God Father
for 15 år siden
torsdag 29. juni 2006
DUBLIN
Det er mye som ser godt ut på disse bildene her. Kos deg Bernt, det er fortjent! Jeg pakker og pakker og pakker og legger ut fredagsrompen kl 24:00
Betty
onsdag 28. juni 2006
Aktiv Frøken!
Jeg startet jo dagen med opp klokken seks og kjørte av gårde til SATS med to kajakker på taket. Svetta, styra og pesa på en stund og vendte fornøyd tilbake. Gutta sov til 10:00, herlig. Jeg dro til tannlegen på mototrsykkelen, i 140 opp Okkstadbakken, seint ute.
I tannlegestolen ringte mobilen, jeg måtte ta den på, aleine med 3 unger. 2 unger aleine hjemme og en på tur. Jeg fikk spytte ut og ta den. Ruben var blitt sjuk på Sfo-tur og jeg ble bedt om å komme ut i Snillfjord og hent han. Han sov, hadde litt feber og kastet opp. Jeg ba dem om å kule ned, så jeg fikk gjort meg ferdig hos tannlegen, så skulle jeg ringe de opp igjen.
Da hadde jeg tenkt litt. Bilen har ikke bremsevæske (det må jeg ordne i morgen), så det ville tatt et par timer og fiks det og det er ikke noe særlig for en gutt med feber å sitte 2 timer hjem på en sykkel. Jeg ringte, han sov og jeg lurte på hva som var problemet. For han hadde det jo best med å få sove. Da fikk jeg vite at de skulle på tur og hadde bemanningsproblemer. Det er ikke min sak å ordne opp i. Så lenge ikke Ruben ropte om hjelp og ville hjem, så fikk de stå i det. Ikke personalet sitt valg åp være så få, det sitter lenger (ikke opp) inn i systemet.
Siden gikk det bare slag i slag. Ned på STOLT i et 2 timers møte. Cabina en tur, også rekke Ruben. Bussen kom frem til skolen kl 16:00. Ut kom en storfornøyd fyr, som har sovet hele veien. Vi peisa hjem på sykkel.
Hjemme har det gått slag i slag og jeg har snakket formye i telefonen. Jeg som holder en times tale med sang, som eksponerer, skal egentlig holde kjeft i flere dager, men det sosiale styrer det meste. Jeg er nødt til å bli særere eller la det helt vær (tlf), i hvert fall når bandet skal turnere. Søstra min ringte i går, i hvert fall et halvt år siden, så da er det bare å snakk. Vi skal til bryllup i Bergen.
Jeg ser på Site Meter at jeg har en leser i Dublin hver dag (Hei Bernt!) og at ryktene driver og sprer seg. Jeg sier ikke mer. Men en blogg gir andre anledning til å titte innom ditt liv, uten at de behøver å gjøre noe mer. Det er banalt, genialt og vanvittig. Den får man bare stå i.
Kristin stakk innom nøyaktig 23 sekund og det er mye en rekker på 23 sekunder med noen. Et friskt pust inn i vårt liv, ikke akkurat noe fønvind, men med mye energi.
Guttene har vært helt konger i dag, på butikken, bært klær, bært ting opp på loftet, tatt kofferter ned og pakket. Så hadde vi det koselig til kveldsmat. Grandiosa har laget en lørdagspizza og det er i grunnen ikke så verst.
Nå skal jeg binge,
Betty
Så er dagen omme.
Feiret 50 årsdag til en venninne. Joda, vi blir da eldre. Da Bernt og jeg giftet oss var mine foreldre 48 år og jeg syntes de var gamle. Det synes jeg ikke om dem jeg kjenner på den alderen nå.
Jeg har syklet i kvelden. Det lukter godt av trærne og det er vakkert med blodbøken som står der, som en kjerring mot strømmen. Det er stille i Trondhjæms gater kl 23 om kvelden. Byen er mer lik en stor bygd, hvor du kan sykle fra ende til annen.
Ruben og Bernt er borte. De andre gutta er i feriemodus, men flinke til å hjelpe meg. I kveld har Cecile vært her, pia våres. Hun er gullegod for oss alle. Kjøkkenet var strøket da jeg kom hjem.
I dag snakket jeg med psykriateren i Oslo, om at jeg begynner å bli frisk. Han mente at jeg måtte da kunne ha det bra en stund, uten at jeg måtte hive køl på med det samme. Kroppen har fått kraftig juling av cellegiften og stråling. Han visste om en dame som hadde erklært seg sjøl frisk, så dro hun på ferie og knakk sammen. Når du tror du er frisk, da skal du ta deg tid. Vi har et system i landet som skal fungere når du er syk og har du betalt skatt, så har Norge råd til at du venter til du kan ”stå der”.
Jeg vet at det tilbudet jeg har fått på jobben, betyr mobiltelefonen tett til mitt øre hele døgnet. Jeg tåler jo nesten ikke to telefoner på en dag en gang. Så det må jo gå gale.
Det er seint og jeg vil trene i morgen tidlig, hvis jeg har en bra natts søvn, så takk for følget.
God natt, sov trygt og godt,
Betty
tirsdag 27. juni 2006
God hverdag!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, hverdagen er den aller beste. Ruben er sendt av gårde med SFO på tur og brødbakingen er i gang. Det er deilig å være aleiene. Folk tror de kjenner meg, men det er det ikke mange som gjør. Egentlig er jeg ikke en sosial type av karakter, jeg liker stille stunder bedre. Det er sikkert fordi jeg har så mange solo ting å gjøre. Lime inn bilder, skrive, synge, male og stryke klær.
Jeg kjenner at jeg blir friskere. Snart så frisk at jeg kan starte på hverdagskampen, kiloene. De sitter der til jeg ikke trenger de lenger, det tror jeg. Jeg skal aldri, aldri fordømme noen som er tykk, eller som ikke får til å slanke seg. Det er et helvete å få det til, hvis en ikke har krefter til det. Eller som meg, går på livsnødvendige medisiner. Men det er viktig å kle seg. Store folk som har klær som passer, er flottere enn misfornøyde tynne. Forresten har jeg rompebildeklart til fredag.
Siden sist jeg skrev, så har jeg tenkt det at å ta an ut på fest er egentlig en kunst, som få behersker. Det å ha full uttelling og ikke dette bakpå er et ansvar en sjøl har, og avgjør mye om en fest er vellykket. Jeg har hundrevis avganger prøvd denne forsiktige fremtoningen på fest og det er dritkjedelig. Når en drikker alkohol så skal det være gøy, ellers så er det ikke noe vits i det. Hos noen dukker det opp gamle spøkelser fra skap, og det er jo litt verre. Det er ikke et problem for meg mer, spøkelsene er sluppet fri for lenge siden.
Det beste festbilde jeg vet om, er det danske nasjonalbilde. Glade voksne som skåler og det er også barn på bilde. Hvis voksne er glade når de drikker, så er det ikke så skummelt for barn.
Om noen år, så skal vi utfordres på at våre barn skal ha et forhold til alkohol. Ja, for enten du drikker eller ikke, så har du et forhold til det. Det blir spennende. Nå har jeg nå sett både Aun og Stein vokse opp og få et forhold til alkohol som ikke skader de. Forresten når jeg nevner dem, legger ved et bilde av gaven Aun og Stein, Kenneth og Marianne, John Arvid, Per Kristian og Ruben Marius spleiset på. De har spart i mange år.
Ha en god hverdag, dere!
Ytteb.
Jeg kjenner at jeg blir friskere. Snart så frisk at jeg kan starte på hverdagskampen, kiloene. De sitter der til jeg ikke trenger de lenger, det tror jeg. Jeg skal aldri, aldri fordømme noen som er tykk, eller som ikke får til å slanke seg. Det er et helvete å få det til, hvis en ikke har krefter til det. Eller som meg, går på livsnødvendige medisiner. Men det er viktig å kle seg. Store folk som har klær som passer, er flottere enn misfornøyde tynne. Forresten har jeg rompebildeklart til fredag.
Siden sist jeg skrev, så har jeg tenkt det at å ta an ut på fest er egentlig en kunst, som få behersker. Det å ha full uttelling og ikke dette bakpå er et ansvar en sjøl har, og avgjør mye om en fest er vellykket. Jeg har hundrevis avganger prøvd denne forsiktige fremtoningen på fest og det er dritkjedelig. Når en drikker alkohol så skal det være gøy, ellers så er det ikke noe vits i det. Hos noen dukker det opp gamle spøkelser fra skap, og det er jo litt verre. Det er ikke et problem for meg mer, spøkelsene er sluppet fri for lenge siden.
Det beste festbilde jeg vet om, er det danske nasjonalbilde. Glade voksne som skåler og det er også barn på bilde. Hvis voksne er glade når de drikker, så er det ikke så skummelt for barn.
Om noen år, så skal vi utfordres på at våre barn skal ha et forhold til alkohol. Ja, for enten du drikker eller ikke, så har du et forhold til det. Det blir spennende. Nå har jeg nå sett både Aun og Stein vokse opp og få et forhold til alkohol som ikke skader de. Forresten når jeg nevner dem, legger ved et bilde av gaven Aun og Stein, Kenneth og Marianne, John Arvid, Per Kristian og Ruben Marius spleiset på. De har spart i mange år.
Ha en god hverdag, dere!
Ytteb.
mandag 26. juni 2006
På Trass
Klokken er 22:45 og jeg blogger på trass. Jeg som skulle legge meg kl. 21:30. Men så kom det folk for å være sosial og da renner timene unna. For å ikke bli irritert, så var det bare å sett seg å ta en øl, festen ebber ut med en boxøl. Personlig er jeg ferdig med å være sosial, det har jeg vært i hele helgen. Jeg tok an ut to kvelder på rad og hadde max uttelling på det sosiale. Så nå vil jeg være litt inni meg sjøl. Sangøvelser, meditasjonen, spille plater (ny platespiller i dag) og skriving. Jeg bruker å være knallhard i uken på å kjøre ”nok søvn” og denne uken blir det viktig.
Jeg liker ikke å sove om morran lenger, de beste timene søvn er før kl 24:00, sånn egentlig. Men pytt, det er ikke så farlig, jeg kjenner at vi er litt høy fra helgen ennå og at det tåles litt unnaviking fra min knallharde struktur i hverdagen.
Selv om det var en kanon fest, så forundres jeg alltid over at det er bare jeg som tar an helt ut av oss damene over 40. De snakker sikkert om at jeg gjør det, og jeg snakker om at de ikke gjør det. Hva i all verden kan være riktig? Det er vel som en kjenner det sjøl, men kanskje det er godt å slippe kontrollen en gang i blant?
Jeg følte meg ikke så vulgær denne gang, det var litt dameutagering med meg. Både Kristin og Marianne holdt koken lenge. I hvert fall syntes jeg at det var helt herlig. Jeg tror jeg begynner å finne formen.
I dag fikk jeg spørsmålet: ”Hvorfor går du aldri å legger deg?” Altså ment om festen. Hvorfor i all verden skal jeg gjøre det, når det er så trivlig? Utrykket: Du skal ikkje sove bort sumarnatten” kommer jo fra et sted og dessuten var mine venner samlet og det er sjelden. Første kvelden satt vi i 16 mannsteltet. Kristin og jeg var i storform. Fliring og drikking og chips gikk ned på høykant. John Arvid så på meg og sa: Mamma, er du full nå? Og det var jeg. Men jeg var i godt humør. Det var jo en strek i regningen at han skulle se det, men vi velter da alle et melkeglass i blant og jeg spurte han dagen etter om han syntes det var ubehagelig. Det syntes han ikke og da er det greit nok.Jeg kunne f.eks ha skammet meg, men det har jeg gjort for siste gang i livet.
LEIREN
Kvelden etter var det vollyballkamp på stranden. Kl 02:00 om natten, så spiste Kenneth, Marianne og jeg nattmat, legg meg? Nei, jeg hadde ikke råd til det. Denne kvelden røykte jeg Lucky Strike, det må jeg innrømme var helt herlig.
Jubilanten, hans sønn som holdt tale, Marianne og Kenneth
Så en observasjon at når jeg ser på stemninger i par og på det som sies eller ties, så er jeg super glad for det språket Bernt og jeg har, og det det gir oss. Men så har vi da kjørt noen samlivskurs og tatt jobben med å eksponere. Det kan vi.
http://www.psykoterapi.org
Slike milepeler er viktige å få med seg, det gjør noe med relasjonen. Jeg er så glad for denne helg og jeg gleder meg til å treffe mine venner i Årdal om 14 dager.
Men folkens, nå er det hverdag. Bernt drar til Dublin i morgen. Ruben drar på overnatting til Moan Gård. På fredag skal jeg kjøre til Lillehammer med 3 unger aleine. Men det var deilig å sette seg ned og skrive noen ord, mellom utpakking, brødbaking og ny pakking.
Forresten, til dere som har kjøpt brød. Pengene gikk til Tatoo, NÅ skal de gå til eltemaskin.
God kveld,
Betty
ds Pga data problemer, får Bernt legge dette ut i kveld fra sin pc ds
Jeg liker ikke å sove om morran lenger, de beste timene søvn er før kl 24:00, sånn egentlig. Men pytt, det er ikke så farlig, jeg kjenner at vi er litt høy fra helgen ennå og at det tåles litt unnaviking fra min knallharde struktur i hverdagen.
Selv om det var en kanon fest, så forundres jeg alltid over at det er bare jeg som tar an helt ut av oss damene over 40. De snakker sikkert om at jeg gjør det, og jeg snakker om at de ikke gjør det. Hva i all verden kan være riktig? Det er vel som en kjenner det sjøl, men kanskje det er godt å slippe kontrollen en gang i blant?
Jeg følte meg ikke så vulgær denne gang, det var litt dameutagering med meg. Både Kristin og Marianne holdt koken lenge. I hvert fall syntes jeg at det var helt herlig. Jeg tror jeg begynner å finne formen.
I dag fikk jeg spørsmålet: ”Hvorfor går du aldri å legger deg?” Altså ment om festen. Hvorfor i all verden skal jeg gjøre det, når det er så trivlig? Utrykket: Du skal ikkje sove bort sumarnatten” kommer jo fra et sted og dessuten var mine venner samlet og det er sjelden. Første kvelden satt vi i 16 mannsteltet. Kristin og jeg var i storform. Fliring og drikking og chips gikk ned på høykant. John Arvid så på meg og sa: Mamma, er du full nå? Og det var jeg. Men jeg var i godt humør. Det var jo en strek i regningen at han skulle se det, men vi velter da alle et melkeglass i blant og jeg spurte han dagen etter om han syntes det var ubehagelig. Det syntes han ikke og da er det greit nok.Jeg kunne f.eks ha skammet meg, men det har jeg gjort for siste gang i livet.
Kvelden etter var det vollyballkamp på stranden. Kl 02:00 om natten, så spiste Kenneth, Marianne og jeg nattmat, legg meg? Nei, jeg hadde ikke råd til det. Denne kvelden røykte jeg Lucky Strike, det må jeg innrømme var helt herlig.
Så en observasjon at når jeg ser på stemninger i par og på det som sies eller ties, så er jeg super glad for det språket Bernt og jeg har, og det det gir oss. Men så har vi da kjørt noen samlivskurs og tatt jobben med å eksponere. Det kan vi.
http://www.psykoterapi.org
Slike milepeler er viktige å få med seg, det gjør noe med relasjonen. Jeg er så glad for denne helg og jeg gleder meg til å treffe mine venner i Årdal om 14 dager.
Men folkens, nå er det hverdag. Bernt drar til Dublin i morgen. Ruben drar på overnatting til Moan Gård. På fredag skal jeg kjøre til Lillehammer med 3 unger aleine. Men det var deilig å sette seg ned og skrive noen ord, mellom utpakking, brødbaking og ny pakking.
Forresten, til dere som har kjøpt brød. Pengene gikk til Tatoo, NÅ skal de gå til eltemaskin.
God kveld,
Betty
ds Pga data problemer, får Bernt legge dette ut i kveld fra sin pc ds
FANTASTISK!
Det er ordet for denne helgen. Vi er igjen her søndag kveld, i en hytte ute på Hosnastrand og nyter hverandres nærvær. Været har roet seg og solen bare skinner. Vi har sett dvd ”lille kylling”, en fantastisk film om en far og en sønn, hvor faren aldri tror på sin sønn, men dette ender selvsagt godt.
Alle gjestene har dratt sin vei og det er godt å være litt aleine. Det ble en helt utrolig fest. Med godvær hele lørdag, ellers var det regn og vind og sol sånn innimellom.
Det er så drittøft her ute, at jeg må bli millionær, slik at jeg kan kjøpe meg et kysthus. Her kan jeg finne roen, med bølgesuset og ”det lyset”.
Jeg vet ikke om det taler for eller i mot, men Anne B. Ragde har kjøpt hytta bak oss. Hun sitter ofte her ute og skriver. Er denne plassen stor nok for oss begge?
Det er i hvert fall fantastiske mennesker på dette stedet.
Tatoo`en ble en suksees og ER en suksees for resten av dette livet.
Vi treffer de menneskene vi skal treffe i dette livet, og Elton som laget min tattoo på Tattoo World i Trondheim, kan det han holder på med. Jeg tror at han syntes at jeg var litt slitsom, når jeg kom innom en gang i uken. Han står på hode i arbeid med å signere kropper hele dagen. 14 dagers kø hos han. Men han gjorde meg til en lykkelig kvinne. Jeg er fornøyd!
Nå har jeg to store tatoveringer. Jeg har hatt 3 til. Besetter merke, bomsemerke og en slange. Jeg tok de bort da jeg bodde på ruskollektivet. Det ene var at jeg hadde snakket med slangen på en meskalin tripp og det andre var at jeg husker ikke hvordan den kom på min kropp. Dessuten mente de på kollektivet at jenter ikke skulle ha tatoo`er, for da ville jeg stille dårligere i arbeidslivet. Men det er jo ikke sånn.
Men jeg var veldig oppsatt den gangen på (da jeg nyktret meg opp) at jeg skulle bli som en vanlig dame, hva det enn må være. Jeg tenkte nok litt mer sånn anonym og dannet, velkledd og sikker. Men jeg må innrømme at det var et helvete å få det bort og arrene er stygge. Jeg tok de bort med laser, etter at jeg hadde prøvd å skjære bort hud hos en Trondhjæmslege, for det funket dårlig. De svidde vekk fargene.
Det går ikke an å angre på noe en har gjort, rett og slett. Og det funket jo den gangen. Bomsemerkene gjorde slik at jeg bestandig kom i kontakt med feile folk, de som var ”på tryne”. Så jeg ristet av meg en del av dem etter at jeg fjernet de 3 prikkene på den venstre hånden.
Det værste er at mye vil ha mer. Flotte tatoo`er er stilig. Og jeg kjenner at dette er nå meg, jeg kan leve med det og jeg skal dø med det. Det er godt å ha den sikkerjeten på meg sjøl.
I natt spilte eg vollyball og det var helt hærlig. Nå føler jeg at kroppen min er friskere. Jeg har tålt to fester i helgen. Energien er på vei tilbake. Nå må nå kiloene begynne å løsne?
Festen til Bernt ble utrolig bra. Rammen var det sinnsykt vakre været, som bare ble bedre og bedre utover kvelden. God stemning, god mat og god drikke på dette fantastiske stedet. Talen min funket bra og sangen sånn noen lunde. Fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Bernt fikk kajakk av Kenneth, Marianne og sine sønner. Det ble han overveldet for og en GPS av nabogjengen.
