BØ!

Når jeg ser hvilke bilder og tekster Solskinnsbloggen får til å legge ut på tur, via mobildekning, så skal jeg lære meg det jeg også. Tekst blir aller best når du er i det. Solskinnsbloggen er som å følge en levende roman, som tar oss med langt inn i turen.

Gutta på campen fikk for første år, ikke internett kontakt der. Vi har alle våre metoder. Lar vi oss stoppe? I disse dager får du nærmest dekning overalt, som på Stokkøya, da vi feiret Bernt. Og jeg fikk da lagt ut to blogger på Halsa.

Det beste er å skrive ut ting der og da, og dele det mens det er fersk vare. Kanskje Hamsun og Ibsen ville gjort det samme. Det er i hvert fall et privilegium. Sant skal sies. Jeg fant teksten nedenunder på Filter, alle kan trykke seg inn, men det er ikke alle så gjør det, så jeg tar med mye av det her:

- Jeg vet mye om deg, men du vet ikke noe om meg…
- Ah du leser bloggen min…
- Ja.
- Da skal jeg fortelle deg en hemmelighet.
- Åh, hva da?
- Jeg vet hva du vet om meg…
- Jaha?
- Ja du forstår, det var jeg som la det ut. Jeg plukket ut alle ordene, jeg satte dem sammen i små tekster og fortellinger og så trykket jeg på publish. Dermed ligger disse ordene tilgjengelig for alle ute på nettet.
- Eh…
- Bare så du vet det liksom…
- øøø …
- Sånn i tilfelle du ikke forsto, at jeg visste at jeg selv hadde skrevet disse teksten om meg og lagt dem opp på internet, for det virker jo litt underlig når noen føler behov for å konstatere at de vet noe jeg selv har skrevet, som om jeg var bevisstløs da jeg skrev og trykket på publish knappen. Jeg har nok ikke evinnelig stor kontroll og jeg står nok ikke alltid like stødig, men her er et lite hint; Om man skal drive med dypere psykisk analyse av en person er det kanskje smartest og støtte den analysen på noe annet enn en blogg da tekstene en finner er små utvalgte biter, pyntet redigert eller skitnet til. Alt som gjør en historie bedre. Jaja, samme kan det være, jeg serverer noen mer påfyll til baksnakkingen, hva så? Det får gå. Men takk for at du leser og føler at du kjenner meg, og du har helt rett, jeg vet fint lite om deg, det er smigrende og en smule rart!

Skrevet av Androida. SÅ fant jeg henne, Fr. Martinsen, som fyller ut:

Mens Androida fikk fylleangst av blogging før, har jeg bare fått det av alkohol. Før var jeg knipen på informasjon og alkohol-løsmunnetheten fikk meg til å grøsse dagen etter,
hva vet de nå om meg?

Etterhvert som årene har gått forteller jeg andre med letthet ting jeg ikke ville fortalt i fylla engang for noen år siden.
Er det så farlig? Har ikke de også grått i veikanten kanskje?

Men både mine historier og bloggene våre er tross flyten redigerte.

Og da en kollega som jeg har holdt litt avstand til ba om bloggadressen min trådde jeg vann og spurte hvorfor hun ville lese den?

"Vi har jobbet sammen i 6 år men jeg syns ikke at jeg kjenner deg."

Da kjente jeg bloggubehaget, hun ville snike seg inn bakveien, det jeg holder tilbake i lunsjen tenker hun at hun får direkte tilgang på her.
posted by fr.martinsen at 19:04

Fantastisk damer. Dere fikk sagt det. Frimodigheten lenge leve.
Jeg merker en sånn underlig frekventert oppførsel. Jeg blogger en nyhet i mitt liv, og så later folk som om de ikke visste det, når jeg sier det til de. Underlig oppførsel i grunnen. Da er det bedre slik min gode nabo (Hei Toril!) gjør det. Hun går rett på sak og sier jeg leser bloggen din hver dag. Joda, folk blir kjent med meg på blogg, men jeg vil også ha det sagt, at det er utvalgte biter dere får. Jeg har ennå et privat liv og jeg har kontroll. Det har ikke klikket ennå.
Folk som prater med meg sjelden, og leser blogg, de vet mye om meg, men trenger ikke å stå til rette for det. Jeg takler helt fint at du vet mer om meg, enn jeg vet om deg. Så når jeg møter deg på buikken, slapp av! Du kikker bare inn i en helt vanlig familie. Om ikke vi er så vanlige, så føl deg privilgert. Alle mennesker burde dele mer av det nære, synes nå jeg da. Tror du ikke jeg vet at vi alle strever i blant. Med relasjoner. Med kommunikasjon. Med dialoger. Med kropp? Eller at dere tar dere et glass rødvin i uken? Hva er så spesielt med det, at det ikke kan sies?
En Halsa uke betyr avrusing etterpå. Her sitter jeg og skriver og timene ebber ut. Jeg gjør akkurat det jeg vil med fortrekte gardiner. Dene ene er at jeg har bare en pupp, det andre er at jeg øvesynger. Å synge er en offentlig sak, men en plass må en øve. Og med et band som har ferie, så må det holdes ved like. Stuen blir mitt treningstudio til tider. Jeg har kjørt igjennom ”gamle låter”, slik at jeg husker tekstene og vet dere. Nå greier jeg hele FORVENTET (den går litt høyt noen steder). Jeg ble vanvittig glad. Det er 3 ting som er på høyde med sex. Kjøre sykkel, bæsje og synge Forventet. Sånn er det bare!

Nå skal jeg legge ut denne bloggen og gå på butikken. Jeg tenkte å gå på trening, men da mister jeg mange timer for meg selv. Bernt og gutta er på Mosjøen, de kjørte fra Halsa i dag, og da er de her om noen timer. Så tenkte jeg, kanskje jeg skal gå på polet og kjøpe en flaske vin, det er tross alt lørdag. Men nei, fremdeles mister jeg timer. Så viktig er det tross alt ikke.

Legger ved en tekst jeg jobber med, synes den passer aldeles:

KEM ER DU?

Kem er du som går på byen og kaller deg min venn?

Sniking
Snikksnakk
Snakke baksnakk
Snakkbak
Bakvask
Rasksnakk

Spilllet
Gamet
Vier livet
Ufrie i det
Trenere
Levere

Kem er du?
Kem er du som går på byen og kaller deg min venn?

Foræder
Trollmann
Sviker
Dolk han
Den frie
I livet


Baksnakk
Snakke snikksnakk
Tikk Takk
Taktikk
Bakvask
Rasksnakk

Forråder du andre, så forråder du bare deg sjøl.
Var vi barn den gang?

Betty

Teksten har jeg laget melodi til, det blir ikke lett å huske rekkefølgen på baksnakk delen, men med repitisjoner i 1000 tall så sitter det, tenker jeg.

Isbilen kommer!

Lev vel,
Betty