`STAR`ved kjøkkenbenken

Torsdag 23.03.06
Selv om jeg har skrevet bort faren min, så ligger det å ulmer bak i hodet. Selv om jeg ikke skriver om det og ikke tenker på det når jeg skriver, så er historien min dratt fram litt mer enn før og det preger tankene av og til i hverdagen. Også når jeg sover. Jeg kan drømme ønskedrømmene mine eller returnere i tid. Det river ikke i sjelen min lenger, men det gjør noe med meg. For hver gang jeg drar fram historien min og da selvsagt i deler, forstår jeg meg sjøl litt bedre og aksepterer de valgene jeg som barn var nødt til å ta.

I alt for mange år har jeg gått rundt med en sorg og en klump i magen og ikke sagt noe eller gyldiggjort mine opplevelser, for å beskytte andre mot meg selv. Hva i all verden har jeg å tape på å dele min historie? Jeg har tenkt at kanskje de involverte aldri vil ha noe med meg å gjøre, hvis jeg sier hvordan jeg opplever eller har opplevd det. For det har nemlig vært min erfaring hittil. Når jeg har prøvd å dele mine opplevelser med de det gjelder, så har jeg blitt irettesatt, stoppet, korrigert, ugyldiggjort, blitt kalt vanskelig, ”din søster har hatt det værre”, ustabil, ”du er da så sterk” eller ”du overdriver”. Dette m.m. gjør slik at jeg har tvilt på min egen versjon av opplevelsene mine. Tvilt på meg sjøl og min egen rett til å oppleve. Men etter 20 år hos psykolog har jeg skjønt at det er ikke meg det er noe i veien med. Jeg er bra nok. Jeg har bare hatt et jævla dårlig støttesystem rundt meg i de mest sårbare årene i mitt liv, nemlig som barn.

Det skal bli knallhardt å skrive bok. Ikke fordi jeg er styrt av andre, men fordi det er som å røske opp sårene og stikke kniver i det. Men jeg skal gjøre det, fordi det hjelper meg selv og jeg tror at mange andre går rundt og legger lokk på sine egne historier. Ugyldiggjør dem. Jeg kan be deg om å gi faen i andre og ta vare på deg selv. Livet er for kort til å ikke ha det bra og det er for kort til å la seg underkaste andre. Men viktigste grunnen er at jeg med å skrive tar meg retten til å tro på min egen historie. Respekterer meg selv. Gir meg selv den anerkjennelsen og omsorgen at jeg aksepterer meg selv som den jeg er, med mine sår og mine opplevelser. Mange ganger har jeg fått høre at andre har det verre og jeg har prøvd å si det til meg selv også, men det funker ikke. Det gjelder ikke. Mitt liv og mine opplevelser har verdi og gyldighet og måtte til overflaten for å jobbes med, for å kunne slippe taket i håpet. Håpet om å bli elsket av opphavet. Håpet om at ”en dag da vil de forstå” etc. Slippe taket og bli fri.

Jeg fikk et AHA da jeg møtte broren min som er utsatt for samme ignorering. Da skjønte jeg at det var greit at jeg også syntes det var vondt. Han er mellom 20 og 30 og sier at det er for seint nå. Det var da jeg var liten jeg trengte ham, sier han. Han var i 30 års dag til vår felles søster en gang. Jeg var der ikke fordi dette var etter denne 50 årsdags opplevelsen, hvor jeg fikk beskjed om at han aldri ville se oss igjen og jeg greide ikke å stille i bursdag til søstra mi, der han var også. Det ble for vanskelig. Broren min fortalte at faren hadde ikke snakket til han hele kvelden. Jeg hadde vært forgrått i månedsvis etterpå. I bryllupet til søstra mi, stålsatte jeg meg og tenkte at jeg ikke skulle bry meg om jeg ikke ble snakket til. Bernt og jeg var toastmastere, så oppgaven gjorde at jeg holdt meg til det praktiske. Faren min sa to hyggelige ting til meg den kvelden. Han sa at det så ut som om jeg hadde det bra og han takket meg for jobben jeg gjorde for søstra mi. Mora mi ignorerte meg hele kvelden, selv om jeg prøvde på kontakt. Jeg sa at hun var fin i kjolen hun hadde på og jeg gratulerte henne med dagen. Selv når jeg skriver dette, kan jeg lure på hva er det jeg har gjort som er så gale? Har jeg drept noen og fortrengt det? Det eneste jeg opplever er at jeg har krevd å få være meg.