Da er vi en ende ved denne pausen og denne vil vi aldri glemme. Jeg hører bølgesusen enda og det skummer hvitt på det hav som gir meg ro og klare tanker. Strandpromenaden er gått 3 hele gang og jeg har hørt på mp3 på nye låter. Jeg gleder meg til 30 SØLVPENGER blir sluppet ut, det er en sexy låt, med et intenst budskap.
Da setter vi kursen mot byen og håper på tørre veier.
Takk for følget,
Betty
Alle gjestene har dratt sin vei og det er godt å være litt aleine. Det ble en helt utrolig fest. Med godvær hele lørdag, ellers var det regn og vind og sol sånn innimellom.
Det er så drittøft her ute, at jeg må bli millionær, slik at jeg kan kjøpe meg et kysthus. Her kan jeg finne roen, med bølgesuset og ”det lyset”.
Jeg vet ikke om det taler for eller i mot, men Anne B. Ragde har kjøpt hytta bak oss. Hun sitter ofte her ute og skriver. Er denne plassen stor nok for oss begge?
Det er i hvert fall fantastiske mennesker på dette stedet.
Tatoo`en ble en suksees og ER en suksees for resten av dette livet.
Vi treffer de menneskene vi skal treffe i dette livet, og Elton som laget min tattoo på Tattoo World i Trondheim, kan det han holder på med. Jeg tror at han syntes at jeg var litt slitsom, når jeg kom innom en gang i uken. Han står på hode i arbeid med å signere kropper hele dagen. 14 dagers kø hos han. Men han gjorde meg til en lykkelig kvinne. Jeg er fornøyd!
Nå har jeg to store tatoveringer. Jeg har hatt 3 til. Besetter merke, bomsemerke og en slange. Jeg tok de bort da jeg bodde på ruskollektivet. Det ene var at jeg hadde snakket med slangen på en meskalin tripp og det andre var at jeg husker ikke hvordan den kom på min kropp. Dessuten mente de på kollektivet at jenter ikke skulle ha tatoo`er, for da ville jeg stille dårligere i arbeidslivet. Men det er jo ikke sånn.
Men jeg var veldig oppsatt den gangen på (da jeg nyktret meg opp) at jeg skulle bli som en vanlig dame, hva det enn må være. Jeg tenkte nok litt mer sånn anonym og dannet, velkledd og sikker. Men jeg må innrømme at det var et helvete å få det bort og arrene er stygge. Jeg tok de bort med laser, etter at jeg hadde prøvd å skjære bort hud hos en Trondhjæmslege, for det funket dårlig. De svidde vekk fargene.
Det går ikke an å angre på noe en har gjort, rett og slett. Og det funket jo den gangen. Bomsemerkene gjorde slik at jeg bestandig kom i kontakt med feile folk, de som var ”på tryne”. Så jeg ristet av meg en del av dem etter at jeg fjernet de 3 prikkene på den venstre hånden.
Det værste er at mye vil ha mer. Flotte tatoo`er er stilig. Og jeg kjenner at dette er nå meg, jeg kan leve med det og jeg skal dø med det. Det er godt å ha den sikkerjeten på meg sjøl.
I natt spilte eg vollyball og det var helt hærlig. Nå føler jeg at kroppen min er friskere. Jeg har tålt to fester i helgen. Energien er på vei tilbake. Nå må nå kiloene begynne å løsne?
Festen til Bernt ble utrolig bra. Rammen var det sinnsykt vakre været, som bare ble bedre og bedre utover kvelden. God stemning, god mat og god drikke på dette fantastiske stedet. Talen min funket bra og sangen sånn noen lunde. Fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. Bernt fikk kajakk av Kenneth, Marianne og sine sønner. Det ble han overveldet for og en GPS av nabogjengen.
Da er vi en ende ved denne pausen og denne vil vi aldri glemme. Jeg hører bølgesusen enda og det skummer hvitt på det hav som gir meg ro og klare tanker. Strandpromenaden er gått 3 hele gang og jeg har hørt på mp3 på nye låter. Jeg gleder meg til 30 SØLVPENGER blir sluppet ut, det er en sexy låt, med et intenst budskap.
Da setter vi kursen mot byen og håper på tørre veier.
Takk for følget,
Betty
søndag 25. juni 2006
TALEN
Kjæreste Bernt!
Først så må eg få takke deg for inbydelsen. Det har vært en knallhard utvelgelse, så eg e glad eg fikk komme.
Eg elsker deg eg, det kom vel ikkje som noen bombe art eg skulle si det i dag. For øvrig så finnes det ikkje usagte trykk i samliv med deg og bombene får komme når de skal komme.
Mitt samliv med deg er ikkje en minefeltsvei, men en reise med tid til å vokse i. Så stopper vi opp og ser oss omkring og i kveld har du duket for en slik pause.
Da eg traff deg var du 33, en ung mann med barn på 9 og 11. Du skremte vannet av meg med din inderlighet, en ivrig kar med høy inntekt og forstand i. Hvordan skulle eg takle at en mann i ditt sted, syntes at eg var fantastisk?
Så mine redsler møtte dine redsler. Redsler for forpliktelsen og det å være nær. Min energi matchet dine behov, og du som mann matchet mine drømmer.
Vi startet på samlivet med hver vår bagasje. Vi hadde begge en bråkefullt vei bak oss. Veien videre skulle heller ikke bli så stille. Husker du Bernt han som sa: ”Er han sammen med hun, hun som er så ustabil og vanskelig?” Og husker du hun som sa: ”Det finnes da annet enn kverulanter å få, hva med å finne en som kan noe praktisk”.
Det er vi som har ledd høyest av dette.
Du, en mann med hig etter kunnskap, vandrer i livet ved min side. Ikke verst når vi i storbyer går med et leksikon som åpner seg selv. Og som også lar seg lukke. Din begeistring for alt som er historisk og stort er en nyttig sak på vår reise.
Din hukommelses port er lett å få opp, litt mer tid har vi brukt på vår følelsesmessige språkreise. Men vi har jaggu komme langt også med den sorten.
I starten så fløt vi på en rosenrød sky, forelsket og fulle av forventning. Det værste for deg var å bli med bandet på tur. Det værste for meg var å bli holdt fast i. Men kjærligheten har sin uransakelige vei.
De fleste tror at vi to er så forskjellig – men vi er som søsken i ånden. Vi har verdier som er himlende nær og politisk så er vi helt enig. Og du sier alltid til meg, når det lakker og lir, du er den klokeste av de alle. Kjærlighet gjør ikkje blind, kjærlighet gjør klok.
Halldis Moren Vesaas har skrevet det vakrest av alle:
Lyset!
Kjære, alt ditt som du viser meg no –
Så utenkt som mangt av det er –
Kan vel hende eg ikkje forstod
Om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel viss utan svar –
Som framfor eit ukjent land,
Om ikkje min kjærleik til deg –
Var for meg som ein lykt i min hand.
Det lyser meg fram,
Så eg kan gå inn
Og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind
Kjærleik gjer klok
Ingen av oss rygger vekk for en skikkelig desputt eller en krangel. Men viktigst av alt vi er kjærester nær og eg fann alt i den samme mannen:
- min elsker
- min beste venn
- far til mine barn
- far til mine bonusbarn
Jeg er beriket og føler meg elsket. Jeg vokner hver dag til en plystrende mann. Den dagen du blir deppa vil jeg gå fra forstanden.
Jeg vokner til en mann som elsker livet!
Kjæreste Bernt!
Ka vi har fått til!
Eg kjenner ingen andre som har klart det samme(n).
I bryllupet vårt så samlet vi de alle 112 gjester sammen. Du glemmer aldri at vårt hjem var fyllt til randen. Og du dusjet sist – i kaldt vann før du ble viet. Den episoden står som et symbol på hvordan vi bestandig lot oss invadere.
John Arvid kom så dundrende fort. 14 uker for tidlig. Hans travelhet satte oss helt ut. Vi fikk prøvet oss jammen sammen. Et år på syekhus ble forsmaken på hva vi skulle utfordres i. De gangene han holdt på å dø og smerten ble uutholdelig, så leste vi Bibelen sammen. For vi måtte forholde oss til våre følelser og all denne avmakt som vi kjente. I hjelpesløsheten satt vi og gråt og dette knyttet oss sammen. Jeg husker første gang vi trillet hans vogn. Han var 9 måneder og turen gikk rundt et sykehus.
Joda, vi greide det vi og John Arvid viste seg å være en som ville kjempe. Så kom det fem år med sondemat og oksygen. Hvis vi hadde visst hva vi fikk av utfordringer, så ville vi neppe ha trodd det.
Per Kristian var ønsket og med fødselens dag ble det hele litt mer spennende enn ventet. Nok en gudegave med makt i. De hastet av gårde et mørkeblått barn og vi satt fortumlet tilbake. Han hadde også en infeksjon på sine øyne og vi fikk beskjed: Han kan bli blind. Og av alle ting, ble dette det værste. Men det gikk bedre enn vi hadde spådd. Så disse lange timene ble til 3 korte uker på barsel, påfølgende 8 uker ferie og en herlig sommer. Etter hvert ble vi sliten og vi fikk oss avlastning og 9 måneder etter kom Ruben. En herlig ferie med 20 års ansvar som minne.
Rubens fødsel reparerte oss og her startet veien hvor ting ble mer normale. Vi flyttet til høyden fra vannflaten bort og trivdes fra første sekundet.
Kjæreste Bernt!
Årene går!
Kjærligheten består!
Selv lykken er med oss på veien. Vi har hverandre og vi har fått lært at livet er ikke selvfølgelig. Et dikt har jeg lovd deg å lese ved din grav, men diktet skal leses når du i livet er halvveis. Det står for den du er:
DU MÅ IKKE SOVE (Arnulf Øverland)
Jeg voknet en natt av en underlig drøm,
Det var som en stemme talte til mig,
Fjern som en underjordisk strøm –
Og jeg reiste meg op:
Hvad er det du vil mig?
Du må ikke sove!
Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
I går ble jeg dømt.
I natt har de resit skafottet i gården.
De heter mig klokken fem i morgen.
Ingen får se oss.
Ingen får vite,
Hvad der skal skje oss,
Ennu mer:
Ingen kan tro,
Hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
Så onde kan ikke mennesker være.
Det finnes da vel skikkelige folk i blant?
Bror du har ennå meget å lære!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si:
Det er sørgelig,
Stakkars dem
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke angår deg selv.
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Kjæreste Bernt!
Du har solgt Folk og Røvere på Norde,
Og talt anarkistenes sak og du har også vært arkitekt for en av de første nettbankene i Norge. Helt sikkert er det at du laget den første nettbankløsningen på Wap, og det har kommet mange til gode. Jeg glemmer det ikke, den gang en fyr kom bort til deg og sa: Klipp håret (den gangen du hadde det) og skaff deg en skikkelig jobb. Det er første gang eg har fått deg høre si: ”Eg tjener sannsynligvis bedre enn deg”.
Du skryter ikke mye av det du får til på jobb, det er så mye annet som lar deg begeistre. Knuter i blinde, klatring på is og i fjellet. Når eg skriver blog, du er heia gjeng bak og du har støttet meg igjennom skolen.
Alt, nesten alt henter du noe utav. Joda, vi får fyllt tiden vår og kronene får vi til å rulle, med stadig hver vinter vi til syden drar. Påske i Sverige og sommeren der Nord. Vi er enig i at vi trekker om sofa hvis vi vinner i lotto. For det går fint å leve med den vi har, mot alt vi får oppleve. Vi er enig om at livet skal leves her og nu. Vi skal ikke vente med festen. Vi prioriterer slik vi gjør og vi trives med det, selv om andre påpeker at rødbilen vår er litt rusten.
Litt pønkat, litt straite, litt raddis og litt fjern. Litt nær og litt syndikalistisk. Men viktigst av alt vi er kjærester nær og vi er fornøyd i all slags vær, vi kan le av oss sjøl og vi liker ikke baksnakk noe særlig.
Din kjærlighet er stor for de du blir glad i og du respekterer alle aldre. Likeverd er nøkkelen til der som sjølverdet bor, særlig hos barn kan vi merke. Andres, som egne barn du lærer de av det du har, og eg ser at du får kunnskap til å bli trivsel.
Ja, du er med meg i alt og blir inspirert når jeg er engasjert. Jeg vet ikke om noen som har valgt meg så grundig som du. Du respekterer meg for alt eg er verd, kall det gjerne for nesegrus beundring.
Kjæreste Bernt!
Du som kysser min hud og sier at eg er den beste. Du betyr alt for meg og du kom meg så uendelig nær, særlig i vår siste runde. Kreften kom snikende inn i vårt liv, og la seg som et tungt gammelt teppe. Den la seg på våre gamle sår og rev opp det aller meste. Kreften gav ringer i sjøen. Men med den erfaringen vi allerede hadde, så skulle vi takle dette.
Kjæreste Bernt!
Når du syntes at det var vanskelig å være nær, en som var syk og satt ut, så husk du bare på at når du strøk mitt kinn, så var det det som betydde det meste.
Men hvem skal trøste Johnsen når kona har fått kreft og var utrøstelig og ikke til å skjønne. Kreften den velger ikke fattige eller rik, eller ut i fra hva du før har vært igjennom. Den åt seg innpå, den tok og den svei, men jeg var sterkest, forresten.
Kreften!
Sykdom knugetMeg til beinetReiv og sleitOg laget sårDype groperVoldsomt levenMerket megI dette år.Huden sveiBlodet størknetKroppen skreik:Gi meg fred!Inni megEn stemme svarte:Du skal ennåLitt mer ned.Døden talteDaglig til megJeg er svaretHelt til sist.Husker atJeg tenkte tanken:Det er godtÅ være frisk.Alt på dypetGav meg styrkeTiden jobbetFor mitt vel.Livets underTroens styrkeTenker ofteFor meg selv.Livet nytesNå i stundenDype storeÅndedrag.Hvert et vindpustJeg nå kjennerSanser livetHer i dag.
Betty (april 2006)
Det sies at din kjærlighet til meg er ubegrenset. Ja, takk for det. For størst av alt er kjærligheten. Det er det som er det vakre og viktigste tross alt, forutenom å være friske.
Så la din kjærlighet runge og la den dundre slik bauekorpsenes trommer drønner i fjellveggene i Bergen. La oss være stolte og sterke, og bruke våre stemmer for sinne, for glede og la oss aldri tie, aldri forstumme, eller la oss aldri være underlegne, men gjerne sarte og skjøre.
En ting er sikkert - det nytter ikke å få deg til å gjøre noe du ikke har lyst til, eller ikke liker. Du realiserer det ditt hjerte begjærer..
I fjor så prøvde du lykkelig og løfte meg opp i luften. Jeg ramlet og du over meg og eg ropte:”Du har ødelagt livet mitt!” Det var den lille 5 åringen i meg. Vi har hver vår 5 åring i oss, som av og til vil ut fra hulen sin og klandre. Forskjellen er bare på kor offentlig vi er, men vi drar på samme reise og du som meg, kan ikke være saklig bestandig.
Vi velter da begge noen melkeglass i blant, og på reisen er dt lov til å feile. Det gir rom for å vokse i samliv med deg. Du får meg til å le hver eneste dag, du får meg forbanna og du får meg til å gråte. Så eg føler virkelig at eg lever med deg.
Ja, for hvem skal følge Johnsen på reisen i vår tid, når livet har fart fort for oss alle. Jo, en kajakk kan fungere som trøster det går an, men rundt oss har vi mange gode venner. Vi har vært i bryllup til Sigurd og Susann, til oss sjøl, Tordis og Bjørn Inge, til Kristin og Rune. Vi har begge to våre forlovere her i kveld, Kristin og Kjetil og hans frue. Vi har Markus og Sverre som våre fadderbarn. Vi har mine bonus barn og dine store sønner, og vi har 3 kjekke unge menn som skal koste deg kajakkskjorten i mange år ennå. Og vi har sist, men ikke minst mange mange gode naboer og venner. Så til sist vil eg vise deg en sak (tatoo`en) og synge deg en sang, den er laget i kjærlighet på Moholt.
Øyeblikk
Solen varmer i kjøkkenruten
Vi drikker kaffe på vår tram
Jeg har snakket om grønt i hagen
Om vårens sprengfulle spiretrang
Det vokser vilt når det først tar taket
Det trenger stell for å temmes ned
Det er et øyeblikk med min kjære
Som bare vi kan minnes med.
Jeg ser det snille i dine øyne
Jeg ser at brynene vokser vilt
Jeg ser at nesen har skiftet farge
Og at huden din skrukker til
Du er deilig og du er vakker
Du er den jeg vil leve med
Det er godt å få kjenne varmen
Og vi er to som eldes te`.
Det er morgen og det er stille
Vi sitter tett og vi puster ut
Det er sekundets snev av lykke
Og forelskelsens trygge sted
Det er næring til hele dagen
Det gir liv til alt som gror
Det er et bilde på Moholts perle
Det er stedet, hvor vi bor.
Kjæreste Bernt!
Eg vil skåle for deg og takker for det vi har sammen.
Din kone, Betty
Først så må eg få takke deg for inbydelsen. Det har vært en knallhard utvelgelse, så eg e glad eg fikk komme.
Eg elsker deg eg, det kom vel ikkje som noen bombe art eg skulle si det i dag. For øvrig så finnes det ikkje usagte trykk i samliv med deg og bombene får komme når de skal komme.
Mitt samliv med deg er ikkje en minefeltsvei, men en reise med tid til å vokse i. Så stopper vi opp og ser oss omkring og i kveld har du duket for en slik pause.
Da eg traff deg var du 33, en ung mann med barn på 9 og 11. Du skremte vannet av meg med din inderlighet, en ivrig kar med høy inntekt og forstand i. Hvordan skulle eg takle at en mann i ditt sted, syntes at eg var fantastisk?
Så mine redsler møtte dine redsler. Redsler for forpliktelsen og det å være nær. Min energi matchet dine behov, og du som mann matchet mine drømmer.
Vi startet på samlivet med hver vår bagasje. Vi hadde begge en bråkefullt vei bak oss. Veien videre skulle heller ikke bli så stille. Husker du Bernt han som sa: ”Er han sammen med hun, hun som er så ustabil og vanskelig?” Og husker du hun som sa: ”Det finnes da annet enn kverulanter å få, hva med å finne en som kan noe praktisk”.
Det er vi som har ledd høyest av dette.
Du, en mann med hig etter kunnskap, vandrer i livet ved min side. Ikke verst når vi i storbyer går med et leksikon som åpner seg selv. Og som også lar seg lukke. Din begeistring for alt som er historisk og stort er en nyttig sak på vår reise.
Din hukommelses port er lett å få opp, litt mer tid har vi brukt på vår følelsesmessige språkreise. Men vi har jaggu komme langt også med den sorten.
I starten så fløt vi på en rosenrød sky, forelsket og fulle av forventning. Det værste for deg var å bli med bandet på tur. Det værste for meg var å bli holdt fast i. Men kjærligheten har sin uransakelige vei.
De fleste tror at vi to er så forskjellig – men vi er som søsken i ånden. Vi har verdier som er himlende nær og politisk så er vi helt enig. Og du sier alltid til meg, når det lakker og lir, du er den klokeste av de alle. Kjærlighet gjør ikkje blind, kjærlighet gjør klok.
Halldis Moren Vesaas har skrevet det vakrest av alle:
Lyset!
