meg om jeg er lei meg nå igjen. Grunnstemnningen er litt trist, men den er fin og den må våre der for å kunne gå videre, sier jeg. Uansett så har jeg kjent denne enorme gleden over at jeg skal få leve videre. Min svigerfar som så mange ganger sa: ”Det var ikke du som skulle hatt kreft Betty. Det skulle vært meg. Jeg har levd et langt liv”. I dag har jeg tatt inn det han sa og han unnet meg alt godt og han kunne også si det. Jeg kjøpte jo en flisjakke for pengene jeg fikk av han. I dag har jeg angret på at jeg ikke kjøpte noe som varer evig.

Dette er min andre reelle sorg over tap jeg har hatt i godt voksent liv. Først var det Arnfinn. Mitt første møte med en god sorg. Da også var det sjokkartet. Påkjørt, borte. Det var julen 2002. Sorger som er vonde har jeg arbeidet masse hos psykolog med. John Arvid spurte meg ved frokosten i dag om jeg kom til å sørge hvis min mor eller far dør. Dette har jeg tenkt mye på selv og spurt psykologen om hundre ganger. Kanskje det er da denne skremme saken til mor min slår til: ”Bare vent og se…”

Jeg har spurt om jeg kommer til å angre på at jeg ikke bar relasjonene i familien og ikke dekte de usagte behovene. At jeg ikke tok hånd om all misnøyen og prøvde å lage det ”festlig”. Den gangen jeg kom fra Bergen og hadde feier min far sine 50 år. Da ramlet jeg inn døren i Trondhjæm og kastet opp i timevis. En annen gang låste jeg meg inne på min mor sin do og snakket med Bernt i mange timer. Jeg gråt og sa at jeg aldri skulle dit igjen. Da var jeg 33 år. I Bergen aleine med Per Kristian og John Arvid. Det startet ved tenårene og det gav seg aldri. Behovet mitt for aksept og for å formidle: Ta ansvar for eget liv. Vær fornøyd. Ikke plag meg med dine problemer. Rydd opp i de sjøl. Ikke be meg om å bære mer enn jeg skal. Bær deg sjøl etc.

Jeg har fått høre mange ganger at jeg burde vokse opp og skjønne realitetene, ikke ”skape meg”. Skyld og skam har preget formidlingen fra den voksenverden, slik jeg ser det. Jeg kan i grunnen bare formidle hvordan jeg har opplevd det. Andre kan synes at opphavet mitt er fantastiske mennesker. Og det er de jo og. Men for hva og for hvem?

Misfornøyde kvinnemennesker er det absolutt verste jeg vet. Hun på Selbu kunne være sur og rope: Når har noen tenkt å invitere henne på en kopp kaffe? Hun som hadde gjort så mye for oss. Skam og skyld. Skyld og skam. Det er ikke mye forskjell på de voksne damene i mitt liv. Kanskje forskjellen var at den ene var betalt for å være i lag med meg og den andre ikke. Det skjedde mye nødvendig revolusjonerende på Selbu med meg, men det er mange sin ære. Olina og Gunnar var der i hverdagen.

Bernt sier at faren har ofte vært irritert på ham for det han mente og omvendt. Men han har aldri vært i tvil om han har vært glad i han. Jeg har tvilt mye og dette har jeg gått noen runder til psykolog med. Og for å svare John Arvid sa jeg: Sannsynligvis ikke. Jeg har sørget og sørget hos psykolog for det jeg ikke hadde. Så den sorgen har jeg tatt. Kanskje jeg vil støtte mine søsken når det skjer. Kanskje så sier noen at jeg kommer til å angre bittert på at jeg ikke ”bar” relasjonene. Kanskje det. Den som lever den får se. Men jeg tror at for å kunne sørge så må kjærligheten være størst av alt.

Min farmor døde en julaften på 80 tallet. Farmoren min som var ”limet” i familien, døde alt for ung. Jeg var også et slikt ”lim” før i tiden i familien og når ”lim” forsvinner, så skjer det skremmende lite gitt. Jeg måtte gi slipp eller så hadde ikke jeg heller blitt gammel. Min bestefar døde da jeg var ca. 23 år. Jeg var mye hos ham på slutten, sorgen var helt grei. Han bodde hjemme hos min mor på slutten og jeg opplevde at han tok plassen søsteren min og jeg skulle hatt. Men mor min fikk kjøpt et stort hus da, et stort hus med nesten ikke noe plass, slik jeg husker det. Mormoren min døde av brystkreft da jeg var 3 år.

