KA VI TRENGER

I dag våknet jeg sint 05.45. Da er det bare å stå opp. Heldigvis var det trening på SATS kl: 06:35. En spinning 2 time. Spinning er egentlig gørr kjedelig, men gjør godt. Passer godt for overvektig med skadet minisk-kne. Jeg har vel for første gang i min SATS-historie begynt å kjøre litt ordentlig på sykkelen, slik at det blir treningseffekt av det. F.eks når jeg står og sykler har jeg ikke stivet av og sluppet all kraften ned i beina. Jeg har gynget meg igjennom det, så jeg må ha simulert meg gjennom timene før. Litt svett og litt fornøyd. Nå kan jeg kjøre på og virkelig føle at jeg har trent. Det er greit å gynge seg igjennom det i blant, men det er greit å ha valget. Skal kjøpe meg pulsklokke slik at jeg veit hvor jeg ligger. Jeg er egentlig ganske bedagelig og liker å more meg, så når melkesyren melder seg, sakker jeg bare av og tenker, nei jeg gidder ikke å ha det vondt i livet. Men skal jeg komme i form nå, så må jeg presse meg litt.

Min stesønn har fått jobb i dag. Gratulerer. Vi er super glad og lettet for det. Jeg tenker at han flyter litt høyt nå. Det hadde farfar blitt glad for å vite. Godt at det kom i denne uken uansett.

Grunnlaget for sinnet jeg våknet med var at jeg hadde satt i gang et styremøte med meg selv. Mange lange tankerekker og oppdagelser rundt temaet: Hva vi trenger. Jeg kjenner det store suget i magen. A- det kan være nikotin skriket. Jeg kom ikke på det. Jeg har alltid brukt nikotin i kriser eller sorg før. Da forstår jeg uroen og kan falle litt til ro med det.

”Bare si i fra hvis dere trenger noe”, er en høflighetsfrase og noe folk sier for å være hyggelig. Og det er allright og omsorg i det, men det betyr ingenting konkret. Når jeg sier det, så kjenner jeg den uforpliktende klangen og det er det. Men det jeg ikke skal er å anklage folk for at de ikke ber om hjelp etterpå. Setningen den fungerer ikke til noe som helst, annet enn en vid åpning. Grei å ha, mulig man bruker det, mulig ikke. Jeg har hørt denne setningen i et år nå og selv om det er hyggelig ment, så gjør det meg bare oppgitt. Jeg svarer: ”Jo da, det skal jeg gjøre”. Så går det noen uker og spørsmålet gjentar seg og jeg sier: ”Jo da, det skal jeg gjøre”. Tilslutt måtte jeg si at jeg trenger ikke noe. Jeg trengte å være med familien min. Jeg trengte å bli frisk. Så får jeg høre at det er vanskelig å gi oss noe. Finn opp kruttet sjøl. Jeg har ikke tenkt å lage noe dugnad på hagearbeid eller å male hus nå. Jeg skal bli frisk.

Jeg har tenkt masse på det og ikke greid å komme til noen løsning på tankene. Da har skamfølelsen dukket opp fordi jeg har blitt irritert når folk sier: ”Si i fra hvis dere trenger noe”, så ofte og ikke gjør noe av egen kraft. I tillegg kan setningen bli sagt på en slik måte, at det kan oppfattes som om det er jeg som er problemet, fordi jeg ikke benytter meg av den vid åpne setningen.



For meg er det ikke noe å forholde seg til, det er ikke et tilbud, ikke en invitasjon, ikke noe konkret og derfor lett å glemme. Da jeg var syk var det lettere å spinne videre på de relasjonene der folk bar seg selv og hadde egne behov i forhold til familien. Da kunne vi svare: Ja takk eller nei takk. Så kunne jeg spørre dem om jeg trengte noe. Jeg hadde mere nok med at jeg trengte å bli frisk.

En jeg kjenner ville lage pepperkaker med ungene mine før jul. Hun tok med deig og rullet peppernøtter med de. Jeg trodde at de skulle lage pepperkakehus og hadde solgt det inn til guttene. For øvrig hadde vi laget sånn ferdig kjøpt pepperkakehus, men ikke på mål og sånn ordentlig. Vi hadde 7 pepperkakebokser fulle av sjølkomponerte pepperkaker i tillegg. Så vi trengte det saktens ikke. Men det var positivt at noen bar seg sjøl. Hun tok ansvar for sitt eget behov for å bidra med noe når jeg var syk. Og det kan da ikke være noe vanskelig det, men du må ville det. Samme damen inviterte meg med på Kvinner på Randen i desember. Det var på hengende håret at jeg greide det, men jeg fikk det til. Hun tok igjen ansvar for seg selv og at hun ville se det i lag med meg. Jeg ble invitert i domen av en annen like før jul og den måtte jeg si nei til.