Kjære, alt ditt som du viser meg no –
Så utenkt som mangt av det er –
Kan vel hende eg ikkje forstod
Om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel viss utan svar –
Som framfor eit ukjent land,
Om ikkje min kjærleik til deg –
Var for meg som ein lykt i min hand.
Det lyser meg fram,
Så eg kan gå inn
Og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind
Kjærleik gjer klok
Ingen av oss rygger vekk for en skikkelig desputt eller en krangel. Men viktigst av alt vi er kjærester nær og eg fann alt i den samme mannen:
- min elsker
- min beste venn
- far til mine barn
- far til mine bonusbarn
Jeg er beriket og føler meg elsket. Jeg vokner hver dag til en plystrende mann. Den dagen du blir deppa vil jeg gå fra forstanden.
Jeg vokner til en mann som elsker livet!
Kjæreste Bernt!
Ka vi har fått til!
Eg kjenner ingen andre som har klart det samme(n).
I bryllupet vårt så samlet vi de alle 112 gjester sammen. Du glemmer aldri at vårt hjem var fyllt til randen. Og du dusjet sist – i kaldt vann før du ble viet. Den episoden står som et symbol på hvordan vi bestandig lot oss invadere.
John Arvid kom så dundrende fort. 14 uker for tidlig. Hans travelhet satte oss helt ut. Vi fikk prøvet oss jammen sammen. Et år på syekhus ble forsmaken på hva vi skulle utfordres i. De gangene han holdt på å dø og smerten ble uutholdelig, så leste vi Bibelen sammen. For vi måtte forholde oss til våre følelser og all denne avmakt som vi kjente. I hjelpesløsheten satt vi og gråt og dette knyttet oss sammen. Jeg husker første gang vi trillet hans vogn. Han var 9 måneder og turen gikk rundt et sykehus.
Joda, vi greide det vi og John Arvid viste seg å være en som ville kjempe. Så kom det fem år med sondemat og oksygen. Hvis vi hadde visst hva vi fikk av utfordringer, så ville vi neppe ha trodd det.
Per Kristian var ønsket og med fødselens dag ble det hele litt mer spennende enn ventet. Nok en gudegave med makt i. De hastet av gårde et mørkeblått barn og vi satt fortumlet tilbake. Han hadde også en infeksjon på sine øyne og vi fikk beskjed: Han kan bli blind. Og av alle ting, ble dette det værste. Men det gikk bedre enn vi hadde spådd. Så disse lange timene ble til 3 korte uker på barsel, påfølgende 8 uker ferie og en herlig sommer. Etter hvert ble vi sliten og vi fikk oss avlastning og 9 måneder etter kom Ruben. En herlig ferie med 20 års ansvar som minne.
Rubens fødsel reparerte oss og her startet veien hvor ting ble mer normale. Vi flyttet til høyden fra vannflaten bort og trivdes fra første sekundet.
Kjæreste Bernt!
Årene går!
Kjærligheten består!
Selv lykken er med oss på veien. Vi har hverandre og vi har fått lært at livet er ikke selvfølgelig. Et dikt har jeg lovd deg å lese ved din grav, men diktet skal leses når du i livet er halvveis. Det står for den du er:
DU MÅ IKKE SOVE (Arnulf Øverland)
Jeg voknet en natt av en underlig drøm,
Det var som en stemme talte til mig,
Fjern som en underjordisk strøm –
Og jeg reiste meg op:
Hvad er det du vil mig?
Du må ikke sove!
Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
I går ble jeg dømt.
I natt har de resit skafottet i gården.
De heter mig klokken fem i morgen.
Ingen får se oss.
Ingen får vite,
Hvad der skal skje oss,
Ennu mer:
Ingen kan tro,
Hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
Så onde kan ikke mennesker være.
Det finnes da vel skikkelige folk i blant?
Bror du har ennå meget å lære!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si:
Det er sørgelig,
Stakkars dem
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke angår deg selv.
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Kjæreste Bernt!
Du har solgt Folk og Røvere på Norde,
Og talt anarkistenes sak og du har også vært arkitekt for en av de første nettbankene i Norge. Helt sikkert er det at du laget den første nettbankløsningen på Wap, og det har kommet mange til gode. Jeg glemmer det ikke, den gang en fyr kom bort til deg og sa: Klipp håret (den gangen du hadde det) og skaff deg en skikkelig jobb. Det er første gang eg har fått deg høre si: ”Eg tjener sannsynligvis bedre enn deg”.
Du skryter ikke mye av det du får til på jobb, det er så mye annet som lar deg begeistre. Knuter i blinde, klatring på is og i fjellet. Når eg skriver blog, du er heia gjeng bak og du har støttet meg igjennom skolen.
Alt, nesten alt henter du noe utav. Joda, vi får fyllt tiden vår og kronene får vi til å rulle, med stadig hver vinter vi til syden drar. Påske i Sverige og sommeren der Nord. Vi er enig i at vi trekker om sofa hvis vi vinner i lotto. For det går fint å leve med den vi har, mot alt vi får oppleve. Vi er enig om at livet skal leves her og nu. Vi skal ikke vente med festen. Vi prioriterer slik vi gjør og vi trives med det, selv om andre påpeker at rødbilen vår er litt rusten.
Litt pønkat, litt straite, litt raddis og litt fjern. Litt nær og litt syndikalistisk. Men viktigst av alt vi er kjærester nær og vi er fornøyd i all slags vær, vi kan le av oss sjøl og vi liker ikke baksnakk noe særlig.
Din kjærlighet er stor for de du blir glad i og du respekterer alle aldre. Likeverd er nøkkelen til der som sjølverdet bor, særlig hos barn kan vi merke. Andres, som egne barn du lærer de av det du har, og eg ser at du får kunnskap til å bli trivsel.
Ja, du er med meg i alt og blir inspirert når jeg er engasjert. Jeg vet ikke om noen som har valgt meg så grundig som du. Du respekterer meg for alt eg er verd, kall det gjerne for nesegrus beundring.
Kjæreste Bernt!
Du som kysser min hud og sier at eg er den beste. Du betyr alt for meg og du kom meg så uendelig nær, særlig i vår siste runde. Kreften kom snikende inn i vårt liv, og la seg som et tungt gammelt teppe. Den la seg på våre gamle sår og rev opp det aller meste. Kreften gav ringer i sjøen. Men med den erfaringen vi allerede hadde, så skulle vi takle dette.
Kjæreste Bernt!
Når du syntes at det var vanskelig å være nær, en som var syk og satt ut, så husk du bare på at når du strøk mitt kinn, så var det det som betydde det meste.
Men hvem skal trøste Johnsen når kona har fått kreft og var utrøstelig og ikke til å skjønne. Kreften den velger ikke fattige eller rik, eller ut i fra hva du før har vært igjennom. Den åt seg innpå, den tok og den svei, men jeg var sterkest, forresten.
Kreften!
Sykdom knugetMeg til beinetReiv og sleitOg laget sårDype groperVoldsomt levenMerket megI dette år.Huden sveiBlodet størknetKroppen skreik:Gi meg fred!Inni megEn stemme svarte:Du skal ennåLitt mer ned.Døden talteDaglig til megJeg er svaretHelt til sist.Husker atJeg tenkte tanken:Det er godtÅ være frisk.Alt på dypetGav meg styrkeTiden jobbetFor mitt vel.Livets underTroens styrkeTenker ofteFor meg selv.Livet nytesNå i stundenDype storeÅndedrag.Hvert et vindpustJeg nå kjennerSanser livetHer i dag.
Betty (april 2006)
Det sies at din kjærlighet til meg er ubegrenset. Ja, takk for det. For størst av alt er kjærligheten. Det er det som er det vakre og viktigste tross alt, forutenom å være friske.
Så la din kjærlighet runge og la den dundre slik bauekorpsenes trommer drønner i fjellveggene i Bergen. La oss være stolte og sterke, og bruke våre stemmer for sinne, for glede og la oss aldri tie, aldri forstumme, eller la oss aldri være underlegne, men gjerne sarte og skjøre.
En ting er sikkert - det nytter ikke å få deg til å gjøre noe du ikke har lyst til, eller ikke liker. Du realiserer det ditt hjerte begjærer..
I fjor så prøvde du lykkelig og løfte meg opp i luften. Jeg ramlet og du over meg og eg ropte:”Du har ødelagt livet mitt!” Det var den lille 5 åringen i meg. Vi har hver vår 5 åring i oss, som av og til vil ut fra hulen sin og klandre. Forskjellen er bare på kor offentlig vi er, men vi drar på samme reise og du som meg, kan ikke være saklig bestandig.
Vi velter da begge noen melkeglass i blant, og på reisen er dt lov til å feile. Det gir rom for å vokse i samliv med deg. Du får meg til å le hver eneste dag, du får meg forbanna og du får meg til å gråte. Så eg føler virkelig at eg lever med deg.
Ja, for hvem skal følge Johnsen på reisen i vår tid, når livet har fart fort for oss alle. Jo, en kajakk kan fungere som trøster det går an, men rundt oss har vi mange gode venner. Vi har vært i bryllup til Sigurd og Susann, til oss sjøl, Tordis og Bjørn Inge, til Kristin og Rune. Vi har begge to våre forlovere her i kveld, Kristin og Kjetil og hans frue. Vi har Markus og Sverre som våre fadderbarn. Vi har mine bonus barn og dine store sønner, og vi har 3 kjekke unge menn som skal koste deg kajakkskjorten i mange år ennå. Og vi har sist, men ikke minst mange mange gode naboer og venner. Så til sist vil eg vise deg en sak (tatoo`en) og synge deg en sang, den er laget i kjærlighet på Moholt.
Øyeblikk
Solen varmer i kjøkkenruten
Vi drikker kaffe på vår tram
Jeg har snakket om grønt i hagen
Om vårens sprengfulle spiretrang
Det vokser vilt når det først tar taket
Det trenger stell for å temmes ned
Det er et øyeblikk med min kjære
Som bare vi kan minnes med.
Jeg ser det snille i dine øyne
Jeg ser at brynene vokser vilt
Jeg ser at nesen har skiftet farge
Og at huden din skrukker til
Du er deilig og du er vakker
Du er den jeg vil leve med
Det er godt å få kjenne varmen
Og vi er to som eldes te`.
Det er morgen og det er stille
Vi sitter tett og vi puster ut
Det er sekundets snev av lykke
Og forelskelsens trygge sted
Det er næring til hele dagen
Det gir liv til alt som gror
Det er et bilde på Moholts perle
Det er stedet, hvor vi bor.
Kjæreste Bernt!
Eg vil skåle for deg og takker for det vi har sammen.
Din kone, Betty
lørdag 24. juni 2006
fredag 23. juni 2006
torsdag 22. juni 2006
Tro og Tvil
Over veien der eg bor
Går en mann med hund i band
Han sleper på en fot
Eg føler bare en kald angst
Eg ser på hans ansikt
Det er ensomt å ha falt
Eg tø`kje tenke på
Om det var meg det gjaldt
I helvete er det varmt
I himlen er det kaldt
For eg
Husker på ditt fjes
Eg har bedt til Gud
Og spurt om det går an
Kan du gjør ting litt enklar
Kan du sett meg i land
Kan eg
Kan eg få din hand
Så kom trøkken – det smalt
Denne gangen var det meg det gjaldt
Vår herre visste ka han ville han
Knuget meg til beinet og mitt hjerte i brann
De er vant til å se meg ordne opp
Står på uten pauser og uten en stopp
Men no bare eier eg en sliten kropp
I helvete er det varmt
I himlen er det kaldt
For eg
Eg husker på ditt fjes
Eg vet ikkje kor eg
Skal kvil meg hen
Eller kor eg skal få fred
De vil ha meg igjen
Ikkje meg – men det eg gi
Eg har bedt til Gud
Eg har spurt om det går an
Kan du gjør ting litt enklar
Kan du sett meg i land
Kan eg
Kan eg få din hand
På butikken der eg bor
Jobber det en hjelpsom kar
Hans kone har fått kreft sa han
I 3 år har hun kjempet det hun kan
Eg ble helt satt ut – av alt han gav
Eg skal sloss til mitt siste åndedrag
Eg skal bruk mitt liv
Eg skal leve til eg dør
For i helvete er det varmt
I himlen er det kaldt
For eg
Eg husker på ditt fjes
Eg har sett mirakler
Eg har sett at det går an
Det handler om tro og tvil
I en og samme sang
For eg
Eg så ditt fjes
Mitt blod er kaldt
Eg går på kne
Eg har bedt til Gud
Eg har spurt om det går an
Kan du gjør ting litt enklar
Kan du sett meg i land
Kan du
Kan du gi meg din hand
Betty, Juni 2006
Går en mann med hund i band
Han sleper på en fot
Eg føler bare en kald angst
Eg ser på hans ansikt
Det er ensomt å ha falt
Eg tø`kje tenke på
Om det var meg det gjaldt
I helvete er det varmt
I himlen er det kaldt
For eg
Husker på ditt fjes
Eg har bedt til Gud
Og spurt om det går an
Kan du gjør ting litt enklar
Kan du sett meg i land
Kan eg
Kan eg få din hand
Så kom trøkken – det smalt
Denne gangen var det meg det gjaldt
Vår herre visste ka han ville han
Knuget meg til beinet og mitt hjerte i brann
De er vant til å se meg ordne opp
Står på uten pauser og uten en stopp
Men no bare eier eg en sliten kropp
I helvete er det varmt
I himlen er det kaldt
For eg
Eg husker på ditt fjes
Eg vet ikkje kor eg
Skal kvil meg hen
Eller kor eg skal få fred
De vil ha meg igjen
Ikkje meg – men det eg gi
Eg har bedt til Gud
Eg har spurt om det går an
Kan du gjør ting litt enklar
Kan du sett meg i land
Kan eg
Kan eg få din hand
På butikken der eg bor
Jobber det en hjelpsom kar
Hans kone har fått kreft sa han
I 3 år har hun kjempet det hun kan
Eg ble helt satt ut – av alt han gav
Eg skal sloss til mitt siste åndedrag
Eg skal bruk mitt liv
Eg skal leve til eg dør
For i helvete er det varmt
I himlen er det kaldt
For eg
Eg husker på ditt fjes
Eg har sett mirakler
Eg har sett at det går an
Det handler om tro og tvil
I en og samme sang
For eg
Eg så ditt fjes
Mitt blod er kaldt
Eg går på kne
Eg har bedt til Gud
Eg har spurt om det går an
Kan du gjør ting litt enklar
Kan du sett meg i land
Kan du
Kan du gi meg din hand
Betty, Juni 2006
onsdag 21. juni 2006
PÅ TOPP
I hvert fall i Balanse!
Da er vi på plass igjen, i hvert fall sånn noen lunde. Jeg startet dagen på SATS kl 06:35. Jeg har ikke krefter til å ta i, men jeg er nå der, det er bedre enn bra nok. Men etterpå var det veldig bra, alle var glad her hjemme og en ung herremann på 5 år, fra gaten var her og spiste frokost. Så var det trampoline, is og kjøre motorsykkel til barnehagen som en avslutning eller som en start på dagen, alt etter som du ser det.
Når dagen starter så bra som i dag, vet jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre. Jeg starter selvfølgelig med å bake brød, for så å bli forvirra. Det blir bare tid til litt av alt, liksom. Jeg vil synge, skrive, ordne rundt meg og sitte å være stille. De dagene jeg har det knallbra, prøver jeg å sette meg ned og kjenne litt på det. Takke for det fine i livet.
Jeg har solgt 5 brød i dag. Enkelte ting har jeg tak på. Kjørt ungene på svømming, handla og pakka. Telefonen får jeg fremdeles fnatt av, så jeg begrenser meg mest mulig. Jeg har ikke rom for å levere mer enn det å komme meg til krefter. Bandet blir en unntaksting fordi det bare gir å få opptre. Dessuten er det mange som drar lasset. Vi skal spille på KULTURFUSJON siste helgen i August (Hei Lars!), og vi skal spille på en LEKTER. Det har jeg aldri gjort før. Det blir kanonbra.
Det vil være show om vi får badet litt i år, jeg må ha en våtdrakt, hydroskin, pga armen. Rart for jeg er den som helst badet naken og gjerne om vinteren og. Men det er bedre med en hydroskin drakt enn å ikke få bade i det hele tatt, eller i et annet perspektiv, ikke være i live.
Apropo kropp så blir jeg fead up av at jeg er stor, og håper at jeg i helgen ikke føler meg stygg og blir klovn for å kompansere. Da orker jeg ikke engang meg sjøl. Men det er dødtløp og ønske seg å gå ned i vekt, det har kroppen ikke krefter til, får håpe det ikke er noe gale. I morgen skal jeg til en ny et års kontroll. En blodprøve som er viktig er ”ca15” og jeg skal spørre om å få røntgen av skjelettet. De som har gått løypen før, sier at du må være frempå.
Jeg har gått i så mange år og ikke vært fornøyd med kroppen, eller deler av kroppen, til enhver tid. Jeg tør ikke tenke på alle begrensningene som ligger i det. Jo. Mer jeg tenker på det, jo mer vanvittig blir det at vi lar markedskreftene få bestemme hva vi skal synes er pent. Og det er mye pent de byr på, men det betyr ikke at alt det andre ikke er pent og det er vi som må si det, vi som har de vanlige kroppene. Hvorfor i all verden skal jeg ikke føle meg fin, selv om jeg er større enn gjennomsnittet?
Om mange gutter liker kun damer som er ”prikkfrie”, så er det deres egen begrensning, det skal faen ikke gjøres til en begrensning i mitt liv. Det er litt synd for dem å være et offer for industrien, i hvert fall hvis de sitter og venter på den perfekte. Da kan de sjøl få både skrukket hud og sølvgrått hår, før de oppdager at de fleste er ålreit å se på.
Egentlig skulle jeg laget en puppedag, hvor forskjellige damer fikk anledning til å bli legge ut bilder av sine vanlige pupper. Det er vanlige kropper det finnes flest av. Sånn sett er det bra at jeg har kommet i gang med fredagsrompen. Det er rett og slett en fin måte å vise egne holdninger på.
Ruben sin klassevenn, Snorre viser seg å være i familie. Det var en artig ting å finne ut. John Arvid sitt rinn hadde avslutningskveld i dag, men John Arvid ville ikke være der. ”Jeg er aleine på skolen likevel, jeg er lei av å kjenne på det”, sa han. Vi kranglet ikke på den. Per Kristian klarer seg uten Magnus som dro til Porsgrunn, men han har en sorg i seg. Det begynner å vokse frem et nytt vennskap i Vegard. Nei, nå skal det pakkes til Stokkøyahelg. Det hele blir helt sikkert fantastisk. Jeg har skrevet av meg mine usikkerheter, tror jeg. Jeg skal bidra til at dette blir verdens beste helg for Bernt.
God kveld,
Betty
Da er vi på plass igjen, i hvert fall sånn noen lunde. Jeg startet dagen på SATS kl 06:35. Jeg har ikke krefter til å ta i, men jeg er nå der, det er bedre enn bra nok. Men etterpå var det veldig bra, alle var glad her hjemme og en ung herremann på 5 år, fra gaten var her og spiste frokost. Så var det trampoline, is og kjøre motorsykkel til barnehagen som en avslutning eller som en start på dagen, alt etter som du ser det.
Når dagen starter så bra som i dag, vet jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre. Jeg starter selvfølgelig med å bake brød, for så å bli forvirra. Det blir bare tid til litt av alt, liksom. Jeg vil synge, skrive, ordne rundt meg og sitte å være stille. De dagene jeg har det knallbra, prøver jeg å sette meg ned og kjenne litt på det. Takke for det fine i livet.
