L Y K K E

Jeg har lykkelige barn om dagen. De synes skoleoppstart er fantastisk og jeg er lett påvirkelig, og fryder meg med. ”I dag har jeg hatt en flott skoledag”, sier Per Kristian og han ønsker seg inderlig å komme i noe de kaller for kikkehullet. Da sitter en elev i midten og de andre spør og gir respons og holder fokus på den eleven. Han veksler, fra å strutte mot nye mål, med bøker og oppgaver, til å bli helt knust, fordi han ikke skriver så fort. Vi tar tiden til hjelp.

Jeg stakk innom skolen til John Arvid i dag og de ser små og forskremte ut, disse 8.klassene, som alle er plassert i brakker på Persaunet. John Arvid var ikke der, de var på sykkeltur.

Ruben og jeg skal hente hans Bariton i dag. Det er tuba som er drømmen, men det er forstort instrument for en 8 åring. Tuba er ikke akkurat noe ”skjekke jenter” instrument, men han trenger sannsynligvis ikke noe instrument til den slags. Han har en energi som tar pusten fra selv meg.

Nå har jeg min fjerde bok oppslått (disse brillene gjorde underverker). Lysets kriger av Paulo coelho ligger på do og jeg tar en side av gangen:

Dikteren sier: ”Lysets kriger velger sine fiender”. Han vet hva han kan oppnå, han har ikke behov for å gå omkring i verden og skryte av sine egne gode egenskaper og fortrinn. Ikke desto mindre støter han på slike som vil bevise at de er bedre enn han er. For krigeren finnes det ikke ”bedre” eller ”verre”: Alle har de ferdigheter de trenger til å velge sin egen vei.

Men visse mennesker gir aldri opp. De provoserer og fornærmer, de gjør alt for å bringe ham ut av fatning. I slike stunder sier hjertet til han: ”Bry deg ikke om disse krenkelsene, de gjør deg ikke dyktigere. Du sliter deg bare ut til ingen nytte”. En lysets kriger kaster ikke bort tiden med å lytte til provokasjoner. Han har en sjebne å leve opp til.

---

I morges var vekten der den var på det laveste i forrige uke, 94,6 kilo, og det er jo bra. Jeg har vært hos hun ernæringsberten igjen og hun sier at pga medisinen kommer det til å gå treigt og det må bare være greit. Jeg har slått meg til ro, på den måten at jeg er i det, kler meg, ter meg og er ”fin nok”, men glad for hvert gram som går av kroppen min. Hvert gram som går av, representerer en beskyttelse jeg ikke lenger trenger. Jeg har reist meg, inni meg. Jeg tåler en trøkk uten all beskyttelsen. Jeg var hos akupunktøren og, han stakk nåler der det trengtes for å ta forkjølelsen. En trollmann med nåler.

Men det er fortsatt rart å stå i sitt eget lys. Det er en magnet i rompen ennå, så trekker meg bakover. Hvis jeg står som en påle i lyset, kjenner jeg at føttene nesten svikter. Jeg har liten trening i å stå i mitt eget lys. Liten trening i å gjøre meg sjøl viktig nok. Det er fortsatt denne ”skifte ganglag” følelsen.

Jeg snakker ikke om rampelyset. Det er noe annet. Det er der jeg eksponerer sang, band, taler etc. I det lyset har jeg god trening. Jeg tror at alle som som ikke fikk speilet oss i voksne, som barn, er litt skadet og elsker derfor rampelyset mer enn noe annet. Vi eksponerer for ”tapt ett eller annet”. I hvert fall vi som er litt voldsomme av karakter.

Jeg har nå skrevet i 10 minutter, mens middagen laget seg selv, tomatsuppe – folkens. Ruben og jeg skal av gårde, så jeg går videre nå.

Ha en fin mandag i ditt eget lys,
Betty