Vi har hatt en sorg her i dag, fordi Otto gjorde noe fint for oss. Otto var et bortskjemt hamster, men han tilførte familien denne kosestemmen som man bruker til små barn og vi moret oss med hans kunster og han dekket alles omsorgsbehov. Det er bra utretta av et hamster det.
Vi var hos dyrelegen i forrige uke, fordi han ikke spiste mat og gikk ned i vekt, og i dag var vi der igjen, for han var begynt å sjangle og oppførte seg rart. Han fikk en sprøyte og Ruben fikk han med seg hjem i hånden. Det var sterkt til en ung mann på 10 år. Det var ikke sånn vanlig gråt, den kom fra tærne et sted, en voldsom kraft i det, og jeg ble revet med.
No skal jeg legge meg. Er så sykt spent på studio mixen i morgen, så hvis jeg legger meg rundt ti, så går natten fort og VOLLA så er det ny dag.
God kveld,
Betty
8 kommentarer:
Stakkers Otto!
Hamster er kult!
Stor klem
Takk, men tror Otto har det kulere no-syberspaceklem tilbake
Hallo! I'm back :-)
Tusen takk for hilsenen her på bloggen på mandag - artig!
Må bare først kondolere med hamsteren (sjøl om jeg hater ordet "kondolerer"...det har en betydning likevel)
Trist ja! Det skjønner jeg godt.
Ha en fin dag!
hilsen hege med 2 pupper!!!!!!!!!!
Disse søte små, så stor plass de kan ta...
Det første kjæledyret er nesten som en forsmak på den første kjærligeten - å ha noen som er avhengig av deg.
Heldigvis kommer det nye muligheter til å elske.
hege: Jeg liker ordet kondolerer jeg. Funker fint det. Men først og fremst GRATULERER med nye pupp. Er det ikke deilig feeling?
Heidi: Ja, derre var sterkt. Han gråt seg i søvn i går, og kom hjem fra skolen i dag med vondt i magen, men det går seg til. Det er rein kjærlighet :) Han kommer til å elske mye :)
Stakkars Otto, og stakkars Ruben... Jeg husker en gang vi fant en måke med brukket vinge, vi var på ferie langt oppetter Vestlandet et sted. Vi puttet den i en pappeske, hadde den med oss hvorenn vi gikk, meg og min lillesøster, og matet den med det den ville ha, litt småfisk og knuste blåskjell. Så plutselig bare døde den, og vi gråt våre modige tårer. :) Som Heidi sier, det er merkelig hvor stor plass slike små kan ta...
Det er faktisk skremmende hvor sorgfull man kan bli over et dyr som har gått bort.
Jeg hadde en gang i tiden en flott diger koksgrå langhåret hannkatt med grønne øyne ved navn Benjamino Gigli. Etter den italienske tenoren. Jeg er lidenskapelig operaelsker, alltid vært. Dessverre tok vi ikke ballene hans, så han hadde en ståkuk som han måtte pleie.
Dessverre så gikk det som det måtte gå; han ble påkjørt i sin jakt på slagsmål og damer, etter å ha avlevert 38 koksgrå langhårede barn, og det er bare de jeg vet om.
Jeg tror han var på vei hjem til meg da han ble påkjørt. Vi fant han midt i veien like ved der mora mi bor. Bilisten hadde ikke brydd seg om å stoppe og legge ham i veikanten en gang.
BenjaMin lå i en vridd stilling og med tunga ut av kjeften, halvt avbitt. Det var ingen tvil om at han var død.
Jeg la meg syk i tre dager etter at vi fant ham. Jeg var overhodet ikke i stand til å gjøre noe. Jeg ble utledd på skolen fordi jeg gråt pga en katt.
Akkurat den der svir fremdeles: "Bare en katt". Å redusere BenjaMino til "bare", er utidig. Selv nu.
I dag; over 15 år etterpå, mener jeg bestemt at jeg ser hans etterkommere hjemme på Uthaug. De kikker på meg med sine grønne øyne og smiler lurt til ei som kaller seg Sexy.
Smiler slik bare katter kan.
Ilder: Jeg vet ikke hva katter kan, men jeg er enig med deg og Heidi i at de kan ta stor plass, i voksne og barns liv, hvis de/vi tillater det.
Otto var heller ikke "bare" og en blogg kan gjøre han mindre bare, fordi han fikk lov til å bety noe i våre liv. det er vakkert det...
Legg inn en kommentar