Thomas i bandet han kjenner så mange folk som ser koselige ut. Jeg sa det til han i går og han svarte at det er jo dem som er verd å kjenne. Jeg har tenkt masse på det i dag. Jeg har greid å riste av meg de som ikke var fornøyd med meg eller som jeg oppførte meg underlegen til.
Sant å si så kjenner jeg ikke folk som jeg opplever som negative mer. Det er lurt å få slippe folk som rakker ned på en. Jeg lot de stjele selvfølelsen min.

I dag fikk jeg 3 unger ut døren før kl: 08:00. Ikke verst. Jeg var hos fysio kl: 08:10 for å ta mål. Vi var rask i gang og jeg var bestemt og målrettet på formidling av armen. Den gjør søkke vond. Strømpene til en pris av 2250,- kr blir utslitt etter 6 uker. Hvis strømpen har vært av i 1 ½ time og jeg for eksempel har gjort kjøkkentjeneste, stikker det og armen er tung. Ødemet i håndflaten har vært borte en stund, men er på tur tilbake. Jeg blir ikke så redd lengre. Jeg forstår at dette er til å leve med. Litt sårt at det er stivt som en stokk for tiden, men kanskje det har med allmenntilstanden å gjøre? Ikke vet jeg. Hun jeg var til er veldig proff og dirigerer timer som hun tenker, at det skal være. I dag tok målingen 10 minutt. Hun kjente ikke etter på armen min og en ting er sikkert: Jeg tigger ikke.

Jeg kledde raskt på meg og sa: God påske. Hun sa: I lige måde. 10 minutt. Jeg tok tiden. Vel, men hun bestiller kompresjonsstrømpe og hanske til meg og det er fint. Hun er veldig ålreit, ikke noe med det. Kanskje hun er litt lei av alle de brystkreftopererte damene som blir evige pasienter? Hun sier at jeg skal ta kontakt ved behov, men det har jeg gjort. Det føles som jeg har vannsamling under armene og på ryggen. Jeg blir nervøs av å bli avhengig av folk. Hvis jeg hadde bestemt hadde jeg vært der en gang i uken til jeg var trygg. Jeg skal da faen meg ikke være pasient hele livet.

Denne tiggende følelsen har ingenting med henne å gjøre. Jeg tror det har en sammenheng med at jeg før har tigget om å bli sett, likt og elsket. Da jeg var fattig, tigget jeg penger. Jeg blir kvalm når jeg kommer i kontakt med den følelsen igjen.

I dag sa jeg god helg til Thomas. Snakk om å være fjern. Jeg kjente en helgefølelse. Jeg har ikke hatt ordentlig arbeid/helg følelse på et år. Kanskje det var fordi Bernt skulle komme tilbake i dag, kanskje fordi det var utrolig gøy på øving i går. Eller at jeg er sliten og trenger en sovemorgen. Det ble ikke i helgen og det blir ikke de nærmeste dagene gitt.

I dag kom Tordis og fam. innom og jeg skulle sette på tevann. Jeg tok vannkokeren og satt den på kokeplaten og det ble et skikkelig styr med gjennomlufting og vasking. De blir med på påsketur og det skal bli kjempebra. Jeg sendte mail til forloveren til Bernt om tapet av faren. Han takket meg tilbake. I dag har jeg snakket med han 3 ganger på telefonen og det om påsken. De blir med. Kjempehyggelig.

Min forlover, Kristin ringte tvert hun hadde lest det i bloggen og sendte blomster. Vakkert! Jeg fikk et fint dikt på mail i fra hun som ansatte meg i kommunen:

Døden er ikke så skremmende
Som før.
Folk jeg var glad i
Har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.
Kolbein Falkeid.

Det er en slitsom tid for oss, men samtidig en vakker ei. Det fine med sorgen er at den kom nå. SÅ godt plassert. Etter ferien som vi alle nøt godt av. Før påsken og lenge før Bernt sin 50 års dag. Sant å si så har min svigerfar gått bort på et tidspunkt som var hensynsfullt for oss alle. Mange måneders smertehelvete kunne det blitt for han. Han slapp å bli pleietrengende.

Jeg var innom Dromedar etter trening og lunsjet. Kjetil er helt konge der. Han tipset meg om at det går an å gå inn på:

http://www.coffeekids.org/store

og kjøpe seg kul t-skjorte hvor det står:

It`s 8 o`clock in the morning. Do you know where the coffee come from?

En organisasjon som hjelper barn som plukker kaffebønner. Jeg har vært inne og bestilt allerede. Orange tøff langarma t-skjorte.

Det skal nevnes at min svigerfar også var kontaktperson for Fagforbundets barneby i Angola, SOS barnebyer. Det står i dødsannonsen at like kjært som blomster er en gave til dem. Dette bestemte han før han døde. Verden har mistet en stor personlighet med høy arbeidsmoral og med grunnleggende gode verdier.

God kveld, Betty