Arriba

Onsdag 15.03.06

Jeg er muttens aleine i leiligheten og det er utrolig godt. Jeg sitter ennå og speider utover havet og hodet produserer tanker. Det er greit å få meditert av og til, så hjernen får hvile. Jeg har hatt meg en “down”, det ble plutselig nok sol. Armen min er stiv som en stokk. Dette puppegreiene er noe styr. I sted ringte vaskehjelpen på. Jeg gav henne en seddel. Hun gikk med bøyd hodet og tittet ikke opp en gang. Det var da svært til sjenanse, ikke bra. Ettrpå skjønte jeg det hele. Jeg har ikke på meg løsbrystet og det så sikkert rart ut for en ung dame på 25 år.

Jeg bruker mye energi på å holde igjen. Jeg som er vant til å eksplodere i havet, nå må jeg drive og kjenne etter og ta signaler. Det er greit, men det er sårt. Jeg elsker jo å bare kunne kaste meg ut i det. Jeg vet ikke om vannet er for kaldt for armen, men det begynner å stikke i armen når jeg er uti. Det hadde vært så bra med en våtdrakt. Det finnes løsninger på det, og til trøndersommeren skal det ihvertfall ordnes.

John Arvid, min frosne sønn, har begynt å snorkle og det er helt herlig å se på. I går lånte vi en sykkelbåt og godt ut i havet så hoppet han uti. Hele 8 ganger. Jeg ble helt vill, filmet og tok ca 20 bilder. Per Kristian løsnet til slutt og da var det ny bilde og filmrunde. Det var like stort å se han løsne på dette. Han glemmer kroppen sin og alle disse “innbilte” plagene sine. Mye av det jeg opplever fysisk er sikkert innbilt også, men det hjelper ikke det, så lenge det kjennes ekte ut. Der er Perran og jeg like.

Før treningen i går, var “downen” påtrengende og da er trening best uansett. Vi var mange og gjenkjennelses faktoren hjelper på humøret det også. Amigo har sluttet fikk jeg beskjed om. Det var merkverdig. Hun gav ikke noe signal om det, kanksje de må gå på dagen her? Jeg vet ikke, hadde nok med mitt eget uansett. Hun nye treneren er bra hun også. Hun sier hele tiden: Arriba. Og det er et stilig ord og betydningsfullt akkurat nå. Det er utrolig hvor stygg jeg kan føle meg når dette humøret setter inn. I tillegg så kan jeg skamme meg over at jeg syntes at jeg var fin dagen før, for jeg var jo 90 kilo da og. Så skammer jeg meg fordi jeg skammer meg og jeg hater disse følelsene som hemmer meg. Det er som å bli satt 30 år tilbake.

En gjenklang fra oppveksten henter meg inn. Det var liksom aldri lov å være fornøyd. Vi kunne gå på “tå hev” for å sondere terrenget og innstille humøret våres til mor. Slik at det ikke ble bråk. Hvis jeg var i godt humør, ble det alltid bråk. Først når alle var litt gretne var vi i vater og livet var som det skulle være. Godt humør kunne terge den misfornøyde klangen som fulgte oss uansett hvor mye vi flyttet fra det. Særlig terget det hvis vi hadde vært i lag med far og var i godt humør. Og dette kan stemme med at vi har det sinnsykt bra her. Denne leiligheten med det åpne havet er det beste jeg noen sinne har opplevd noen gang og selvsagt, av gammel vane, må jeg justere dette med å finne noe å være misfornøyd med.

Jeg gikk inn på internettkafeen etter trening. Jeg fikk kjapt lest det Ingunn og Marianne har skrevet i sine blogger. Jeg håper Marianne fikk operert i går. Hun trenger det veldig. En sinnsyk utfordring å være levende som dødssyk over så lang tid. Kan ikke si at det hjelper å si at andre har det værre enn min lille “down”, men det hjelper å kjenne empati og vite at noen er der ute og bryr seg. Jeg om dem, dem om meg. Og uansett så er denne “downen” bare en liten skrens i forhold til før kreften. Det blir aldri så tungt lenger som før. Også finner jeg fort tak i hvorfor “downene”kommer og da er det lettere å rydde på plass og få orden i hodet. Da kommer kroppen fort etter. Jeg ser at en Mona har anbefaling til min blogg fra sin blogg. Takk for det. Jeg fikk hilsen fra Eli i dag, og hun leser bloggen min, skjerfet hun strikket på Røros er med på Gran Canaria. Jeg har en del smykker med meg på tur. De er utvalgt med tanke på hvem jeg har fått de i fra. da har jeg en del av relasjonens kraft med meg, føler jeg.

Det siste av Røros brødet er spist opp i går. Så da er det over på det hvite brødet her. Jeg har sklidd litt ut når det gjelder mat og alkohol inntak. Ihvertfall hvis jeg skal greie å gå ned, så holder ikke dette. men jeg har det for fint til å la det være. Jeg trener jo hver dag og får sørge for å ikke overspise, spise ofte og ikke skli helt ut. Vi har spist alle middagene i leiligheten, foruten en i går. Da gikk Bernt og jeg på restaurant, vi bestillte Pizza hjem til guttene. De syntes det var deilig uten oss en stund. Og vi uten dem. Vi maser litt om lekser om dagene og det er ikke populært. Det å skrive går greit, men lesingen går treigt. Men vi får da til litt.

I morges spurte Perran: “Har du sovet godt, mamma?” Det er en ubeskrivelig god omtanke. Han har glemt dette pustestyret sitt. Vi skulle hatt en uke til, så hadde det ordnet seg helt. Mye vil ha mer. Det skal bli godt å komme hjem å begynne hverdagen også. Det er tross alt den viktigste delen.

I dag har Marit og mannen hennes vært her. Hun er logopeden min og vi har treftes nesten hver uke i 1 ½ år. Det var veldig hyggelig å lage lunsj til dem. Et godt og verdifullt møte. Jeg glemte å ta bilder av det, så vi får bevare det i våre hjerter. Vi tar det hele med ro for tiden og det er godt. Gutta har utvidet sin radius og renner litt rundt på markedet og på klubbene for ungdom og barn her. Hver hele time skjer det noe spill greier og de hiver seg med på det som frister. Det tvinger fram litt språkbruk og det er nyttig skole som bare det.

Solnedgangen har nå vært. Timene som kommer er annerledes. Livet er rikt! Betty