Jeg har solgt 5 brød i dag. Enkelte ting har jeg tak på. Kjørt ungene på svømming, handla og pakka. Telefonen får jeg fremdeles fnatt av, så jeg begrenser meg mest mulig. Jeg har ikke rom for å levere mer enn det å komme meg til krefter. Bandet blir en unntaksting fordi det bare gir å få opptre. Dessuten er det mange som drar lasset. Vi skal spille på KULTURFUSJON siste helgen i August (Hei Lars!), og vi skal spille på en LEKTER. Det har jeg aldri gjort før. Det blir kanonbra.
Det vil være show om vi får badet litt i år, jeg må ha en våtdrakt, hydroskin, pga armen. Rart for jeg er den som helst badet naken og gjerne om vinteren og. Men det er bedre med en hydroskin drakt enn å ikke få bade i det hele tatt, eller i et annet perspektiv, ikke være i live.
Apropo kropp så blir jeg fead up av at jeg er stor, og håper at jeg i helgen ikke føler meg stygg og blir klovn for å kompansere. Da orker jeg ikke engang meg sjøl. Men det er dødtløp og ønske seg å gå ned i vekt, det har kroppen ikke krefter til, får håpe det ikke er noe gale. I morgen skal jeg til en ny et års kontroll. En blodprøve som er viktig er ”ca15” og jeg skal spørre om å få røntgen av skjelettet. De som har gått løypen før, sier at du må være frempå.
Jeg har gått i så mange år og ikke vært fornøyd med kroppen, eller deler av kroppen, til enhver tid. Jeg tør ikke tenke på alle begrensningene som ligger i det. Jo. Mer jeg tenker på det, jo mer vanvittig blir det at vi lar markedskreftene få bestemme hva vi skal synes er pent. Og det er mye pent de byr på, men det betyr ikke at alt det andre ikke er pent og det er vi som må si det, vi som har de vanlige kroppene. Hvorfor i all verden skal jeg ikke føle meg fin, selv om jeg er større enn gjennomsnittet?
Om mange gutter liker kun damer som er ”prikkfrie”, så er det deres egen begrensning, det skal faen ikke gjøres til en begrensning i mitt liv. Det er litt synd for dem å være et offer for industrien, i hvert fall hvis de sitter og venter på den perfekte. Da kan de sjøl få både skrukket hud og sølvgrått hår, før de oppdager at de fleste er ålreit å se på.
Egentlig skulle jeg laget en puppedag, hvor forskjellige damer fikk anledning til å bli legge ut bilder av sine vanlige pupper. Det er vanlige kropper det finnes flest av. Sånn sett er det bra at jeg har kommet i gang med fredagsrompen. Det er rett og slett en fin måte å vise egne holdninger på.
Ruben sin klassevenn, Snorre viser seg å være i familie. Det var en artig ting å finne ut. John Arvid sitt rinn hadde avslutningskveld i dag, men John Arvid ville ikke være der. ”Jeg er aleine på skolen likevel, jeg er lei av å kjenne på det”, sa han. Vi kranglet ikke på den. Per Kristian klarer seg uten Magnus som dro til Porsgrunn, men han har en sorg i seg. Det begynner å vokse frem et nytt vennskap i Vegard. Nei, nå skal det pakkes til Stokkøyahelg. Det hele blir helt sikkert fantastisk. Jeg har skrevet av meg mine usikkerheter, tror jeg. Jeg skal bidra til at dette blir verdens beste helg for Bernt.
God kveld,
Betty
tirsdag 20. juni 2006
På Felgen
I dag er hele gjengen på felgen. Bernt har ikke sovet i natt pga mange våkne ungdommer ved Tømmerholdtdammen. Det var grilling i går og det er grilling i dag, men vi kapitulerte. Per Kristian hadde ikke særlig lyst til å dra til Tømmerholtdammen og kaste stein i et vann og de voksne skulle prate til vi skulle gå hjem igjen. Vi snopte heller pizza, øl og brus på butikken. Vi har en slags fest hjemme. En sånn ”vi tar vare på oss selv” greie.
John Arvid er helt ute av drift. Han har nesten ikke sovet i natt han heller. Han klager og syter og jeg kjører hardt på at han får komme med forslag til hva han skal gjøre som arbeid i sommer. !3 år, da kan en gjøre en innsats. Penger vokser ikke på trær, de arbeider vi for. Han sier sjøl at når han blir stor skal han bli millionær og ha tjenere og sånn. Det er krevende å ha satt i gang en prosess i unger, for man vet aldri når de gnager og gnager og henger i, for å få slippe. Han har vist meg ”fuck of” fingen mang en gang, så pass må jeg tåle.
Det er hardt å vokse opp i dag, det er mye krav og mange prestasjoner.John Arvid sier at voksne vet ufattelig lite om å være barn,” og jeg tror han. Jeg vet at han har rett. Det hjelper ikke med en barndom fra 60-tallet til dagens f.eks skolekrav. Jeg hentet John Arvid kl: 12:30 ved bekken. Da hadde de hatt en skoledag i det fri. Hele lærer staben hans stod der med han, siste som ble hentet. Jeg tror det blir godt for de å oppløse akkurat den gjengen. Det er noe med at når en slutt nærmer seg, så blir en ekstra lei, men en kan ikke ta det ut fordi man er voksen og får lønning.
Akkurat som jeg tror at litt fæl er vi inni oss alle sammen. Vi har behov for å utagere og være litt sint og si i fra på livs reisen. Gjør vi det ikke blir vi kjempe sure som gamle. Forsvarsverket visner bort og det sanne jeg kommer til syne. Skjer sånn rundt de 60, til noen litt før.
I dag har Bernt og jeg 14 års bryllupsdag. Vi gjør ikke noe av dagen, foruten om en ”kvicker” fra morgenen av (kvickers er undervurdert). Vi rakk det, selv om vaskehjelpen skulle kom. Beste løsningen med 3 unge herremenn i huset.
Ruben og Per Kristian hjalp meg på butikken. Per Kristian passer på at jeg ikke bærer med venstre arm og HAN blir/er en gentlemen han. Bærer mer enn sin mor hjem igjen. Bernt er ute og flyr fra butikk til butikk, lønning og fest til helgen. Han har ringt sikkert 5 gang, om jeg vil ha sånn luftmadrass eller en annen. Om vi skal ha slike campingstoler som naboen har eller noen andre. Det blir sikkert veldig bra, sier jeg og: ”kos deg, du har fortjent det”.
I morgen er det svømming igjen, men Stein tar den, slik at vi får pakket. Noen unger rundt oss har sagt til mine barn, at deres foreldre mener at svømming og klatring ikke teller, som trim altså. Da svarer jeg, at det går an. Skal jeg heve meg over andres måter å løse livet på enn meg. Hva med de som mediterer 2 ganger hver dag og går kun en spasertur på en halv time hver dag, hele livet. Teller ikke det, eller hva skal det egentlig telles for? De som har roen er jo de som blir de eldste.
Ruben vandret etter middagen til Snorre. Han har ventet på at han skulle komme hjem. Ruben er så uredd som det går an og skaper de verdenene han tror på. Jeg må bare hjelpe han å peile ut en retning, så tror jeg det skal gå bra.
Betty Big Boom Band har 3 sikre jobber for i høst og en usikker i vente. Det er 300% økning det, så det kan vel føles travelt, selv om det ikke er det. Da snakker vi om en i august og to i oktober. Jeg øver hver dag på et vis, men glær mæ til å holde på med nye låter.
Ja, selv om fingrene bare går, så er det på tide med en pause, eller rydde etter en middag. Vaskehjelpen har vært her i dag. Hun fikk dobbel lønn, som et feriepengestøt, hun har sleiket hele huset. Det er ikke særlig bra betingelser å jobbe svart. Lønna står ikke i forhold til det hun gjør, men det er heller ikke noe mye ansvar. Hun gjør i hvert fall en fantastisk jobb, slik at vi kan puste.
God kveld,
Betty
Ps Jeg har sett bilde av ”fredagsrompen 2” jeg, og gled dere bare. Da kan det vel henne jeg får noen tittere fra Kent, velkommen skal dere være ds.
John Arvid er helt ute av drift. Han har nesten ikke sovet i natt han heller. Han klager og syter og jeg kjører hardt på at han får komme med forslag til hva han skal gjøre som arbeid i sommer. !3 år, da kan en gjøre en innsats. Penger vokser ikke på trær, de arbeider vi for. Han sier sjøl at når han blir stor skal han bli millionær og ha tjenere og sånn. Det er krevende å ha satt i gang en prosess i unger, for man vet aldri når de gnager og gnager og henger i, for å få slippe. Han har vist meg ”fuck of” fingen mang en gang, så pass må jeg tåle.
Det er hardt å vokse opp i dag, det er mye krav og mange prestasjoner.John Arvid sier at voksne vet ufattelig lite om å være barn,” og jeg tror han. Jeg vet at han har rett. Det hjelper ikke med en barndom fra 60-tallet til dagens f.eks skolekrav. Jeg hentet John Arvid kl: 12:30 ved bekken. Da hadde de hatt en skoledag i det fri. Hele lærer staben hans stod der med han, siste som ble hentet. Jeg tror det blir godt for de å oppløse akkurat den gjengen. Det er noe med at når en slutt nærmer seg, så blir en ekstra lei, men en kan ikke ta det ut fordi man er voksen og får lønning.
Akkurat som jeg tror at litt fæl er vi inni oss alle sammen. Vi har behov for å utagere og være litt sint og si i fra på livs reisen. Gjør vi det ikke blir vi kjempe sure som gamle. Forsvarsverket visner bort og det sanne jeg kommer til syne. Skjer sånn rundt de 60, til noen litt før.
I dag har Bernt og jeg 14 års bryllupsdag. Vi gjør ikke noe av dagen, foruten om en ”kvicker” fra morgenen av (kvickers er undervurdert). Vi rakk det, selv om vaskehjelpen skulle kom. Beste løsningen med 3 unge herremenn i huset.
Ruben og Per Kristian hjalp meg på butikken. Per Kristian passer på at jeg ikke bærer med venstre arm og HAN blir/er en gentlemen han. Bærer mer enn sin mor hjem igjen. Bernt er ute og flyr fra butikk til butikk, lønning og fest til helgen. Han har ringt sikkert 5 gang, om jeg vil ha sånn luftmadrass eller en annen. Om vi skal ha slike campingstoler som naboen har eller noen andre. Det blir sikkert veldig bra, sier jeg og: ”kos deg, du har fortjent det”.
I morgen er det svømming igjen, men Stein tar den, slik at vi får pakket. Noen unger rundt oss har sagt til mine barn, at deres foreldre mener at svømming og klatring ikke teller, som trim altså. Da svarer jeg, at det går an. Skal jeg heve meg over andres måter å løse livet på enn meg. Hva med de som mediterer 2 ganger hver dag og går kun en spasertur på en halv time hver dag, hele livet. Teller ikke det, eller hva skal det egentlig telles for? De som har roen er jo de som blir de eldste.
Ruben vandret etter middagen til Snorre. Han har ventet på at han skulle komme hjem. Ruben er så uredd som det går an og skaper de verdenene han tror på. Jeg må bare hjelpe han å peile ut en retning, så tror jeg det skal gå bra.
Betty Big Boom Band har 3 sikre jobber for i høst og en usikker i vente. Det er 300% økning det, så det kan vel føles travelt, selv om det ikke er det. Da snakker vi om en i august og to i oktober. Jeg øver hver dag på et vis, men glær mæ til å holde på med nye låter.
Ja, selv om fingrene bare går, så er det på tide med en pause, eller rydde etter en middag. Vaskehjelpen har vært her i dag. Hun fikk dobbel lønn, som et feriepengestøt, hun har sleiket hele huset. Det er ikke særlig bra betingelser å jobbe svart. Lønna står ikke i forhold til det hun gjør, men det er heller ikke noe mye ansvar. Hun gjør i hvert fall en fantastisk jobb, slik at vi kan puste.
God kveld,
Betty
Ps Jeg har sett bilde av ”fredagsrompen 2” jeg, og gled dere bare. Da kan det vel henne jeg får noen tittere fra Kent, velkommen skal dere være ds.
Mandagsspeilet 3
I dag har jeg en del å si og da er det greit med bloggen. I hvert fall så opplever jeg at når jeg greier å være tydelig, ærlig og klar på hva jeg står for, så hjelper det meg en hel masse. Det hjelper meg med å akseptere meg sjøl og mine egne verdier, og ikke tvile på det som er mitt.
Så sier noen at jeg tenker for mye, da kan jeg vel si, kanskje du tenker for lite. Det er mange som trykker mer enn de tenker, det er ikke noe bedre det. Å skyte fra hoften kan være en god ting det og jeg har fremdeles ikke bedd deg om å lese. Det er en god ting å skrive for lesere, fordi jeg er sikker på at jeg er ikke aleine om disse tankene, men jeg er kanskje aleine om å uttrykke de slik jeg gjør det. Ikke vet jeg, jeg vet bare at det bringer meg videre.
Det er noe med denne aleineheten jeg kjenner på iblandt og når jeg har sortert, så er den helt OK å være i. Jeg har alltid vært en del av fellesskap, men det er vel ikke til å skjule at jeg har lagt listen i mange av de. Satt dagsorden, som det heter. Det hadde sikkert vært gøy å blitt invitert inn i noe, men det har jeg i grunnen aldri erfart (forutenom når jeg trengte hjelp her i livet). Som sagt før, jeg er ikke blant første damene.
Akkurat det at folk er seg sjøl og får til egne greier, er flott å snakke negativt om, ikke sant? Jeg kan sjøl ta meg i å se en gjenganger i Adressa og si, ikke nå igjen. Det hender jeg ikke er bedre enn det selv. Det er jo litt synd for byen trenger fargerike personer, nyanser og forskjelligheter. Men vi er lett veldig intollerant.
I dag traff jeg en som hadde lest bloggen fra sist gang jeg traff han. Jeg så at han ikke likt det. Jeg er knallgod å lese ansikt. Han forandret liksom karakter. Har det noe å si om ikke alle liker deg eller det du gjør? Nei, Betty. Men det er noe med det usagte som gjør noe med meg. Det er en slags avvisning i det, som ikke er helt til å leve med. Det må være noe knallgammelt. Det at folk ikke står for det de mener til meg, men leverer det til andre.
Jeg kjenner en håndfull som sier at de leser bloggen når de treffer meg, og det synes jeg er helt herlig. Det betyr ikke at vi ikke har noe å snakke om, dessuten er det da masse plass til den andre. Det er mange jeg kjenner som aldri nevner bloggen, det er helt greit, jeg nevner ikke alltid trimmen eller syklubben de går på heller.
Bernt er på overnattingstur med John Arvid, de bor i telt opp i skogen, med klassen. Det er helt utrolig, men ingen lærere fra Eberg stilte, så nå er de 3 foreldre på 60 elever. Lærerne sendte med noen elever i kveld beskjed at de ikke kunne komme. Heilt utrolig. Det går sikkert bra, men det er ikke mange som har noe fint å si om den skolen lenger. De begynner virkelig å tape skolens ansikt på mange bauer og kanter.
Per Kristian, Ruben og jeg har vært på svømming og spilt krokket og fyllt opp et hagebasseng. Deilig å bare være oss 3 også. Jeg synes at jeg får til det med nærvær og hage, og at det begynner å se bra ut.
Igjen må jeg si til de som lurer på det, å være sykmeldt er ikke det samme som å ha fri. Jeg durer opp, baker brød, skriver, gjør hustinger, trimmer, går i terapi og trener. Hvis jeg hadde hatt poweret til det, så hadde jeg jobbet, stol på det. Så til dere som prater og lurer, og til dere som bare lurer, jeg er i gang med helbredelseprosessen. Vi har alle våre prosesser å stå i, og noen ganger er jeg skråsikker på at jeg har tatt en jobb med meg sjøl, som venter andre. Kunne ønske at jeg hadde en litt enklere vei å gå i blant, og brukt kreftene mer på fag. Men jeg blir vel som en hest til slutt, sterkere enn strået.
God natt,
Betty
Så sier noen at jeg tenker for mye, da kan jeg vel si, kanskje du tenker for lite. Det er mange som trykker mer enn de tenker, det er ikke noe bedre det. Å skyte fra hoften kan være en god ting det og jeg har fremdeles ikke bedd deg om å lese. Det er en god ting å skrive for lesere, fordi jeg er sikker på at jeg er ikke aleine om disse tankene, men jeg er kanskje aleine om å uttrykke de slik jeg gjør det. Ikke vet jeg, jeg vet bare at det bringer meg videre.
Det er noe med denne aleineheten jeg kjenner på iblandt og når jeg har sortert, så er den helt OK å være i. Jeg har alltid vært en del av fellesskap, men det er vel ikke til å skjule at jeg har lagt listen i mange av de. Satt dagsorden, som det heter. Det hadde sikkert vært gøy å blitt invitert inn i noe, men det har jeg i grunnen aldri erfart (forutenom når jeg trengte hjelp her i livet). Som sagt før, jeg er ikke blant første damene.
Akkurat det at folk er seg sjøl og får til egne greier, er flott å snakke negativt om, ikke sant? Jeg kan sjøl ta meg i å se en gjenganger i Adressa og si, ikke nå igjen. Det hender jeg ikke er bedre enn det selv. Det er jo litt synd for byen trenger fargerike personer, nyanser og forskjelligheter. Men vi er lett veldig intollerant.
I dag traff jeg en som hadde lest bloggen fra sist gang jeg traff han. Jeg så at han ikke likt det. Jeg er knallgod å lese ansikt. Han forandret liksom karakter. Har det noe å si om ikke alle liker deg eller det du gjør? Nei, Betty. Men det er noe med det usagte som gjør noe med meg. Det er en slags avvisning i det, som ikke er helt til å leve med. Det må være noe knallgammelt. Det at folk ikke står for det de mener til meg, men leverer det til andre.
Jeg kjenner en håndfull som sier at de leser bloggen når de treffer meg, og det synes jeg er helt herlig. Det betyr ikke at vi ikke har noe å snakke om, dessuten er det da masse plass til den andre. Det er mange jeg kjenner som aldri nevner bloggen, det er helt greit, jeg nevner ikke alltid trimmen eller syklubben de går på heller.
Bernt er på overnattingstur med John Arvid, de bor i telt opp i skogen, med klassen. Det er helt utrolig, men ingen lærere fra Eberg stilte, så nå er de 3 foreldre på 60 elever. Lærerne sendte med noen elever i kveld beskjed at de ikke kunne komme. Heilt utrolig. Det går sikkert bra, men det er ikke mange som har noe fint å si om den skolen lenger. De begynner virkelig å tape skolens ansikt på mange bauer og kanter.
Per Kristian, Ruben og jeg har vært på svømming og spilt krokket og fyllt opp et hagebasseng. Deilig å bare være oss 3 også. Jeg synes at jeg får til det med nærvær og hage, og at det begynner å se bra ut.
Igjen må jeg si til de som lurer på det, å være sykmeldt er ikke det samme som å ha fri. Jeg durer opp, baker brød, skriver, gjør hustinger, trimmer, går i terapi og trener. Hvis jeg hadde hatt poweret til det, så hadde jeg jobbet, stol på det. Så til dere som prater og lurer, og til dere som bare lurer, jeg er i gang med helbredelseprosessen. Vi har alle våre prosesser å stå i, og noen ganger er jeg skråsikker på at jeg har tatt en jobb med meg sjøl, som venter andre. Kunne ønske at jeg hadde en litt enklere vei å gå i blant, og brukt kreftene mer på fag. Men jeg blir vel som en hest til slutt, sterkere enn strået.