En annen tok alle 3 ungene med i Pirbadet en hel dag, da jeg var som verst. Det var godt for guttene å ha andre voksne som var opplagte og som er glad i de. Da fikk Bernt og jeg var aleine i eget hus en dag og det var godt det og. Men det går jo ikke an å si at jeg trengte at folk tok med guttene i Pirbadet. Noen har invitert guttene på overnatting når jeg har gått på kur og noen har invitert guttene aleine på middag, så jeg kunne ligge å være syk.

Når jeg er frisk så inviterer jeg på hytteturer, fjellturer, kafeturer, restaurant besøk, drikkekvelder etc. for da trenger jeg det. Jeg har tatt ansvar for alt for mange relasjoner. Det er det slutt på. Det må være likeverd. All den energien jeg har brukt på å invitere og opprettholde driven i jevne treff. Jeg har tatt ansvar for at andre har hatt behov for å treffe meg og. Dette kan jeg og dette har jeg lært meg fra gammelt av. Den gamle tapen spilles igjen. Alle de usagte behovene blir synlig og jeg opprettholder gammelt mønster å dekker behov. Tilrettelegger og gir og gir og gir.

Misforstå meg rett. Det har vært mange middagsinvitasjoner og bursdager og greier, så vi har ikke trengt å be om så mye.



Men det er ikke det jeg snakker om, det er denne evinnelige setningen: ”Si i fra hvis dere trenger noe” og klage på at vi ikke trengte noe etterpå, for så å si at det er derfor de ikke har vært der. Personene ville gjerne gi noe, men folk må finne ut av det der sjøl. Etter i dag så synes jeg at setningen bare er morsom, fordi jeg har skjønt hvorfor den har irritert meg. Irritasjonen har lagt i at den sier ingenting. Det er greit å vite at folk er åpen for å hjelpe, men det vet jeg jo fra før. Jeg vet at naboen har sukker, mel, melk, vin å låne bort. Jeg vet at jeg kan ringe hvis jeg trenger noen å snakke med. Men da er det lettere å ringe de som er egen driv i relasjonen.

En annen versjon:

”Si i fra hvis det er noe jeg kan gjøre”, er mer konkret, men fremdeles helt bakpå. Kan fungere godt i jobbsammenheng. Særlig hvis du er orientert om hvem som har kunnskapen og kompetansen du trenger for å gå videre i din oppgave, og personen har sagt det.

Denne lange veien har jeg gått for å finne friheten. Løsrive energien min og bruke den på det jeg vil. Til egen fordel, helt egoistisk. Jeg skal da bruke den på å invitere, når jeg trenger det. Men som sagt, alltid godt å ha valget. Hvis noen blir syk skal jeg gjøre ting rundt familien fordi jeg trenger å ha relasjonen for min del. Jeg har oppdaget at jeg trenger ikke å si dette til de som har stått og sagt mye: ”si i fra hvis dere trenger noe” og føler seg utenfor. Kanskje de egentlig trenger å lære seg å finne ut av hva de sjøl trenger? Ta ansvar for egne behov og formidle de. For hvorfor skal jeg det? For å belære? Skylder jeg noen det? Nei. Fordi jeg trenger det? Men jeg trenger det ikke. Jeg ville bare ha denne forståelsen og gå videre og det er egoistisk og det kjenner jeg er bra for meg. Er det ikke flott?

Jeg kan formidle det hvis jeg trenger det. Jeg har ikke ansvar for å si dette til noen og lage en masse styr av det (gjorde jeg alltid før). Det er ikke alt jeg behøver å prate om. Den dagen jeg er ordentlig fri, trenger jeg ikke å skrive om det en gang. Men det trenger jeg nå. Jeg trenger å skrive det i blog, for det gir meg en forståelse av meg sjøl. Også fordi jeg vet at det er mange som kjenner skam på det samme og plager seg selv i hjel, i stedet for å se:

Det er ikke noe i veien med deg, det er greit å ikke trenge noe, det er greit å ikke bære andre enn seg selv. Har du noen gang hørt at du er egoistisk fordi du ikke bærer andre enn deg selv. Mange mødre som er misfornøyd og klager på prioriteringer døtrene gjør for eksempel. Tar døtrene forgitt fordi de er vant til at de tar alle oppgavene. Snille piker som bare gjør oppgaver av gammel vane, biter det i seg og forsteiner sitt eget liv. Ikke rart vi damer blir sjuke. Tenker de tanken på å bryte ut av det gamle mønsteret, så får de dårlig samvittighet før det er ferdig tenkt. De gjør heller de gamle oppgavene, enn å lage bråk. For å få fred. Men det er utrolig deilig å bråke litt. Det er ikke bra å gå rundt med alle de gamle tapene og holde seg selv nede.