Jeg brølte da jeg var liten, det vet jeg. Jeg ropte på alt jeg opplevde som feil. Jeg skrek at de voksne fikk være voksne. Jeg skrek til slutt engang at jeg skulle danse på min mor sin grav. Den historien dro hun opp og dro opp og dro opp igjen. Jeg tålte ikke at de voksne klaget eller var sur eller tung eller sovnet på sofaen etter 3 saft glass med sprit i (jeg hater saft den dag i dag) og noen piller. Jeg hylte til typer som min mor hadde, de drakk henne full bestandig. Da fikk jeg høre at jeg var sjalu- Jeg tålte ikke at lillesøstrene mine måtte ha det slik. En gang fikk jeg så vanvittig juling at jeg lå på sykehus en uke. Han knuste kjeven min og ødela en tann. Han sparket meg i ansiktet og magen når jeg lå nede. Det er faen ikke rart at jeg var sint på voksenverden.



Jeg måtte opereres om natten. Jeg husker at jeg opplevde det som omsorg at mange mennesker med frakker stod rundt sykehussengen og sa: ”Stakkars barn”. Det var godt. Det var godt å være på sykehuset. Moren min kom dagen etter med tante. Hun stinket sprit. Det husker jeg. Hun lovet at han aldri skulle få komme hjem til oss noe mer. Jeg dro fra sykehuset dagen før planlagt og gjett hvem som var der? Jeg knuste en diger vase i gangen og løp min vei, mens hjertet mitt hamret. Det sviket kommer jeg liksom aldri helt over.

Uansett så er jo sannheten at de tar ikke kontakt, selv uten at jeg har delt min historie og da kan det jo være det samme med den tanken. Det å offentliggjøre mitt betyr å slippe taket på håpet helt, ikke stykkevis og delt. Håpet på at det skulle bli annerledes og at de skulle forandre seg. Men igjennom historisk lang fartstid hos psykolog, skjønner jeg at det skjer aldri og at det store svarte hullet er det ingen som kan fylle.

Det er slutt på å be om å få bensin på stengte bensinstasjoner.

Jeg har landet med begge beina i min egen virkelighet. Det er ved kjøkkenbenken jeg hører hjemme for tiden. Brød skal bakes hver dag og det hjelper meg å strukturere tid og tanker. Jeg skal engang for alle etablere en endring på matsiden. Brødbakingen gjør slik at jeg setter meg selv inn i andre mattanker. Planlegger middag. Handler inn gode råvarer etc. Det gjorde jeg i syden og. Vi spiste bare en middag ute alle 5, en middag ute bare Bernt og jeg og 2 lunsjer ute for alle. Resten ordnet vi selv. Jeg har ikke begynt et nytt liv etter denne ferien. Det bruker jeg å gjøre. Med løfter om å slutte å snuse, gå ned ex antall kilo, begynne med ditt og enda mer slutte med datt. Jeg har bare fortsatt prosessen jeg er inni. Jeg tror ikke ernæringsfysiologen blir så veldig imponert på mandag, men jeg tror hun vil si at jeg er på rett vei. Snusen har jeg vært uten siden Juli nå. 8 måneder. Det går kjempe fint. Det var første syden tur uten forresten. Jeg fikk lyst til å ta meg en røyk, men gjorde det ikke.

Sjefen min ringte i morges. Jeg har glemt av avtalen med han. Jeg lot meg styre av det fine været og var skiklar. Han hadde dobbelbooket, siden jeg ikke hadde svart han på mail. Før Røros laget jeg en del jobb avtaler. Skulle skyte fra hoften, starte på toppen og øke etter hvert. Sannheten er at jeg hadde startet på null og ramlet ned til minus tjue. Garantert. Ola er vennligheten selv og han skal ringe meg en annen dag. Da jeg hadde lagt på, begynte jeg bare å strigråte. Jeg kjente på at jeg stod ved kjøkkenbenken og de skulle på presentasjon av en ungdomsundersøkelse og film fra MTG skulle bli vist der. Jeg har ikke sjanse til å greie å gjennomføre det nå. Det er jævli sårt å bli så sinnsykt satt ut, vedkjenne seg det og stå i det.

Jeg har musekapasitet og det lille jeg har må gå til familien. Det hadde jo vært morsomt å bli løftet litt av andre, men det snakket vi om på Røros. Det er noen typer som ikke blir utsatt for overraskelser og jeg er en av de. Folk er vant med at jeg fikser og ordner. Og jeg skal i hvert fall ikke være sur for det, slik enkelte andre i Selbu blir. Jeg kan selv for at jeg er en som vil ha kontrollen. Mitt uttrykk til omverden ”jeg ordner selv” er et sterkt uttrykk. Jeg vet det. Jeg vandret rundt på kjøkkenet, tok ut oppvasken, stt i en ny og gråt. Det var en god gråt. En sånn voksen god gråt. Jeg syntes litt synd på meg sjøl. Jeg har også lyst til å være ute og krige. For hver dag som går, så forstår jeg hvor jævla sjuk jeg har vært, fordi for hver dag blir jeg mer og mer reparert.