God natt,
Betty
mandag 19. juni 2006
SPEIL 2 PÅ EN MANDAG
Det ble skikkelig bra å skrive det jeg skrev før i dag, og det fikk meg til å gå videre i det som jeg opplever er problemet. Ikke ditt problem, mitt problem. Hva de andre gjør, ikke gjør eller sier, ikke sier, er egentlig ikke saken. Andre med leve med seg selv og deres prioriteringer og vekst, jeg skal leve med mine.
Saken er hvor mye jeg lar det styre, hvor mye jeg lar det innvadere meg og mitt liv, at andre hvisker og tisker, eller forteller halve sannheter, eller unnlater å være ærlig eller forholder seg i taushet, som om jeg er dum, liksom. Det værste er faktisk å få vite noe om en person, som jeg ikke vil vite, fordi det gjør meg ufri. La oss si jeg vet noe om deg, som du ikke vet at jeg vet. Det ligger masse makt i dette. Og det ligger mange tilpasninger til miljø, som jeg bestandig har nektet å bli med på.
Hvis vi skal ha retten til å snakke om en person, må det være i den hensikt at vi deler det med personen også. Hvis ikke, har vi ingen rett til det. Hvis den personen plager meg, eller deg og det derfor ligger et behov for å prate der, så er det noe annet. Da baksnakker en ikke personen, men snakker om hva den gjør med deg/meg. Eller vi kan kalle det for viderekommende snakkbak, altså det har en god hensikt.
Jeg har mine svin på skogen jeg også, men det har ALDRI føltes rett. Det har bare gjort meg ufri. Nå har jeg i to netter hatt noen sterke drømmer. I den ene falt jeg og falt jeg, men så følte at jeg greide å tvinge meg selv til å spenne ut en vinge og fly og jeg flydde. Det føltes veldig selvstendig. I natt drømte jeg om masse folk, store grupperinger, som alltid og masse kaos. Jeg var på en turistforeningshytte. Jeg kjørte masse slalom og fikk til å ta salto på ski igjen. 3 saltoer på rad. Nye bekjentskaper kom å så på det jeg gjorde og det var moro. Jeg kjente at jeg tilhørte ingen gruppe, det gjør jeg aldri i søvne, ei heller våken.
I sosialpedagogisk arbeid som er det faget jeg kan mest teori om, arbeider vi alltid rundt et menneske. Da deler vi i en gruppe det vi vet om personen og legger forholdene til rette for å styrke vedkommende, til vekst i livet. Det er positivt snakk rundt et menneske. Det er åpent og har gode intensjoner.
Kanskje er det fordi det gjør meg så låst at jeg ikke liker baksnakk. Også er det alltid de som er synlige, utadvendte og som gir noe personlig, som blir snakket om. Mens sjefssnakkerne aldri blir snakket om. Du verden dette er utidig.
Hvorfor er jeg så jævla redd for å bli snakket om? Det er ikke der det sitter tror jeg, det er noe gammelt med det å stå utenfor. For jeg ønsker meg ikke å være en del av slike fellesskap. Men jeg har alltid hatt en drøm om en fullkommen verden, der alle arbeider med seg sjøl og gjør sitt aller beste. Der alle basis følelsene er akseptert og at det å ha kunnskap som dette er klokskap og ikke at det foraktes.
Jeg har hørt utsagn som at: ”Betty blir bare for mye”. For mye hva da, for hvem og hvorfor? Dette har jeg selvsagt ikke fått direkte, men via via og hva er så poenget med å si det, hvis ikke det er omsorg i det? Og skal jeg innrette meg etter dette, ja, hvis det blir sagt direkte og med en god hensikt med innsikt bak, som gir mulighet for vekst, og hvis det gir meg noe å være i disse relasjonene og det de sa kjentes riktig, hvis ikke, skal jeg ikke.
Vi skal alle ta kritikk og hvis ti stykker sier at du er en hest, er det bare å spise havren. Men stort sett så foregår ikke den sosiale greien slik, det bare snakkes når du er borte.
Henger du med?
Jeg vil ha retten til å være meg. Jeg vil ha retten til å skru desibelen opp fra en til fem, hvis det er det som er behovet. Jeg ser rundt meg at det å heve stemmen er ikke lov, jeg gremmes når jeg ser det. Hvordan skal du få utviklet deg sjøl, hvis du hele tiden blir dempet ned og bedt om å være stille?
I dag hadde datra til Anna-Lena, Lilja en herlig t-skjorte på: IF THIS IS TO LOAD, YOU`RE TO OLD, og en gitar på. Det var et herlig møte. Det ble litt sterkt, så vi satt og grein litt hver, men det var bare hærlig.
Det er synd at MTG ikke satser på å sette inn en prosjektleder som jeg kunne jobbet under. Det hadde vært det beste for meg og for Anna. Men når man ikke vil satse, så vil de ikke satse. Jeg skal i hvert fall ikke slite meg ut på at sjefens sjefer ikke forstår hva som ligger i MTG. Finnes det noe prosjekt i Trondheim som skaper mer kultur enn dette prosjektet? Neppe. Her lages det musikk, det skapes hele tiden.
Men byens kulturfolk var ikke moden nok/klar for å skjønne dette. Og til slutt, IT IS ALL ABOUT MONEY. Oppvekst tar ikke det fulle ansvar for en inkluderende skole, det er sikkert. De som ramler ut, bare er der, de skal ikke brukes skolepenger på, ennå det er ved lov nedfelt at det skal gjøres.
Jeg kommer sterkt tilbake,
Betty
Saken er hvor mye jeg lar det styre, hvor mye jeg lar det innvadere meg og mitt liv, at andre hvisker og tisker, eller forteller halve sannheter, eller unnlater å være ærlig eller forholder seg i taushet, som om jeg er dum, liksom. Det værste er faktisk å få vite noe om en person, som jeg ikke vil vite, fordi det gjør meg ufri. La oss si jeg vet noe om deg, som du ikke vet at jeg vet. Det ligger masse makt i dette. Og det ligger mange tilpasninger til miljø, som jeg bestandig har nektet å bli med på.
Hvis vi skal ha retten til å snakke om en person, må det være i den hensikt at vi deler det med personen også. Hvis ikke, har vi ingen rett til det. Hvis den personen plager meg, eller deg og det derfor ligger et behov for å prate der, så er det noe annet. Da baksnakker en ikke personen, men snakker om hva den gjør med deg/meg. Eller vi kan kalle det for viderekommende snakkbak, altså det har en god hensikt.
Jeg har mine svin på skogen jeg også, men det har ALDRI føltes rett. Det har bare gjort meg ufri. Nå har jeg i to netter hatt noen sterke drømmer. I den ene falt jeg og falt jeg, men så følte at jeg greide å tvinge meg selv til å spenne ut en vinge og fly og jeg flydde. Det føltes veldig selvstendig. I natt drømte jeg om masse folk, store grupperinger, som alltid og masse kaos. Jeg var på en turistforeningshytte. Jeg kjørte masse slalom og fikk til å ta salto på ski igjen. 3 saltoer på rad. Nye bekjentskaper kom å så på det jeg gjorde og det var moro. Jeg kjente at jeg tilhørte ingen gruppe, det gjør jeg aldri i søvne, ei heller våken.
I sosialpedagogisk arbeid som er det faget jeg kan mest teori om, arbeider vi alltid rundt et menneske. Da deler vi i en gruppe det vi vet om personen og legger forholdene til rette for å styrke vedkommende, til vekst i livet. Det er positivt snakk rundt et menneske. Det er åpent og har gode intensjoner.
Kanskje er det fordi det gjør meg så låst at jeg ikke liker baksnakk. Også er det alltid de som er synlige, utadvendte og som gir noe personlig, som blir snakket om. Mens sjefssnakkerne aldri blir snakket om. Du verden dette er utidig.
Hvorfor er jeg så jævla redd for å bli snakket om? Det er ikke der det sitter tror jeg, det er noe gammelt med det å stå utenfor. For jeg ønsker meg ikke å være en del av slike fellesskap. Men jeg har alltid hatt en drøm om en fullkommen verden, der alle arbeider med seg sjøl og gjør sitt aller beste. Der alle basis følelsene er akseptert og at det å ha kunnskap som dette er klokskap og ikke at det foraktes.
Jeg har hørt utsagn som at: ”Betty blir bare for mye”. For mye hva da, for hvem og hvorfor? Dette har jeg selvsagt ikke fått direkte, men via via og hva er så poenget med å si det, hvis ikke det er omsorg i det? Og skal jeg innrette meg etter dette, ja, hvis det blir sagt direkte og med en god hensikt med innsikt bak, som gir mulighet for vekst, og hvis det gir meg noe å være i disse relasjonene og det de sa kjentes riktig, hvis ikke, skal jeg ikke.
Vi skal alle ta kritikk og hvis ti stykker sier at du er en hest, er det bare å spise havren. Men stort sett så foregår ikke den sosiale greien slik, det bare snakkes når du er borte.
Henger du med?
Jeg vil ha retten til å være meg. Jeg vil ha retten til å skru desibelen opp fra en til fem, hvis det er det som er behovet. Jeg ser rundt meg at det å heve stemmen er ikke lov, jeg gremmes når jeg ser det. Hvordan skal du få utviklet deg sjøl, hvis du hele tiden blir dempet ned og bedt om å være stille?
I dag hadde datra til Anna-Lena, Lilja en herlig t-skjorte på: IF THIS IS TO LOAD, YOU`RE TO OLD, og en gitar på. Det var et herlig møte. Det ble litt sterkt, så vi satt og grein litt hver, men det var bare hærlig.
Det er synd at MTG ikke satser på å sette inn en prosjektleder som jeg kunne jobbet under. Det hadde vært det beste for meg og for Anna. Men når man ikke vil satse, så vil de ikke satse. Jeg skal i hvert fall ikke slite meg ut på at sjefens sjefer ikke forstår hva som ligger i MTG. Finnes det noe prosjekt i Trondheim som skaper mer kultur enn dette prosjektet? Neppe. Her lages det musikk, det skapes hele tiden.
Men byens kulturfolk var ikke moden nok/klar for å skjønne dette. Og til slutt, IT IS ALL ABOUT MONEY. Oppvekst tar ikke det fulle ansvar for en inkluderende skole, det er sikkert. De som ramler ut, bare er der, de skal ikke brukes skolepenger på, ennå det er ved lov nedfelt at det skal gjøres.
Jeg kommer sterkt tilbake,
Betty
SPEILET, en mandag.
”Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i verden her?”
Det tvinger seg fram en redsel, som sannsynligvis andre aldri ville delt på nettet. Jeg gjør det fordi dette er nå min arena for å dele med deg, at du er ikke så jævla unormal om du kjenner på slikt, og jeg får skrivetrening. Jeg vet at mange mener at å blogge private (eller personlige ting) ikke gir, men tar energi. Jeg mener det motsatt. Det er bare det at de som kjenner meg kan føle seg utsatt. Og det er en ganske annen sak, fordi at jeg, som du, vi går i et miljø og det miljøet blir synlig gjennom det jeg skriver. Så suger vi kanskje til oss det negative og legger det på en selv, eller vi er sikker på at det er meg hun skriver om, jeg kjenner det igjen. Men det hele handler aldri om deg, det handler nesten bestandig bare om meg, og hvordan jeg lar meg sette ut. Det handler om hvordan jeg lar meg styre, lar meg bli trakket på, lar meg være sårbar.
Hva andre gjør eller synes om meg, eller velger å gjøre er egentlig helt totalt uinteressant, det er hvordan det virker på meg som er problemet mitt. Alle skal ikke like en, da har vi feilet. For da går vi rundt og tilpasser oss omgivelsene i stedet for å være oss sjøl. Mange av oss er så kua fra før, at vi aldri utagerer eller gjør noe annet enn å overlate til andre å være de som tar plassen. Ennåp vi så sårt kunne trengt den selv. Skyldsfølelse og skammen sitter som en skorpe utenpå sjelen. Sjelen får aldri bryte ut for å sole seg i glansen. Hroar Klempe anmeldte en konsert her om dagen, han snakket om sjelelig bakoversveis.
Hvis en eller annen har vist seg offentlig sint, så synes jeg de er tøffe. De har ikke prøvd å skjule den de er da. De er ikke farlige, bare sinte. Andre kan synes ting med blikk og vibber eller si noe nedlatende om menneske i situasjonen. Jeg skjønner ikke at det går an. Det må jo handle om egen tilkortkommenhet. Vi bør missunne alle som kan være sinte, alle som er noe mer enn bare blide eller ”litt triste”.
Så sier noen, det er liksom ikke meg å rope, eller å ta plass eller å eksponere eller dele følelser. Da sier jeg bullshit. Da har ikke du lært deg de egenskapene å gjøre dette. Hva er dette ”det er liksom ikke meg” greiene da, er det noe fast, som har størknet, som aldri lar seg forandre. Safe gamle væremåter som begrenser, som er trygge, som gjør at du overlater til andre å eksponere? Selv om du kjenner et sug inni deg etter å ta plassen. I stedet så går energien innover og du lar deg duppere, du lar deg overkjøre. Du frarøver deg selv plassen og resultatet er at du baksnakker den som er i sentrum, som gir eller tar plassen, eller du tenker negativt om deg selv, en gammel harsknet tanke: ”Jeg er ikke sånn som henne”, eller ”Det hadde jeg aldri turd, jeg er ikke bra nok for dem”. Eller: ”Så du hun, så sa han”, som jeg har skrevt i min sang: Første Damene.
Det som trigger meg er at jeg blir irritert på at folk ikke gjør noe med det. Jeg greier godt i hverdagen og ikke la meg provosere, men når jeg kommer i tette settinger og folk blir veldig synlig, da klarer jeg ikke at la det være. Jeg blir satt ut av det. Det er greit at folk ikke er der at de deler personlige greier eller hoier eller forteller vitser, men jeg tåler ikke baksnakket. Jeg utstår det ikke. Og jeg vet ikke hvorfor.
Dette er en psykologisk forberedelse til helgen.
Betty
Det tvinger seg fram en redsel, som sannsynligvis andre aldri ville delt på nettet. Jeg gjør det fordi dette er nå min arena for å dele med deg, at du er ikke så jævla unormal om du kjenner på slikt, og jeg får skrivetrening. Jeg vet at mange mener at å blogge private (eller personlige ting) ikke gir, men tar energi. Jeg mener det motsatt. Det er bare det at de som kjenner meg kan føle seg utsatt. Og det er en ganske annen sak, fordi at jeg, som du, vi går i et miljø og det miljøet blir synlig gjennom det jeg skriver. Så suger vi kanskje til oss det negative og legger det på en selv, eller vi er sikker på at det er meg hun skriver om, jeg kjenner det igjen. Men det hele handler aldri om deg, det handler nesten bestandig bare om meg, og hvordan jeg lar meg sette ut. Det handler om hvordan jeg lar meg styre, lar meg bli trakket på, lar meg være sårbar.
Hva andre gjør eller synes om meg, eller velger å gjøre er egentlig helt totalt uinteressant, det er hvordan det virker på meg som er problemet mitt. Alle skal ikke like en, da har vi feilet. For da går vi rundt og tilpasser oss omgivelsene i stedet for å være oss sjøl. Mange av oss er så kua fra før, at vi aldri utagerer eller gjør noe annet enn å overlate til andre å være de som tar plassen. Ennåp vi så sårt kunne trengt den selv. Skyldsfølelse og skammen sitter som en skorpe utenpå sjelen. Sjelen får aldri bryte ut for å sole seg i glansen. Hroar Klempe anmeldte en konsert her om dagen, han snakket om sjelelig bakoversveis.
Hvis en eller annen har vist seg offentlig sint, så synes jeg de er tøffe. De har ikke prøvd å skjule den de er da. De er ikke farlige, bare sinte. Andre kan synes ting med blikk og vibber eller si noe nedlatende om menneske i situasjonen. Jeg skjønner ikke at det går an. Det må jo handle om egen tilkortkommenhet. Vi bør missunne alle som kan være sinte, alle som er noe mer enn bare blide eller ”litt triste”.
Så sier noen, det er liksom ikke meg å rope, eller å ta plass eller å eksponere eller dele følelser. Da sier jeg bullshit. Da har ikke du lært deg de egenskapene å gjøre dette. Hva er dette ”det er liksom ikke meg” greiene da, er det noe fast, som har størknet, som aldri lar seg forandre. Safe gamle væremåter som begrenser, som er trygge, som gjør at du overlater til andre å eksponere? Selv om du kjenner et sug inni deg etter å ta plassen. I stedet så går energien innover og du lar deg duppere, du lar deg overkjøre. Du frarøver deg selv plassen og resultatet er at du baksnakker den som er i sentrum, som gir eller tar plassen, eller du tenker negativt om deg selv, en gammel harsknet tanke: ”Jeg er ikke sånn som henne”, eller ”Det hadde jeg aldri turd, jeg er ikke bra nok for dem”. Eller: ”Så du hun, så sa han”, som jeg har skrevt i min sang: Første Damene.
Det som trigger meg er at jeg blir irritert på at folk ikke gjør noe med det. Jeg greier godt i hverdagen og ikke la meg provosere, men når jeg kommer i tette settinger og folk blir veldig synlig, da klarer jeg ikke at la det være. Jeg blir satt ut av det. Det er greit at folk ikke er der at de deler personlige greier eller hoier eller forteller vitser, men jeg tåler ikke baksnakket. Jeg utstår det ikke. Og jeg vet ikke hvorfor.
Dette er en psykologisk forberedelse til helgen.
Betty
søndag 18. juni 2006
En God Søndag
Det har vært en deilig dag for familien Johnsen. Vi besluttet ganske tidlig å ikke dra på tur, slik at vi kom ajour i hagen og til uken. Nå begynner det å bygge seg opp til neste helg, vi kjenner det på nervene. Bernt og jeg begynner å diskutere ting vi egentlig er enig om, vi er sikkert redd for at det ikke blir bra nok. Det værste eg vet er når andre går inn og forsvarer Bernt når han diskuterer med meg (eller oppdrar meg), som om den store sterke mannen ikke er i stand til å gjøre opp med sin kone. Vi liker å diskutere høyt, men det er ikke overalt at det er lovlig. Men igjen, jeg er blitt ganske god til å ivareta meg sjøl, jeg stopper diskusjonen og starter på nytt siden.
Ruben har hatt en sårhet i seg. Han synes at vi forskjellsbehandler han og de andre. Og det må vi jo fordi det er ulik alder. Men i går sa han det så fint: "Det føles som om jeg ikke er en del av familien". Jeg spurte selvsagt hva mener du med det? Han svarte at de andre fikk mere oppgaver og vi snakket mer med de. Det er ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Nå har vi avtale for mandagen, han skal få gå på butikken. Det gjorde han i går og, siden det var lørdag fikk han kjøpe vanlig gottepose (20 kr), milkshake og FOX i tillegg til varene på en liste. Han fikk bære opp håndklær og legge de i et skap. Det er sånne utenom det vanlige oppgaver han trakter etter. Ikke sånne rydde på rommet greier eller ta av bordet, det må være noe med litt mere sus i.
