Vilje

Det er veldig lett å se det på unger. Når de er flinke og går stille i dørene, fordi det er mest hensiktsmessig overfor mor og far. Det integreres i personligheten og det gjengies som voksen: slik er jeg! Dette er falsk vilje.

Ekte vilje er når de greier å gå inn i seg og kjenne etter hva de vil sjøl vil, og få rom til å være den de er. Det krever mest av oss voksne fordi vi må orke å forholde oss til deres følelser.

I dag hadde min sønn mistet en lapp, hvor det stod skrevet noe han skulle lese opp på skolen. Han ble skikkelig lei seg. Jeg fikk lyst til å gå inn og ordne opp i følelsen hans og si at det ikke var så farlig, men hans opplevelse var kjempetrist. Da er det min oppgave å la han få være det.

Sunne barn får lov til å kjenne. Være seg. Ikke så fordømrade flinke, men ekte. Sunne barn pleaser ikke.

Det som er kjipt med falsk vilje er at det er veldig vanskelig å avsløre, uten at en er en person som går inn i eget liv og arbeider med det. Selv da er falsk vilje vanskelig å få bukt med.

Men de fleste av oss kan ihvertfall kjenne igjen når en blir styrt av en drivkraft som vil gjøre noe for andre av dårlig samvittighet, plikt, vane eller krav, og egentlig ikke kjenner noe lyst til det - det er falsk vilje det.

Falsk vilje er driven for å opprettholde imaget.

Ekte vilje er når det kommer fra deg sjøl, din egen kraft, lyst og følelser som er i deg selv.

Vilje har vi ihvertfall alle.

God dag,

Betty