Det jeg trenger er ro, kraft, hvile og søvn.
Jeg trenger å komme i form.
Jeg trenger å trene.
Jeg trenger å holde fast i matopplegget.
Jeg trenger mer penger.
Jeg trenger å skrive.
Jeg trenger å øvesynge hver dag.
Jeg trenger egne grenser.
Jeg trenger å være tilstede som mor.
Jeg trenger å gi det lille jeg har av overskudd nå til min familie.
Jeg trenger selvstendige venner.
Jeg trenger å godta meg selv og mine egne grenser og behov.

Etter kreften har jeg oppdaget at all energien jeg har brukt på at andre skal bli ivaretatt etc. kan brukes til ro i eget liv. Karriere. Nå egne mål for kropp og sjel. Jeg kan ikke gjøre som før. Alle har et eget ansvar for egen lykke. Alle har ansvar i alle relasjoner. Det er ikke slik at jeg skal løfte folk så de kan finne opp kruttet og gi meg noe. Det er ikke slik at jeg skal hjelpe de som er friske og 20 år eldre enn meg. Jeg skal hjelpe der jeg trenger å hjelpe. Der ubetinget kjærlighet har vært drivkraften. Og selvfølgelig der noen ber om hjelp.

Det er mye jeg har lært meg av å ha vært sjuk. Skal jeg ha en nær relasjon til svigermor, ble mye av grunnlaget lagt da svigerfar var syk. Det hele er en prosess av hva jeg sjøl tåler, hvor jeg er i eget liv og hva jeg sjøl er villig til å gi. Jeg ringte min svigermor i dag og sa at jeg trengte å bo hos henne natten før begravelsen. Jeg trenger å være i huset der min svigerfar bodde. Jeg trenger å ha fokus på han. Jeg trenger ikke å snakke om meg selv og svare på masse om min kreftopplevelse. Det er klart at det må jeg jo, men jeg trenger mest å ha fokus på sorgen over et tap.

Hun var jo fri til å si nei, om hun trengte noe annet. Men det var helt OK. Per Kristian og Ruben ønsker å bo hos søskenbarnet sitt. Vi får se om Per Kristian godtar å bo der aleine. Han som er i panser form for tiden. Vi kan ikke ødelegge den framgangen nå. Vi trenger alle å gi noe i en slik sammenheng, så gjelder det å finne ut hva en vil gi som kan gi den andre noe. Vi har funnet ut vi kan bidra med at svigermor kommer seg til hytta i påsken. Bernt og Stein kan følge hun opp dit. Fyre opp og sitte hele kvelden og prate om svigerfar. Det er i hvert fall et forslag.

I dag etter treningen snakket vi masse om Molde. Ruben er veldig bekymret for at farmor må gå på butikken aleine. Og som han sa: ”Når hun skal dø, hvem skal kjøre henne da?” Vi prater og prater og prater og jeg skriver og skriver og skriver. Bernt har fått kondolasjoner fra ene søstra mi. Jeg har fått hilsner fra jobb. Folk tenker på oss, det gjør godt.

Det skal bli godt å komme seg til Molde og være i lag med familien der. I dag måtte jeg ringe fysio og be om at hun ikke endrer mål på strømpen til arm. Det gikk så vanvittig fort der i går. Så kjapt har jeg aldri vært igjennom en time før. En time på 10 minutt.

Jeg fikk disse versene av Petter til jul i fjor. De passer bra i dag. Min svigerfar var en som våget å si i fra og det må vi gjøre vi som er i live, så vi ikke føler oss levende døde.

Våg å være.

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør.
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn -
Er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås -
Må noen vise vei.

Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om -
og velger veien selv.
Kanskje den som gjør deg vondt -
Er svakest likevel.

Våg å være nykter.
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil.
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er-
og at du er sann.

Hans Olav Mørk

God kveld og takk for følge så langt, Betty