I dag har han vært hos Snorre, en klassekompis hele dagen. Det er supert at han utvider horisonten. Han er nesten aldri med trioen mer, og jeg har lagt ned garden. Gutten står og får til det han vil og skaper nye relasjoner, som han trives i. Jeg kjøpte ny gul genser til han, det ble han veldig glad for. Det er sjelden nr. 3 blir foræret nye klær. Jeg har kjøpt meg rosa caps, jeg trener til rosa måned, som er oktober. Brystkreftmåneden.
Det er noe med det å ha 3 forskjellige barn og alle skal ha rett til sin egen historie. Jeg forstår ikke at det går an å bli så dørganes forskjellig, når de vokser opp på den samme flaten. Men det er jo dette som er spennende. Fy faen jeg er glad for at jeg har voknet opp og at jeg ser de før de blir 20. Før sa jeg: "Vi venter litt med det", og så ble det kanskje aldri,nå sier jeg, " Ok,la oss se, har jeg krefter til det, ok, vi tar det om en time. Ergo, har 2 av 3 gutter laget hjemmeside i dag, John Arvid og Per Kristian, den nye generasjonen som behersker nettet.
Ruben tar bilde av mamma og pappaEn aktiv helg, med en fest som start, joda, formen begynner å komme. Jeg var på trening, på spinning på SATS, men det blir aldri det samme. Det er tungt å trø og jeg gjesper på andre sangen. Men det er mange måter å være i bevegelse på og mye som kan gi livskvalitet utenom å pese. Men jeg brukte jo et år på å bare gå ned, og da trenger jeg vel et år på at formen skal komme.
Stein var sammen med oss i går, han er som en sol for tiden. Nå er jeg spent på om det blir leilighet. I morgen kommer Aun og det skal bli så bra. Nå starter oppbyggingen til "Bernt 50".
Folkens, nå må jeg bidra her. Må dere leve og blomstre.
Betty
lørdag 17. juni 2006
En Tid For Alt
NATTENS DRONNINGER PÅ BILDETDet finnes en tid for alt. En bloggetid (hei Torill), en leggetid, en drikketid, en middagstid. Tid er egentlig det vi har nok av i livet. Vi kan mangle penger, tinger etc. Men tid det vet vi at vi har, eller det er det vi kan anta med sikkerhet at vi har. Riktignok er det ingen av oss som har papir på morgendagen. Men slik vi vet det, så kan de fleste av oss forvente å bli i hvert fall 70 år.
Denne forventningen om å bli gammel hadde jeg mer før. Da tenkte jeg at det og det skal jeg gjøre når jeg blir gammel. Men nå bare gjør jeg det meste nå. Det virker f.eks så uendelig lenge til jeg blir 50, og neste tanke blir såklart, om jeg blir det. Jeg går ikke generellt rundt og er redd for tilbakefall av kreften, men jeg ble kraftig påminnet muligheten for det i går. Det var et sterkt møte.
Jeg skulle ordne noe på klærne mine i en butikk og den hyggelige fyren som laget sølvbukstavene på buksen til konserten, hjalp meg denne gangen også, denne gangen BERNT med hvite store bokstaver på min dongeribukse. Han ordnet også blogadressen min på en t-skjorte, forrige gang og han hadde vært innom bloggen og kikket på den i mellomtiden.
Så fortalte han meg at kona hans hadde kreft og hun var bare 28 år. Hun hadde fått brystkreft for 3 år siden. Erklært frisk etter året og har nå et tilbakefall. Jeg ble veldig berørt og begynte bare å gråte. Det ble så innmari sterkt og de er da så unge. Jeg blir jo en gammel kjerring i forhold. De er inne i en prosess sammen. Jeg var veldig glad for at han delte det med meg, og nå er jeg knallsikker på at jeg skal jobbe for kreft saken på mange forskjellige måter fremover. Til mitt siste åndedrag.
Jeg dro hjem og laget et vers til på sangen Tro og Tvil, som jeg lager musikk til selv. Jeg skal legge ut teksten på bloggen en av dagene. Nå er det hurtigtog skriving, for Stein er her og jeg skal lage kveldsmat og kjøpe noen øl på butikken. Bloggtid er morsomt, jeg går ikke å tenker på hva jeg skal skrive, jeg bare skriver og da finnes det liksom en bloggtid i livet.
I går drakk jeg meg dritings i lag med noen nabodamer fra feltet (Takk for festen, det var verd en bakrus). Vi hadde felles grilling. Jeg satt meg ned med damer jeg ikke har snakket så mye med og dette ble veldig hyggelig. Jeg er strålende fornøyd med at jeg tålte denne festen også. Litt utagering er livsnødvendig. Kanskje min faste blogleser husker at hun lovet meg bilde til KFUK om to uker ? :-) Det er lov å trekke seg. Neste uke blir det Anja.
Ja, jeg ser at Bernt la ut et tydeligere bilde av rompen min enn det jeg gjorde. Den er grei den, men Bernt på min blogside skriver vi ikke rumpe, men rompe. Jeg har fått ufattelig mange innklikk på bloggen min pga Kent sin KRF greie. Jeg rister de vel av meg, når jeg skriver om kreft og livets greier. Men neste fredag øker kanskje trafikken igjen.
God kveld godt folk,
Betty
torsdag 15. juni 2006
FREDAGSROMPEN 1
K. F.U. K. og K.R.F.
Klubb For Ufotograferte Kvinner og Kjendis Rompe Fredag.
Ja, da er vi i gang og det får bare stå sin prøve. Dette er jo urfremføring av min rompe. Jeg er ikke det spor nervøs, egentlig bare stolt. Jeg har allerede ordnet med en ny dame til neste fredag. Så får vi se om denne greia får leve eller om det ramler sammen. Det spiller egentlig ikke noen rolle, for jeg har fått poengtert hva jeg mener. Kvinner, vær litt mer stolte av egen kropp og ikke bruk energien på å la dere duppere eller provosere av gutter som liker kjendis dame kropper. Har det noe å si? Vi har sjøl ansvar for å være fornøyde. Jeg synes det er aller mest givende å snakke med fornøyde kvinner og det tror jeg menn jammen santen også foretrekker. Men slutt på ordene og nå til saken:
Dette bildet er fra Gran Canaria. Vi fant en ensom strand og det er deilig å bade naken. Jeg går og holder på begge mine bryster (bildet er fra den gangen jeg hadde to), skulle tro det stod en hærskare for å kike foran. Saken er at bølgene pisker uten molo. Kan si så mye som at etter denne turen, gikk det 9 måneder og så kom Ruben. 20 års ansvar for en uke i syden, men absolutt verd det. Vann er sensuelt.
Så var det gjort, ikke videre spennende og ikke videre utrolig, bare helt vanlig, men vakkert nok, om jeg må si det.
I dag har det vært intenst. Mange timer i kreftforeningsmøte, ½ time på telefon og svømming. Måtte sove to timer etterpå, for øynene svei og jeg greide ikke å holde meg våken. Jeg har solgt 6 brød i dag og strevd med å holde meg våken resten av dagen. Jeg holder på med bilder sånn dann og vann, og skriver på en ny sang. Tro og Tvil.
God kveld,
Betty
Klubb For Ufotograferte Kvinner og Kjendis Rompe Fredag.
Ja, da er vi i gang og det får bare stå sin prøve. Dette er jo urfremføring av min rompe. Jeg er ikke det spor nervøs, egentlig bare stolt. Jeg har allerede ordnet med en ny dame til neste fredag. Så får vi se om denne greia får leve eller om det ramler sammen. Det spiller egentlig ikke noen rolle, for jeg har fått poengtert hva jeg mener. Kvinner, vær litt mer stolte av egen kropp og ikke bruk energien på å la dere duppere eller provosere av gutter som liker kjendis dame kropper. Har det noe å si? Vi har sjøl ansvar for å være fornøyde. Jeg synes det er aller mest givende å snakke med fornøyde kvinner og det tror jeg menn jammen santen også foretrekker. Men slutt på ordene og nå til saken:
Dette bildet er fra Gran Canaria. Vi fant en ensom strand og det er deilig å bade naken. Jeg går og holder på begge mine bryster (bildet er fra den gangen jeg hadde to), skulle tro det stod en hærskare for å kike foran. Saken er at bølgene pisker uten molo. Kan si så mye som at etter denne turen, gikk det 9 måneder og så kom Ruben. 20 års ansvar for en uke i syden, men absolutt verd det. Vann er sensuelt.
Så var det gjort, ikke videre spennende og ikke videre utrolig, bare helt vanlig, men vakkert nok, om jeg må si det.
I dag har det vært intenst. Mange timer i kreftforeningsmøte, ½ time på telefon og svømming. Måtte sove to timer etterpå, for øynene svei og jeg greide ikke å holde meg våken. Jeg har solgt 6 brød i dag og strevd med å holde meg våken resten av dagen. Jeg holder på med bilder sånn dann og vann, og skriver på en ny sang. Tro og Tvil.
God kveld,
Betty
bbbb
Oppsummering av konserten med bilder på film til låten Leke Hus.
http://johnsen.2y.net/BBBB/lekehus.wmv
God kveld,
Betty
http://johnsen.2y.net/BBBB/lekehus.wmv
God kveld,
Betty
onsdag 14. juni 2006
Romper, Løk og skoleavslutning
Per Kristian blir kokk, eller i hvertfall han elsker å lage mat. Vi har nettop spist middag, men han lager en ny en til i morgen. Nå løper han ut av kjøkkenet for 3. gang, mens tårespruten står og roper: LØØØK. Så kommer han smilende tilbake. Det er seriøst, det er døds seriøst, han ekpremiterer med krydder i kyllingkjøtt, tomatsaus m.m. og synger. Smaker spiller en rolle. Det er enkelte knivtyper han liker og han ønsker seg en sånn shop shop kniv.
Stein er her og hele huset er løftet i høyden. Alle vil ha en bit av han. Nå sitter jeg og skriver blog og han på andre enden av bordet og gjør det samme. Kanskje skriver vi begge to akkurat nå om hverandre, eller at dette er måten å si noe på for tiden.
Vi har avtalt at vi skal skrive i 10 minutter også legge på røret, så her gjelder det å konse. I alle fall, det har vært skoleavslutning for John Arvid. Han er ferdig med barneskolen, det er stort og det gikk jaggu fort. Nå er hele trinnet hans dritlei av skolen og av lærerne og jeg tillater meg å si at de fleste foreldre jeg snakker med kan si det samme. John Arvid var stor i Idol-sykehus. Det var mye latter. Igjennom 7 år så har de lært å eksponere seg.
En 8 talls jenter hadde et hiphop lignende danse show, de var babes hele gjengen. Det er hardt å vokse opp og være jente nå tror jeg. De slanke korrekte kroppene (bare 40 års slanking foran seg).
Apropo kropp, så ville jeg lade litt opp til dette rompebilde. I dag har jeg tenkt det at alle kraftige damer burde tatt bilde av seg selv og lagt ut på blogger. For hvis vi er fornøyde med oss selv, så er det vel ikke noe grunn til å la seg provosere av de syltynne. Markedskreftene må jo ikke få bestemme. Jeg skjønner ikke vitsen med å bruke opp energi på å klage på gutter som ser på slanke romper. Det er da nok av de som liker de svære og, men vi viser de jo ikke frem. Så kom igjen jenter. SHOW YOUR ASS FOR THE PUBLIC. Jeg gjør det på fredag, under egen spalte, sterkt inspiert av Kent, men min spalte heter KFUK, klubben for ufotograferte kvinner.
Da er det 20 sekunder igjen, så skal vi være sosiale.
Tiden er ute, der.
Betty (på overtid)
Stein er her og hele huset er løftet i høyden. Alle vil ha en bit av han. Nå sitter jeg og skriver blog og han på andre enden av bordet og gjør det samme. Kanskje skriver vi begge to akkurat nå om hverandre, eller at dette er måten å si noe på for tiden.
Vi har avtalt at vi skal skrive i 10 minutter også legge på røret, så her gjelder det å konse. I alle fall, det har vært skoleavslutning for John Arvid. Han er ferdig med barneskolen, det er stort og det gikk jaggu fort. Nå er hele trinnet hans dritlei av skolen og av lærerne og jeg tillater meg å si at de fleste foreldre jeg snakker med kan si det samme. John Arvid var stor i Idol-sykehus. Det var mye latter. Igjennom 7 år så har de lært å eksponere seg.
En 8 talls jenter hadde et hiphop lignende danse show, de var babes hele gjengen. Det er hardt å vokse opp og være jente nå tror jeg. De slanke korrekte kroppene (bare 40 års slanking foran seg).
Apropo kropp, så ville jeg lade litt opp til dette rompebilde. I dag har jeg tenkt det at alle kraftige damer burde tatt bilde av seg selv og lagt ut på blogger. For hvis vi er fornøyde med oss selv, så er det vel ikke noe grunn til å la seg provosere av de syltynne. Markedskreftene må jo ikke få bestemme. Jeg skjønner ikke vitsen med å bruke opp energi på å klage på gutter som ser på slanke romper. Det er da nok av de som liker de svære og, men vi viser de jo ikke frem. Så kom igjen jenter. SHOW YOUR ASS FOR THE PUBLIC. Jeg gjør det på fredag, under egen spalte, sterkt inspiert av Kent, men min spalte heter KFUK, klubben for ufotograferte kvinner.
Da er det 20 sekunder igjen, så skal vi være sosiale.
Tiden er ute, der.
Betty (på overtid)
Etterdønninger
Magiske Øyeblikk på scenen
En dame som hadde et tante barn som het Betty, hun ville gjerne ha bilde av min rompe.Oppe og ikke gråt kl 0600 og dro på trening. Ikke så værst å få svetta litt, som start på dagen. Alle som jobber full stilling, drømmer vel om en dag fri til å gjøre dette. Men jeg skal love dere det, at det er stor forskjell på å ha en dag fri og gjøre kule tinger (eller vaske om man vil), enn det er å være sykmeldt over året. Jeg ser at når folk velger seg en dag fri, så drar de fleste ikke på tidlig trening. Jeg snakket med en nabo her en dag, hun hadde gått tilbake til 100 prosent stilling for fridagen ble likevel bare brukt på hustinger og slikt. Ingen problem å skjønne det. Det krever jerndisiplin å ikke ta tak i husting, men prioritere seg selv. Men for meg er det å ta tak i husting å prioritere meg sjøl, det gir meg jording.
Jeg har en helt annen standard enn Bernt på hvordan jeg liker å ha det rundt meg. Jeg synes livet er fullkomment når jeg har strøkne kjøkkenhådkler. Det lærte jeg på Selbu av Olina. Det er et symbol på at jeg har prioritert å gå inn i det med klær, da har jeg brettet ferdig og sunget noen sanger. Vaskerommet er det viktigste rommet for meg. Så gjelder det å ikke legge disse oppgavene som regler i vårt hus, for det går fint an å leve og ha det bra uten. Ihvertfall kan jeg ikke gjøre det om til krav, slik at Bernt må følge opp. Det er ikke nødvendig og det er ikke hans behov. Det er mange oppgaver som kan taes tak i før struktur ryddingen min.
Jeg skaper orden rundt meg når jeg skal gjøre store valg, da er det fint å rydde. Før i tiden ryddet jeg når jeg var sliten, da kunne jeg gå rundt og halvsutre og en eim av stilletiende misnøye kunne henge rundt meg. På et Personlighets Utviklingskurs forstod jeg at det var det som skjedde, og ingen som er det bevisst vil gå rundt i livet og klage, så jeg sluttet å rydde når jeg var sliten.
Kan hende noen tror at det er lukseriøst å være sykmeldt. Det er det ikke. Men jeg sørger for å gjøre ting som gjør meg glad, ting som kan gjøre meg friskar. Jeg sover f.eks aldri lengre enn de andre. Jeg trener, går til psykolog og til fysioterapaut. Men disse dagene jeg går og trakker rundt i en prosess for å bli restaurert til å gå ut i arbeid, er ikke det samme som å ha fri. Kan savne et miljø med spenst i, men må innrømme at jeg trives godt aleine. Men det å drive en ide ut i livet i lag med et fellesskap, er kanskje det gøyeste jeg vet om.
Der skal brød ut av ovnen.
Marianne kommer en tur oppom.
Ha en god dag dere,
Betty
tirsdag 13. juni 2006
Bare En Tirsdag
Dagene starter jo bestandig bra, men i dag har jeg vært sviende trøtt i kroppen. Jeg traff min gamle norsklærer og etter to timer var jeg helt gåen. Jeg skjønner nå at denne skrive bok prosessen skal bli knallhard, men spennende, for den kan ta helt nye veier.
Per Kristian og jeg skjekket synet vårt i dag og det tok to nye timer. Jeg sitter og skriver nå med bokstaver blåst opp til 16. Jeg har absolutt behov for briller 2+. Så jeg valgte ut noe lilla tøffe.
Resultatet er at jeg sitter her og de andre er med jobben til Bernt og griller. Det grilles i nord og det grilles i sør, jeg greier rett og slett ikke det sosiale presset. Jeg har ikke skallene som trengs ennå. Jeg må spare meg til i morgen.
Jeg har meditert og bakt brød med origano. Jeg har vært innom min akupunktør, så det hele er vitalt og i orden, det er bare denne sinnsyke trøttheten. Jeg er ikke helt i vater ennå. Jeg skulle likt å sett meg begynne i jobb, nei, der er jeg ikke ennå. Da hadde jeg sannsynligvis sovet bort resten av døgnets timer.
I dag har jeg lest min bonussønn sin blogg. Det er så vakkert at jeg nesten begynner å grine. Jeg må passe på så jeg ikke blir overengasjert, men det hele er jo så herlig. I morgen får vi treffe han, for han blir med 2 av 3 gutter på svømming.
Jeg har for øvrig funnet naken rompe bilde til fredag. Da ble jeg fornøyd, for det kan jeg virkelig stå for. Så herved er det erklært og kunngjort, jeg har motet til det. I dag fikk jeg tre bilder av en BBBB fan til min mail, som var på konserten. Hun heter Laila. Jeg legger ut bildene litt seinar en gang, for de er verdt sitt skue.
Ellers er det skoleavslutninger i øst og i vest, og jeg sparer meg til en, John Arvid sin forestilling fordi han avslutter barneskolen. Huset er stille, det er veldig godt. Det lakker og lir mot kvelden. Jeg sitter her og savner ikke stort, bare vet at jeg skal tidlig å legg meg.
Jeg slår på en vilkårlig kanal på tv (det ble NRK), skrur av lyden og skriver det som kommer for mitt indre øre:
Mannfolkan ror
Dei seier ikkje stort
Dei tek eit tak for livet
Dei har ein sjuk ein om bord
Han ynkjer seg stort
Han er nødt til å nå landet
Tankane fær
Igjennom karanes høvv
Dei ror som ville og gale
Sterke dei er selv når kveldssola snor
Dei ror til det siste
Dei har ingen å miste
En viss intensitet var det på fredag (bildet).
Jeg bytter kanal (TV2):
Nyhetene leses av en skarrende bergenser.
Høylytt og med store bokstaver.
Grønne baner og ballen i mål,
Han lover oss grønne skoger og gaver.
Typsik bergensere!
