Veien videre

Jeg har vært å hentet henne. Det lille barnet som tilhører meg. Hun stod utenfor bensisnstasjonen igjen, som en forlatt ensom påle. Hun gråt og var sint. Jeg lot henne være det. Jeg har forsøkt før, men hun har vært urokkelig trofast mot den stengte stasjonen. Jeg bærer henne. Hun skjelver. Jeg vet at det er mitt ansvar å ta vare på henne. Hun har vært syk og hun er sliten. Hun henger i mine armer som en utslitt vaskeklut, men hun er ikke tung, fordi hun tilhører meg.

Jeg, som en voksen kvinne har nå rom for å gi barnet omsorg.Jeg kjenner til de som er på stasjonen. Jeg er en god menneskekjenner og klok, og det passer ikke inn der. De verdsetter ikke seg selv, og da kan de ikke verdsette andre heller. Når de kritiserer andre, så kritiserer de egentlig seg selv, sine egne mangler, men de ser det ikke. Meg gjør det ikke noe, de må få leve sitt liv og jeg vil ha retten til å leve mitt. Men den lille jenta har forsøkt å hente ut kjærlighet der, prøvd å bli likt og hun har ropt for å bli sett.Stått og tigget etter å bli elsket rundt en stasjon som er stengt. En stasjon med mennesker som diskvalifiserer sjølverd.

Jeg kjenner skjelvingene gi seg. Bare en hul lyd i gråten nå. Det kan virke som om hun har en bunnløs sorg inni seg, det må ha tatt på å stå slik år etter år. Kunne sikkert ha klandret meg selv for å ikke ha hentet henne før, men enhver har sin historie, også jeg.

Jeg kjenner meg modig! Jeg går på min vei og følger mitt lys. Jeg går oppreist og stolt, og tar de små seirene med meg. I dag er jeg særlig tilfreds fordi jeg greide å få kontakt med mitt eget barn. Jeg har gjort jobben, jeg har endret meg, så jeg kunne være i stand til å bære mitt eget barn. Jeg har alltid holdt fast i "en skal være ærlig". Jeg tror at vi har en oppgave i livet og det er å forbedre oss selv, og gi av den kjærligheten vi har i oss. Jeg tror at alle mennesker er utstyrt med det gode i seg. Det har bare ikke fått vokse fram. Til og med Hitler hadde en mor, og det er alle mødres ansvar å gi kjærlighet til sine barn. Få det gode og egenverdien til å vokse fram, i stedet for det onde og selvdestruktive. Et hvert menneske er helt uniqt og har retten til å ha sin egen opplevelse. Vi kan ikke si:"det er ikke sånn det er, fordi jeg vet hvordan livet fungerer", for hver og en har sin egen opplevelse av det som skjer. Vi må ha respekt for hverandres opplevelser. Det slår ikke alltid så godt an i alle kretser, det jeg sier nå, men etterhvert har jeg funnet mine folk, de som tåler det. Tåler meg! Det hender at jeg blir avvist. Da blir jeg redd. Den redselen er gammel, og det gamle gjør meg verdiløs, for det var det det lille barnet blitt fortalt. Det foregår en slags projeksjon, alt det gamle velter fram. Men nå har jeg lært meg å forstå forskjellen. Som voksen kan vi holde fast i oss selv, og ikke betvile vår egen opplevelse. Vi kan finne nye veier å gå, vi kan finne andre mennesker som forstår. Vi trenger ikke sitte i mørke.

Jeg holder rundt barnet og jeg kjenner meg helere enn noen gang! Det var på tide at jeg nådde fram. Dette barnet kunne dødd flere gang. Hun har kjørt hardt og hun er utslitt. På tide å komme seg hjem. Jeg lar henne sove!

Betty