Jeg så Mikkel fra Stargate i avisen. Han har alltid hatt vinnerkraft. Han gjør det han sjøl tror på og skaper ting som det blir noe av. Jeg gikk på Ringve gymnas i lag med han. I alle fall det gav meg en følelse av å være utenfor alt for tiden. Mitt forhold til musikk for tiden er at jeg blåser i røret mitt for å trimme stemmebåndene. Jeg er utenfor mitt eget nettverk, uten mobil stort sett. Batteriet virker en stund hvis jeg holder telefonen helt i ro. Nok til å lese sms. Men det er deilig å være uten. Hvorfor i himmelens navn skal jeg være tilgjengelig for tiden? Jeg har jo ikke plass til andre sine ting allikevel. Dessuten tar telefon alt for mye tid og som sagt tidligere, å snakke om sykdom er ingen favoritt for tiden. Det suger krefter. Da er det kjekkere å treffe folk. Telefon er for korte samtaler og da for å lage avtaler. Med mindre noen trenger hjelp selvfølgelig.

Jeg var hos fysio i går. Jeg lurte på om jeg skulle starte i bassenggruppen for brystkreftopererte. Den timen er full. Jeg kunne få komme i dag, men jeg valgte skitur i stedet, med dette været. Hun fysio damen er veldig hyggelig og veldig flink. Hun sier at jeg ikke vil få noen knekk i etterkant. Hun mener at jeg har tatt de nedturene og gitt plass til det livet bydde på under behandling. Hun synes at jeg har gjordt en kjempejobb. Jeg er enig med hun, men det er hyggelig og godt å høre. Det er noen som har sagt at jeg vil få en knekk siden, og: ”bare vent å se” uttrykket. Det var gullkornet til mora mi. Bare vent til du blir voksen, så skal du få se. Jeg venter og venter og regner meg som ganske voksen, men hva er det jeg skal få se?

Fysio dama mente at jeg bare kunne ringe hvis jeg trengte henne. Det er jo en fin åpning, men jeg foretrakk å lage en avtale. Det er en trygghet for meg. Avtalen ble styrt til etter påske. Jeg merker at hun mener at jeg skal gå der sjelden. Og siden hun har monopol og greie på ødem, så innordner jeg meg dette. Jeg for min del kunne tenke meg å gå der en gang i uken, hver 14.dag til jeg var trygg på armen. I dag for eksempel er denne pinne stiv. Men jeg er flink med øvelser og Bernt kan hjelpe meg. Jeg diskuterer ikke dette med en jeg er helt avhengig av.

Fastlegen min syntes det var moro at jeg skrev blogg. Han er typen til å kunne gå inn og lese og kanskje følge med. Jeg merker fort om mennesker liker dette og responderer på det. Jeg for min del synes det er et privilegium å få følge dagene til Marianne og Ingunn. Jeg blir veldig godt kjent med dem og lærer masse om dem og meg selv. Flere skulle ha skrevet blog. Det er mange verdifulle historier som ligger i bortgjemte arkivskap, som Ingunn skrev om.

Jeg var på samtale på skolen for Per Kristian i går. Hun syntes det var herlig å få tilbake en sprudlende og rullende gutt. Vi skal samarbeide tett for å få han på bedre gli faglig. Slike arbeidsjern og slik lærer som blir glad i ungen din er en gudegave. Per Kristian liker ikke å skrive, pga at han skriver litt feil. Han vil at alt skal være rett. Gode tilbakemeldinger og bekreftelser på at han er god er en løsning vi skal effektivisere.

Jeg var på Green-House home party i går kveld med to naboer. Det var veldig hyggelig og jeg fikk kjøpt meg en bukse og noen gensere. En orange genser med stjerne på den venstre puppen og `STAR`på ryggen.Kjempe bra. Bernt syntes det var helt topp. Jeg måtte gi tapt for min egen avgjørelse om å ikke kjøpe klær for 90kilos klassen. Det ble helt nødvendig. Jeg har gått i stykker den ene av to bukser. Det ble en dongeribuske og den er deilig å ha på seg. Jeg kjenner to ting nå. Den ene er ”gitt opp” følelsen og den andre er aksept følelsen. Jeg er der jeg er, til hodet og kroppen finner roen og samarbeider om å gi slipp på kiloene. ”Gi opp” følelsen er helt uinteressant og jeg gir meg ikke over til den.

Nå skal jeg på skitur om en ½ time. Øivind blir med. Jeg gleder meg. På fredag kommer mine stesønner på Pizza. Jeg gleder meg. Det er mye å glede seg til her i verden.

Livet er rikt!

Betty

Fra Bienes hemmelige liv:

Dronningen er for sin del den samlende kraften i kolonien. Arbeiderne merker det svært raskt dersom hun blir fjernet fra kuben. Etter noen få timer, eller enda mindre, viser de umiskjennelige tegn på dronningløshet.

Mennesket og innsektene