Jeg skifter kanal (NRK 2):
Hardt arbeid preget et folk
De har laget milevis av togskinneganger
Livets reise for dem i sær
Er meterne som legges på prærien der
Mulig deres liv er rikere enn våres
De behandles ikke som respektable
Men de bygger en vei for de maktfunkjsonable
EN dag vil deres rett seire
De vet det, det er derfor de holder ut det hele
De har åpen ild, de kan stjele
Jeg skifter kanal (TVNorge):
En katt
En hatt
Et konekratt
Mannen som fant opp begrepet
En ting
EN ring
Et varskupling
Mannen som kveltes av grepet
Det er pølser på salg hos Gilde.
Nå er det kveld nok, selv om klokken bare viser 20:30. Jeg gleder meg til jeg blir sterk 3 dager på rad, til jeg blir slank og full av faen.
Jeg vil være et vinnende vesen, ikke en som bare dilter.
God kveld, Betty
En mann i en bar
Vekker alle de døde
Per Kristian og jeg skjekket synet vårt i dag og det tok to nye timer. Jeg sitter og skriver nå med bokstaver blåst opp til 16. Jeg har absolutt behov for briller 2+. Så jeg valgte ut noe lilla tøffe.
Resultatet er at jeg sitter her og de andre er med jobben til Bernt og griller. Det grilles i nord og det grilles i sør, jeg greier rett og slett ikke det sosiale presset. Jeg har ikke skallene som trengs ennå. Jeg må spare meg til i morgen.
Jeg har meditert og bakt brød med origano. Jeg har vært innom min akupunktør, så det hele er vitalt og i orden, det er bare denne sinnsyke trøttheten. Jeg er ikke helt i vater ennå. Jeg skulle likt å sett meg begynne i jobb, nei, der er jeg ikke ennå. Da hadde jeg sannsynligvis sovet bort resten av døgnets timer.
I dag har jeg lest min bonussønn sin blogg. Det er så vakkert at jeg nesten begynner å grine. Jeg må passe på så jeg ikke blir overengasjert, men det hele er jo så herlig. I morgen får vi treffe han, for han blir med 2 av 3 gutter på svømming.
Jeg har for øvrig funnet naken rompe bilde til fredag. Da ble jeg fornøyd, for det kan jeg virkelig stå for. Så herved er det erklært og kunngjort, jeg har motet til det. I dag fikk jeg tre bilder av en BBBB fan til min mail, som var på konserten. Hun heter Laila. Jeg legger ut bildene litt seinar en gang, for de er verdt sitt skue.
Ellers er det skoleavslutninger i øst og i vest, og jeg sparer meg til en, John Arvid sin forestilling fordi han avslutter barneskolen. Huset er stille, det er veldig godt. Det lakker og lir mot kvelden. Jeg sitter her og savner ikke stort, bare vet at jeg skal tidlig å legg meg.
Jeg slår på en vilkårlig kanal på tv (det ble NRK), skrur av lyden og skriver det som kommer for mitt indre øre:
Mannfolkan ror
Dei seier ikkje stort
Dei tek eit tak for livet
Dei har ein sjuk ein om bord
Han ynkjer seg stort
Han er nødt til å nå landet
Tankane fær
Igjennom karanes høvv
Dei ror som ville og gale
Sterke dei er selv når kveldssola snor
Dei ror til det siste
Dei har ingen å miste
En viss intensitet var det på fredag (bildet).Jeg bytter kanal (TV2):
Nyhetene leses av en skarrende bergenser.
Høylytt og med store bokstaver.
Grønne baner og ballen i mål,
Han lover oss grønne skoger og gaver.
Typsik bergensere!
Jeg skifter kanal (NRK 2):
Hardt arbeid preget et folk
De har laget milevis av togskinneganger
Livets reise for dem i sær
Er meterne som legges på prærien der
Mulig deres liv er rikere enn våres
De behandles ikke som respektable
Men de bygger en vei for de maktfunkjsonable
EN dag vil deres rett seire
De vet det, det er derfor de holder ut det hele
De har åpen ild, de kan stjele
Jeg skifter kanal (TVNorge):
En katt
En hatt
Et konekratt
Mannen som fant opp begrepet
En ting
EN ring
Et varskupling
Mannen som kveltes av grepet
Det er pølser på salg hos Gilde.
Nå er det kveld nok, selv om klokken bare viser 20:30. Jeg gleder meg til jeg blir sterk 3 dager på rad, til jeg blir slank og full av faen.
Jeg vil være et vinnende vesen, ikke en som bare dilter.
God kveld, Betty
En mann i en bar
Vekker alle de døde
mandag 12. juni 2006
BIG MAMMO
Det blir litt masat dette blogglivet, hvis jeg skal følge opp andres greier. Jeg har kjent meg så fri til å skrive det jeg har lystet, og da har det rullet og fungert for meg. Jeg har ikke brydd meg om det er mange lesere eller ikke, fordi skrivingen er for egen vinning, slik skiløpere må trene. De har ikke tilskuere på alle treningsøktene sine de heller. Jeg tror at hvis en gjør seg avhengig av at andre skal respondere eller lese hver dag, så må jeg skrive noe som fenger flertallet, og det har jeg rett og slett ikke tenkt å gjøre. Da skulle jeg hatt betaling. God betaling. Dette er min fritid og da skal jeg faen meg disponere den som jeg vil og bruke de ordene jeg lyster. Og bildene jeg vil.
Betty har en deilig rompe, den kan både le og prompe. Jeg har en stor og flott rompe, som jeg er stolt av. Jeg fikk ordna bokstavene på buksa til konserten vi hadde på fredag, jeg var superfornøyd med looken :-) Gårsdagens bilde har ikke gitt så mange nye lesere, men noen er innom fra disse bloggene jeg har trakket inn i. Noen blogger bare unngår jeg, slik at jeg får være uten deres meninger om alt mulig. Jeg trenger ikke beskyttelse mot meg selv, men jeg måtte følge opp med dette rompebildet. Jeg er ikke helt inni det, men det er en gjeng som legger ut fredagsbilder de kaller KRF. Det står for kjendis rompe fredag. Så det jeg gjør i dag, er å lage KFUK, som herved står for: Klubben For Ufotograferte Kvinner. Så får jeg se om jeg på fredag slår til med rompabar. Den sitter litt lenger inne, jeg vet ikke om jeg er så tøff. Det hadde jo vært moro.
Om alle verdens gutter bare liker spekefjøler med sprekk i, så er det deres sak og ikke et problem for meg en gang. Min rompe er flott nok, i hvert fall i følge han jeg lever med, og jeg velger å tro det. Jeg tror for øvrig at de fleste menn, når vi skal la det dyriske drifte, vil ha kvinner som kan føde deres barn, og da trengs det gode store bekken og frodige kropper. Sånn er bare naturen. Men at også gutter blir bitt av basillen og ser på slanke kropper bør jo ikke vippe oss helt av. Hva sier det om vår selvfølelse? Jeg vet om en fyr som aldri blir fornøyd med kvinnekropper. Han sier: ”Nei, hun er for høy, for tykk, for tynn, for lite pen i ansiktet etc”. Interessant for han finner aldri en som er god nok, og det tror jeg neppe han gjør i dette livet, da må han bli god nok for seg selv først.
I allefall ingen kan si at jeg ikke er modig. Jeg har gitt brystet et ansikt. Bildet jeg la ut i går er tatt av en proff fotograf fra Bergens Tidende, Oddleiv Apneseth. Strengt tatt så må folk ta med hans navn, hvis de tar det med seg videre (noe jeg for øvrig neppe tror at noen gjør). Jeg tror ikke det var slike bilder disse gutta brant for. Det var et portrett intervju med meg der lørdag 17. september, 2005. En uke etterpå var det 25 brystkreftopererte damer på forsiden av VG. Pytt sann. Både positivt og litt ”to much”. Derfor så vokter jeg meg for å ikke legge ut mine planer, for de kan fort bli stjelt. Men det blir mye artig fremover i livet.
Det er slitsomt å være modig, men noen må være det og jeg kan det. Det er viktig at vi som kan det, gjør det. Det finnes kvinner som ikke har vist seg naken til mannen sin mange år etter en brystkreft operasjon. Jeg har aldri sett en brystkreftoperert dame før i mitt liv, i hvert fall ikke i det offentlige rom, f.eks badstue og lignende. Det er mer naturlig å se en i rullestol.
Et bryst som er borte er ikke en problematisk greie. Det er bare jævla slitsomt å leite opp puppen sin eller tilpasse den i klær etc. Innen et år har jeg dessuten fått ny pupp og fikset på den andre slik at de blir like. De lager ikke en hengepupp liksom, de bare ordner den som er der. De tar fettet og huden fra magen.
I forhold til sex så er det mange som lurer, men det som er jævla greit er at det i utgangspunktet er to av de. Så jeg har i hvertfall det ene. Det hadde vært verre om det var fjerning av noe det var en av. Det var det som var angsten min i dag.
Livet kom nært meg i dag da jeg skulle på mammografi. MAMMO står det på døren inn til stuen du legger puppene dine i press i. Jeg kom 10 minutter for seint og blir behandlet som en gammel traver. Turen til sykehuset tok jeg på sykkel. Iskjorts og t-skjorte, noe jeg aldri gjorde før (har begynt å leve litt farligere, men er ganske trygg på meg selv på sykkelen). Alt gikk om igjen i hodet mitt, som en slags dobbelfilm. Jeg kjørte dit på sykkel i fjor og, da jeg fikk konstantert kreft. Jeg så på trærne i dag, jeg så på fargan og jeg gråt litt og sa farvel inni meg. Men blir litt rar av denne jævla usikkerheten, men jeg tror jeg garderte meg for å ikke få sjokk om det var mer kreft igjen i meg.
Jeg kom inn i rommet og tårene bare trillet, så sa hun MAMMO damen: ”Hallo, vår solstråle” og da måtte jeg bare le. Så jeg lo litt og gråt litt og ble i grunnen fort ferdig. Ut på gangen, mens jeg ventet på resultatet, satt det en annen dame. Hun var helt stiv av skrekk. Jeg greide simpelthen ikke å bidra med noe. Jeg måtte bare holde fast i meg selv. Det tok så lang tid, at jeg måtte ringe til Bernt for å få snakke og gråte. Jeg hadde samme vesken med meg som jeg hadde i fjor, og alt ble så sinnsykt forsterket.
Legen kom, tok meg inn på et rom og sa at alt så fint ut. Jeg var inne i det rommet ca. 20 sekunder, da slo jeg bare opp døren og løp ut i dagen og ropte: ”Fine greier”. Jeg trodde ikke at jeg hadde maktet et sånt helvetes år om igjen. I hvert fall ikke nå.
Jeg ringte Bernt og var lykkelig. Jeg dro så for å kjøpe meg en BH. Synes at det passet fint i og med tema for dagen. Jeg hadde litt overskudd og shoppet et par sølvsko på salg. BH og sølvsko på frihetsdagen min.
Jeg har svømt med guttene mine i Pirbadet. Det begynner å bli litt trim av det, når jeg ikke kakler med en hyggelig kar. Hei Harald. Vi kjøpte oss soft is etterpå. Det er så jævla varmt i Trøndelag at jeg takler det nesten ikke. Jeg er ikke vant til å ha det sånn her. Det holder med 15 grader her, nå er klokken 23 om kvelden og tempen er 20 grader. I dag har jeg hatt 58 lesere til nå, snittet mitt er på 47. Noe for noe. Bildet gjorde vel susen da. Men i neste uke, så har jeg nok ristet mange av meg igjen. Dette støffet blir for heavy for mange.
God kveld godt folk som følger med meg,
Betty
ps legger ved et dikt som John Arvid,13 år laget i dag:
MITT TELT
Jeg har et telt, som er veldig lite.
Plass til to menn, som du skal få vite.
Jeg fikk det teltet, av min egen far.
Nå har han en lavo, som familien har.
JA
Betty har en deilig rompe, den kan både le og prompe. Jeg har en stor og flott rompe, som jeg er stolt av. Jeg fikk ordna bokstavene på buksa til konserten vi hadde på fredag, jeg var superfornøyd med looken :-) Gårsdagens bilde har ikke gitt så mange nye lesere, men noen er innom fra disse bloggene jeg har trakket inn i. Noen blogger bare unngår jeg, slik at jeg får være uten deres meninger om alt mulig. Jeg trenger ikke beskyttelse mot meg selv, men jeg måtte følge opp med dette rompebildet. Jeg er ikke helt inni det, men det er en gjeng som legger ut fredagsbilder de kaller KRF. Det står for kjendis rompe fredag. Så det jeg gjør i dag, er å lage KFUK, som herved står for: Klubben For Ufotograferte Kvinner. Så får jeg se om jeg på fredag slår til med rompabar. Den sitter litt lenger inne, jeg vet ikke om jeg er så tøff. Det hadde jo vært moro.
Om alle verdens gutter bare liker spekefjøler med sprekk i, så er det deres sak og ikke et problem for meg en gang. Min rompe er flott nok, i hvert fall i følge han jeg lever med, og jeg velger å tro det. Jeg tror for øvrig at de fleste menn, når vi skal la det dyriske drifte, vil ha kvinner som kan føde deres barn, og da trengs det gode store bekken og frodige kropper. Sånn er bare naturen. Men at også gutter blir bitt av basillen og ser på slanke kropper bør jo ikke vippe oss helt av. Hva sier det om vår selvfølelse? Jeg vet om en fyr som aldri blir fornøyd med kvinnekropper. Han sier: ”Nei, hun er for høy, for tykk, for tynn, for lite pen i ansiktet etc”. Interessant for han finner aldri en som er god nok, og det tror jeg neppe han gjør i dette livet, da må han bli god nok for seg selv først.
I allefall ingen kan si at jeg ikke er modig. Jeg har gitt brystet et ansikt. Bildet jeg la ut i går er tatt av en proff fotograf fra Bergens Tidende, Oddleiv Apneseth. Strengt tatt så må folk ta med hans navn, hvis de tar det med seg videre (noe jeg for øvrig neppe tror at noen gjør). Jeg tror ikke det var slike bilder disse gutta brant for. Det var et portrett intervju med meg der lørdag 17. september, 2005. En uke etterpå var det 25 brystkreftopererte damer på forsiden av VG. Pytt sann. Både positivt og litt ”to much”. Derfor så vokter jeg meg for å ikke legge ut mine planer, for de kan fort bli stjelt. Men det blir mye artig fremover i livet.
Det er slitsomt å være modig, men noen må være det og jeg kan det. Det er viktig at vi som kan det, gjør det. Det finnes kvinner som ikke har vist seg naken til mannen sin mange år etter en brystkreft operasjon. Jeg har aldri sett en brystkreftoperert dame før i mitt liv, i hvert fall ikke i det offentlige rom, f.eks badstue og lignende. Det er mer naturlig å se en i rullestol.
Et bryst som er borte er ikke en problematisk greie. Det er bare jævla slitsomt å leite opp puppen sin eller tilpasse den i klær etc. Innen et år har jeg dessuten fått ny pupp og fikset på den andre slik at de blir like. De lager ikke en hengepupp liksom, de bare ordner den som er der. De tar fettet og huden fra magen.
I forhold til sex så er det mange som lurer, men det som er jævla greit er at det i utgangspunktet er to av de. Så jeg har i hvertfall det ene. Det hadde vært verre om det var fjerning av noe det var en av. Det var det som var angsten min i dag.
Livet kom nært meg i dag da jeg skulle på mammografi. MAMMO står det på døren inn til stuen du legger puppene dine i press i. Jeg kom 10 minutter for seint og blir behandlet som en gammel traver. Turen til sykehuset tok jeg på sykkel. Iskjorts og t-skjorte, noe jeg aldri gjorde før (har begynt å leve litt farligere, men er ganske trygg på meg selv på sykkelen). Alt gikk om igjen i hodet mitt, som en slags dobbelfilm. Jeg kjørte dit på sykkel i fjor og, da jeg fikk konstantert kreft. Jeg så på trærne i dag, jeg så på fargan og jeg gråt litt og sa farvel inni meg. Men blir litt rar av denne jævla usikkerheten, men jeg tror jeg garderte meg for å ikke få sjokk om det var mer kreft igjen i meg.
Jeg kom inn i rommet og tårene bare trillet, så sa hun MAMMO damen: ”Hallo, vår solstråle” og da måtte jeg bare le. Så jeg lo litt og gråt litt og ble i grunnen fort ferdig. Ut på gangen, mens jeg ventet på resultatet, satt det en annen dame. Hun var helt stiv av skrekk. Jeg greide simpelthen ikke å bidra med noe. Jeg måtte bare holde fast i meg selv. Det tok så lang tid, at jeg måtte ringe til Bernt for å få snakke og gråte. Jeg hadde samme vesken med meg som jeg hadde i fjor, og alt ble så sinnsykt forsterket.
Legen kom, tok meg inn på et rom og sa at alt så fint ut. Jeg var inne i det rommet ca. 20 sekunder, da slo jeg bare opp døren og løp ut i dagen og ropte: ”Fine greier”. Jeg trodde ikke at jeg hadde maktet et sånt helvetes år om igjen. I hvert fall ikke nå.
Jeg ringte Bernt og var lykkelig. Jeg dro så for å kjøpe meg en BH. Synes at det passet fint i og med tema for dagen. Jeg hadde litt overskudd og shoppet et par sølvsko på salg. BH og sølvsko på frihetsdagen min.
Jeg har svømt med guttene mine i Pirbadet. Det begynner å bli litt trim av det, når jeg ikke kakler med en hyggelig kar. Hei Harald. Vi kjøpte oss soft is etterpå. Det er så jævla varmt i Trøndelag at jeg takler det nesten ikke. Jeg er ikke vant til å ha det sånn her. Det holder med 15 grader her, nå er klokken 23 om kvelden og tempen er 20 grader. I dag har jeg hatt 58 lesere til nå, snittet mitt er på 47. Noe for noe. Bildet gjorde vel susen da. Men i neste uke, så har jeg nok ristet mange av meg igjen. Dette støffet blir for heavy for mange.
God kveld godt folk som følger med meg,
Betty
ps legger ved et dikt som John Arvid,13 år laget i dag:
MITT TELT
Jeg har et telt, som er veldig lite.
Plass til to menn, som du skal få vite.
Jeg fikk det teltet, av min egen far.
Nå har han en lavo, som familien har.
JA
søndag 11. juni 2006
VARSKU HER
Dette er en forberedelse til i morgen. Da har jeg tenkt å legge ut et noe nakent bilde av meg sjøl. Jeg kom på det da jeg kikket innom en annen manns blogg, han hadde lagt ut noen uskyldige naken bilder av noen damer, ikke engang porno. En av de mørkerøde damene i blogg verden kalte han mannsgris og lurte han utpå en dialog om verdier. De hakket litt frem og tilbake, og beskylte hverandre for å være ute etter flere lesere. SÅ herved har jeg sagt i fra, så du ikke detter av stolen. I morgen blir det av Betty uten klær, og i tillegg, jeg har bare en pupp. Så skal jeg se om jeg får flere lesere i morgen.
Herlig,
Betty
BBBBAKSMELLEN
Baksmellen kom, så i dag har jeg gått rundt i koma. Å feste til seks om morran er vel forbeholdt de under 40. Men det var jo verd det. Kroppen føles jo smellfeit på sånne dager. Da er det tungt å bære 20 kilo for mye. Jeg dro på sykkel time på SATS for å få svette, det hjalp litt.
I dag har jeg ikke produsert noen verdens ting, men laget en kjempe middag. Vi hadde Farmor og en venninne på besøk.
