AMIGO

De siste 72 stegene bort til leiligheten gikk jeg uten sko. Det gikk simpelthen ikke lenger. Høyhæla sko er ikke for amatører. Jeg brukte de lilla skoene som gutta kjøpte i morsdagsgave til meg på Røros. Jeg føler meg oppreist og flott, men utrent som småsteps dame. Vi har spankulert på anfiplassen i kveld også. Der traff jeg snekkeren vi brukte til å bygge kafeen STOLT. Moro. Ruben fikk kjøpe seg et smykke. Tann av en hai. Jeg kunne dødd for en veske. Jeg skal sove på det til i morgen. Helt unyttig, men bare 26 euro.

Startet dagen på trening. Og det var pumping de lux. Jeg følte meg som verdens flotteste Betty da jeg ankom. Vi arbeidet med masse utstyr. Step, vekter, stang og matte. Lite vekt med mange repetisjoner. Hun er veldig dyktig treneren der, hun er fra Estland. Jeg kaller henne bare “Amigo”, for det gjør hun til meg. I dag var vi 6 personer. De andre var engelsk. Amigo kom bort til meg når jeg tok for mye vekt, for lite vekt etc. Damen foran hadde en sprett rompe av en annen verden, og det er greit for meg at andre har noe jeg alltid har ønsket meg. Men da vi kom til bicepstrening etc. og jeg måtte ty til bare stang, fordi armen min ikke kan bedre, begynte hun å le. Iallefall tror jeg det. Det så sikkert idiotisk ut, at en kropp, stor som min, ikke kan løfte mere vekt på armene, men sånn er det. Da klarte ikke amigo å la være å le og de greide ikke å skjule at det var meg de lo av.

Ennå det sikkert ikke var vondt ment, så gjorde det vondt. Og det mest irriterende er at jeg ble lammet. Jeg prøvde å hente meg inn igjen og holde oppe “powerbetty” humøret, men det var tungt. De andre der var knapt 65 kilo og jeg var fremdeles 91 kilo. Humøret kom seg etterhvert, men ble aldri helt reparert. Vi hadde vanvittig mange repitisjoner på “lift your hips” og “situps”. Jeg holdt det gående til krampen tok meg. Og da hadde hun med sprettrompen tatt to pauser allerede. Da timen var ferdig, var Amigo opptatt med de andre, så jeg ropte ADIOS og var egentlig stor fornøyd.

Utenfor Gran Anfi døren hørte jeg 3 damer snakke Norsk. “Hun snakker sikkert ikke Norsk”, sa de. “Joda, det gjør jeg” , sa jeg og lurte på hva de ville. De skulle på Lyng stranden. Følg meg, sa jeg. De hadde fått beskjed av noen vakter om å gå helt rundt og ikke igjennom, siden de ikke var eiere på anfi. Sånn er reglene. Stranden til anfi ligger utenfor området og er for alle. Bare leilighetene ligger innenfor. Jeg tok de med bort til den spektakulære heisen som viser den nyeste parken de lager. I heisen spurte en av damene: “Hva gjør så en alminnelig dame som deg her på et innestengt område?” Jeg svarte at jeg ikke forstod spørsmålet og lurte på hva hun ville ha svar på. Hun lurte så på om jeg jobbet her. Og ærlig sagt, jeg skjønte ikke det første spørsmålet før etterpå. Jeg geleidet de ned og pekte de videre og ønsket de en god dag. Kan huske at pønk miljøet engang var slik. Ikke hvem som helst slapp inn. Det var rett kleskode, feile oppvekstvilkår, rett “attitude” og peiling på musikk som var kravene. Her er inngangsbilletten et beløp.