I dag har jeg vært litt deppings på dette med kroppen. Det er aldri pga denne puppen, for der får jeg ny. Jeg skal operere når det byr seg den anledning. Men det er kiloene. Jeg må jo ta medisin i 5 år, for å forebygge skjelettkreft og bivirkningene er at jeg kommer i overgangsalderen, fordi tabelettene demper østrogenet. Jeg svetter som en gris. Det er derfor jeg får dette magefettet også, og i dag hater jeg det. Det er bare mer enn jeg kan bære. Men det er bare å svelge kamelen, eller kalkunen (magert kjøtt). Det verste er egentlig dameblikkene. De ser eller de ser ikke. Mange mener vel at jeg burde greie dette her, men det er faen så vanskelig, når kroppen aldri vil slippe taket.
Damene jeg svømmer med sier at alle legger på seg av disse tabelettene, men det går grensen. Det kan jeg ikke fikse. Jeg går ned i vekt til slutt, bare vent å se. Jeg greier å lykkes.
Jeg er ferdig med å skrive talen til Bernt og jeg må lese igjennom den mange ganger. Jeg skriver på mitt første kapittel på en bok. Det er vanskeligere enn jeg trodde. I neste uke skal jeg treffe min pensjonerte norsklærer, han skal hjelpe meg igjennom bokprosessen.
I morgen skal jeg på mammografi. Det ser jeg ikke frem til. Det har gått et år og jeg kjenner det på alle mulige måter. Hvem i all verden hadde forestillt seg at jeg, store sterke Betty skulle være sykemeldt i over et år? Never.
Bandet har fått to nye jobber, det er jo dritkult. Jeg har bare lyst til å bygge nye låter. Skrive bok og lage musikk. Kanskje jeg må satse litt, for etter jul har jeg ingen jobb lenger. Det hadde jo vært jævli gøy å kunne levd av noe jeg sjøl hadde skapt.
Nå blir det barnelegging her og jeg skal bøye av jeg også.
Ha en fin start på en ny og ubrukt uke,
Betty
I dag har jeg ikke produsert noen verdens ting, men laget en kjempe middag. Vi hadde Farmor og en venninne på besøk.
I dag har jeg vært litt deppings på dette med kroppen. Det er aldri pga denne puppen, for der får jeg ny. Jeg skal operere når det byr seg den anledning. Men det er kiloene. Jeg må jo ta medisin i 5 år, for å forebygge skjelettkreft og bivirkningene er at jeg kommer i overgangsalderen, fordi tabelettene demper østrogenet. Jeg svetter som en gris. Det er derfor jeg får dette magefettet også, og i dag hater jeg det. Det er bare mer enn jeg kan bære. Men det er bare å svelge kamelen, eller kalkunen (magert kjøtt). Det verste er egentlig dameblikkene. De ser eller de ser ikke. Mange mener vel at jeg burde greie dette her, men det er faen så vanskelig, når kroppen aldri vil slippe taket.
Damene jeg svømmer med sier at alle legger på seg av disse tabelettene, men det går grensen. Det kan jeg ikke fikse. Jeg går ned i vekt til slutt, bare vent å se. Jeg greier å lykkes.
Jeg er ferdig med å skrive talen til Bernt og jeg må lese igjennom den mange ganger. Jeg skriver på mitt første kapittel på en bok. Det er vanskeligere enn jeg trodde. I neste uke skal jeg treffe min pensjonerte norsklærer, han skal hjelpe meg igjennom bokprosessen.
I morgen skal jeg på mammografi. Det ser jeg ikke frem til. Det har gått et år og jeg kjenner det på alle mulige måter. Hvem i all verden hadde forestillt seg at jeg, store sterke Betty skulle være sykemeldt i over et år? Never.
Bandet har fått to nye jobber, det er jo dritkult. Jeg har bare lyst til å bygge nye låter. Skrive bok og lage musikk. Kanskje jeg må satse litt, for etter jul har jeg ingen jobb lenger. Det hadde jo vært jævli gøy å kunne levd av noe jeg sjøl hadde skapt.
Nå blir det barnelegging her og jeg skal bøye av jeg også.
Ha en fin start på en ny og ubrukt uke,
Betty
FØLELSE PÅ BOX
Den følelsen jeg har i dag skulle jeg hatt på box.
Jeg la meg kl 06:57 i morges (Per Kristian sin klokke viste det, ... sier han). Da hadde jeg sunget, ledd og grått. Jeg tok an helt ut, og det gikk kjempe bra.
Min svigermor var her, så jeg stod opp kl 10:30 og spiste frokost. Altså ikke så mange timer på puten, men det går nesten ikke an å sove vekk denne dagen. Jeg har en innvendig lykke som må oppleves og ikke soves bort i dag. Det ble en fabelaktig opplevelse og en suksees. Masse folk, mange nye fjes. Nye låter. Mystikk. Spenning. Trøkk. Nærmest litt magisk.
Moorehead spilte før oss. Jeg kunne ønske jeg var så fri i meg sjøl at jeg fikk til å høre deres låter før egenprestasjon med BBBB, men jeg er for sjølsentrert til det. En erkjennelse i livet. Jeg må gå og se de ved en annen anledning. Moorehead er fire fine fyrer som har en knallkjemi i bandet og de har det artig. Låtene deres er eget materiale og låtene er vakre. Det er bare å ta av seg hatten for dette bandet.
3 naboer var på konserten og det satt jeg stor pris på. Jeg har jo som sagt ikke gått ut og laget noen stor vervekampanje, og det kommer jeg heller aldri mer til å gjøre. Det er ikke noe solidaritetsprosjekt vi iverksetter, men en dynamisk greie som må apellere eller ikke. Jeg hadde faktisk ikke oppfordret noen til å komme for vår del, eller gjort noe store fremstøt for å fiske publikum, og likevel var det fullt hus (det hadde jeg aldri funnet ut om jeg ikke lot det være).
Jeg sendte ingen ”spammail” ut for å si at ”vi spiller”. Jeg sendte nok noen mail, retur til en delakitg storhet pluss venner til bandet, til jobben min for å få noen fra Kulturenheten til å komme (tidlig i prosessen), ingen kom. Ikke denne gangen heller. Heilt sjukt. Vi er 3 i bandet fra Kulturenheten og ingen av våre kolleger kom, som publikum. Det er det jeg kaller utrolig dårlig, særlig siden jeg har vært knallsjuk og kunne trengt at noen bakket meg opp og sa velkommen tilbake til arbeidslivet. Men det fungererer ikke slik, der alle er opptatt av egne prosjekter og egen vinning(90 ansatte). Men jeg hadde fokus på de som var der og det er bra nok for meg, mer enn bra nok.
Og det er jeg veldig fornøyd med, at jeg greier å holde fokus på det jeg fikk, og ikke det jeg ikke fikk. Vi hadde to sett i går og det kan jeg trives veldig godt med. Da får jeg tenkt meg om og startet på nytt. Jeg får trygget meg sjøl i forhold til publikum. Det er noe drit vakkert med bandet. Det som er det deilige for meg er å få formidle. Og når gutta understreker det med vakre arrangement og toner, så føler jeg meg SÅÅÅÅ rik og SÅÅÅÅ mektig. Og det er en god feeling.
Bernt er veldig fornøyd med at jeg endelig fremhevet at jeg også laget låter, at alle tekstene var mine og at vi samabeider om alle låter. Det mest fascinerende når jeg står på scenen og fremfører, er at jeg ser mennesker som lar seg fenge, det skjer liksom noen møter og det gir energi. Det skjer noe magisk. Bjørn Saksgård fra Bluesklubben var superfornøyd og gav mange gode komplimenter.
Jeg føler meg bare så beæret, løftet, elsket og ønsket. Thomas minte meg på at vi i natt hadde laget en sang utenfor Olavspuben sine lokaler, Broder har det på mobilen sin. Og sånn går no dagan. Det er bare å la seg begeistre.
I dag må jeg gjøre sånne hold fast i hverdagen tinger. Jeg har kokt grøt og bakt brød. Det er for å ikke lette. Jeg må holde meg fast i noe. Jeg er superfornøyd med hele dagen i går, og følelsen det gav i dag. Jeg er jævli glad for at jeg ikke er rusmisbruker i dag. Det presset hadde jeg ikke maktet å stå i mot i dag. Jeg føler meg høy og kunne ønske det kunne vare, evig. Det beste i dag hadde vært en god ”makka”, men sånn er ikke lenger livet og sånn skal det ikke være.
Jeg har selvfølgelig vært super fjern i dag, men også ganske nære. Jeg har løst opp i et par/tre søsken konflikter og servert mat og gode blikk. Jeg har driblet flere trampoline diskusjoner og løst opp i noen drama. Jeg har gitt Per Kristian et våkent øre, han har snakket for millioner (slipp på han 5 kroner og du har det gående).
Når jeg kjenner etter nå, sånn helt på tampen av kvelden, så kjenner jeg at jeg er fornøyd med dagen. Jeg har fått så uendeliug mye og greid å holde fokus der jeg fikk noe.
I take of my morning jacket,
god kveld, Betty
fredag 9. juni 2006
torsdag 8. juni 2006
Betty Big Boom Band, Olavspuben FREDAG
Ja, i dag er det godt å holde fast i et tastatur gitt. Det er noen dager det bare rett og slett er redningen. Hvis ikke jeg hadde skrevet, hadde jeg vandret hvileløst rundt, på vent til i morgen. Sannsynligvis hadde jeg tatt sånne halvhysteriske sangøvelser for å teste om stemmen holder. Det gjør den alltid. Jeg tok i litt i går for å teste ut, og jeg har jobbet meg bra opp, i forhold til det utgangspunktet jeg har.
I dag har jeg treft Ole, gitaristen. Jeg hentet han på Kawasakien og vi dro til STOLT. Der satt vi i 3 timer og snakket om livet og all dets betydning, om bandet, om ambisjoner, om planer og om oss selv. Det var fint og nyttig. Lars, sjefen for STOLT gav meg lov til å krite til i morgen. Jeg liker det egentlig ikke, men er en blakk så er en blakk, dagen før lønning.
Per Kristian gjør lekser. John Arvid er på bursdagskino med en klassekamerat. Det er herlig at han er inkludert hos noen. Det holder at noen liker en, alle skal ikke like en. Ruben og Bernt er på Munkholmen med 3.trinnet. Jeg vurderte virkelig å dra med dit i dag, men nei, jeg måtte melde pass. Jeg kjørte de ned til byen og så de vel om bord. Grunnen er at jeg ikke orker å svare på disse sykdomsspørsålene. Jeg vil ha fokus på det friske. Jeg kunne sikkert dreid samtalene den vei, men da måtte jeg vært i god form og hatt det lille ekstra tykke laget utenpå min sjel og det har jeg ikke ennå.
Akkurat ja, det er sikkert derfor jeg har lagt på meg, for å beskytte meg mot det som kan såre meg. For hvis jeg hadde hatt dette litt tykke billedlige laget utenpå min sjel, så hadde jeg ikke behøvd de ekstra kiloene. Da hadde jeg svart slik det hadde passet meg og ikke latt meg manipulere. Det er fryktelig viktig at personligheter som meg tar ansvar for å styrke meg sjøl, for det gir meg en frihet til å trives med det utadvendte livet. Da vil det gi mer enn det tar. Det har alltid gitt, men plutselig, og uten forvarsel, har jeg blitt slått ut av at det kom et voldsomt svar i retur. Et svar jeg ikke var forberedt på, som traff meg mitt i magen, som et kaldt spyd i fart, stod det plutselig fast i meg og neste trekk var at den samme personen vrei spydet rundt.
Det er ikke rett at dette skal styre hvordan jeg skal være. Jeg vil være ekspressiv, men jeg må ha valget. Dvs være stille når jeg vil det og åpen, når jeg vil det. Jeg lurer meg på om alle de andre der ute har dette valget? Om dere er fri til å snakke når dere vil om hva dere vil, med hvem dere vil, uten at det tapper?
Mange bruker et slikt hemmelig språk. Et slikt heve øyenbryn og rynke på nesen eller kan lage et slikt ”du forstår hva jeg mener” blikk. Jeg kan ingenting om det. Jeg er en idiot når det gjelder ”koder”, jeg nekter simpethen å forholde meg til det. For det er med på å ekskludere, og det synes jeg lite om.
Jeg har alltid vært glad i fellesskap og har alltid vært en del av bestemte fellesforum. Min politikk har alltid stått for at folk får vær så god være offentlig og ikke snike i krokene. Har en et uavklart behov, som involverer flere, er dette ikke noe for 4 øyne, men for flere. Det kan være greit å være tosom, for å teste ut, men ikke for å drive sladder. Det har ikke noe god energi i seg.
”Det er oppi høvve det sitter”, har jeg gjentatt mange gang. Og det er der det sitter. Friheten til å kunne velge. I dag var jeg hos ernæringsbærta igjen og samtalene våre begynner å bli gode. Jeg fortalte om situasjoner der jeg tok vare på meg selv, der jeg kunne velge. Det er vakkert å erobre nye ferdigheter. Hun er fryktelig dyktig på å overbevise meg om at jeg helt sikkert vil nå målet, det vil bare ta litt tid.
Jeg kunne valgt en hvilken som helst kur, men ville jeg vært lykkelig? Jeg har bevist det før, ja, opp til flere ganger. Det går an å gå ned 15 kjappe kilo, det er ingen kunst, det er bare en form for lidelse som går over og som gir større vekt året etter (i mitt tilfelle). Nå driver jeg og endrer en livsstil. Jeg skal aldri mer bruke opp tiden min på å rote målene mine vekk, det har jeg ikke tid til. Det kan hende jeg overlever dere alle, men jeg skal være tilstede i dag og gjøre noe som er bra for i dag og som er bra for å overleve det hele.
”Slå på ring. Slå på ring, slå på den du vil, jeg er så snill at jeg blemmer deg en gang til”. Per Kristian kan en hel hip hop sang fra ”Terkel i Knipe” (en fantastisk 11 årsgrensefilm). Filmen har banne ord og mobbing, akkurat slik som det er, som mine sønner sier. En figur i filmen, fortelleren påstår at voksne ikke vet hvordan det er å være barn i dag. Fortelleren sier at meningen med filmen er at…… det må vi finne ut sjøl. Det er bra musikk også. Per Kristian tør å synge den for meg, men ikke for andre, fordi det er ekle, rare ord i. Han er hektet på den, som han sier, jeg må bare være stolt over at han deler dette med meg. Og han sier at det er greit at jeg deler det med dere.
Det er godt å være Per Kristian og jeg, og det er godt å være stille. I år har jeg valgt med to arenaer i livet mitt somjeg skal gjøre en jævla (godt Per Kristian ikke hører hva jeg skriver) god jobb på, det er hjemmebanen og det er bandet. Det ene representerer familien min og det andre fritiden. Sånn er det å ha vært syk, jeg makter ikke å gjøre en god jobb på flere livsomåder. Det blir litt mer tilfeldig om jeg greier å bidra på de andre områdene (venner, jobb og sport). Det forpulte merkelige er at gamle venner ikke bærer relasjonen. Jeg hadde satt pris på en fjelltur og hadde jeg vært ved mine fulle fem, så hadde jeg invitert til det for lenge siden. Jeg har invitert folk til å kjøpe brød og jeg har invitert til trening. Jeg kan faen ikke gjøre mer akkurat nå. Jeg har spurt en gjeng om å organisere en fjelltur for oss, men det dør ut, det vil ikke leve. Da vil det si: Er det hele avhengig av meg for å leve, så var det aldri ekte. Den eneste arenaen jeg kan godta er avhengig av meg, er Betty Big Boom Band.
Ikke engang familien min er avhengig av meg. Skulle jeg dø, som en ung kvinne, så vil det gjøre jævli vondt for Bernt og mine sønner, men det går over. Jeg har styrket kjærligheten i dem nok til å bære sine egne liv. Og det finnes masse kjærlighet rundt dem.
Så det gjelder å slippe taket og være fri. Ikke avhengig av andres lurendreier eller andres oppfatninger eller indirekte koder. Det gjelder å gjøre ens eget liv til ens egen storstilte arena, en arena for fred og frihet. Men HALLO, dette er tanker, og det er for meg, ikke negative tanker, det er selvstendighet. Jeg har tenkt å leve lenge, men jeg har tenkt å bruke denne dagen.
Jeg kjenner noen som alltid blir pratet om, jeg lurer meg på om vi og blir det. Det safeste er å ikke opponere mot pratet, men la det vokse i kommunikasjonens hete. Det er tryggeste måte å ikke være offentlig med egne ting er å prate om hvordan andre er og tar det. Sammenligne, holde nede. Du forstår hvor lite jeg synes om det eller hvor lite det gir, eller som Bernt sier: ”Du forundres alltid over det”. Ja av en eller annen grunn, så gjør jeg det. Der kom Bernt og Ruben. Per Kristian og jeg sitter i kjelleren og de kommer til oss. Jeg gir meg her. Håper vi sees på konserten.
God kveld, Betty
ps Lurer på hvordan idrettsutøvere har det dagen før en prestasjon?ds
onsdag 7. juni 2006
BBBB PÅ OLAVSPUBEN FREDAG!
Ole, Betty og Jomar. Bak: Egil, Morten og Sigurd, Thomas, Broder, Susanne og Nina.
I dag igjen blir det en slik skrivetrene dag, jeg bare skriver for å skrive. Kanskje du bare leser for å lese. Jeg var på trening i morges 06:35, snakket med hun som hadde timen. Hennes mor har hatt brystkreft også. Jeg sa:”Betty Big Boom Band har konsert på fredag og jeg kunne ønske du kunne komme. Nå har jeg travet på SATS i 11 år, nå kan du komme på noe jeg har laget”. Det er noen jeg har sagt dette til, og det som er flott etter kreften, er at jeg kan si: ”Jeg synger som om det var den siste konserten”, da svarte hun:”Det må du ikke si”. ”Jo, det er akkurat det jeg må, kreften har lært meg at jeg er dødelig og at jeg skal gjøre i livet det jeg har lyst til”.
Jeg går ikke rundt og tror at dette er siste gang vi har konsert, men i dagen i dag skal jeg putte det aller beste. Jeg skal ikke vente med å gjøre livet til noe kult, det skal rett og slett leves. Jeg skal være med de som er bra for meg, og jeg skal gjøre mitt aller beste. Det er ingen av oss som har papir på morgendagen. Det er ingen som vet noe om i morgen. Vi kan alle bli påkjørt på gaten. Det er klart vi skal planlegge livene våre, men jeg skal være tilstede. Livet er for kort til å ikke ha det bra og da må jeg satse på det jeg har lyst til, i dag.
I dag har jeg vært på øving med hele BBBB gjengen. Warm fuzzy feeling. Herlig å møtes alle mann og det svinger som faen. Kriger ble aldeles nydelig, med alle de andre i den. Det er mye skravling på øvingene, så hodet mitt koker lenge etter. Jeg fikk til å bruke de nye øreproppene, de har et filter som demper lyden, så jeg hører det vi gjør. De er spesiallaget til mine ører.
John Arvid og jeg var hos tannlegen hans. Han er superfornøyd med sine tenner. Det er så herlig å høre på barn, som er fornøyde og som ikke gremmes. Han ville at jeg skulle ta bilde av han og sende det til mobilen. Jeg gjorde det og det var en merkelig ting å gjøre, fotografere hos en tannlege. Men åpenheten og pratingen gjør det hele til en god sosial happening. Det er noe annet enn da jeg var liten.
Nå er det kvelden for en trøtt Betty
Takk for alt det fine,
Betty
Abonner på:
Innlegg (Atom)