Gutta hadde badet. Jeg gikk bort til nærmeste basseng og fløt utover. Jeg var sikker på at jeg så Bjørn Lyng stod der. Jeg nikket høflig. Jeg spurte en engelsk mann i bassenget om det var ham. Engelskmannen hadde ikke peiling på Lyng. Han var her på en ukes tur. Den fikk familien i fjor, som en prøvetur. han hadde 4 huskyhunder og likte vinteren best, mens det var kona som ville være her etc. Han var morsom og jeg glemte Lyng en stund. Jeg tenkte å ta en “betty” og svømme bort og spørre, men lot det være, det kunne være feil. Merkelig at jeg lot det være. Jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg var fornøyd og fikk det jeg hadde betalt for. En annen idiotisk kommentar jeg har hørt en gang, var at Bjørn Lyng mente at vi som kjøpte på anfi var idioter og han ville aldri ha gjordt det selv. Skulle gjerne ha visst om dette var tilfelle, men det er bare for dumt, tenkte jeg og svømte vekk. Etterpå kom jeg på at han skulle ha visst at min eldste sønn fallt på kne foran statuen av ham på hjerteøyen og sa: Takk, Bjørn Lyng, takk!!! John Arvid er en smule dramatisk når han er fornøyd. Noen timer etter så jeg at det norske flagget var heist og at Bjørn Lyng var her. Han ville sikkert syntes at det var pinlig å høre slikt. Jeg går forbi en kunstbutikk hver gang jeg går til trening. Der selger de Lyng bilder. Bildene er bedre enn jeg hadde forventet.

Det er altfor lett å skaffe seg penger selv om det ikke er lønn. Kredittkort er fansy, men dyre. Jeg har sluttet å tisse i buksen for å holde varmen. Jeg orker ikke å henge bakpå i livet. I morgen er det altså lønningsdag og jeg har bestillt meg frisørtime. Plutselig spratt det masse krøller ut, og jeg overdriver ikke, jeg ser ut som en afrikaner”light”. Krøller over hele linjen. Dette skal bort i morgen. Mulig jeg tar en omvei og kjøper den vesken og mulig jeg sjekker ut båttidene til Arguineguin. Busstidene har vi inne. Men først skal jeg på en spinningtime i morgen.

I dag bommet jeg skikkelig på matopplegget. det er først nå det begynner å bli folk av meg. Jeg tok juice og en skive før trening og spiste sardiner, som jeg elsker, brød og salat etter trening. Så gikk det 4 timer før jeg husket mat. Da var vi på stranden. Vi koste oss, badet og bygde sandslott. Jeg merket det først på ungene at det var for seint for meg. De reagerer også slik, men litt etter meg. Bernt og jeg pratet om jobben min, fordi jeg hadde et mareritt i natt om jobben, om helsen etc. Tar dette siden. Det var jo tallentløst av meg å glemme matopplegget, for blodsukkeret fallt og jeg ble halvsur og pyton. Jeg greide å svelge unna det værste, men hakket litt. Kastet innpå to brødskiver hjemme. Jeg har bare drukket en øl siden jeg kom hit og Bernt og jeg har delt to flasker vin på en uke. det er lite for å være oss på ferie. Brødskivene jeg spiste de hjalp ikke noe særlig. Chillie con carne til middag og jeg kastet innpå. For første gang etter Røros spiste jeg veldig mye. Tabbe. Men av feil skal vi lære?

I dag har jeg undret meg over familiære relasjoner. Det er ikke mange som skjekker ut hvordan det går med meg. Det er faktisk bare moren og faren til Bernt og broren til Bernt som spør hvordan det går. Ja, og tanten min i Bergen. Jeg synes bare det er så utrolig at det går an å la det være. Jeg har fått hyggelig hilsner i mailform fra eksen til min far, som også er mor til mitt 4. søsken. Jeg har fått hilsner fra Kina, USA og India. Men ikke familien. Fortiden ligger der som en boble. Aldri lenger foran meg som et forstyrrende gammelt verk, men på siden som en boble jeg kan trekke fram. Jeg kan riste litt på hodet når jeg er ferdig tenkt og sende boblen avgårde igjen.

Jeg har plukket fram noen relasjoner og sett på de i dag. John Arvid ringte mora mi på bursdagen hennes i januar. Han spurte om jeg ville snakke med henne. Det var ok for meg. Men da jeg fikk telefonen la hun på. Kan ikke de gamle være de eldste og de kloke? Faren min sendte dette kortet til bursdagen min. Jeg skulle kanskje ha tatt en kontakt, men for 12 år siden fyllte han 50 år. Jeg arrangerte dagen og det ble en staselig overraskelsesfest med samling av hans venner. Jeg skal fortelle om den en annen gang. I allefall, så var det siste han sa til meg den kvelden: Jeg vil aldri se deg igjen!!!! Jeg har holdt ord. Han sa det til min søster også. Han har heller ikke gjordt noe som antyder at vi er velkommen i noen som helst retning. Ikke en gang når jeg fikk kreft var jeg bra nok til å kjennes. Min halvbror har det slik også. Faren vår ignorerer han fullstendig. Men broren min og jeg er to og han er gullegod.

Farmoren min var limet. Jeg holdt kontakt med tanter, onkler og farfar til det hele ble patetisk. Farmoren min døde av lungekreft en julaften på 80 tallet. Jeg kjenner den positive energien og lukten av henne ennå. Jeg kan synes litt synd på meg selv når jeg kjenner dette, men jeg har ihvertfall opplevd det og det lever i mitt hjerte.

De i Selbu har ikke vært på banen siden 2004. Ingen av de har spurt etter Bernt eller guttene. De har sendt et postkort hvor de har fortalt hvor fantastisk de har det på ferie. Ellers så har de sendt rapport om arrangementene deres til jul. Hvor de bedyrer at Per Kristian valgte å ikke bli med i år. De gav ikke han rom for sine redsler i forbindelse med med overnatting. John Arvid er skubbet ut av fellesskapet fordi han ikke går fort nok i fjellet. Riktig nok sier de at det er til hans eget beste. Men spør John Arvid om han opplever det slik. Ha ha. Det er mye vi mennesker kan gjøre for å føle oss tilfredse med oss selv, hva?

Jeg ble så drit lei av å føle meg underlegen at jeg gav beskjed om at nå var nok klaging på oss, oktober 2004. Det har gitt konsekvenser gitt. Vi, hele familien var ikke velkommen på gården den julen. Hun ringte to dager før jul og sa at det ble så vanskelig for henne uten å ha gjordt opp. Jeg sa: Gjør opp da. Nei, da var det for seint, hun hadde ikke tid før jul. Jeg skrev brev om at det å nekte oss dit i jula var å stikke kniver i mitt hjerte. Tordis leverte brev fra meg på Selbu 2.juledag. De ringte i romjulen og “vi gjorde opp”. De fikk servert nyttårsmiddag hos oss og vi feiret Ruben.

I mars 2005 var det ikke bra nok likevel. Da ville hun ha et annet forhold igjen. Jeg sa jeg kunne komme opp på Selbu å prate, nei, det ville hun ikke fordi det ble for nært. Jeg sa hun kunne komme hjem til oss, nei det ble for nært. Jeg ble invitert på Hell Hotell og det sa jeg ble for upersonlig. Så ba jeg henne finne ut hva hun ville. Så ble jeg syk. Hun ringte oss og ville snakke med meg, men da var jeg ferdig med underkastelsen. For alltid. Vi er mange som har fått nok.

Livet er for kort til å ikke ha det bra.

Det er kveld og jeg tenker på Arnfinn. Min aller beste trønder venn, selv om han var psykolog. Han døde på vei til jobb, i trafikken. Jeg skulle ha en time med han 19.12.02. Han hadde akkurat fyllt 60 år. Han sa: “Må du alltid prøve å fylle bensin på de lukkete bensinstasjonene?” Jeg tenker ofte på det han sa, når jeg tigger etter å bli sett i den verden som ikke ser. Men en ting, Arnfinn: Hvorfor har de stengte stasjonene åpnent når jeg ikke er der? For de andre? Og stengt når jeg kommer. Bare si meg det jeg forventer å høre: Nemlig at jeg ikke er bra nok. Men du sier det aldri. Du holder bare din stasjon åpen. Du trodde ikke på Gud, men det gjør jeg og jeg tror at du er en engel som vokter over meg. Jeg kjenner din styrke ennå.

Vi innvilget oss is/helado på restaurant i dag og vi lærer oss spanske gloser. John Arvid har en bok, som vi pugger i fra, Det første og viktigste ordet ble AMIGO. John Arvid fikk en euro og kjøpte seg et blått sånn “brystkreftbånd”der det stod AMIGO. Guttene syntes også det var viktig å lære seg Quanto es? og Gracias. Vi har en avtale om alle å lære oss spansk,når de starter på ungdomsskolen. Det er vakkert å se når de ter seg fram i verden og benytter sin ervervede engelsk og trør til med litt spansk.

Frimodigheten lenge leve.

Buenas noches amigos, Betty.